Aquafeed -intervjuet

Pierre Pienaar, president – World Packaging Organisation

Etter å ha studert farmasi ble Pierre Pienaar interessert i emballasje og i 1984, og etter å ha blitt ansatt i et stort farmasøytisk selskap, ble han oppmerksom på en rekke emballasje-relaterte problemer i den farmasøytiske verden. Pienaar er emballasjetekniker i sin egen globale emballasjekonsulentvirksomhet, PackTech Solutions Pty Ltd og har lang erfaring innen farmasøytisk industri og næringsmiddelindustrien med over 35 års erfaring innen emballasjevitenskap og ingeniørfag, samt relaterte emner. Han er nå nasjonal utdanningsdirektør, tidligere president for AIP og tidligere visepresident for verdens emballasjeorganisasjon (WPO), ansvarlig for global emballasjeutdanning. Han har forelest i teknologi og vitenskapen om emballasje ved ulike universiteter og institusjoner rundt om i verden de siste tretti årene, og han blir regelmessig innkalt som ekspertvitne i rettssaker på grunn av sin omfattende erfaring i emballasjevitenskap, emballasje-engineering og tilhørende teknologier. I tillegg til en Master of Science grad (Packaging Engineering / Technology) fra Brunel University i Storbritannia har han også en Master of Manufacturing og Production fra University of Hertfordshire, Storbritannia. Pienaar er en sertifisert innen emballasjeteknikk i over 60 land og har også et dobbelt professorat innen emballasjeteknikk og er nåværende president i verdens emballasjeorganisasjon (WPO).

Hvilke aspekter ved emballasje ønsker du å se adressert i tiden fremover og hvorfor?

Bærekraft er et populært ord for tiden, men jeg vil foretrekke å definere dette i en emballasjesammenheng. Vi må utdanne flere mennesker rundt om i verden om relevansen til emballasje. Spesielt gjelder dette å gjøre det rette med emballasjen når vi har fjernet innholdet. I mange land har man en holdning eller til og med en kultur om emballasje når det gjelder resirkulering. Det er alltid vanskelig å endre en kultur eller et tankesett. Så jeg tror vi må starte med å utdanne de små, i 1, 2 og 3 klasse. Dette er en alder da barn er svært påvirkelige og da de kan påvirkes til å forstå hva de skal gjøre med emballasje og hvordan de best kan sikre at alt blir resirkulert og ikke bare kastet på gaten, i vannet, på strendene og dermed ødelegge naturen vår. Når vi utdanner den yngre generasjonen vil de påvirke sine foreldre og besteforeldre til å gjøre det rette med emballasje. I løpet av de påfølgende årene utvikler vi en ny kultur over hele verden. Jeg har personlig sett at dette virker ettersom jeg har gjort dette i mitt hjemland de siste 16 årene og har sett endringen. Dette tror jeg er sann bærekraft med hensyn til emballasje og det fungerer. Det vil ta tid, men vi må starte et sted, og jo raskere dess bedre. Det finnes ingen plan B til en alternativ planet.

Overdreven bruk av emballasje er ofte gjenstand for negativ publisitet, men gitt behovet for å beskytte matvarer mot forurensning eller forråtnelse under transport og levering, hva kan bransjen gjøre for å løse problemene med for mye emballasje samtidig som maten er trygg?

Dette er noe vi spesifikt underviser i på våre kurs over hele verden. Ofte er det mangel på teknologi-forståelsen av emballasje. Vi har mange tilfeller der materialet har blitt ‘beefed’ opp for å forbedre barrieren, eller for å øke beskyttelsen av innholdet, hvor det har vært helt overflødig. I nesten alle de tilfellene jeg har vært involvert i disse siste 35 årene i bransjen, forstår og aksepterer kunden det når en forklaring blir gitt og en bedre alternativ løsning tilbys. Vi har for mange ikke-kvalifiserte mennesker som tar viktige beslutninger når de rett og slett ikke har kunnskap om vitenskap og teknologi til å ta en informert beslutning om å øke beskyttelsen. Løsningen som vi tar for oss globalt er å lære opp flere personer i emballasjebransjen om materialvitenskap, emballasjeteknikk og emballasjeteknologi.

Det er behov for å redusere mengden av ikkebiologisk nedbrytbar plast. Hva gjør bransjen for å minimere den mengden plast som kommer inn i miljøet?

Vi trenger at flere land blir engasjert i å redusere mengden ikke-biologisk nedbrytbar plast. Foreløpig er det en ‘for hard kurv’ for mange utviklingsland. I tillegg vil det i utgangspunktet koste mye, pluss at mange av disse utviklingslandene forteller meg at de har viktigere saker å konsentrere seg om, for eksempel skaffe mat til folkene er høyere på deres agenda enn emballasjeproblemer. Det er også utviklede land som gjør de samme feilene, og for dem er det et spørsmål om bare å slutte å utsette det uunngåelige og gjøre ting anderledes. De er alle fullt klar over at det er riktig å gjøre det, men i mange tilfeller venter de på lovgivning for å gjennomføre endringen.

Hvor tror du emballasjeindustrien vil være i 2050?

Det er ingen tvil i mitt sinn at forandringen er igang, mer så i noen land enn andre. Men generelt er vi alle klar over at fremtiden er dyster hvis vi ikke gjør noe. Praktisk talt alle regjeringer rundt om i verden er klar over dette. Den måten vi for tiden bruker opp verdens naturressurser krever nesten to planeter. Hvis vi ikke gjør noen av de bærekraftige endringene som vi foreslår over hele verden, pluss at vi ikke resirkulerer alle emballasje, så vil det kreves nesten tre planeter innen 2050. Men hvis de tiltak som miljøvernerne foreslår blir implementert over hele verden med umiddelbar effekt, kan vi være tilbake på sporet og leve innenfor våre midler på planeten jorden, med en balansert netto effekt på naturressursene. Endringen vil skje, det er mer et spørsmål om hvor snart alle vil innse at beslutningene som vi tar nå vil påvirke generasjonene i 2050 og deretter. Disse påvirkningene vil oppleves som ekte for alle i løpet av de neste 10 årene, men for tiden er det bare snakk og de blir ikke ansett å være ‘virkelige’ nok for den almene befolkningen til at de forstår konsekvensene og de fremtidige resultatene av ikke å gjøre noe tidligere. Poenget er at vi alle må gjøre vår jobb og ikke la det være opp til supermaktene i verden, eller de avanserte økonomiene, eller bare noen få land.