Frihetens grense

Denne reiseskildringen er også en essayistisk reise i historien. Møtene med mennesker og steder langs veien blir springbrett for historiske dypdykk hvor frihetens kilder på originalt vis sirkles inn.

ISBN 978-82-7201-813-8

FRIHETENS GRENSE

På jakt etter svar, legger historiker Nils Rune Langeland ut på en tre måneder lang reise langs frihetens fysiske grense – Natos nye frontlinje mot Russland.

Med tog, buss og haik fra tilfeldige mennesker, reiser han gjennom 17 land, fra Kirkenes i nordvest til Tbilisi i Georgia i sørøst.

NILS RUNE LANGELAND

«I historien om frihetens grense spiller samvittigheten samme rolle som «my precious», Gollums kjente kjærlighetserklæring til den magiske ringen i filmene om Ringenes Herre av J.R.R. Tolkien. En fri samvittighet er det samme som en sterk følelse av subjektiv, personlig frihet.»

Ukrainerne kjemper ikke bare for sin egen overlevelse, men for vår alles frihet, sies det til stadighet fra politikere og andre i Vesten. Men hva er denne friheten egentlig? Hvor kommer den fra?

NILS RUNE LANGELAND

FRIHETENS GRENSE En reise langs Natos nye frontlinje

Nils Rune Langeland er utdannet historiker med doktorgrad fra Universitetet i Bergen.

Han har tidligere blant annet skrevet essayet og reiseskildringen Noreg, som i 2008 ble nominert til Brageprisen. Langeland har også skrevet Europa – ei krossferd, norsk høyesteretts historie og har forsket på tyskernes forhold til sin nazistiske fortid.

Frihetens grense

NILS RUNE LANGELAND

FRIHETENS GRENSE En reise langs Natos nye frontlinje

© 2024 J.M. Stenersens Forlag AS Omslagsdesign: Gisle Vagstein, Deturia Design Layout: Gisle Vagstein, Deturia Design Kart: Audun Skjervøy, Språksmia Papir: Holmen Book Cream 70 g Boka er satt med Arno Pro, 12/16,5 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-7201-813-8

Forfatteren har mottatt støtte fra Fritt Ord og Det faglitterære fond.

J.M. Stenersens Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.jms.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

INNHOLD AVREISE 7 KANARIFUGLEN I KIMEK

Kirkenes

12

NATURENS GRENSEVERN

Lappland

25

KRAMPUS SKRIVER LISTER

Rovaniemi

32

MUMMITROLL I VINTERKRIG

Tampere

40

FRIHET I EN SAUNA

Helsinki

47

IMPERIENES GRAV

Tallin og Narva

52

VED MORGENRØDENS PORT

Vilnius

68

NORDENS JERUSALEM

Vilnius

88

UTDRIVELSEN

Kaliningrad – Suwałki

98

MØRKETS TÅRN

Warszawa – Przemyśl

106

FRIHETENS GRENSE KRYSSES

Lviv

113

LØVENE VÅKNER

Budapest

131

EN SAMTALE I NATTEN

Timişoara – Bucureşti

135

MANNEN PÅ FLUKT FRA NORMALITETEN

Varna – Sofia

146

HODESKALLETÅRNET

Niš

154

ALEKSANDER OG THORVALD

Skopje – Ohrid

173

NOEN STRØTANKER I FORBIFARTEN

Berat – Saranda

181

IMPERIETS GÅTE

Korfu – Thessaloniki

195

ODYSSEVS’ HEMMELIGHET

Istanbul

207

STALINS TEATER

Tbilisi

226

FRIHETENS SISTE GRENSE

Oslo

251

LITTERATUR 260

5

Til Eli og Kåre Einar, Ivar og Eli Josefine

AVREISE

Ut mot gate B8 på Gardermoen, aller lengst ute i en av disse tynne, tomme armene av tre og metall, kommer det et jevnt sig av ungdommer i kamuflasjefargede uniformer. På skulderen har de alle det gule varghodet på svart bunn som signaliserer at de skal til Garnisonen i Sør-Varanger. Intetanende flokker de seg rundt et eldre, skrøpelig par der en av dem sitter i rullestol. Kontrasten mellom dem er som den mellom pandemiens frykt for de gamles ensomme endelikt og likegyldigheten overfor de unges grufulle død i Donbass. Vi forstår hverken fredens kuldedød eller krigens brennende inferno. Grensene mellom dem er usynlige.

De unge vernepliktige norske soldatene skal til Kirkenes, med samme fly som meg. De oppfører seg som i skolegården på videregående.

Jentene snakker fortrolig med hverandre, tett i små grupper. Guttene er som i en stafett. Den litt for høye latteren blir som et helt synkronisert innøvd nummer som sendes videre til den har gått hele runden blant dem. Etter det jeg kan høre, legger de ut om en eller annen kolossal og allerede mytisk fest de har vært på. Det er en samtale som har pågått uten stans siden Akilles og krigerne hans utenfor Troja. I indre glimt ser jeg disse samme kortklipte gutteansiktene, men nå i svart-hvitt fra en filmavis. Tydeligvis har noe av 1940-årenes frisyre nå kommet tilbake: lang pannelugg og helt kort i nakken.

7

Så ser jeg ser dem for meg ved frontlinjen. Der dekker nysnøen de døde soldatene som ligger i fosterstilling under sønderskutte trær et sted ved Donetsk. En moderhånd fra selve universet brer den hvite dynen over. Enda en gang blir unge menn kastet bort som døde hunder. Men krigeren eier sin egen død. Er det meg selv jeg ser ligge der blant utbrente kjøretøy og skrot?

For meg har krigen vært fremmed. Hvorfor skulle jeg finne på noe så meningsløst dumt som å kaste bort mitt eneste liv for en nasjon, eller enda verre, en stat? Dø for Nav og den humanitære stormaktens glade gutter og jenter på mottakelse et eller annet sted i verden?

For friheten er en ensom jeger. Jeg og mange med meg har hele vårt liv flyktet fra autoritetene, de reelle, men mest de innbilte. Vi hadde ingen anelse om hvor denne flukten ville ende. Hvor frihetens grense gikk. Ikke i vår villeste fantasi kunne vi forestille oss slutten i en kald skyttergrav.

Fra min egen ungdom husker jeg filmen Top Gun med Tom Cruise i hovedrollen. Der gikk en leken, mandig ironi på vingene i kamp mot ondskapens imperium. «Det er morgen igjen i Amerika», sa Ronald Reagan. Vår generasjon ble ironiske krigere. Frihetens enslige, men glade jegere. En helt ufeilbarlig følelse drev oss fremover. Lattermilde og hals over hode løp vi fra Gud, nasjonen, staten, familien, sosialdemokratiet, alvoret, livet – alt! I over tretti år bare løp vi, helt fra et eller annet sted midt på 1980-tallet og frem til 2014, året da Norges grunnlov var to hundre år og krigen i Ukraina brøt ut, den gangen ganske umerkelig.

På den andre siden av jernteppet hadde en dypt alvorlig inderlighet ført folkene sammen i løpet av de samme årene, først gjennom fredelige masseprotester. De må ha kjent på den samme ufeilbarlige følelsen av frihet som i vest. Muren falt 9. november 1989, og det at den bare fortsatte å falle, syntes å bekrefte dette. Fallet ble til et ustoppelig, bul8

drende skred. Vi surfet inn på murens fall, verdenshistoriens største bølge. Over natten ble til og med tidligere sovjetrepublikker medlem av både Nato og EU. Grå, ansiktsløse provinser i et kommunistisk imperium som i flere tiår var styrt fra Moskva, ble til gjenoppståtte nasjonalstater. Følelsen av frihet etter murens fall ga dem fargen i kinnene og glansen tilbake i øynene. Demokrati, rettsstat, medlemskap i Nato og EU, den regelstyrte verdenen: En stor flat pakke hvis navn er Vesten fra et populært svensk møbelvarehus ble pakket opp av ivrige hender. Ble virkelig den nasjonale liberalismen, Vestens klassiske signatur, her gjenfødt i en nesten magisk og uvirkelig letthet?

Den raske utvidelsen av både Nato og EU inn i det som tidligere hadde vært fienden Warszawapaktens territorium, forbløffet alle.

Statsmakten var visst et lett bytte. Men samtidig meldte en gammel sannhet sin ankomst: Når autoritetene faller, våkner nasjonene. Det nye etter at Russland gikk til en fullskala angrepskrig mot Ukraina 24. februar 2022, er at suvereniteten er blitt et nasjonalt spørsmål for både Nato og EU. På kort tid har dette rykket videre opp til status som et eksistensielt spørsmål. Krigen må vinnes!

Natos militære støtte til Ukraina følger ikke av avtalene mellom suverene stater som Nato og EU var bygget på. Natos nye frontlinje er nå Vesten som et demokratisk imperium. At det nasjonale demokratiet eksisterer uavhengig av staten, er grunnen til at den amerikanske forfatningen ble sett på som levende og til å tyde for alle. Dypest sett dreier dette seg om samvittighetsfrihet. Den frie samvittigheten skapte det amerikanske demokratiet av protestantiske dissentere og nybyggere. I en fri samvittighet er din indre stemme helt din egen, og ikke noe myndigheten legger deg i munnen. Du er en suveren som begrunner din overbevisning som du føler for. Du er selv kilden til den siste sannheten.

9

Suvereniteten er derfor personlig og hverken en statsrett eller elitenes eksklusive statsfornuft som er dyrket frem i lukkede fora.

Suvereniteten ligger i blikket til den ensomme krigeren. Han som utenfra fanger alt med øynene som bytte, kjærlighetsobjekt eller fiende. Denne friheten skapte historiens sterkeste makt: det demokratiske imperiet.

Utenfra kommer alltid den ensomme krigeren og vandrer tvers gjennom institusjonene. Om han fremstår som en martyr eller bare en stakkar i samfunnets øyne, forandrer i og for seg ingenting. Nietzsche tok feil. Korsfestelsen er historiens evige gjenkomst. Først i det 20. århundre ble det klart hva slags revolusjonær kraft selve ensomheten var.

Som mange andre menn er også jeg til slutt spyttet ut av samfunnet, enslig, barnløs og uten jobb. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er blitt en ensom ulv. Det er et faktum. Er jeg en død hund eller en fallen kriger?

Det nærmer seg boarding på Gardermoen. Jeg skal legge ut på en reise som følger frihetens jublende og grenseløse triumf etter murens fall frem til krigen som nå er blitt frihetens grense i øst, den som er tegnet av droner og hamret ut av granatene. Jeg har bare én avtale, på et kontor i Kirkenes. Ellers har jeg ingen annen plan enn å følge grensen med de transportmidlene jeg finner, så langt sør og øst jeg kommer de neste tre månedene.

De norske vernepliktige soldatene skal ut for å forsvare grensen. De betrakter nok det de snart skal ta fatt på der oppe, som en forlengelse av deres vanlige fredelige sivile liv blant venner og familie.

Kanskje farer videosnutter som viser det hvite stille fosforregnet i Bakhmut over mobilskjermene deres. Hva vet vel jeg? Historiens gjenkomst melder seg alltid i uvirkelighetens lys. Lyset fra mobil10

skjermene sirkler i hvert fall inn et barnlig, lubbent og ensomt alvor i ansiktene deres der de venter på flyet, men bare i noen sekunder om gangen. Det er som om de kryper sammen i sin egen skyttergrav, om vi skal holde oss til militærsjargongen, og søker ly mot innkommende ild fra et eller annet sted der ute. Utenfor kartet og de snødekte viddene er nettet et grenseløst slagfelt. I denne krigen er disse unge vernepliktige allerede for erfarne frontsvin å regne i motsetning til meg.

Så blir vi kalt ombord i flyet. Karma plasserer meg naturligvis ved siden av det eldre ekteparet med henne i rullestolen.

KANARIFUGLEN I KIMEK KIRKENES

Det er både noe fremmed og noe velkjent ved landskapet der nede idet vi går inn for landing på Høybuktmoen. I Arktis er det hvite og svarte gift med hverandre i et evig uslitelig ekteskap. Snøen går helt ned til fjorden. Ingen steder er havet så svart. Hele landskapet er som en naturens egen strekkode. De prekambriske værslitte kollene gir vidda en glød av å romme det grenseløse, som på et tak der du kan skli utfor hvis du ikke ser deg for. Det svarte og hvite er ett eneste mønster som strekker seg helt til Sibir.

Sjåføren på flybussen har denne åpne, men stadig sjeldnere folkelige vennligheten. Den gir en oppkvikkende følelse som jeg nesten tror på, at jeg er hans aller første passasjer i et langt yrkesliv. Med utestemme roper han: «Æ ska no si fra når vi e framme. Nesten helt sikker på at det må være der taxien holder te!» Han har selvfølgelig rett. Jeg får straks øye på rett bygning, den er klemt mellom noe som ser ut som et møtelokale og en Joker-butikk. Skiltet med «Barents Frokosthotell» får meg øyeblikkelig til å tenke på Norman Bates i en av versjonene av Psycho. Neonskiltet er slukket, som på en nedlagt bensinstasjon fra 1970-tallet, og ordet «frokost» er malt over med svart maling. Her må det bare skje et mord! Det som møter meg innenfor døren, holder spenningen oppe. Det er ikke er et menneske i resepsjonen i noe som minner om en for lengst oppgitt nedlagt rockeklubb med gusjegrønne 12

stoler med høy rygg og en omfattende samling fiduskunst fra et loppemarked på veggene. Lokalet er teppebombet med covid-advarsler, som om det har gått noen hus forbi at pandemien er over. Det er bare så vidt jeg ikke overser et enkelt ruteark med to nøkler på et bord, som jeg forstår er lagt ut til meg. Deisende rett over gangen fra resepsjonen kommer jeg inn en lav og smal kahytt av et rom. Da jeg slår på fjernkontrollen, kommer kyrilliske bokstaver opp på skjermen. Jeg sover en drømmeløs natt i lugaren min.

Om morgenen blir jeg grepet av en akutt følelse av ensom klaustrofobi. Det er selvsagt ikke noe som kan minne om frokost noe sted, så det er bare å hoppe i «klean» og komme seg ut i det som ennå er en pust av vinter. Jeg trekker inn den kalde tørre arktiske luften. Ah, tenk, nå er jeg i «den euroarktiske Barentsregionen». Et nytt og veldig transnasjonalt rike jeg knapt visste eksisterte.

På flyet leste jeg i en brosjyre at Barentsregionen strekker seg over hele tolv millioner kvadratkilometer og omfatter Nordland, Troms og Finnmark i Norge, Västerbotten og Norrbotten i Sverige, Lappland, Uleåborg, Norra Karelen og Kainuu i Finland samt Murmansk, Karelen, Arkhangelsk, Komi og Nemets i Russland. Regionen sammenfaller med Sápmi, samefolkets land, i tillegg til områdene til urfolksgruppene nenetsene og vepserne på Kolahalvøya. Bortimot fem millioner mennesker bor i dette veldige området, som ikke minst inneholder store naturressurser som tømmer, fisk, mineraler i tillegg til olje og gass.

Kirkenes er Norges hemmelige, men allerede glemte imperiehovedstad. Kirkeneserklæringen av 11. januar 1993 grunnla Barentsregionen, som et uformelt folk-til-folk-samarbeid, et slags hverdagsmenneskets imperium i nord. Noe sånt hadde verden aldri sett før. Der Stalin på 1930-tallet så nordområdene som arena for 13

et usjenert samliv mellom industri og fangeleirer, drømte Thorvald Stoltenberg om usjenerte møter mellom vanlige folk. Møtet i en stor åpen og nesten folketom iskald natur skulle realisere hverdagsmennesket. Ikke erobrere utenfra, men de allerede bofaste menneskene i nord skulle være motoren i dette «Empire of friendships».

Konstitueringen av Barentsregionen utgjør et av de historiske høydepunktene for selve følelsen av at den kalde krigen var over etter murens fall. Denne vinterdagen i Kirkenes i 1993 erklærte Thorvald Stoltenberg at tiden mellom 1917, opptakten til Lenins verdensrevolusjon i Russland, og Mikhail Gorbatsjovs tale i 1987 i Murmansk var «en historisk parentes». Året etter Kirkeneserklæringen forlot den siste russiske soldaten det gjenforente Tyskland. Far Stoltenberg så faktisk ut til å få rett. Men bare tre år etter det igjen, 27. mai 1997, ble det nye Nato innviet. Dette er det Nato som støtter Ukraina militært, med sønnen Jens Stoltenberg som alvorstynget leder.

I 1993 så det ut til at det lange nordiske samarbeidet var beviset på at statsgrensene kunne reduseres til veiskilt langs øde skogsveier, eller til noe gammeldags autoritært til å humre over, som gamle militæruniformer på museum. At krigenes statsgrenser i Europa nå skulle smelte bort av hverdagsmenneskets varme, var bare det neste logiske steget. Selv statsgrensene stred egentlig grunnleggende mot møtet mellom folk i naturen, uttrykt gjennom den norske allemannsretten.

Men ambisjonen var uendelig mye større enn hva heldige geopolitiske omstendigheter kunne diske opp med. Som et virkelig imperium skulle Barentsregionen også løse maktens problem. De nordiske velferdsstatene, fredsidealismen og samværet i naturen var alene nok til å gjøre dem til bevis på at den virkelige og eneste legitime makten er å finne i et barns samvittighet. Barnet både tror, vet og har tillit til staten. Frihetens grense var barnet som ikke kan lyve.

14

Faen, jeg er da ved Nordishavet. Det må da finnes et sted der jeg kan losjere med havutsikt når jeg først er ankommet det som er på både taket og kanten av Europa. Jeg forserer den store brøyteskavlen av skitten snø og rusler de få hundre meterne ned mot kaien. Der ligger en diger kasse av et Thon-hotell som er klistret opp mot hovedveien der tungtrafikken dundrer forbi. At dette får hele hotellet til å fungere som basshøyttaler, får jeg erfare om natten etter å ha sjekket inn og prøvd å fortrenge den stive prisen. De alvorlige og fåmælte unge kvinnene i resepsjonen understreker bare denne helt spesifikke norske smerten som følger med en uanmeldt ankomst. Å bare komme sånn uten videre ramlende alene og ta inn på et hotell er ikke noe du gjør ustraffet. Det er bare i eldre romaner at folk tar inn på overnattingssteder kun fordi de har lyst til å oppholde seg der for en tid. Nei, du må selvsagt ha en stor arbeidsgiver som betaler for deg, eller til nød har den ferierende familien bestilt en prisgunstig pakke mange måneder i forveien etter et grundig familieråd. Ingen reiser bare rundt sånn på egen hånd.

Snøen sperrer ennå for biltrafikk til Grense Jakobselv. Og de litt spektakulære safariene med snøscooter dit går først om noen dager.

Jeg må visst bli her en stund. Fra resepsjonen velter det seg ut et stort restaurantlokale med utsikt mot havet. Å sette seg i et helt tomt stort lokale bringer med seg en gammel følelse av eksamen i gymnastikksaler. Jeg åpner menyen. Rettene er få og prisene tunge som blylodd.

Men det er ikke selve tallene dette dreier seg om. Det er følelsen. Ikke engang Kjell Inge Røkke ville ha sluppet unna denne, som kan sammenlignes med å gå i våte kalde klær utendørs. Han kunne naturligvis med et tastetrykk ha vippset hele Oslo tomt for øl om han nå skulle sitte der på Aker Brygge. Men heller ikke Røkke slipper unna følelsen av at det er for dyrt, at han egentlig ikke burde ta seg råd. Det fyller 15

ham med en irriterende uro, som gjør at han ikke helt kan slappe av.

Det er selve poenget. Heller ikke fiskeren fra Molde slipper unna likhetens smerte. Prøver han å flykte utenlands, makter han likevel aldri å passere denne grensen, for den er metafysisk til stede i sinnet.

Jeg er ikke lenger alene i lokalet. I flokk og følge har det kommet inn et titall personer som setter seg tett sammen langs noen bord helt på den andre siden av der jeg sitter for meg selv. De blar i papirer og mapper som de stokker og flytter rundt på bordet. Det jevne samtalesurret signaliserer at de nylig er kommet ut fra et seminar et eller annet sted på hotellet. Jeg blir litt nysgjerrig og tar en kikk på dem på vei til toalettet. Det ante meg. De er lektorer og utdanningsbyråkrater på seminar i regi av fylkeskommunen.

Du ser det alltid tydeligst på mennene. Den norske mannlige læreren har noe intenst avvæpnende ved seg. Men det kan være kamuflasje. Han viser for all verden at han er en snill gutt som gjerne vil være flink. Det er noe tappert, vemodig og hundeaktig ved denne lydige flinkheten. Jeg blir fylt av sorg på deres vegne der jeg sitter. De er fanget i en boble av normalitet. Men jeg vet på samme tid at det blant dem finnes i hvert fall én, kanskje to eller tre, som bærer i seg en indre trass og en vilter gladgutt som truer med å komme ut når det lir litt utpå kvelden. Både de og jeg vet at dette seminaret er en farlig og krevende test på om deres normalitet er ekte eller bare et spill for ledelsen. Under folkemordet i Kambodsja så Røde Khmer på hendene til folk om de hadde hatt med bøker å gjøre eller ikke. Hendene løy nemlig ikke. På norske seminarer har alkohol samme funksjon som håndsjekken til de kambodsjanske kommunistene.

Seminaret dreier seg så klart ikke om innholdet i powerpointene, som uansett er så kjedelig og uinteressant at ingen orker å ta det inn over seg. Nei, dette er en test av noe helt annet. Hvem skjuler sitt egentlige 16

jeg? Hvem holder ut lidelsen under ledelsen? Nå får disse mennene smake patriarkatets gamle medisin. Utdanningsrevolusjonens egentlige vinnere utøver i egenskap av å bekvinne utallige mellomlederstillinger i staten en sublim, men helt innforstått hevn over de bredbeinte mansplainerne. Gladgutten med kløen i pannebrasken som sitter og lider seg gjennom en endeløs middag med statens nøye tilmålte ene glass billig rødvin, kan nemlig sprekke og bli seg selv.

Vel, tenker jeg. De får en bra fastlønn og pensjon. Og ikke minst får de av og til bo på hotell. Det får holde. At villstyringen ble en lærer som forkynner det gode og rette, er regimets mål og mening.

Thon-kassen jeg bor i, føyer seg helt logisk og fysisk inn i et fremskutt og konsentrert grenseforsvar som består av følgende: først en diger politibygning som ligger bare et par hundre meter unna. Over der igjen troner Sør-Varanger fylkeskommune. Så kommer den store hvite kirken som har gitt byen navn. Øvrighetsstatens gudshus blir like historisk riktig fulgt av Arbeiderparti-staten representert av det enorme Kimek, Kirkenes mekaniske verksted. Komplett med kraner og en diger fallisk fabrikkpipe er det et signalbygg for industrialismen som i sin helt egne rett markerer historiens slutt her oppe. Et viljesbygg som er reist i gjenreisningen etter krigen og forsøket på å føre Finnmark inn i det nye Norge og i Arbeiderpartiets drømmer om industrisamfunnet. Der er nå russiske trålere de beste og viktigste kundene. Kirken og Kimek utfyller hverandre perfekt som statlige monumentalbygg.

Det nylig vedtatte politisk elektrifiserte LNG-anlegget på Melkøya fører denne historien videre inn i en ny tid.

Det eldste av disse autoritetssymbolene har lånt grådig fra industrialismens brutale formspråk. Det er første gang jeg ser en kirke som helt uten videre skilter med at den er reist i 1959, med samme 17

selvfølge som andre kirker har anno Domini 1277 meislet inn over inngangsportalen. Aldri har jeg vel sett en kaldere protestantisk katedral. Det er noe med hvitfargen og det moderne bygningsmaterialet fra akkurat denne perioden som uunngåelig får meg til å assosiere kirken med fryselageret i et stort slakteri. Der jeg står ute i snøen, hutrer jeg bare ved tanken på å gå inn den porten.

Kirken og den arktiske kulden spiller på samme lag. Kirkens gamle frykt var at fiskerne og småbrukerne, men fremfor alt viddas folk, samene der nordpå, i dypet av sin sjel ikke ville bli ensomme alvorsmenn. Kirken er et sted for kald disiplinering av folket som samene nå er i ferd med å bryte løs fra. Samene opplever i disse dager og antakelig til sin store overraskelse en forsinket seier som nasjon. Ved å få tilkjent en tidligere udefinert eiendomsrett til veldige landområder og selve naturen i Finnmark er de blitt det reneste herrefolket. Det skjer ironisk nok i den russiske nyimperialismens epoke. På et blunk har samene gått fra å være uansvarlige og hjelpeløse barn av naturen til å bli innehavere av en nærmest imperial erobringssuverenitet.

Urfolksrettighetene mynter kolonialistenes gamle skyld om til det nye landnåmets rene uskyld. Det er en transsubstansiasjonslære på nivå med nattverden. Se dette landet! Det er vårt! Norge og Sverige, som alltid har ulvehunger etter all stor skyld, har uten videre adoptert fortellingene om folkemordene fra Amerika og Australia. Med på kjøpet kommer både hvithet og rasisme. Oluf er nå hvit og den samiske svogeren hans «indianer».

En av Den norske kirkes aller fremste menn var Eivind Berggrav, en helt fra den tyske okkupasjonen av Norge. Han hadde før krigen en lang karriere bak seg som prest og biskop i Nord-Norge. I 1937 skrev han på bakgrunn av sine mange sterke inntrykk nordfra boken Spenningens land. Den ble en bestselger og gitt ut på ny også under 18

sosialdemokratiets storhetstid etter krigen. Selv om han skriver om sine landsmenn, er det egentlig en klassisk kolonial studie. Samene er her «Nordens mest farverike barn». Men barn er min santen også de nordnorske småbrukerne: «Her lever de under forpliktelsen og forjettelsen av de evige og barneforholdet til Gud», skriver Berggrav.

Det er det resignerte alvoret i folket som er biskopens egentlige ærend. Det han omtaler som «lydighets-kristendom». Linjen til det kalde gudshuset i Kirkenes fra 1959 er snorrett og uten forandrende historie. Her er det ingen suverenitet. Ikke bare samene, men også nordmennene, er barn. Ikke selvbestemmelse, men det resignerte alvoret skal innprentes også i læreren som med kløe i skallen nipper til sitt lille rødvinsglass på pedagogenes seminar i Thon-kassen. Dette er statssamfunnets stigma og metafysiske svindel.

Håpet om å vekke barnets alvor gjennom pedagogiske eksperiment forble embetsmannsstatens overlegenhetsideologi inn i vår egen teknokratiske tid. Den ble til og med forsterket i etterkrigstidens forsøk på å modernisere eller rettere sagt sivilisere nordlendingene gjennom sosialdemokratiet. Arbeiderbevegelsen opplevde sine aller tidligste gjennombrudd i nord. Dens fire første representanter som ble valgt inn på Stortinget i 1903, kom alle fra det høye nord.

Den neste store fortelleren om Nord-Norge etter Berggrav er den nye samfunnsvitenskapens biskop, Ottar Brox. I klassikeren Hva skjer i Nord-Norge? En studie i norsk utkantpolitikk fra 1966 er nordlendingen gått fra å være barn til ungdom. Brox kjenner på en stor uro, og han bærer på en gnagende mistanke som han sliter med å finne form på. Hele dette utbyggingsprogrammet for Nord-Norge skulle føre disse fattige fiskerbøndene, som ikke minst av egen trass lå så langt etter resten av landet, inn i den nye tid.

Var også dette egentlig en eneste stor metafysisk svindel? Å bli 19

ansatt i fast lønnsarbeid, var det bare var en ny utgave av biskop Berggravs «lydighets-kristendom»? Eiendomsretten til naturens rikdommer, som det var mulig å se med det blotte øye, ville fortape seg i juridiske abstraksjoner i Brussel og i lukkede styrerom. Brox uttrykte den gangen en forutanelse. Med status som klient i en skrantende velferdsstat vil småbrukeren bli en resignert alvorsmann, men i en tettere og langt mer intensiv dialog med frelsesmaktene hos Nav enn med fortidens sjelesørgere i kirken. Men selve Nord-Norge vil da bare være «luft, vind og ingenting», for å sitere Nordlands største dikter.

Jeg er på vei for å oppsøke det bankende hjertet i dette sunkne norske «vennskapenes imperium». Dette må i første rekke være et åndelig imperium, tenker jeg der jeg går. Pavens tittel er også den store brobyggeren. Er det Kirkenes som er Vatikanet i nord?

Det nøkterne, men imøtekommende lokalet til Barentssekretariatet ligger ved et gatehjørne med rådhuset for Sør-Varanger kommune like ovenfor. Rett ved siden av ligger det russiske generalkonsulatet. Det er bare et par hundre meter mellom de symbolske tilstedeværelsene for Norge, Russland og Finnmark. Jeg står her altså i krysset av det som er Barentsregionens Forum Romanum.

Aller først tar jeg en langsom runde rundt det russiske nærværet. Det har noe uinntakelig ved seg der det holder til i den gamle Televerks-bygningen. Generalkonsulatet er som et gammelt lager som skjuler noen mørke hemmeligheter. På taket troner en ganske stor antenne, men festet er tydelig rustent og minner mer om en utslitt havtråler enn om en romsonde fra ondskapens imperium. Den nederste vindusraden har gammeldagse gitter, som om det er fare for steinkasting. Vinduene er lukket med slitte grå gardiner. Et sted er noen bøker satt frem i karmen, som på et gammelt venterom eller en 20

studenthybel i en forfallen bygård. Sitter det kanskje en Raskolnikov der et sted og leser?

Det er ingen kontakt lenger med den russiske generalkonsulen, forteller daglig leder for Barentssekretariatet, Mari Egholm Jacobsen.

Hun sitter overfor meg i en stor møtesal i andre etasje i sekretariatets bygning. Jeg forstår at det ligger en sterk følelse bak denne korte konstateringen av det brutte samarbeidet. Ifølge Jacobsen er visst konsulen en gammel gubbe som reiser rundt og besøker krigsmonument fra andre verdenskrig. Skuffelsen har en saklig grunn: Bruddet står i tragisk motsetning til de titusenvis av samarbeidprosjekt som har vært satt i gang gjennom flere tiår.

Jacobsen er en typisk folkelig, kunnskapsrik, litt harry dame du forbinder med Arbeiderpartiet. Hun kvalifiserer til det gamle og egentlig vakre ordet som AKP (m-l) en gang brukte: «vettug». Like typisk er det at skinnet bedrar. Selvsagt har hun en uvanlig lang fartstid i UD. Men til denne identitetspakken hører også med at det ikke tar lang tid før hun presenterer fortellingen om seg selv. At hun egentlig kommer fra enkle kår og bare nærmest ved flaks har havnet i en stilling som dette. Et norsk motstykke til franske eliteskoler der, altså. Det er også meningen! I det norske sosialdemokratiet skjer nemlig sosiale under.

Men man skal ikke la seg lure. Disse fortellingene fyller samme funksjon for politisk og sosial kapital i Norge som eliteskolene gjør det i Frankrike.

Barentsregionen var en suksesshistorie. Jacobsen snakker om «generasjon Barents». Det er de som nå er mellom 20 og 40 år.

Interessant er det at det de siste årene av denne «glansperioden» fra rundt 2012 var helt slutt på bistandsmentaliteten i forholdet mellom russere og nordmenn. Nordmennene var ikke lenger de som visste alt om det moderne samfunnets hemmeligheter, de rike som nå skjenket 21

av sin overflod til de uvitende fattigfransene fra den andre siden av grensen. Det oppsto faktisk en ny form for utprøvende likeverdighet i forholdet. Det kom 17. mai-tog fra Nikel, og nordmenn dro på shopping til Murmansk. Russerne hadde mange ting de var spesielt gode på, som organisering av kultur. Massevis av uformelle vennskapelige kontakter fulgte med på lasset. Den russiske angrepskrigen i Ukraina har vært en katastrofe for Barents-samarbeidet, ikke minst på det personlige planet, konstaterer Jacobsen oppgitt.

Samtalen blir til en fri vandring med biografiske innsmett. Jacobsen kan veldig mye om russisk historie, kultur og politikk. Hun snakker russisk flytende. Har bodd i Murmansk i årevis. Kjenner virkelig mange mennesker. Med største letthet parerer hun alle de store temaene som jeg kaster hulter til bulter over bordet.

Men ett stikkord blir likevel hengende i luften helt på tampen av denne litt løsslupne samtalen. Det er tydelig noe hun brenner inne med. Noe som er viktig på en uforklarlig måte: Barents Pride. Der kom det! Med tydelig stolthet viser hun til deltakerne fra Murmansk i Barentsregionens glansperiode. Det er det nærmeste vi kommer det usagte, formidlet av en varme i øynene.

Pride er blitt et samlebegrep for de fargerike og etter hvert svært populære offentlige markeringene og opptogene for hele bredden av seksuelle og kjønnslige identiteter. Dette er blitt til et kraftfullt symbol for Vestens sene liberalisme, for frigjøringen av maktesløse, marginaliserte og forfulgte som integrasjon i staten. En årvåken følsomhet for historiens offer blir iscenesatt. Sammen med det grønne skiftet er Pride blitt en lakmustest for den dype vestliggjøringen av et samfunn. Det er derfor også blitt et slagfelt i den såkalte kulturkrigen og angrepsmål for russisk propaganda.

Ord er billige, men kjønn er virkelig. Nøytraliseringen av kjønns22

grensene både biologisk og som legning er den liberale statens siste store triumf. Og alle utopier er til syvende og sist seksuelle, også Barentsregionen. Homofile og etter hvert transpersoner har den samme rollen for den liberale staten som de legendariske kanarifuglene hadde i de engelske kullgruvene for over hundre år siden. Arbeiderne tok fuglene i bur med seg ned i gruvene for i tide å bli varslet om truende farer. Falt den lille fuglen brått død om, kunne det være at giftige gasser var i ferd med å sive inn. På samme måte er tilstedeværelsen til marginale og utsatte grupper i det offentlige rommet en test på det liberale klimaet i samfunnet.

Kanarifuglen og barnet er egentlig historien om å bli integrert i statssamfunnet. Du er blitt sett og har fått din plass sammen med de andre. Det er en lang historie. Staten er da frihetens grense. Det ligger i selve ordet «stat» som statisk og status. Grensene er satt gjennom lovene og vitenskapens sannheter.

Men hva om kanarifuglen egentlig er en ørn? At ørnen i sin ensomme høye flukt over himmelen ser over alle grensene som holder vanlige mennesker innestengt? I dag tenker vi ofte på liberalisme som individets rettigheter og statens plikt til å verne om disse. Friheten er en kostbar gave som staten har gitt deg. Men dette er ikke frihetens egentlige historie. Friheten er alltid en ensom jeger med godt nattsyn.

En fri samvittighet, friheten til å velge sin egen vei til frelsen, altså det vi ofte kaller religionsfrihet, skapte både kapitalismen og et demokratisk imperium i Amerika uten konger og statskirke. Men på samme måte skapte løsrivelsen fra familiens bånd et suverent maktsubjekt som krysset grensene som erobrer og seer. Martyren, profeten og det ensomme geniet kommer tilbake som imperienes diktatorer i det 20. århundre.

Er frihetens kilde dypest sett den samme i det vestlige liberale 23

demokratiet og i diktaturet? Det er denne frihetens grense, samvittighetsfriheten, jeg skal forfølge videre på reisen, innser jeg etter samtalen i Barentssekretariatet.