Januar
Stort dårligere kunne ikke det nye året ha begynt, syntes
Lars Johnsen. Den 20 år gamle messegutten fra Tromsø våknet da vannet sprengte seg inn gjennom lufteventilen og skyllet over køya der han lå. Oslo-båten DS Lysaker II fra Ludvig Lorentzens rederi hadde 45 grader slagside; iskald sjø fylte raskt den lille lugaren. Nyttårsstormen i Skagerrak herjet med skip og folk. Tvers av Ryvingen fyr hadde en svær dønning veltet over den vesle stykkgodsdamperen og forskjøvet dekkslasten av tungt minetømmer.
Vannet sto over døren ut av lugaren, Lars Johnsen klarte ikke å rikke den. I en halv time svømte han desperat omkring blant klær og madrasser. En av matrosene, Håkon Veel fra Horten, hørte de stadig svakere ropene om hjelp, dukket ned i isvannet og fikk sparket opp en luke inn til lugaren. Han halte messegutten med seg gjennom pantryet, som også var fylt av vann, og opp i messa, hvor det ennå var tørt.
Lysaker II haltet inn til havn i Kristiansand med knekket formast, ødelagt skansekledning og en livbåt i manko.1 I dagene etter havariet kom det skarp kritikk mot at skipet, et av de minste som gikk i Nordsjø-farten, hadde gått ut i så dårlig vær, med tung og høy dekkslast. Snaue to måneder senere skulle søsterskipet, DS Lysaker III, bli borte på tur med malm fra Rekefjord i Rogaland til Rotterdam. Ingen kunne redde de 17 om bord.2
I løpet av 1936 ville det bryte ut en svært kort europeisk krig. Italia kom til å bli kastet ut i borgerkrig, og Lev Trotskij ville vende tilbake til Sovjet. Alt dette ifølge Aftenposten, som hadde fått tak i et horoskop for det kommende året. Spådommene var utarbeidet av swami Sagarand, den ledende astrologen i Karachi, hvor man etter sigende holdt seg med fremragende eksemplarer av arten.
Verken den varslede europeiske krig eller muligheten for borgerkrig i Italia lot til å bekymre avisens petitskribent «Bolo» synderlig. Han var utelukkende opptatt av at Trotskij fikk med seg den indiske forutsigelsen, «så han kan treffe sine reiseforberedelser i tide».3 Uansett hva 1936 ellers måtte bringe, var det overhengende viktig for Aftenposten at Josef Stalins fremste fiende ikke ble værende der han var.
Også Arbeiderbladets redaktør, Martin Tranmæl, var opptatt av hva 1936 ville bety for Lev Trotskij, men på årets første dager var tankene hans vendt mot de kommende olympiske sommerleker i Berlin. Selv om også vinterlekene skulle arrangeres i Tyskland, var Tranmæl overbevist om at det var sommerens voldsomme arrangement i den tyske hovedstaden som ville bli det viktigste propagandashowet. Tranmæl var redd nazistene ville lykkes. Når det glimtet i olympisk gull, virket norske idrettsfolk blinde for den nazistiske råskapen, undertrykkelsen av all arbeiderorganisasjon, opphevelsen av all frihet, forfølgelsen av alle som våget å mukke, og ikke minst den opprørende behandlingen av jødene.
Under den løftede hammeren som ble brukt som vignett for Arbeiderbladets meninger, skrev Tranmæl at olympiaden i Berlin ville tjene som storstilt reklame for det tredje rike. Og dette skulle de såkalt nøytrale idrettsorganisasjonene villig være med på? Visste de ikke at de ville bli blendet og bløffet, at
de ville bli kastet blår i øynene av den ytre prakt slik at de ikke så folkets virkelige liv bak kulissene? Ikke en eneste organisert arbeider, heller ikke noen andre med den ringeste selvaktelse og ansvarsbevissthet, kunne stille seg likegyldig til forholdene i Tyskland. «Alt snakk om nøitralitet er derfor også den skjæreste svindel og det mest opplagte bedrag», skrev han. «Idrett skal ikke være utslag av tankeløshet, fjanteri og snobberi, men springe ut av livslyst, dådstrang og ekte kameraderi.»4
En av adressatene for Tranmæls advarsel var Asbjørn Halvorsen, Sarpsborg Fotballklubbs store stjerne fra 1917 til 1921 og norsk fotballs øverste leder. Halvorsen kjente Tyskland bedre enn de fleste, han var tross alt to ganger tysk mester for Hamburger Sportsverein og nordtysk mester ti ganger. Han hadde til og med fått tilbud om å bli kaptein for det tyske landslaget.5 Om han noen gang hadde vært fristet, avtok lysten til å endre statsborgerskap betydelig da nazistene kom til makten. Før avskjedskampen for HSV i 1933 hadde «Assi», som tyskerne kalte ham, stått med løftet hode og sett den uniformerte representanten for partiet rett inn i øynene. Den nye tid var ikke noe for ham.
Asbjørn Halvorsen dro hjem til Norge, la på seg adskillige kilo og ble generalsekretær i Norges Fotballforbund. Disse kalde januardagene i 1936 satt han på kontoret og følte på en sterk tvil om hvor klokt det ville være å melde på landslaget til den olympiske turneringen. Det var ikke først og fremst jødenes stilling i Tyskland eller Hitlers planer om en overveldende propagandaforestilling som plaget ham. NFFs generalsekretær var bare ikke sikker på om Norge kunne stille et lag som var godt nok til å hevde seg i en slik turnering.6
I Moskva ble det nye året ønsket velkommen med store plakater der Josef Stalin spredte det glade budskap til sovjetborgerne:
«Livet er bedre, livet er vakrere.» De 18 årene etter revolusjonen hadde ikke vært enkle, men denne vinteren var butikkvinduene fulle av varer både fra industrien og fra landbruket.7 Siden mai hadde de nye undergrunnstogene rumlet fra Sokolniki til Park Kultury. De tretten stasjonene på den elleve kilometer lange metrolinjen skulle være folkets palasser og var innredet med marmorfliser, lysekroner i krystall og klassiske skulpturer.
Overalt fantes tegn til at livet faktisk var blitt bedre. Noen kirker var åpnet igjen, og flere av kulakkene som var blitt deportert til Sibir under tvangskollektiviseringen, var blitt satt fri. I Kreml finpusset byråkratene på formuleringer i den nye grunnloven som statsminister Vjatsjeslav Molotov skulle legge fram i begynnelsen av februar. Ifølge Stalins og Molotovs tidligere allierte, Lev Trotskij, var Molotov selve legemliggjøringen av det middelmådige, men i maktspillet hadde han vært Trotskij og hans flokk overlegen. I de tolv årene som var gått etter Lenins død, hadde Molotov holdt seg så tett til Stalin som mulig. Med stor fleksibilitet og dyp psykologisk innsikt i sjefens frykt for å bli utfordret hadde han dyrket rollen som grå og fargeløs byråkrat. Det hadde vært et smart trekk. Mens Molotov fortsatt styrte det mektige Sovjetsamveldet sammen med Stalin, levde Trotskij i eksil på et øde sted i Norge. Kanskje trodde han seg trygg der, men i Kreml var det enighet om at for Trotskijs del skulle livet verken bli bedre eller vakrere det kommende året. ***
Bare en kort melding, noen uker tidligere: «Det norske stortings Nobelkomité har besluttet ikke å utdele Nobels fredspris for 1935. Prisbeløpet reserveres til næste år i henhold til Nobelstiftelsens grunnregler artikkel 5.»
Komiteen hadde ikke manglet kandidater. Både statsledere og humanitære organisasjoner var foreslått til den prestisjetunge
prisen, kanskje den fremste av alle verdens utmerkelser. Også mindre mektige menn sto på komiteens liste. Den mest kjente av dem satt innesperret bak piggtråd og høyspentgjerder i en konsentrasjonsleir. Fra flere hold var det kommet forslag om at prisen burde tildeles redaktør Carl von Ossietzky.
Det skortet ikke på informasjon om den alvorlige situasjonen i Tyskland, men utenriksminister Halvdan Koht og tidligere utenriksminister og statsminister Johan Ludwig Mowinckel, som begge var medlemmer av Nobelkomiteen, hadde ikke vært innstilt på å legge seg ut med Adolf Hitler. Da var det bedre ikke å dele ut prisen i det hele tatt.
Halvdan Koht var regnet som en av landets fremste humanistiske forskere. Han var historiker, preses i Det Norske Videnskaps-Akademi, Ibsen-ekspert, ledende målmann og sterk tilhenger av at små stater, «veikstatene», som han kalte dem, ikke yppet seg mot de som var større og sterkere. I alle fora hvor han hadde anledning, kjempet Koht for at Norge måtte manøvrere slik at landet klarte å holde seg utenfor også den neste krigen, som så ut til å rykke stadig nærmere. Da var det ingen god idé å provosere Hitler mer enn høyst nødvendig.8
For Koht var det enkelt: Carl von Ossietzkys fremste krav på fredsprisen var at han var blitt arrestert av nazistene. Det var simpelthen ikke nok.9
Nordahl Grieg kunne ikke ha vært mer uenig. I et par måneder hadde den bergenske dikteren brukt all sin retoriske kraft på å drive tilbake dem som bagatelliserte Ossietzkys betydning som symbol i kampen mot nazismen. Derfor var Grieg blitt så inderlig forbannet da han så hva Tidens Tegn hadde plassert på førstesiden en dag i november 1935. Overskriften hadde vært enkel, den inneholdt bare et navn: Ossietzky. Det var nok; signaturen under den korte teksten var garanti for at den uansett ville bli lest. Knut Hamsuns navn virket slik.
Med stigende sinne hadde Nordahl Grieg pløyd gjennom hva den gamle dikteren nede på Nørholm hadde fått seg til å skrive om den tyske redaktøren som på tredje året vansmektet i en av nazistenes fryktede leirer: «Hvad om Hr. Ossietzky heller hjalp til litt positivt nu i denne svære Overgang da hele Verden flækker tenner mot Myndigheterne i det store Folk han tilhører?» Grieg kunne nesten ikke tro det han leste. Krevde Hamsun virkelig at Ossietzky skulle bidra positivt til Tysklands overgang til nazistisk diktatur?
Et par timer senere sto Grieg i Dagbladets redaksjon i Akersgaten med manus til et tilsvar. Redaktøren kastet bare et kort blikk på de få linjene før han ga beskjed om å rydde plass i samme dags avis. Som kveldsavis kunne Dagbladet umiddelbart parere provokasjoner i de konservative morgenavisene. I dag skulle Hamsun få rask og kontant reaksjon. «Svar, Ossietzky!» skrev Nordahl Grieg, «horntonen går, her er en stor norsk dikter som går til angrep på dig, han er en modig mann, han har valgt sin motstander med omhu, der du ligger kneblet i konsentrasjonsleiren.»10
Grieg hadde sett at Hamsun prøvde å dytte Carl von Ossietzky inn i glemselen, men det forsøket skulle kveles i fødselen. «Kanskje det vil være av de tingene vi ikke glemmer –den store mektige verdensberømtheten som spør og mannen i fangedrakten som ikke kan svare.»
Hamsuns korte innlegg hadde flekket en revne gjennom norsk presse, universitetet og de største byenes gymnassamfunn.
Også i Forfatterforeningen og på Stortinget hadde det åpnet seg en råk. Fra den dagen artikkelen sto på trykk, og ikke minst etter Nordahl Griegs kontante svar, hadde det vært umulig å forholde seg nøytral til oppgjøret mellom Tysklands fører og landets mest berømte fange.
Adolf Hitler og Carl von Ossietzky var 46 år og jevngamle. Begge hadde gjort beskjeden militær karriere og var kommet
ut av den store krigen med korporals grad. Der opphørte likheten. Mens Hitler hadde vært besatt av tanken på å gjenreise Tysklands militære makt, hadde Ossietzky viet seg til kamp mot en opprustning som bare kunne ende i en ny og enda dødeligere krig. Bladet han redigerte, Die Weltbühne, hadde avslørt hvordan en ny tysk hær, en ny marine og et nytt og mektig luftvåpen ble bygget opp i det skjulte. Reportasjene hadde gjort Ossietzky til en trussel mot det tredje rike og dets gloriøse framtid.
Hamsun hevdet at Ossietzky kunne ha forlatt Tyskland både før og etter at nazistene kom til makten. «Men det vilde han ikke. Han regnet med at Folk vilde skrike op naar han blev sat fast. Og han regnet ikke feil.» Der andre så dissidentens mot, så Hamsun opportunistens beregning. En eiendommelig fredsvenn, hadde dikteren kalt ham. En som tjente sin fredsidé ved å være «permanent ubekvem» for myndighetene i sitt fedreland. «Så han heller at hans Land fremdeles laa knust og nedværdiget blandt Landene, prisgitt fransk og engelsk Naade?»
Nordahl Grieg var ikke den eneste dikteren som reagerte raskt og sterkt på Hamsuns innlegg. Dagen etter at artikkelen sto på trykk, gikk Arnulf Øverland på talerstolen i Det Norske Studentersamfund. 300 medlemmer så opp på poeten som urørlig sto og ventet på at stillheten skulle senke seg over forsamlingen. Han hadde bedt om å få snakke ved møtets begynnelse. Den inviterte foredragsholderen, arkitekt Karsten Boysen, innså raskt at Øverlands oppgjør med nasjonens fremste dikter nok kom til å overskygge hans egen godt forberedte redegjørelse om boligforholdene i Oslo.
Etter noen innledende ord om Tyskland som et hevnlystent og aggressivt barn som lot sadismen få fritt løp, sirklet Øverland seg inn mot byttet. I løpet av Hamsuns femti år som den fremste blant norske forfattere var det oppstått seks store bevegelser, sa
han. De var arbeiderbevegelsen, frihetskampen mot Sverige, fredssaken, målsaken, kvinnesaken og avholdssaken. Hamsun hadde skrevet en hel brosjyre mot målsaken, de andre hadde han feiet til side med følgende linjer: «Vort liv smittes ned av arbeiderkrapyl, av fredspratets plage, av kvinnesagshyl.»
Øverland var blitt varm. Studentersamfundets medlemmer kjente den raspende stemmen og de spisse sarkasmene hans fra mange harde debatter, men i kveld var han virkelig i storform. Hamsun hadde fått sin nobelpris, sa Øverland, nå kunne verden hvile og ikke la denne høye institusjonen profaneres ved å gi Ossietzky oppreisning og anerkjennelse. At han ble glemt og mishandlet i konsentrasjonsleiren, var det ingen på Nørholmen som tok seg nær av.
Men slik kunne det ikke være, sa Øverland. Han presenterte et forslag til vedtak: «Studentersamfundet henstiller til nobelpristageren Knut Hamsun at han oppgir sine famlende forsøk på et politisk forfatterskap, hvor han har alt å lære av konsentrasjonsleirfangen Ossietzky. For eksempel samfølelse med mennesker, mot og redelighet.»11
Denne høsten hadde det vært skrint med opposisjon i Studentersamfundet. Etter at kommunistene i Mot Dag hadde tatt full kontroll, hadde de konservative studentene holdt seg borte fra møtene.12 Det var derfor ikke så overraskende at Øverlands resolusjon ble enstemmig vedtatt. De to jusstudentene som i debatten hadde gitt uttrykk for sin beundring for Hitler, unnlot å stemme.
I Dagbladets redaksjon satt Axel Kielland, avisens mest fryktede journalist, og leste telegrammene fra Moskva. Så Stalin mente at livet var så utmerket der borte? Særdeles interessant! Det kunne jo være at Lev Trotskij var av en annen oppfatning.
Kanskje på tide å be om et lite intervju med asylanten på Hønefoss?
Kielland husket antakelig hvor forbannet han var blitt på seg selv den junidagen året før da han kom hjem fra Antwerpen med Fred Olsens DS Paris uten å ane at han reiste sammen med et scoop av verdensformat. Hvordan kunne han vite at det var en av historiens mest blodstenkte menn som hadde holdt seg i skyggen borte ved rekken, utenfor salongens lys, mens
Kielland hadde svingt seg i dansen med de andre passasjerene? Både den bleke puslingen og den like uanselige kvinnen han reiste sammen med, hadde gitt inntrykk av å tilhøre den aller kjedeligste franske mellomklassen. Kielland hadde bevisst ignorert dem.13
Turen hadde vært behagelig, men han hadde sett fram til å komme tilbake til tempoet i Dagbladet, til nye saftige mord eller kanskje enda et rabaldermøte i Forfatterforeningen. Oppvaskmøtet etter eksklusjonen av Aksel Sandemose hadde vært en svir. Der hadde Axel Kielland nok en gang vist at han ikke sto tilbake for sin berømte bestefar Alexander i finslipte sarkasmer. «Så langt øyet rakk ruget de store diktere over sine pjoltere», hadde han skrevet. «Et øredøvende spetakkel raste i fem timer (...) mens geniene svaiet i stormen.»14
Axel Kielland var selv betraktet som et geni i sitt fag. Eller som en pøbel, det kom an på hvem man spurte. Hans øye for detaljer var legendarisk. Men til hvilken hjelp var tidligere suksesser når han ikke hadde oppdaget hvem han hadde reist sammen med fra Belgia til Oslo?
Tabben hadde gått opp for ham idet han så kjenninger fra oppdagelsespolitiet, den avdelingen i Oslo-politiet som blant annet hadde ansvaret for spionasje og fremmedsaker, stå på kaien sammen med flere kolleger fra arbeiderpressen, og én som han mente var fra Aftenposten. Fotografene hadde stormet mot det lille paret, som var blant de aller siste passasjerene til
å gå i land. Fruen gikk foran, i en mørk ullkåpe som virket påtrengende malplassert på en slik dag. Den grå mannen kom bak, iført hatt, men med frakken over armen. I venstre hånd holdt han en kraftig spaserstokk.
Men for pokker! Det var jo selveste Trotskij, Lenins fortrolige og for tiden Stalins mest forhatte fiende, som spaserte uanfektet ned landgangen og øyeblikkelig ble omsluttet av en engere velkomstkomité. En ung kvinne løp fram, kastet seg om halsen på den kortvokste mannen og utbrøt noe som lød som russisk, men som like gjerne kunne ha vært stotrende tysk. Kielland kjente igjen mannen som denne kvinnen hadde stått sammen med på kaien. Det var Olav Scheflo, den gamle kommunisten. En fortapt sønn som hadde funnet hjem til Arbeiderpartiet igjen, men som var blitt forvist til en redaktørpost på Sørlandet, angivelig fordi han ennå var litt for bolsjevikisk anlagt til å kunne brukes i hovedstaden.15 Kunne den unge kvinnen være Scheflos datter?
Kielland hadde lurt på hvordan han skulle få varslet Dagbladet om at verdens mest berømte flyktning sto på kaien i Bjørviken. Det var ikke til å tro! Nygaardsvold måtte ha gitt etter for presset og innvilget visum. En modig handling, ikke minst av en regjering som levde på det reaksjonære Bondepartiets nåde. Men mer interessant var det jo hvordan Moskva ville reagere på at Norge hadde gitt Trotskij asyl.
Lenger var han ikke kommet i tankerekken før det russiske ekteparet, Scheflo, den unge kvinnen og ytterligere to personer som var kommet ned landgangen sammen med Trotskijs, trykket seg sammen i en stor drosje som hadde stått med motoren i gang. Kielland noterte seg nummeret idet bilen forsvant: A 5424. Kanskje det gikk an å spore opp sjåføren og finne ut hvor han hadde kjørt de celebre passasjerene?16
På vei ut av byen må Trotskij ha sett hvordan Oslo ikke var stort mer enn en smal stripe by mellom grønne åser og
blank fjord. Vakker, men ikke akkurat det han hadde ivret etter gjennom de mange årene i isolasjon, enten det var på øya Prinkipo i Marmarahavet eller i ensomheten på den franske landsbygden. Han hadde lengtet etter et sted der han kunne følge – og påvirke – de politiske hovedstrømningene i Europa, byer som London, Paris eller Zürich, nå som Hitlers Berlin ikke lenger var noe alternativ. Så var han altså havnet i vesle Oslo, og det var ikke engang her han skulle bli. Han forsto på Scheflo at de var på vei mot et sted som ikke var verdens navle, knapt nok dens blindtarm.
Han hadde fått asyl i Frankrike i 1933. De franske kommunistene hadde riktig nok forsøkt å stikke kjepper i hjulet, men protestene var stilnet etter en stund. Lev og kona Natalia Sedova hadde slått seg ned inkognito i Barbizon, 45 kilometer sørøst for Paris. Der hadde de gått turer, lest bøker, drukket litt vin og verken gjort dyr eller folk fortred. Trotskij hadde brukt tiden til å skrive en stor biografi om Lenin, bare avbrutt av diskré turer til Paris for å møte viktige folk i den nye bevegelsen han langsomt var i ferd med å bygge opp.
Men etter et snaut år var det slutt på roen. De franskmennene som fryktet og foraktet ham, enten de tilhørte høyresiden eller kommunistene, hadde trodd at Trotskij var gjemt og glemt på et av landets mest øde steder: på Korsika eller i en eller annen avsides alpelandsby. Da det kom for en dag at han holdt til en kort togreise fra Latinerkvarteret, ble det så mye bråk at det bare var å pakke klærne og bøkene og finne et annet tilfluktssted. En stund hadde de leid et par rom et stykke fra Grenoble, i en husklynge som ikke engang var stor nok til å kvalifisere som landsby. Men da sosialistene og kommunistene våren 1935 fant sammen i en folkefrontregjering, hadde Trotskij innsett at hans franske periode var over.
Samtidig hadde det åpnet seg en dør i nord. I en av Parisavisene var han kommet over en artikkel som fortalte at
Arbeiderpartiet hadde overtatt regjeringsmakten i Norge. Trotskij noterte i dagboken at selv om denne utviklingen i norsk politikk neppe ville være av betydning for europeisk historie, kunne den ha stor betydning for hans eget liv. Norge var tross alt bedre enn Madagaskar, et alternativ han var blitt forespeilet.
Advokaten hans hadde dratt ens ærend til Oslo for å møte utenriksminister Halvdan Koht og justisminister Trygve Lie.17 Begge var såpass avvisende at det neppe hadde blitt noe visum om ikke advokaten hadde fått kontakt med Olav Scheflo. Han og Trotskij var blitt godt kjent på flere av konferansene som Komintern arrangerte på 1920-tallet, og de hadde sittet sammen i eksekutivkomiteen til Den tredje internasjonale.
Siden hadde Scheflo brutt med Norges Kommunistiske Parti og vendt tilbake til moderpartiet, men uten å henge seg på den krasse kritikken av utviklingen i Sovjetunionen som Martin Tranmæl og de andre partitoppene stadig oftere framførte.18
Selv om han var ute av Stortinget og bodde i alt annet enn radikale Kristiansand, hadde Scheflo ennå innflytelse på Youngstorget, nå også i regjeringskontorene. Han tok kontakt med statsminister Johan Nygaardsvold, som svarte at hvis Trotskij kunne vente til stortingsperioden var over og sommerstillheten la seg over landet, kunne det la seg ordne med asyl for den forfulgte revolusjonshelten.
Statsministeren hadde måttet slite for å holde løftet. Flere av statsrådene var dypt skeptiske og hadde advart om at Trotskij temmelig sikkert ville bruke Norge som base for revolusjonær virksomhet, med de konsekvenser det kunne få for en liten nasjon som forsøkte å være mest mulig usynlig for stormaktene. Trotskij visste ikke om denne diskusjonen. Han hadde stolt på Nygaardsvolds løfte og var havnet i klemme da det trakk ut med klarsignal fra Oslo. Franske myndigheter hadde gitt ham tillatelse til å dra fra Grenoble-området til Antwerpen,
men belgierne hadde bare utstedt et kortvarig transittvisum. 12. juni 1935 hadde Trotskij sendt et desperat telegram til Nygaardsvold. Den franske regjeringen hadde forlangt ham ut av landet i løpet av 24 timer, og både han og Natalia var syke.
Det siste lød som en fortvilt appell om medfølelse, men var presist nok. Det sto dårlig til med helsen til begge.
Regjeringen ble nødt til å velge, bråk ville det bli uansett.
Nygaardsvold presset vedtaket gjennom. Han ignorerte også protestene fra Leif Ragnvald Konstad, den mektige og stribare lederen av Centralpasskontoret, som hadde det administrative ansvaret for all innvandring. Konstads aversjon mot så vel kommunister som jøder var godt kjent; klart det smertet å måtte utstede de nødvendige visa til denne jødiske kommunisten. Konstad gjorde hva han kunne for å begrense skaden: Innreisetillatelsen ville bare være gyldig i seks måneder og ville ikke bli utstyrt med det endelige stempelet før Trotskij hadde forsikret at han ikke ville drive noen politisk virksomhet eller agitasjon i Norge, «eller mot nogen Norge vennligsinnet stat».
Trotskij protesterte ikke. Han aksepterte også at han og Natalia skulle bo på et sted som var utpekt, eller i det minste godkjent, av den norske regjering.19 Det var til et slikt sted drosjesjåfør Davidsen styrte A 5424. Navnet på revolusjonsheltens neste tilfluktssted var vanskelig å uttale på både russisk og fransk, men så var det heller ikke så mange russere eller franskmenn som hadde hatt behov for å snakke om Hønefoss.
Edvard, prins av Wales, grep fyllepennen og skrev til Mrs. Simpson, en amerikansk kvinne med litt rufsete fortid: «Å min Wallis, jeg vet at hvis lykken står oss bi, blir vi ett i år.»
Det var et frimodig ønske på så mange vis. Det var slett ikke vanlig at en kommende engelsk konge ble ett med en
amerikansk kvinne. Dessuten fantes det jo en Mr. Simpson, som prinsens utkårede fortsatt var lovformelig gift med. Hadde
Edvard tenkt å bruke 1936 til å bryte seg inn i et ekteskap og også utfordre alle regler for hvem en britisk tronarving kunne inngå ekteskap med?
Arbeiderpartiet var i reformhumør. På årets første arbeidsdag hadde regjeringen foreslått å åpne alle statens embeter også for kvinner. Det ville bety at landet i teorien kunne få både kvinnelige statsråder, ambassadører og offiserer. Men det var ikke dette som var partiets hensikt. Justisminister Trygve Lie gjorde det helt klart at det ikke kom på tale å ansette kvinner som politimestre eller utstyre Forsvaret med kvinnelige offiserer. Ved slike utnevnelser ville administrasjonen naturligvis legge vekt på de mange grunnene til ikke å ansette en kvinne. Folk kunne ta det helt med ro, hensikten med lovforslaget var utelukkende å åpne statskirkens prekestoler og altere for det annet kjønn.20
Bondepartiets Erling Bjørnson var overbevist om at loven kom til å bli vedtatt. Ifølge Bjørnstjerne Bjørnsons yngste sønn var den dagen ikke fjern da den mest religiøst innstilte, altså kvinnen, ville stå på prekestolen. Det sa han til Dagbladet, som var i ferd med å etablere det paradoksale standpunkt at avisen fortsatt var imot prester, men nå var den for kvinnelige prester.21
Axel Kielland innså at forsøket på å få Trotskij i tale måtte vente til han var ferdig med artikkelserien om tidenes mest fascinerende drapssak. Selv var han ikke i tvil: Ingeborg Køber hadde drept sin far, byfogd Ludvig Dahl i Fredrikstad. Og hun var ikke den første som ga åndene skylden for sine egne
handlinger. Spiritistene hadde en stygg hang til å gi de døde ansvaret for ting som gikk galt.
Kielland nærmet seg åndeverdenen med kriminaljournalistens nysgjerrighet for det aparte og ateistens forakt for det uforklarlige. I fem store artikler tok han Dagbladets lesere med på rundreise i europeiske kriminalsaker med spiritistiske innslag. I den første slo han klart fast hva hensikten var: «Købersaken må opklares fordi den er en blant hundre –kanskje tusen – forbrytelser som i tidens løp er begått under et dekke av ‘det overnaturlige’. For en gang skyld er det lykkes å fremtvinge en efterforskning i en slik forbrytelse.»22
Hele landet diskuterte fortsatt årsaken til at byfogd Dahl hadde druknet en varm augustdag halvannet år tidligere. Selvsagt kunne byfogden ha fått krampe mens han svømte. Eller et massivt hjerteattakk kunne ha trukket ham under, mannen var tross alt nesten 70 år. Tragisk for de pårørende, åpenbart, men ellers ingen stor sak, om det ikke hadde vært for at byfogdens datter flere ganger hadde spådd at faren kom til å dø akkurat på denne tiden. Og at hun var den eneste som var i nærheten da spådommen gikk i oppfyllelse.
Med Ingeborg som medium skulle byfogd Dahls to sønner ha meddelt fra dødsriket at det snart var pappas tur til å komme over til dem. Dødsvarslene var kommet i troverdige vitners nærvær og var nedtegnet i forseglede brev. Påstanden om at åndene meddelte seg til levende mennesker i Fredrikstad, og ikke bare varslet hvem som kom til å dø, men også når det ville skje, var mer enn nok til å sette nasjonen på ende og få avisene til å legge det meste annet til side.
Ingeborg Køber var Norges mest kjente spiritistiske medium.
Folk kom fra Oslo og København for å få hennes hjelp til å snakke med sine døde. Fullmektig Christian B. Apenes, farens nærmeste medarbeider på byfogdkontoret, hadde selv vært med på mange seanser og var overbevist spiritist. Han ble
derfor ikke det minste forundret da han fikk meldingen om at byfogden var død. «Dette har jeg visst i over et halvt år. Dette er forutsagt», sa han til den sjokkerte enken.23
Køber-saken, som den raskt ble kalt, var på den ene siden ren åndskamp, en voldsom debatt mellom landets innflytelsesrike spiritister og rasjonalitetens fremste våpendragere. Men den var også en kriminalsak. Hvordan ville politiet i Fredrikstad behandle det faktum at fru Ingeborg Køber i flere år så ut til å ha visst at faren kom til å dø nettopp i august 1934? Og hva med det faktum at hun var den eneste som var til stede da det faktisk skjedde? Burde hun ikke etterforskes for fadermord?
Det ble sagt om byfogd Ludvig Dahl at han var høyreist både legemlig og åndelig. En vakker mann som kunne sjarmere damene – elskverdig og vinnende, gavmild, kunstnerisk interessert og en ganske habil amatørkomponist. Men det ble også hevdet at han var selvopptatt og egoistisk, en forfengelig posør og autokrat som ikke tålte opposisjon.24 Hjemme var han familiens ubestridte midtpunkt. Hans Dagny omsluttet ham med hengivenhet og kjærlighet – en kjærlighet uten grenser, skulle det vise seg.
Han var sønn av landets første medisinaldirektør, Ludvig Vilhelm Dahl. Etter juridisk embetseksamen hadde han vært konstituert byfogd i Tromsø og assessor i både Kristiania og Bergen byrett før han i 1908 ble utnevnt til byfogd i Fredrikstad. Familien som flyttet inn i den store embetsboligen på Sejersborg, besto av Ludvig, Dagny og fire barn. Eldstemann, Ludvig jr., var 14, tvillingene Frithjof og Ingeborg ett år yngre. Attpåklatten Ragnar, i det daglige bare kalt Skatt, var sju.
Hjemmet til familien Dahl ble et sosialt midtpunkt for det lille borgerskapet i en by som ellers var preget av mye fattigdom. De som hadde arbeid, slet hardt for at plankeadelen skulle kunne svinge stettglassene både i herreklubben og i de praktfulle villaene rundt Dronningens gate. Dit flyttet
også familien Dahl etter hvert. Selv om byfogdstillingen i Fredrikstad sto et stykke nede på den juridiske adelskalender, levde familien et godt liv – til katastrofene traff.
Ludvig jr. var den første som døde. Ingeborg var nygift med Alf Køber og bodde i København da storebroren ble borte under en seiltur. Sju ungdommer, flere av dem ansatt på byfogdkontoret, falt i sjøen da båten kantret i krapp sjø utenfor Hankø. Bare to ble reddet.
Fem år senere døde også Ragnar, morens øyensten. Han ble tatt av folkesykdommen tuberkulose, som ennå var årsak til hvert åttende dødsfall i landet.
Tapene var ikke til å bære, om det ikke hadde vært for at «guttene», som de to døde ble kalt, jevnlig meldte seg gjennom Ingeborg og fortalte stort og smått fra tilværelsen på den andre siden av døden. Det var Ludvig og Ragnar som hadde varslet at det snart var fars tur til «å komme over». Velorienterte som de lot til å være, visste de nok også at hvis byfogden levde til begynnelsen av november 1934, ville den store livsforsikringen hans falle bort. Forsikringssummen ville bare bli utbetalt hvis Ludvig Dahl døde før han fylte 70 år.
8. august dette året satt Ingeborg på soverommet i familiens villa på Hankø, bøyd over et brev, da faren sa at han ville gå for å bade. Ingeborg hadde akkurat skrevet at hun hadde en knugende følelse av at noe ville skje. Nå lot hun brevet ligge halvferdig og ble med. Hun hadde ikke tenkt å bade selv, men ville gjerne være i nærheten når faren kastet seg i bølgene.
Skjønt akkurat denne dagen var det lite sjø. Dette var en av de sommerdagene Hankø var til for.
Noen timer senere så flere gjester og ansatte på Hankø
Bad og Kystsanatorium en kvinne med dyvåt kjole komme haltende barbeint og blodig mens hun hulket: «Far er død, far er druknet!» Kvinnen strevde med å forklare hvor hun kom fra,
men pekte til slutt mot vest. Da letemannskap samlet seg ved hotellets bil, ropte hun etter dem:
«Dere får ikke lov til å røre ham, for jeg vet at han er død. Jeg så øynene hans briste.»25
Sympatien hadde lenge vært på den sørgende familiens side. Men i oktober 1935 hadde Finansdepartementet detonert en bombe. Et kassaettersyn ved byfogdkontoret hadde avdekket et underslag på bortimot 60 000 kroner. En rekke av Fredrikstads borgere hadde vært oppført med utestående statsskatt selv om de vitterlig hadde betalt. Departementet hadde vært hardt presset av Dagbladet noen dager. Avisen hadde sittet på informasjon om underslaget og hadde bare ventet på bekreftelse. Samme morgen hadde avisen gitt beskjed om at den ikke lenger ville tie. Saken skulle fram, enten departementet ville bekrefte den eller ikke.26
Det som nå bare het Køber-saken, hadde hatt nasjonens fulle oppmerksomhet i over et år. Men debatten om hvorvidt det virkelig var mulig å få dødsvarsler og andre meldinger fra det hinsidige, var i ferd med å ebbe ut av mangel på nye opplysninger. Avsløringen av at byfogdens ektefelle, som også bestyrte kassen på sorenskriverkontoret, hadde manipulert regnskapene, var som å slå opp døren og slippe frisk luft inn til en ulmebrann.
Underslaget hadde tydeligvis pågått over lang tid, men kort tid etter den tragiske dagen på Hankø hadde fru Dahl betalt inn hele det store beløpet som manglet. Summen tilsvarte nokså nøyaktig den forsikringen som ville utløpt hvis byfogden hadde levd tre måneder lenger. Dagbladet visste at fru Dahl og datteren Ingeborg like etter dødsfallet hadde reist til Danmark og skaffet en tilsvarende sum fra danske spiritister. Var dette en gave eller et lån for å få kassen til å stemme mens de ventet på å få utbetalt forsikringssummen?
I Fredrikstad snakket folk knapt om annet. De store selskapene, de mange tjenestefolkene, den mektige villaen Bellevue på Hankø, som familien hadde kjøpt, var alt betalt med underslåtte skattepenger? Og så beleilig at byfogden døde akkurat da han gjorde! Selv i kretser der man hadde ment at familien Dahl hadde vært utsatt for gemene og urettmessige angrep fra kulturradikalerne, inntraff et stemningsskifte. Var det likevel noe mistenkelig ved byfogdens dødsfall? Første gang noen fra dødsriket hadde varslet gjennom Ingeborg at det snart var Ludvig Dahls tur, var 8. august 1933. Det var på dagen ett år før han druknet. For et sammentreff!
Det neste varselet var kommet i desember 1933. Ingeborg Køber hadde vært alene med dommerfullmektig Apenes. Opprinnelig hadde de vært flere under seansen, men fra dødsriket hadde lillebror Ragnar meldt at han ville ha en enesamtale med fullmektigen. Bare Ingeborg fikk bli igjen som medium. I beretningen som Apenes skrev ned samme natt, betegnet han forbindelsen som glimrende. Denne gang hadde ikke Ingeborg trengt plansjetten, det lille brettet med tall og bokstaver som hun vanligvis brukte. Ragnar hadde snakket direkte gjennom henne. Budskapet var at i løpet av et år, men ikke før juni 1934, ville det hende noe «som vil ta pappa over her, men som ingen skal hindre ... Pappa har alltid sagt: Man må slutte mens man er på høiden – og det skal han også få lov til.»27
Apenes hadde ikke fortalt noe menneske om dette og tilsvarende varsler. Åndene hadde gitt ham streng beskjed om å holde dødsforutsigelsene for seg selv. Men da meldingen kom om at byfogden var død, fant han fram det åtte måneder gamle notatet. Alt hadde skjedd som Ragnar hadde sagt.
Astrid Stolt-Nielsen, en skipsrederfrue fra Oslo, var en hyppig gjest hos familien Dahl. Apenes ba henne åpne et kodet og forseglet brev som var skrevet ned nøyaktig et år før
dødsfallet. Ingeborg hadde ført hånden raskt over plansjetten den gangen. Hvert tall hun hadde stoppet ved, var blitt nedtegnet. Tallene representerte hver sin bokstav. Arket var blitt lagt i en konvolutt som ble limt igjen før byfogden selv hadde presset sin tommel ned i den myke segllakken. Nå ble seglet brutt. Astrid Stolt-Nielsen sprettet konvolutten og tok ut arket mens Dagny, Ingeborg og tvillingbroren Frithjof fulgte nøye med. Koden var av enkleste slag: 1 for A, 2 for B og så videre. Det tok dem bare noen minutter å tyde innholdet: «I august måned nittenfireogtredve vil byfogd Dahl omkomme ved en ulykke.»28
Arbeiderpartiets første hele år som regjeringsparti var bare et par uker gammelt da partiets hovedorgan trykket en ren bannbulle mot departementenes byråkrater. De var ganske enkelt ikke skikket til å håndtere de mange og store oppgavene som den nye tid førte med seg, sto det. Gammel treghet og fordommer hang igjen. Dessuten var det for få ansatte i statsadministrasjonen til alt som nå skulle skje: Det trengtes tusenvis av kilometer nye veier for å binde landet sammen. Både Sørlandsbanen og Nordlandsbanen skulle bygges ferdig, og hele jernbanenettet skulle elektrifiseres. I tillegg skulle det satses tungt på å skape ny industri – med staten som fødselshjelper. Så mye å gjøre og så mange som tråkket på bremsen.
«Arbeiderpartiet har måttet kjempe frem saken under meget sterk motstand – fra næringslivets menn, politikere av den gamle skole, ‘sakkyndige’ økonomer og professorer og alle gamle travere og tilhengere av sleivepolitikken og sluntretempoet», sto det også. Det ville ikke bli ordentlig skikk på industrien i Norge før landet fikk et eget industridepartement «bemannet med folk av en helt ny ånd og innstilling og med midler og myndighet til å gjøre en virkelig innsats». Den nye industribanken kunne bli et
viktig verktøy, men ikke hvis den ble en «pensjonsanstalt», eller en «tumleplass for borgerlige bremsepolitikere og bankerotte bankchefer».29
Den store artikkelen var usignert, men alle innvidde skjønte at forfatteren var Arbeiderbladets nye økonomijournalist, Ole Colbjørnsen. I partiet var Colbjørnsen ingen hvemsomhelst. Det var han som framfor noen hadde æren for den store valgseieren i 1933, som igjen la grunnlaget for regjeringsovertakelsen halvannet år senere.
Ole Colbjørnsen, eller Ola Tiltak, som han skulle komme til å bli kalt etter sin innsats i tiltakskommisjonen, var en fattigunge fra Risør og Vegårshei med usedvanlig hode for teoretisk fysikk og samfunnsøkonomi. Han var den første i Norge som foreleste i Einsteins relativitetsteori og var sentral da Einstein besøkte Norge i 1920. Det gikk rykter om at den store fysikeren hadde tilbudt Colbjørnsen jobb som assistent. Men om det var sant, så fordampet muligheten da fattigdom og sykdom tvang ham til å avbryte fysikkstudiene.
I stedet tok revolusjonen ham. Etter noen år som aktiv kommunistisk studentpolitiker ble Ole Colbjørnsen ansatt av Sovjetunionen i stillingen som sjef for Kristiania-kontoret til pressebyrået Rosta. Derfra rykket han opp til medarbeider under den berømte Aleksandra Kollontaj i den sovjetiske legasjonens handelsavdeling. Som folkekommissær for sosiale spørsmål etter revolusjonen hadde Kollontaj sørget for å få lovfestet retten til barselpermisjon og betalte ammepauser og til å få innført likelønn for menn og kvinner. Det var ikke minst takket være hennes innsats som ministerråd i Oslo at Norge ble blant de første landene til å anerkjenne Sovjetunionen.
Både Kollontaj og hennes overordnede må ha sett noe stort i den alvorlige ungdommen med den høye pannen, den smale haken og de små, runde brillene, for etter en stund ble Ole Colbjørnsen fra Risør rekruttert til Moskva. Der ble han plassert
i forskergruppen som utarbeidet kommuniststatens første femårsplan, starten på den nye arbeiderstatens omfattende planøkonomi. En slik sentral stilling forutsatte medlemskap i Sovjetunionens kommunistparti, noe som raskt ble ordnet.
Hjemme hadde han tilhørt venstrefløyen i Arbeiderpartiet, men i Moskva havnet Colbjørnsen raskt i kommunistpartiets høyrefløy. Da Stalin innledet utrenskningen av interne kritikere og potensielle rivaler, ble den mer perifere Colbjørnsen sendt til London for å lede det sovjetiske statsrederiets kontor i Storbritannia. Innimellom oppgavene med å skaffe frakter til Stalins handelsflåte studerte han med stor interesse de mange artiklene og avhandlingene som strømmet fra pennen til John Maynard Keynes. Nordmannen var dypt fascinert av denne økonomen, som klarere enn noen andre hadde advart mot å trykke Tyskland ned i økonomisk gjørme etter den store krigen. Kommunisten Colbjørnsen studerte Keynes’ tobindsverk
A Treatise on Money, der den liberale briten, trygt plassert i Bloomsbury-kretsens dekadente borgerlighet, redegjorde for hvordan finanspolitikk og pengepolitikk kunne bekjempe arbeidsledighet og krise.
Etter hvert leste Colbjørnsen også signalene fra Moskva på en ny måte. Han kom til at Stalin og Molotov hadde forrådt revolusjonen. Det var ikke dette han hadde viet sitt liv og sine evner til. Våren 1932 brøt han tvert med de sovjetiske oppdragsgiverne og dro hjem til Risør. Noen uker senere opplevde han at forsvarsministerVidkun Quisling fridde til AustAgders bønder på et sommerstevne arrangert av Bondelaget. På ett nivå skjønte Colbjørnsen hvorfor de 3000–4000 frammøtte bøndene lyttet til Quisling.30 Krisen i landbruket var dyp, som den også var i industrien og i resten av økonomien. Samme året gikk 23 000 gårdsbruk på tvangsauksjon. Den borgerlige regjeringen kuttet hardt i allerede knappe ytelser og ba
fattigfolk være tålmodige til tidene bedret seg. Det kunne virke som regjeringen mente at tidene ville bedre seg av seg selv.
Selvsagt var folk frustrert, det hadde de all grunn til. Men på den andre siden oppfattet Ole Colbjørnsen naboenes entusiasme for de enkle løsninger som et tydelig tegn på at heller ikke norske bønder var immune mot smitten fra den europeiske fascismen. Det store frammøtet under Quislings talerstol var et faresignal.
Han må ellers ha opplevd det samme som Ibsens Terje Vigen gjorde etter de mange år i den engelske prisonen: Det var få der hjemme som kjente ham. Navnet Ole Colbjørnsen ga ikke gjenklang hos mange. Men Martin Tranmæl husket talentet som hadde gått tapt til kommunistene. De to hadde ikke hatt kontakt siden partiet ble splittet i 1923, men minnet om dette vandrende intellektet fra Aust-Agder var ikke utslettet.Tranmæl tok en dristig beslutning og ansatte 35 år gamle Colbjørnsen som økonomisk medarbeider i Arbeiderpartiets hovedorgan.31
Før partiets landsmøte i 1933 skrev Colbjørnsen at mens den menneskelige produksjonsevne hadde nådd fantastiske høyder, sultet folk. Hvorfor i all verden var det slik? «Vi har råd til å arbeide», skrev han. President Roosevelts New Deal viste at det ikke bare var mulig, men også svært effektivt å gjøre det motsatte av den borgerlige kutte- og nedskjæringspolitikken.
Den nye medarbeideren nøyde seg ikke med å skrive i avisen. Sammen med samfunnsgeografen Axel Sømme, en gammel venn som hadde vært den første redaktøren av tidsskriftet Mot
Dag, gikk Colbjørnsen i gang med å forme en ny økonomisk politikk for partiet. Sømme hadde forlatt Erling Falk og resten av Mot Dag-kretsen da Falk nektet ham å gifte seg. I Mot
Dag var det god plass for alkohol, men ikke for ekteskap. For Sømme, en avholdsmann fra tørrlagte Stavanger, forholdt det seg motsatt.
Sømme hadde studert elendigheten både i norske innlandsbygder og i havnebyene langs kysten. Han hadde sett sultne unger kledd i filler, ruinerte skogsbønder og desperate fiskere. Med Colbjørnsens erfaring fra Moskva i bagasjen gikk de to i gang med å utarbeide den første norske treårsplanen, tilpasset stortingsperiodens lengde.32 Ingen hadde bedt dem gjøre det, og ingen av partiets organ vedtok planen, selv om den ble gitt ut på partiets forlag. Til tross for dette ble det 131 sider lange heftet en politisk torpedo som sprengte seg fram både innad i partiet og blant velgerne.
Grunntonen var statskapitalistisk. I stedet for å overta bedrifter som gikk dårlig, burde staten starte ny virksomhet, skrev de to forfatterne. Planen deres var inspirert minst like mye av Keynes som av Stalin.33 Det var ikke snakk om tvangskollektivisering som i Sovjet; bøndene skulle beholde jorden. Men de selveiende bøndene skulle få en helt annen støtte fra sentrale myndigheter. I stedet for å omfordele den rikdommen som allerede var skapt, gikk de to inn for å skape ny rikdom gjennom å øke statens utgifter, for det meste gjennom lån. Det hele ble oppsummert i heftets tittel: Hele folket i arbeid!
Slagordet var ikke deres, det var foreslått av en lærer i Flekkefjord, Zacharias B. Torkildsen, i et brev til partiets landsstyre. Men de merket jo umiddelbart hvilken agitatorisk kraft som lå i de fire små ordene. Sammen med en tegning av fiskere som halte en not om bord i en liten robåt, en bonde bak to hester og en plog, en muskuløs smed som svingte sleggen over ambolten, og en nyreist fabrikk med røyk fra alle pipene, fylte Torkildsens slagord forsiden på det som raskt ble norgeshistoriens mest utbredte valgbrosjyre. Hundretusenvis av eksemplarer ble ekspedert til lokallag over hele landet, og det kom stadig bestilling på flere. Colbjørnsen og Sømme hadde truffet en rå politisk nerve.
«Hele folket i arbeid» var ikke den eneste propagandistiske genistreken i valgkampen i 1933. Einar Gerhardsen hadde sett formuleringen Stadt und Land, Hand in Hand malt på en husvegg i Tyskland.34 Det var et budskap som passet utmerket også i Norge. Arbeidere og bønder skulle ikke kjempe mot hverandre, men sammen trekke lasset til felles beste.
I finansdebatten i mars 1935 stilte statsminister Johan Ludvig Mowinckel kabinettspørsmål: Stortinget skulle vær så god respektere den budsjettrammen regjeringen hadde foreslått, ellers ville han levere dens avskjedssøknad. Arbeiderpartiet og Bondepartiet lot seg ikke skremme og stemte imot. Med 94 mot 55 stemmer ble bordet dekket for den første varige regjering som var utgått fra arbeiderbevegelsen.
Men én ting var å ha den formelle makten, noe annet å omsette den i konkrete resultater. Skulle man få store ting til å skje, måtte hele statsapparatet innse at det var nye tider i landet. Det var dette Ole Colbjørnsen ville gjøre helt klart da han denne januardagen i 1936 brukte Arbeiderbladets spalter til å kreve et eget industridepartement, styrt av folk «med en helt annen ånd» enn dem som hittil hadde befolket det.
Den kommende rettssaken mot redaktør Adolf Egeberg jr. i Vestlandets Avis skapte hodebry for byrettsjustitiarius i Stavanger. Saken var i og for seg grei nok. Det hersket ikke tvil om at den unge redaktøren hadde ledet 20 medlemmer av unghirden da de med oppstrakt høyrearm og rop om «Heil Hitler!» stormet inn i Bondeungdomslagets festsal og gikk til angrep på utstillingen til Norges Fredsforening og Kvinneligaen for fred og frihet. Det var også uomtvistet at redaktør Egeberg hadde trukket fram en kniv, skåret en av de opphengte plakatene ut av rammen og tatt den med seg.Tiltalen for ordensforstyrrelse og hærverk var oversiktlig. Men det var
åpenbart et problem at byrettsdommer Hakon Benneche var medlem av Nasjonal Samling. Justitiarius Anders Var bestemte seg for å ta saken selv.
Utstillingens tittel var «For fred – mot krig». Et relativt ukontroversielt tema, skulle man tro. Bildene og plakatene hadde vært vist i både Oslo, Bergen, Trondheim, Arendal, Kristiansand, Egersund og Harstad uten oppstuss. Men Stavanger var noe annet. Her hadde Vidkun Quislings parti hatt kraftig vind i seilene helt fra starten tre år tidligere. Gulbrand Lunde, direktøren på Hermetikklaboratoriet, var partiets propagandasjef, og det var takket være ham at partiets første avis kom ut nettopp i Stavanger. Nå var det ikke mye originalt stoff i Vestlandets Avis. Bortsett fra lederartiklene var det meste av innholdet identisk med det som sto på trykk i Dagbladet Rogaland, Bondepartiets lokale organ. Men på lederplass forfektet både Gulbrand Lunde og Adolf Egeberg jr. Quislings ideer med kraft.
Den av plakatene på utstillingen som hadde provosert Egeberg sterkest, framstilte soldater som marsjerte mens de bar ulike flagg. Innimellom den franske trikoloren og britenes
Union Jack vaiet også hakekorsflagget og Nasjonal Samlings eget olavskors. En provokasjon!
En av hirdfolkene hadde ropt til de to forskrekkete medlemmene av Kvinneligaen som var til stede, at det ikke var noen vits å kontakte politiet, siden så mange av politifolkene i byen selv var medlemmer i partiet. Likevel hadde en patrulje raskt rykket ut til NS-lokalene et par kvartaler unna utstillingslokalet og arrestert alle som oppholdt seg der. Redaktør Egeberg hadde umiddelbart erkjent hærverket, men la til at den stjålne plakaten allerede var ødelagt. En løgn, viste det seg.
I uken mellom aksjonen og behandlingen i forhørsretten gikk både redaktør Adolf Egeberg og propagandasjef Gulbrand Lunde til motangrep. I et avisinnlegg skrev Egeberg, som selv
hadde hospitert hos SS i Tyskland, at Kvinneligaen for fred og frihet var en kommunistisk dekkorganisasjon som i utlandet helt åpent deltok i aksjoner mot fascismen, og som hånet og spottet fedrelandskjærligheten, det kristelige kors og det norske flagg.35
20. januar gikk inn i den siste timen da hofflege sir Bertrand Dawson of Penn fant fram en sprøyte som han forsiktig fylte med trekvart gram morfin. Så blottet han halsen på mannen i den brede sengen. Sprøytespissen fant den store halspulsåren. Legen trykket inn stempelet med en jevn bevegelse. Da alt var tømt, fylte han sprøyten med ett gram kokain og gjentok injiseringen. Deretter tok det mindre enn et kvarter før pasienten, kong Georg V av De forente kongeriker og de britiske dominioner, keiser av India og leder av huset Windsor, stille utåndet.36
Meldingen om kongens død kom ikke uventet på nasjonen. Noen timer tidligere hadde BBC meldt at livet gikk «fredelig mot sin avslutning». Da legen likevel bestemte seg for å fremskynde det uunngåelige ved å utøve et stykke aktiv og ulovlig dødshjelp, var det for å sikre at den store nyheten kom først i de aktverdige morgenavisene og ikke i den bråkete bulevardpressen. Sir Dawson of Penn hadde selv ringt til redaktøren i The Times og bedt ham utsette trykkstart til kongen hadde trukket sitt siste åndedrag. 30 000 aviser var allerede trykket, men redaksjonen fikk i full fart laget en ny forside og lagt inn et innstikk med bilder fra kongens liv. Da dødsmeldingen kom rundt midnatt, rullet de tunge pressene i gang igjen.
I det mørke soveværelset i Sandringham House, kongefamiliens private residens i Norfolk, vendte dronning Mary seg mot sin eldste sønn, tok hånden hans i sin og neiet dypt. Etter å ha kysset sønnens fingre løftet hun blikket og sa høyt:
«Kongen er død. Lenge leve kongen!» Edvard brast i gråt. Ikke så mye fordi han nettopp var blitt farløs, men mest fordi han aldri hadde ønsket å bli konge.
Køber-saken var klimaks i en kamp som hadde rast i et kvart århundre. Da Norsk Parapsykologisk Selskap så dagens lys i 1917, var både landets første professor i statsøkonomi, Oskar Jæger, grunnleggeren av Norsk Kvinnesaksforening, Ragna Nielsen, og dosent i kjemi Ellen Gleditsch, som tidligere hadde vært assistent for selveste Marie Curie, blant stifterne. Foreningens tidsskrift ble etter hvert redigert av professor i fysikk Thorstein Wereide. Det var han som høsten 1919 hadde åpnet familien Dahls dør inn til åndeverdenen. Det hadde skjedd bare noen måneder etter at Ludvig jr. hadde druknet, mens fortvilelsen ennå lå som en mørk og tung dyne over byfogdvillaen i Fredrikstad. Etter å ha hørt et foredrag der Wereide snakket om «Den psykiske arm», hadde Frithjof og Ragnar, de to sønnene som ennå bodde hjemme, forsøkt seg på borddans. Den psykiske arm besto etter det Wereide hadde fortalt, av ektoplasma, en utenomjordisk materie som var vanlig i det hinsidige, men usynlig for de fleste på jorden. Et sant medium kunne bruke ektoplasmaet til å få gjenstander, selv tunge bord, til å forflytte seg. Dypt konsentrert hadde de to guttene holdt i bordplaten mens de forsøkte å påkalle den døde storebroren. Etter en stund merket de at bordet beveget seg. De spurte om det var Ludvig som styrte bevegelsene, og fikk bekreftende banking fra bordet.
Byfogden fnøs av guttenes åndelek. Da Ingeborg kom hjem til jul i 1919, var hun først like skeptisk. Men en dag hun støttet seg til bordet som brødrene akkurat hadde brukt, hang hånden fast. Hun løftet armen, og bordet fulgte med. Det hjalp ikke om de andre forsøkte å presse det ned, bordet hang fast. Først
da brødrene banket en setning til den døde, løsnet hånden. Ett bank for A, to for B, tre for C. Fra dette øyeblikket var hele familien Dahl overbevist om at Ludvig jr. både ville og kunne kommunisere med dem.37 15 år senere var byfogdhjemmet i Fredrikstad blitt landets sterkeste spiritistiske senter. Etter at tuberkulosen tok Ragnar, meldte de to døde brødrene seg stadig for å diskutere både det dennesidige og det hinsidige livet.
Sir Arthur Conan Doyle, skaperen av den alt annet enn naive Sherlock Holmes, var Storbritannias best kjente spiritist. Etter et besøk Norge i 1929, der han holdt to foredrag i universitetets aula, hadde han utropt Ingeborg til en verdenssensasjon.38 Det svekket på ingen måter hennes omdømme. En stadig sterkere strøm tilreisende samlet seg med familien Dahl rundt bordet med plansjetten. Selv om flere fikk i oppgave å følge den sorte trekantens raske bevegelser over bokstaver og tall, var det vanligvis byfogden selv som dominerte seansene og førte protokollene der alt ble nedtegnet. Han noterte hvem som var til stede fra både denne verden og den hinsidige, og hva som ble utvekslet av informasjon mellom de to gruppene. Ludvig Dahl var eksperten som med tiden hadde lest et helt bibliotek av bøker om spiritisme. Med protokollene som grunnlag hadde han selv skrevet fem bøker med budskap som Livet etter døden i nytt lys og Død! Hvor er din brodd?. Noen måneder før han druknet, kom den siste: Vi overlever døden.
Det var også han som var mest intenst opptatt av å snakke med de to døde guttene, og det var han som hadde slik makt over datteren. Så snart hun hadde satt seg ned ved bordet, falt Ingeborg i dyp søvnliknende transe, full av kraftige snork. Etter kort tid meldte de døde seg med hilsenen: «Vi her.»
Med tiden utviklet Ingeborg også clairvoyance. I stedet for å falle i dyp søvn satt hun med åpne øyne og fortalte hva hun så i de dødes rike: vakre landskap som liknet påfallende på en
sommerdag i østfoldnaturen. Sigrid Undset sa ved en anledning at «byfogd Dahl drømmer om å drikke ettermiddagsté i et nytt og bedre Fredrikstad».39
Det ble også drukket konjakk og røykt sigarer i paradiset. Maten var fabelaktig, selv om kroppen ikke lenger hadde behov for å kvitte seg med avfallsstoffene – de døde gikk ikke på do. Og guttene var som de alltid hadde vært. Ludvig var storebroren som visste og bestemte mest, mens Ragnar var den lett bortskjemte og vilt sjarmerende minstemann.
Justisminister Asbjørn Lindboe var med på flere seanser. I februar 1933 ba han Ingeborg kalle på avdøde statsminister Peder Kolstad for å få råd om hva regjeringen burde foreta seg i den betente saken om Norges forhold til Grønland. Seanseprotokollen viser at det også i etterverdenen var krevende å formulere en god politikk for dette betente temaet. Fra dødsriket meldte Kolstad «at der skal være et samarbeide fremdeles».
Spiritistenes tro på at det gikk an å kommunisere på tvers av den mest endelige av alle skillelinjer, hadde støtte langt inn i naturvitenskapelige kretser. Thorstein Wereide, mannen som i sin tid hadde vunnet først byfogd Dahl og senere hele familien for spiritismen, var kvantefysiker med doktorgrad i termodiffusjon. I Norsk Selskap for Psykisk Forskning var både statsminister Gunnar Knudsen, riksantikvar Harry Fett, historikeren Wilhelm Keilhau, Freias direktør Johan Throne Holst og Aftenpostens redaktør Frøis Frøisland medlemmer.40 Selv om ikke alle var overbeviste spiritister, var de åpent interessert i å utforske de mange beretningene om paranormale hendelser.
Underslag var derimot et deprimerende jordisk og normalt fenomen. Meldingen fra Finansdepartementet hadde åpnet for helt andre forklaringer: Var byfogdens død iscenesatt for å skjule at familiens behagelige liv var finansiert av underslåtte skattepenger? Overlege Johan Scharffenberg var ikke i tvil. Så
man bort fra den spiritistiske hypotesen, gjensto bare to logiske muligheter: Hvis Ingeborg Køber virkelig hadde vært i transe under dødsvarslene, kunne de senere ha virket på henne i våken tilstand og fått henne til å handle i samsvar med det som var varslet. Eller så hadde transen vært simulert. «I så fall dreier det seg om et overlagt mord som skulde dekkes av de overnaturlige makters inngripen.»41
Psykiater, kriminolog, samfunnsforsker og forfatter Johan Scharffenberg var overalt i samtidens debatter. Det virket som det ikke fantes grenser for hans ekspertise. Som ung medisinerstudent hadde han gått på talerstolen i Studentersamfundet og friskt og freidig erklært at Edvard Munchs selvportrett viste at kunstneren var abnorm. Dermed falt det, etter Scharffenbergs mening, også en skygge over Munchs kunst. De mange fostrene i bildene, minnet ikke de om en gal manns tvangsmessige gjentakelse av lidderlige ord? Munch, som var til stede i salen da hans psyke ble dissekert fra talerstolen, gikk fortvilt hjem, styrket i overbevisningen om at han bar i seg slektens mentale lidelser. På en av versjonene av Skrik noterte han med blyant på den flammende himmelen: «Kan kun være malet af en gal Mand.»42
Scharffenberg var med årene blitt lege ved både Botsfengslet og Oslo Hospitals asyl og var kjent som en sterk tilhenger av å sterilisere omstreifere. Barn skulle slippe å vokse opp «på fantestien», hevdet han.43
Da Hitler kom til makten i 1933, skrev Scharffenberg 29 omfattende kronikker i Arbeiderbladet om nazismen.44 Et år senere slo han fast at Adolf Hitler var en psykopat som handlet ut fra vrangforestillinger. Hvis Hitler mot formodning skulle være normal, var han etter Scharffenbergs oppfatning «en gemen slyngel».45
Hans kamp mot alkoholen var like kompromissløs. Det fantes knapt den bygd han ikke hadde besøkt for å male ut
de sterke drikkers forbannelse. Alkohol var et narkotikum som måtte forbys. All livsglede som folk mente å hente ut av alkoholen, var uverdig og uforenlig med den personlige frihet. I et land der hver fjerde voksne person ennå var med i totalavholdsbevegelsen, var Johan Scharffenberg den fremste avholdsmannen.
Men virkelig nytelse var han ikke imot. Han foredro i radio om «rasjonell nytelseslære» og fikk ved én anledning en forsamling av hovedstadens arbeiderkvinner til å spisse ørene da han tok avstand fra coitus interruptus fordi det avbrutte samleiet berøvet kvinnen vesentlige livsverdier. Hvor han hadde denne innsikten fra, er noe uklart. Ingen hadde noen gang hørt at Scharffenberg hadde vært sammen med en kvinne, om man ser bort fra ryktene om en ulykkelig kjærlighet i ungdommen.46
Geniet hans var virkelig allehånde. I tillegg til å gi gode råd om seksuallivet hadde han skrevet om botanikkens historie i Norge på 1700-tallet, om dyreforsøk med tuberkuløse, om trekk ved den «mannlige pseudohermafroditisme i Norge og Danmark», om felles tidsregning for alle verdens folk, om klippfisken og om fangetallet i landsfengslene. Han hadde til og med funnet tid til å foreta en psykoanalytisk fortolkning av Peer Gynt.47 Der hvor to eller tre var samlet for å diskutere noe i kongeriket, var Johan Scharffenberg midt iblant dem. Nå fikk underslaget ham til å helle mot at Ingeborg Køber hadde drept sin far.
I et par døgn etter avsløringen av underslaget hadde enken Dagny Dahl forsøkt å forsvare både seg selv og det som var igjen av familien. Til den vennligsinnete Aftenposten fortalte hun hvor hardt det var å få slike beskyldninger slengt mot seg, i tillegg til sorgen. Nå måtte de snart få fred, «nu må vi vel næsten ha tømt begeret til bunns».48 Til det langt mer kritiske Dagbladet nærmest ropte hun at det aldri hadde vært begått noe underslag. Slurv hadde kanskje forekommet. Hun kunne ha handlet dumt, tankeløst, ja lettsindig om så var, men
pengene hadde vært der hele tiden, derfor var det skammelig å anklage henne for å ha underslått dem.49
Det var det siste hun sa offentlig. Tre dager etter at Finansdepartementet hadde sendt ut pressemeldingen om uregelmessigheter ved regnskapet på byfogdkontoret, slukte hun det hun hadde av Veronal. I et avskjedsbrev som politiet fant hjemme hos Ingeborg, skrev Dagny Dahl at det var en nødvendig konsekvens at hennes liv på jorden ble avsluttet. «På den inderligste måte» hadde hennes tilværelse alltid vært knyttet til hennes mann. Men han hadde ikke hatt forstand på hva det kostet at deres hjem var blitt et samlingssted for så mange mennesker. Han hadde aldri innsett at familiens økonomi var truet, det hadde hun holdt for seg selv. Først hadde hun bare lagt til side en reservekasse av penger som var betalt inn som statsskatt, men da utgiftene ble større enn inntektene, hadde hun begynt å bruke av denne reservekassen. «Det var Begyndelsen – så rullet Lavinen.»50
Nå var tvillingsøsknene Ingeborg og Frithjof alene tilbake av det som en gang hadde vært en lykkelig familie på seks. Grunnen ristet under føttene også på Ingeborg, og i hennes nærhet var det enda én som ikke hadde tenkt å dempe uroen. Høyesterettsdommer Thomas Bonnevie var byfogd Dahls fetter og hadde drevet sin egen etterforskning helt siden dødsvarslene ble kjent. Det ble sagt om Thomas Bonnevie at han hadde lettere for å miste venner enn for å få dem. Til tross for at han satt i komiteen for den store Vigeland-fontenen og hadde vært dommer i Høyesterett siden 1922, var han en mann få kom nær. Axel Kielland skrev at Bonnevie utstrålte «en rent elektrisk stemning av ubehagelighet. Det er noe stritt og uforsonlig i hans kampmåte. Hans vesen er så kantet og vanskelig at det nesten ikke lar seg forsvare i et bysamfunn», og det var i et positivt portrett. Kielland slo fast at Thomas Bonnevie «er et av
disse ulykkelige fnysende mennesker som alltid sier sannheten på en slik måte at man foretrekker løgnen».51
Allerede et par måneder etter at byfogden druknet, hadde Bonnevie omtalt de spiritistiske seansene i familien Dahl som «moderne heksekunster». Bonnevie hadde gått grundig til verks. Han kunne legge fram vitnesbyrd om at det var gitt dødsvarsler også om andre personer enn Ludvig Dahl. Dessuten var det planlagt økonomiske forretninger etter råd fra det hinsidige.52 Etter at underslaget ble kjent, tok høyesterettsdommeren kraftigere i. I brev til Riksadvokaten skrev han at han var fast overbevist om at fru Køber hadde svindlet og løyet, drept sin far og medvirket til assuransesvik. Den allmenne oppfatning at forbrytelser i overklassen ble behandlet lempeligere enn småfolks lovbrudd, måtte ikke få ny næring ved at denne saken ble dysset ned, skrev han.53
Dette poenget hadde han gjentatt i et nytt brev til Riksadvokaten i begynnelsen av november 1935. Selv om domstolene ikke bevisst praktiserte klassejustis, var det ikke til å komme forbi at påtalemyndigheten så ut til å være påvirket av at så mange innflytelsesrike mennesker, og praktisk talt hele høyrepressen, hadde tatt parti for Ingeborg Køber. Derfor ba Bonnevie om å få innsyn i sakens dokumenter.
Et slikt krav fra en høyesterettsdommer til den øverste påtalemyndigheten var ekstraordinært. Enda mer usedvanlig var Bonnevies konklusjon på henvendelsen: «Jeg kan nemlig ikke nu vente længere med min aksjon for aa faa fru Køber siktet for drap.»54 (Bonnevies uthevelse).
I januar 1936, halvannet år etter drukningen, var Ingeborg Køber altså blitt offentlig anklaget for å ha drept sin far både av den allestedsmenende Johan Scharffenberg og av en av landets høyeste dommere.
Lagmannsretten var enig med Oslo byrett: Ettersom Gunnar (etternavnet ble omsorgsfullt holdt tilbake i alt avisene skrev om saken) helt klart hadde lovet Aslaug (som også unngikk å bli ytterligere identifisert) å gifte seg med henne, hadde han begått en straffbar handling da han trakk seg fra bryllupet i siste liten. Lagmannen understreket at retten riktignok ikke kunne tvinge folk til å gifte seg, slikt ville neppe føre til lykkelige familieforhold, men straffeloven hadde nå engang en bestemmelse til beskyttelse av kvinner som hadde latt seg forføre under løfte om ekteskap. Gunnar var derfor å dømme i tråd med byrettens kjennelse.55
Den 23 år gamle elektrikeren fra Oslo bedyret at de to aldri hadde vært skikkelig forlovet. Han hadde aldri tenkt å gifte seg med den barnslige Aslaug, sa han. Tonen ble merkbart spakere da aktor la fram et brev hvor Gunnar hadde skrevet at «vår kjærlighet er stor – til døden er du min».
Forsvareren prosederte også forgjeves på at det fantes tre forstadier til ekteskapet. Først ble man «portforlovet», som ikke innebar noe mer forpliktende enn at kavaleren fulgte damen hjem. Advokat Michael Puntervold belærte så retten om kurtisens neste trinn: Opprykk til «fast følge» innebar at man kunne presentere partneren som sin «forlovede», vel å merke uten at det lå noe løfte om ekteskap i betegnelsen. Ikke før man ble formelt «forlovet», var det definitivt bestemt at giftermål skulle finne sted. Først på dette tidspunkt kunne lovens straff for brutt ekteskapsløfte komme til anvendelse.
Puntervold hoppet beleilig over stadiet som folk flest omtalte som «bukseforlovelse». I Gunnar og Aslaugs tilfelle hadde bukseforlovelsen inntrådt allerede den sommerkvelden i 1932 da de oppdaget hverandre rundt et kafébord på Røde Mølle i Vika. De hadde gått sammen fra restauranten til en hybel, hvor dans til grammofonmusikk hadde endt slik dans
ofte gjør. Retten slo fast at det intime forholdet hadde vart i flere år, og at det sommeren 1935 hadde resultert i et barn.
Akkurat her hadde Gunnar begrunnet tvil. Barnet måtte være unnfanget i oktober året før, og da hadde de to vært såpass til uvenner at det definitivt ikke hadde vært noe samvær av slik art. I denne perioden hadde Aslaug derimot vært på en hyttetur hvor hun hadde overnattet i samme rom som en Frank. Retten fikk dokumentert at også Frank hadde sendt heftige kjærlighetsbrev. Gunnar forklarte i tillegg at han ved én anledning hadde skygget Aslaug til Skøyen, hvor Frank bodde. Etter Gunnars mening måtte Frank være barnets far, selv om blodprøven ikke utelukket ham selv.
Gunnar kjempet en tapt kamp. Han hadde aldri undertegnet noe lysningsdokument, sa han. Da rettskjemikeren slo fast at underskriften var hans, kom han til å huske at han kanskje likevel hadde signert på dette siste stadiet før vielsen.
Lagretten slo derfor fast at selv om tidene nok hadde endret seg siden straffeloven ble skrevet like etter århundreskiftet, og selv om forholdene mellom kjønnene kanskje var blitt «noe løsere enn før», var det ingen antikvert bestemmelse Gunnar hadde forbrutt seg mot. Den som hadde lovet ekteskap, kunne ikke løpe fra sitt ord. Spørsmålet om når fast følge gikk over i forlovelse, var et skjønnsspørsmål «som her underligger lagrettens avgjørelse», slo lagmannen fast. Retten konkluderte derfor med at Gunnar fikk en drøy måneds frist fram til 1. mars med å velge om han tross alt ville gifte seg med Aslaug, eller om han heller ville tilbringe fem måneder i fengsel.
Historien tier om hva han valgte.
HildeWalter hadde det travelt. Fristen for å nominere kandidater til fredsprisen var 1. februar, nå gjaldt det å mobilisere så bredt og tungt som overhodet mulig. Hun skrev, telegraferte og ringte
til alle som kunne tenke seg å støtte saken. Hilde Walter hadde flyktet fra Berlin en dunkel novemberdag i 1933 og slått seg ned i Paris, hvor lysene ennå brant. Hvis Carl von Ossietzky, redaktøren hennes i Die Weltbühne, kunne bli kalt Judensau, var Tyskland ikke lenger trygt for virkelige jøder som henne.
Den tyske kolonien i den franske hovedstaden hadde vokst med hvert tog fra Berlin, og hun fant raskt en oppgave som fylte hele hennes våkne tid. Redaktøren av eksilavisen Pariser Tageblatt hadde samlet noen landsmenn til en kampanje for å lansere Ossietzky til Nobels fredspris. Etter bare noen måneder i byen overtok Hilde Walter ledelsen av kampanjen.56 I Norge fikk hun raskt kontakt med forfatteren, oversetteren, fredsaktivisten og feministen Mimi Sverdrup Lunden, som energisk hadde gått i gang med å organisere en norsk parallell til den internasjonale kampanjen.
Mimi Sverdrup var født i Gulen i Sogn, men vokste opp i Kristiania, der faren var blitt professor ved det nye Menighetsfakultetet. Hun hadde utdannet seg til adjunkt og arbeidet som lærer på Kongsberg helt til hun ble sagt opp fordi hun var gift. Det hjalp ikke at hennes egen mann samtidig måtte gi opp sin skolekarriere på grunn av sykdom. De hadde måttet leve på hans invalidepensjon de to årene han hadde igjen. Denne erfaringen var ikke glemt da hun igjen kunne ta fatt på yrkeslivet, nå som lektor. Arbeidet skal ikke være et venteværelse før ekteskapet for kvinnene, forkynte hun på godt besøkte møter i Kvinnesaksforeningen. «Når kvinnen ikke lenger betrakter mannen som et vilt hun skal leve av, og mennene på sin side ikke lenger betrakter henne bare som et erotisk bytte, da først står vi likt.»
Mimi Sverdrup Lunden var like tydelig når hun argumenterte i fredssaken. Kvinner hadde ingen plikter i krigen, hevdet hun. Heller ingen plikt til å hjelpe krigsskadde menn. «La dem greie seg selv, våger de å kaste en krig over oss, får de ta følgene.»57
Som antikkens Lysistrata ba hun kvinnene slutte å ligge med mannen sin til mennene på sin side sluttet å krige: «Vi nekter å føde barn så lenge ikke samfunnet skammer seg ved å bruke dem som kanonføde. La heller samfunnet avfolkes gjennom fødselsnedgang enn gjennom massemord.»58
I tillegg til arbeidet som lektor var hun oversetter, forfatter og leder av den norske avdelingen av Kvinnenes verdenskomité mot krig og fascisme. Det var dette vervet som hadde gjort Hilde Walter oppmerksom på henne. Fra høsten 1935 hadde de to holdt tett kontakt. Mer enn hundre brev gikk mellom komiteen i Paris og det som etter hvert ble en norsk aksjon for Ossietzkys kandidatur, med Mimi Sverdrup Lunden som drivende kraft.59 Hun var overbevist om at det ville redde Ossietzkys liv hvis han var kandidat til prisen.
De norske aktivistene hadde også fått grundig drahjelp av en ung tysk sosialdemokrat som hadde valgt å flykte til Oslo framfor Paris eller Praha. Under pseudonymet Felix Franke skrev Willy Brandt en serie artikler i Arbeiderbladet og andre av partiets aviser om redaktøren som hadde ført pennen «for fred og fremskritt», men som nå satt «pinet og syk bak piggtråd og maskingevær» i konsentrasjonsleir.
Spesielt ivrig var Willy Brandt i samtalene med Martin Tranmæl. I tillegg til å være Arbeiderpartiets sterke mann og Arbeiderbladets redaktør var Tranmæl varamedlem i Nobelkomiteen. Akkurat nå var dette vervet det aller viktigste. Brandt mente at Knut Hamsuns sjikanøse innlegg i Aftenposten var initiert i Berlin, men at tyskerne hadde forregnet seg. De hadde ikke forutsett at så mange ville reise seg i protest mot den berømte dikteren. Nå visste langt flere i både Norge og andre land hvem Ossietzky var, og hva han hadde skrevet og gjort. Over hundre parlamentarikere fra Sveits, fra begge sider i politikken, hadde nominert ham til fredsprisen.
Parlamentarikere fra Tsjekkoslovakia, Nederland, Sverige,
Frankrike og enkelte medlemmer av det britiske underhuset hadde fulgt sveitsernes eksempel.
Tilskyndet av Willy Brandts ivrige argumentasjon vedtok sentralstyret i Arbeiderpartiet og partiets 69 mann sterke stortingsgruppe at også de ville nominere Ossietzky. Disse to vedtakene førte til at partiets faste medlem i Nobelkomiteen, utenriksminister Halvdan Koht, ville stille med noe som liknet et bundet mandat. Det likte han dårlig.
Over fire spalter midt på førstesiden stilte Aftenposten et enkelt spørsmål, som om det skulle dreie seg om utsiktene for vårens sildefiske: «Kommer den nye verdenskrig i 1937 eller 1938?»
Spørsmålet ble stilt til redaktøren i Samtiden, professor Jacob S. Worm-Müller, nyss hjemkommet fra en måneds opphold i Frankrike. Historieprofessoren kunne ikke si annet enn at stemningen der i landet var påtakelig lik den i årene før 1914.
Vegg i vegg med intervjuet sto en melding om at fabrikkeier Johan H. Andresen hadde gitt 10 000 kroner til Aftenpostens innsamling for å utstyre Oslo med tilstrekkelig med luftvernskyts. Når verdenskrigen kom, ville avisen i det minste sørge for at hovedstaden var beredt.
