Antonio Garza de Yta

Når du er i Roma…

Jeg kom til Roma for å delta på et møte i Committee on Fisheries (COFI) for femte gang med store forventninger om hva som kunne skje i denne trettifemte utgaven av COFI, selv om det var med en klump i halsen fordi jeg ikke ønsket å la min sønn fortsette å vokse i en uke, uten at jeg er der for å se det. Uansett hvordan man kommer til Roma, skuffer ikke byen, og den gjør at besøkende blir forelsket, eller forelsket på nytt, i den ved hvert besøk. Imidlertid er historien om COFI anderledes. På grunn av pandemien kommer du ikke til et levende og livlig FAO-hovedkvarter, men du blir mottatt i en bygning som fortsatt lever etter Covid-protokoller, hvilket føles sjelløs og trist. På grunn av disse helserestriksjonene går svært få ansatte nå på jobb hver dag, og de som fortsatt er i stand til å arbeide hjemmefra gjør det. I denne situasjonen ser man det som en mulighet til å renovere store deler av bygningen. Disse protokollene betyr også at ikke alle deltakerne er i samme rom. To delegater fra hvert land er invitert til plenumssalen, mens de delegatene som overskrider det tillatte antallet må sitte i den røde salen, mens observatørene (meg selv inkludert) alle måtte være i den grønne salen. Uansett årsak føler man seg isolert og mulighetene til å samhandle med kolleger rundt om i verden er sterkt redusert. Tross alt, de få FAO-ansatte som har lov til å delta på arrangementet gjør det med entusiasme og dynamikk. Resten må se arrangementet på nettet fra sine hjem eller kontorer. Uansett hvor hardt jeg prøver, tror jeg vil aldri jeg vil bli vant til denne modaliteten som er her for å bli. Hybridmøtet gjør det mulig å utvikle en agenda som domineres av feiringen av det internasjonale året for småskala-fiskeri og havbruk, og hvor, som vanlig, ros øses ut over alle deltakere. Grunnleggende problemstillinger for sektoren ble deretter diskutert, som reduksjon av ulovlig, urapportert og uregulert fiske, tiltak som er nødvendige for å bekjempe klimaendringer, viktigheten av å opprettholde biologisk mangfold i fiske og akvakultur – i tillegg til anbefalingene fra akvakulturkomiteen. Alt dette er veldig viktig, men fra mitt personlige synspunkt, ikke som en representant for noen organisasjon, tror jeg ikke det er nok. Etter hvert som årene går, mister man gradvis evnen til å undre seg, det er et trist faktum, men det er sant at det som har blitt levd før ikke oppleves på ny med samme følelser og intensitet. Kanskje var det det som skjedde med meg i forhold til COFI, eller ting har bare forandret seg litt, men under all glamour som disse komiteene representerer, eller pleide å representere, mangler en liten visjon og lidenskap.

Jeg tror det er veldig viktig, grunnleggende, at vi har et klart perspektiv på akvakultur som vi ser, alle sammen, i et perspektiv på 20 eller 30 år. Kanskje denne visjonen ikke vil være den samme i alle regioner eller land, men vi må også vite det. Etter å ha satt Shanghai-erklæringen på vent i den siste underkomiteen for akvakultur, uansett grunn, som ikke var teknisk, har man fratatt oss muligheten til å forestille oss en verden der akvakultur er en prioritet, hvor målet er å få familier ut av fattigdom gjennom velbetalende jobber, og ikke være det siste alternativet for mange. Jeg tror at deaktiveringen av Shanghai-erklæringen forsinker den blå transformasjonen og konsolideringen av akvakultur over hele verden. Jeg vet at jeg sannsynligvis er en ensom stemme i ørkenen, men i dag ønsker jeg å påkalle alle mine vitenskapelige venner, beslutningstakere og oppdrettere til å slå seg sammen og ta opp mange av punktene i Shanghai-erklæringen som må implementeres. Så snart som mulig. Personlig tror jeg at FAO har gjort jobben sin, og av grunner utenfor deres kontroll kunne en årelang innsats ikke materialiseres. Det er oss, og ingen andre, som skal ha styringen, uavhengig av nasjonalitet, trosbekjennelse eller ideologier. Vår forpliktelse til menneskeheten krever at vi fremmer akvakultur slik at det kommer på agendaen og fremfor alt inn i budsjettene i alle land. La oss alle fortsette på vår vei mot den blå transformasjonen.

Antonio Garza de Yta, har en PhD i akvakultur fra Auburn University. Han er President for Akvakultur uten Grenser, president for WAS og skaper av sertifiseringsprogrammet for Aquaculture Professional Program (CAP). Han er også redaktør for den spanske utgaven av International Aquafeed tidsskriftet og grunnlegger av det internasjonale senteret for strategiske studier for akvakultur. Han er i dag minister for fiskeri og havbruk i delstaten Tamaulipas.