'Må det være så vanskelig-' artikkel int om forløpet til samordn

Må det være så vanskelig?

Norge er bedre tjent med et folk i arbeid enn et folk på trygd. Denne erkjennelsen har resultert i ”arbeidslinja” i velferdspolitikken – en målsetting det har vært bred politisk enighet om. Etter hvert har man også spurt seg om det at velferdstjenestene forvaltes av ulike aktører kan være en hindring for et effektivt tilbud til brukerne. Er problemet ditt at du er uten arbeid, er det Aetat(statlig) som skal hjelpe deg. Blir du syk i jobben eller av jobben, har du rettigheter som sikrer deg sykepenger. Disse må du få fra Trygdeetaten(også statlig). For den som er i akutt pengenød og mangler midler til livsopphold, er det den kommunale sosialtjenesten som er hjelpeinstansen.

Mange av de som har problemer i dagens samfunn trenger tilbud fra alle disse instansene. Forvaltning i 3 ulike etater, hvorav den ene også befinner seg på et annet forvaltningsnivå enn de to andre, må være lite rasjonelt. Vi står nå foran en administrativ reform som tar sikte på å korte ned enkeltmenneskets vei tilbake fra sykdom, ledighet eller andre problemer. Ved enden av den veien ligger arbeidsforholdet som den gode løsningen.

2. runde fullføres Midt i heteste agurktida (30. juni i år) leverte et utvalg ledet av professor Jørn Rattsø et mektig dokument som har fått tittelen ”NOU 2004:13 En ny arbeids- og velferdsforvaltning”. Denne utredningen handler om samordning av Aetats, Trygdeetatens og sosialtjenestens oppgaver – alt med sikte på en mer effektiv og brukerrettet velferdsforvaltning. Har du hørt den før? Det stemmer. Tilsvarende utredning ble også forelagt Stortinget i mai 2003 (Stortingsmelding nr. 14 2002/2003). Den gang sendte Stortinget meldingen tilbake til regjeringen med beskjed om at forslagene til reformer ikke gikk langt nok og at jobben måtte gjøres om igjen.

Hva var stortingsflertallet misfornøyd med?

Stortingsmeldingen av 2003 foreslo at den kommunale sosialtjenesten skulle fortsette som før, mens man på statlig side gjorde en omfordeling av oppgaver og opprettet 2 nye etater. En ”jobbetat” skulle ha ansvaret for arbeidsformidling, administrasjon av arbeidsløshetstrygd og sykepenger, mens en ”pensjonsetat” skulle ta seg av pensjoner, barnetrygd, kontantstøtte osv.. Ved stortingsbehandlingen i mai 2003, ble det vedtatt å sende meldingen tilbake til regjeringen med beskjed om at man ønsket utredet én felles velferdsetat bestående av dagens 3 aktører. Derav Rattsøutvalget og ny NOU nå i sommer.

Politisk-administrative tilpasninger på forhånd 17.juni i år, et par uker før Rattsøutvalgets leveringsfrist, kunngjorde statsministeren endringer i departementsstrukturen og skifte av statsråder. Det ble bl.a. skapt et nytt Sosial- og arbeidsdepartement under ledelse av Dagfinn Høybråten. Noen så dette som et signal på at regjeringen nå virkelig har forberedt seg på en storinnsats med sikte på samordning av velferdstjenestene og en forberedelse til den store sammenslåingen av forvaltningsapparat vi sto foran. Forventningene steg fram mot den 30.juni og Rattsøs presentasjon av utvalgets arbeid.

En musefødsel?

Rattsøutvalget har ganske visst tatt stortingsflertallet på alvor og virkelig utredet mulighetene for én felles velferdsetat. Man har også vurdert hvilket forvaltningsnivå

(stat, fylkeskommune eller kommune) som skal tilby tjenestene. I oppsummeringen presenteres analyser av 5 alternative organiseringsmodeller basert på plassering på ulike forvaltningsnivå og i etater med varierende ansvarsområder. Konklusjonen og tilrådingene i den nye utredningen er imidlertid svært likt det som ble fremlagt for noe over ett år siden. Man anbefaler fortsatt 2 statlige etater; en med ansvar for arbeid og inntekt, og en etat for pensjoner. Videre tilrås at kommunene fortsatt skal ha ansvaret for sosialhjelp. Javel – og hva vil stortingsflertallet si denne gangen?

Hvor ligger vanskelighetene?

Tilbake til spørsmålet i overskriften – skal det virkelig være så vanskelig å gjøre mer omfattende reformer på dette området? Snakker du med ansatte innenfor de 3 ulike tjenestene, vil langt de fleste si at ideen om bedre samordning og koordinering er riktig og nødvendig. Man kan faktisk etter hvert finne en viss utålmodighet hos de ansatte – en iver etter å komme videre og bygge et samlet tilbud rundt de brukere som trenger det. Også aktuelle arbeidstakerorganisasjoner har fremmet lignende synspunkt.

Politikerne på Stortinget gjorde det i 2003 klart at man ønsket reformer som var mer omfattende enn forslagene i de to utredningene. Det kan nok være at man her kommer til en annen konklusjon etter at 2 forskjellige utvalg har konkludert så likt.

De mer sentralt plasserte byråkrater i departementer og direktorater ser nok at det krever omfattende lov- og regelverksendringer å ivareta formelle ansvarslinjer og sikre brukerrettigheter m.m.. Videre ser vi alle at vi mangler verktøy (IKT-løsninger) som kan brukes til å ivareta brukerens såkalt ”sammensatte behov”. Slike løsninger må utarbeides sentralt.

Men burde vi ikke ta med disse utfordringene i samme slengen og tenke mer på målene for en organisasjonsreform: • • •

flere i arbeid og aktiv virksomhet – færre på trygd og sosialhjelp en brukerrettet velferdsforvaltning en effektiv velferdsforvaltning

enn å fokusere på de hindringer som ulikt lov- og regelverk utgjør. Velferdstjenestene skal hjelpe hele mennesker – ikke deres enkeltproblemer.

Det virker i praksis Mens vi venter på høringsresultat og fornyet stortingsbehandling, foregår det en rekke forsøk rundt i landet. Fra denne forsøksvirksomheten rapporteres at man lykkes med bedre samordning av tjenestene. Åpen tilnærming til oppgavene, troen på at man sammen kan gi et tilpasset og riktig tilbud til brukeren, og en overbevisning om at samordning er den riktige veien å gå, gir grunnlag for samarbeid og samhandling på saksbehandlernivå. Man har valgt ulike vinkler og fokus i arbeidet, men samarbeid og koordinering rundt brukeren er et fellestrekk. Tør vi håpe at den positive lærdommen også skal kunne spre seg til de som ennå er mest opptatt av hindringer i lov- og regelverk og helst fokuserer på alle vanskelighetene som ligger foran oss?