Anne Hope Jahren: Alt jeg vet om planter

Dette skriver kritikerne om Alt jeg vet om planter: Tilfredsstillende, energisk … en gripende fortelling om en frem­ragende forskers liv … Jahrens litterære evner gjør et kompakt fagområde både forståelig og lyrisk.

Melissa Holbrook Pierson, The New York Times Book Review

Dypt rørende … et fullstendig originalt verk, både heftig og oppløftende … Hun er en presis observatør … vanvittig morsom.

Elizabeth Royte, ELLE

Fengslende . . . Vladimir Nabokov sa at «en forfatter bør ha en poets presisjon og en forskers fantasi». Geobiologen Hope Jahren har begge deler, i bøtter og spann.

Michiko Kakutani, The New York Times

Varm, vittig … Jahren har et talent for å vise fram de hverdagslige miraklene i arbeidet sitt: Utforskingen av det vakre, merkelige universet av levende ting som holder ut og vokser og blomster over alt rundt oss, hvis vi tar oss bryet med å se etter.

Leah Greenblatt, Entertainment Weekly

Hennes første bok får leseren til å falle for forskning og planter – akkurat som hun gjorde.

Jennifer Maloney, The Wall Street Journal, The Hottest Spring Nonfiction Books

Anne Hope Jahren

Alt jeg vet om planter En fortelling om vitenskap og kjĂŚrlighet

Oversatt av Lene Stokseth

Copyright © 2016 Anne Hope Jahren Copyright Norge © 2017 J.M. Stenersens Forlag Originalens tittel: Lab Girl Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB Oversatt av Lene Stokseth lene.stokseth.no

Omslagsdesign: Trine + Kim designstudio Sats: Dag Brekke / akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8 Boken er satt med: Iowan Old Style 11/15 Trykk og innbinding: Livonia Print

ISBN: 978-82-7201-636-3 J.M. Stenersens Forlag Tordenskiolds gate 2 0161 Oslo www.jms.no post@jms.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

Innhold Innledning

11

Del en RØTTER OG BLAD

15

Del to VED OG KNUTER

123

Del tre BLOMSTER OG FRUKT

225

Etterord

350

Takk Sluttnote

355 356

Alt jeg skriver, er tilegnet moren min.

Jo mer jeg tok i ting og lĂŚrte hva de het og ble brukt til, desto gladere og tryggere ble jeg pĂĽ slektskapet med resten av verden.

Helen Keller

Innledning

De spør meg alltid om hvorfor jeg ikke utforsker havet. Jeg bor jo tross alt på Hawaii. Jeg svarer at det er fordi havet er så ensomt og tomt. Det er 600 ganger mer liv på land enn i havet, og det skyldes først og fremst plantene. En gjennomsnittlig sjøplante er en celle som lever i omtrent tre uker. En gjennomsnittlig plante på landjorden er et tre som veier to tonn og lever i over 100 år. Alle plantene i havet veier til sammen omtrent fire ganger så mye som alle dyrene. På land utgjør plantene nesten 1000 ganger mer. Det finnes svimlende mange planter: Bare i de fredede skogene i den vestlige delen av USA er det 80 milliarder trær. I USA er det godt over 200 ganger så mange trær som mennesker. De fleste av oss er omgitt av planter, uten egentlig å se dem. Etter at jeg oppdaget disse tallene, klarer jeg knapt å se noe annet.

Blir du med på et lite eksperiment? Se ut av vinduet.

Hva så du? Du så antagelig menneskeskapte ting: andre mennesker, biler, bygninger og fortau. Etter bare noen få år med design, ingeniørkunst, gruvedrift, smiing, graving, sveising, muring, innsetting av vinduer, sparkling, rørlegger­ arbeid, elektrikerarbeid og maling kan mennesker lage en 100 meter høy skyskraper som kan kaste en 300 meter lang skygge. Det er virkelig imponerende.

F O L K E L S K E R H AV E T.

12

A LT J E G V E T O M P L A N T E R

Se en gang til.

Så du noe grønt? Da så du en av de tingene i verden som menneskene fremdeles ikke kan lage. Det du så, ble oppfunnet for over 400 millioner år siden i nærheten av ekvator.

Kanskje var du så heldig å se et tre. Det treet ble designet for omtrent 300 millioner år siden. Utvinningen av stoffer fra atmosfæren, byggingen av celler, sparklingen med voks, «rørleggerarbeidet» og pigmenteringen tok høyst noen få måneder, og resultatet ble noe som verken er mer eller mindre perfekt enn et blad. Et tre har omtrent like mange blad som du har hårstrå på hodet. Det er virkelig imponerende.

Konsentrer deg om ett eneste blad.

Vi vet ikke hvordan vi kan lage et blad, men vi vet hvordan vi kan ødelegge det. I løpet av de siste ti årene har vi hogd ned over 50 milliarder trær. En gang i tiden var en tredjedel av landområdene på jorden dekket av skog. Hvert tiår hogger vi ned omtrent én prosent skog som aldri vokser til igjen – et område som tilsvarer størrelsen på Frankrike. Det ene Frankrike etter det andre har i mange tiår blitt slettet fra jordens overflate. Det betyr at over én billion blad blir frarøvet næringskilden sin hver eneste dag. Det virker ikke som noen bryr seg, men det burde vi gjøre. Vi burde bry oss av samme årsak som vi alltid pleier å bry oss: at noen dør uten grunn.

Noen dør?

Kanskje jeg kan klare å overbevise deg. Jeg ser på veldig mange blad. Jeg ser på dem, og jeg stiller spørsmål. Jeg begynner med å se på fargen. Nøyaktig hvilken grønntone? Er bladet annerledes øverst enn nederst? Er midten annerledes enn kantene? Og hva med kantene? Er de glatte? Taggete?

Hvor mye vann er bladet fylt med? Er det slapt? Rynkete?

Fylt? Hvor stor er vinkelen mellom bladet og stengelen? Hvor stort er bladet? Større enn hånden min? Mindre enn en negl?

Er det spiselig? Giftig? Hvor mye sol får det? Hvor ofte treffer regnet det? Er det sykt? Friskt? Viktig? Irrelevant? Levende?

Hvorfor?

Nå kan du stille et spørsmål om ditt blad.

Vet du hva? Nå har du blitt en forsker. Folk kommer til å fortelle deg at du må være god i matte for å bli forsker, fysiker eller kjemiker. De tar feil. Det er som å si at du må kunne strikke for å bli husmor eller kunne latin for å studere Bibelen. Jo, det hjelper, men det kan du få tid til senere. Forskning begynner med et spørsmål, og det har du allerede stilt. Det er ikke på langt nær så innviklet som folk skal ha det til.

Så la meg få fortelle deg noen historier, oss forskere imellom.

Del en

R Ø T T ER O G BL A D

1 noe mer perfekt her i verden enn en regne­stav. Den blankslipte aluminiumen kjennes kjølig mot leppene, og hvis du holder den rett mot lyset, kan du se Guds mest perfekte rette vinkel i alle hjørnene. Når du vipper den sidelengs, forvandler den seg elegant til en snerten kårde som til og med kan skyves sammen på snedig vis. Selv en småjente kan håndtere en regnestav, med markøren som håndtak. I hukommelsen klarer jeg ikke å skjelne denne leken fra de første historiene jeg ble fortalt, så jeg ser alltid for meg en fortvilet Abraham som er på nippet til å ofre hjelpeløse, lille Isak med den fryktelige regnestaven høyt hevet.

Jeg vokste opp i fars laboratorium og lekte under kjemibenkene til jeg ble høy nok til å leke på dem. Der underviste far i innføring i fysikk og geovitenskap i 42 sammenhengende år, ved et lokalt college langt ute på landet i Minnesota. Han elsket det laboratoriet, og det gjorde brødrene mine og jeg også.

Veggene var av slaggbetongplater dekket med tykk, kremhvit, halvblank maling, men hvis man lukket øynene og konsentrerte seg, kunne man kjenne den ujevne betongen under.

Jeg husker at jeg kom frem til at det svarte brystpanelet av DET FINNES IKKE

18

A LT J E G V E T O M P L A N T E R

gummi måtte være limt fast fordi jeg ikke fant noen spikerhull da jeg målte opp lengden på veggen med det 30 meter lange gule målebåndet. I rommet var det lange arbeidsbenker der fem collegegutter skulle sitte side om side, alle vendt samme vei. De svarte benkeplatene var kalde som gravsteiner og lagd av noe like tidløst, noe man ikke kunne svi hull i med syre eller slå i stykker med hammer (men ikke prøv). Benkene var så sterke at man kunne stå på kanten av dem, og de fikk ikke en eneste ripe hvis man skrapte på dem med en stein (men ikke prøv).

Over benkene gikk det med jevne mellomrom stag med skinnende sølvblanke dyser med håndtak man måtte bruke alle krefter for å vri 90 grader, og når man gjorde det, skjedde det ingenting med den som var merket med «gass», fordi den ikke var koblet til, men fra den som var merket med «luft», blåste det så fascinerende sterkt at du ville sette munnen for den (men ikke prøv). Rommet var rent, åpent og tomt, men i alle skuffer lå det en fascinerende blanding av magneter, ledninger, glass og metall som kunne brukes til noe. Man måtte bare finne ut hva det var. I et skap ved døren lå det pH-papir, og det var som en tryllekunst, bare enda bedre, for i stedet for bare å vise frem et mysterium, løste det et: Man kunne se forskjellen i farge, og dermed også i pH-verdi, mellom en dråpe spytt og en dråpe vann eller mellom ingefærøl og urin på toalettet, men ikke blod, for blod kan man ikke se gjennom (så ikke prøv). Dette var ikke barneleker, det var ordentlige ting for voksne, men når du var et helt spesielt barn fordi faren din hadde et digert nøkkelknippe, kunne du leke med utstyret hver gang du ble med ham dit, for han sa aldri, aldri nei når du spurte om han kunne ta det frem.

Slik jeg husker disse mørke vinterkveldene, eide faren min og jeg hele naturfagsbygningen og spankulerte rundt

Røtter og blad 19

der som en hertug og arveprinsen hans, altfor oppslukt av vårt der inni slottet til å skjenke det vinterlige hertugdømmet en tanke. Far forberedte morgendagens undervisning, og jeg jobbet meg bakover gjennom alle de ferdigstøpte eksperimentene og demonstrasjonene for å forsikre meg om at collegeguttene skulle lykkes like enkelt med forsøkene som de hadde tenkt. Vi gikk nøye gjennom utstyret og reparerte det som var ødelagt, og far lærte meg hvordan jeg skulle plukke ting fra hverandre og skjønne hvordan ting fungerte, slik at jeg skulle kunne reparere dem igjen når de før eller senere gikk i stykker. Han lærte meg at man ikke trenger å skamme seg hvis man ødelegger noe – bare hvis man ikke klarer å reparere det.

Vi begynte på hjemveien klokken åtte, så jeg kunne være i seng til ni. Først gikk vi innom fars knøttlille kontor uten vinduer, som ikke hadde noen annen pynt enn blyantholderen av leire som jeg hadde lagd til ham. Der hentet vi jakker, luer og skjerf og alt det andre moren min hadde strikket til meg fordi hun ikke hadde hatt bra nok vintertøy selv da hun var liten.

Da jeg strevde med å trekke de tykke støvlene over det ekstra paret med ullsokker, blandet lukten av varm, våt ull seg med trespon fra blyantene far spisset etter at vi hadde brukt dem.

Så kneppet han den store frakken sin, tok på seg vottene av rådyrskinn og ba meg passe på at luen var trukket godt ned over begge ørene.

Han var alltid den siste som gikk for dagen, så han inspiserte korridorene to ganger, først for å sjekke at alle ytter­ dører var låst, og så for å skru av lysene, ett for ett, med meg traskende hakk i hæl, på flukt fra mørket som forfulgte oss.

Da vi omsider kom til bakdøren, lot far meg få strekke meg opp og skru av de siste lysbryterne, og så gikk vi ut. Han lukket døren bak oss og dobbeltsjekket at den virkelig var låst.

20

A LT J E G V E T O M P L A N T E R

Så sto vi der i kulden ute på lasterampen, godt innpakket, og stirret opp på den kalde himmelen og ut i verdensrommets evige kulde og så lys som var blitt sendt ut for mange år siden fra ufattelig varm ild som fremdeles brant på den andre siden av galaksen. Jeg kunne ikke noen av stjernebildene folk hadde navn på, og jeg spurte aldri om dem, men jeg er sikker på at faren min kunne alle navnene og historiene bak dem. Vi hadde for lengst falt inn i en vane med ikke å snakke mens vi gikk de drøyt tre kilometerne hjem. Taus samhørighet faller naturlig for skandinaviske familier. Det er kanskje det de er aller best til.

Det lokale colleget der faren min jobbet, lå i vestre utkant av den lille byen vår, som strakte seg drøyt seks kilometer fra den ene veikroa til den andre. De tre eldre brødrene mine og jeg bodde sammen med foreldrene våre i en stor mursteinsbygning sør for hovedgaten, fire kvartaler vest for huset der far hadde vokst opp i 1920-årene, og åtte kvartaler øst for der mor hadde vokst opp i 1930-årene, 16 mil sør for Minneapolis, og åtte kilometer nord for grensen til Iowa.

På vei hjem passerte vi kontoret til legen som hjalp mor da jeg ble født (og som penslet halsen min en gang iblant for å se om jeg hadde halsbetennelse), det tannkremblå vanntårnet som var byens høyeste bygning, og den videre­ gående skolen der lærerne var tidligere elever av far. Da vi gikk under takskjegget til den presbyterianske kirken der mor og far hadde sitt første stevnemøte på en søndagsskolepiknik i 1949, giftet seg i 1953, døpte meg i 1969, og der familien tilbrakte absolutt hver eneste søndag formiddag, løftet far meg opp så jeg kunne bryte av en stor istapp. Jeg sparket den foran meg som en hockeypuck mens vi gikk, og for omtrent hvert tiende skritt rikosjetterte den klirrende mot sidene av de hardpakkede brøytekantene.

Røtter og blad 21

Vi gikk bortover håndmåkte fortauer, forbi godt isolerte hus med familier som sikkert delte den samme stillheten som oss. I nesten alle disse husene bodde det noen vi kjente. Helt fra lekegrinden til skoleballet vokste jeg opp sammen med sønnene og døtrene til jenter og gutter mor og far hadde lekt med da de var barn, og ingen av oss kunne huske at vi ikke hadde kjent hverandre, selv om vår inngrodde tilbakeholdenhet gjorde at vi egentlig ikke visste noe særlig om hverandre.

Først da jeg ble 17 og flyttet for å gå på college, oppdaget jeg at verden hovedsakelig består av fremmede mennesker.

Da jeg hørte sukket fra et utmattet monster på motsatt side av byen, visste jeg at klokken var 20.23, og at toget var på vei ut fra fabrikken, slik det var hver kveld. Jeg hørte de digre jernbremsene rykke til og slappe av igjen da en strøm av tomme tankvogner ble slept nordover mot Saint Paul, der de ville bli fylt med over 100 000 liter saltlake. Om morgenen hørte vi toget komme tilbake, og det utmattede monsteret sukket igjen da den tunge børen ble pumpet inn i det bunnløse lageret av salt som måtte til for at fabrikken skulle kunne fortsette å produsere bacon.

Togsporene gikk nord–sør og isolerte et hjørne av den lille hjembyen min, og i dette hjørnet ligger fremdeles det som må være det mest praktfulle slakteriet i hele Midtvesten. Her blir bortimot 20 000 dyr slaktet og bearbeidet til kjøttprodukter hver eneste dag.

Familien min var en av de få familiene jeg visste om som ikke var direkte ansatt av fabrikken, men slekten vår hadde jobbet mye der. I likhet med praktisk talt alle andres olde­ foreldre i byen kom mine til Minnesota i en masseutvandring fra Norge som begynte rundt 1880. Og i likhet med nesten alle andre i hjembyen min er det stort sett alt jeg vet om forfedrene mine. Jeg regnet med at de ikke flyttet til verdens

22

A LT J E G V E T O M P L A N T E R

kaldeste sted og begynte å partere griser fordi alt gikk så bra i Europa, men det falt meg aldri inn å spørre noen om historien deres.

Jeg fikk aldri treffe mine bestemødre – begge døde før jeg ble født. Jeg kan huske bestefedrene mine, som døde da jeg var henholdsvis fire og sju år gammel, men jeg kan ikke huske om noen av dem snakket direkte til meg noen gang. Far var enebarn, men jeg tror at mor hadde over ti søsken, og mange av dem møtte jeg aldri. Det kunne gå år mellom besøkene hos tantene og onklene mine, selv om noen av dem bodde i den samme småbyen som oss. Jeg tenkte heller ikke noe særlig over at de tre eldre brødrene mine ble voksne og flyttet hjemmefra én etter én, for det var ikke uvanlig at det gikk dager uten at vi kom på noe å si til hverandre.

Den enorme emosjonelle avstanden mellom enkeltpersonene i en skandinavisk familie dannes tidlig og forsterkes daglig. Kan du forestille deg å vokse opp i en kultur der du aldri kan stille personlige spørsmål til noen? Der «hvordan har du det?» blir regnet for å være et personlig spørsmål man ikke er nødt til å besvare? Der du blir lært opp til å vente til noen selv tar initiativet til å snakke om det som plager dem, og du selv blir opplært til aldri å nevne hva som plager deg?

Det må være en overlevelsestaktikk fra vikingtiden, der lange perioder med taushet måtte til for å hindre unødvendige drap i de lange, mørke vintrene når folk bodde tett sammen, og det begynte å bli lite mat igjen i spiskammeret.

Da jeg var liten, antok jeg at alle oppførte seg som oss, så jeg ble forvirret da jeg flyttet til en annen stat og møtte mennesker som uanstrengt ga hverandre den lille varmen og omsorgen jeg så lenge hadde lengtet etter. Jeg måtte lære meg å leve i en verden der grunnen til at folk ikke snakker sammen, er at de ikke kjenner hverandre, ikke motsatt.

Røtter og blad 23

Da far og jeg hadde krysset Fourth Street (eller «Kenwood Avenue», som han kalte den; han hadde lært seg gate­navnene som barn i 1920-årene, lenge før de fikk tall i stedet for navn, og vente seg aldri til det nye systemet), kunne vi se ytter­ døren til det store murhuset vårt. Det var det huset mor hadde drømt om å bo i som barn, og etter at foreldrene mine giftet seg, sparte de i 18 år for å kunne kjøpe det. Selv om jeg gikk fort – jeg måtte alltid anstrenge meg for å holde følge med far – ble jeg så kald på fingrene at jeg visste at det kom til å gjøre vondt når de tinte. Når det blir kaldt nok, kan selv ikke de varmeste votter holde deg varm på hendene, og jeg var glad for at vi snart var hjemme. Far vred på den tunge dørvrideren, satte skulderen til og skjøv opp eikedøren. Vi gikk inn – i en annen form for kulde.

Jeg satte meg ned i entreen og trakk av meg de trange støvlene før jeg begynte å la jakker og gensere falle. Far hengte opp klærne våre i varmeskapet, og jeg visste at de ville være varme og tørre til jeg skulle på skolen neste morgen. Jeg hørte mor rydde ut av oppvaskmaskinen på kjøkkenet. Knivene klirret mot hverandre da hun slapp dem ned i bestikkskuffen og smelte den igjen. Hun var alltid sint, og jeg klarte aldri å finne ut hvorfor. Barn er jo selvopptatte, så jeg var sikker på at det måtte være på grunn av noe jeg hadde sagt eller gjort.

Jeg lovet meg selv å passe bedre på hva jeg sa.

Jeg gikk opp, skiftet til flanellpyjamasen og gikk og la meg. Rommet mitt var sørvendt, med utsikt over den islagte dammen der jeg skulle gå på skøyter hele lørdagen – hvis det var blitt mildt nok til da. Gulvteppet av ull var gråblått, og veggene hadde damasktapet i samme stil. Rommet var opprinnelig lagd for to tvillingsøstre og hadde to innebygde skrive­bord, to innebygde toalettbord, og så videre. Når jeg ikke fikk sove om kvelden, satt jeg på benken ved vinduet

24

A LT J E G V E T O M P L A N T E R

og fulgte de fjærlignende snøkrystallene med pekefingeren og prøvde å la være å se på den ledige benken ved det andre vinduet, der det skulle ha sittet en søster.

Det er ikke så rart at jeg husker så mye kulde og mørke fra barndommen. Jeg vokste tross alt opp et sted der det lå snø på bakken i ni måneder av året. Livsrytmen ble preget av å synke ned i og stige opp fra vinteren, og som barn antok jeg at folk overalt i verden fulgte med på den svinnende sommeren, trygge på at den ville komme tilbake etter hvert, siden den hadde vært gjennom så mange ildprøver av is.

Hvert eneste år så jeg de første famlende snøflakene i september bli til et crescendo av svulmende, hvite fonner i desember, forsteinet, iskald tomhet i slutten av februar og blankpolert til en uendelig, friksjonsfri flate av det stikkende aprilsluddet. Både halloweenkostymene og påskeantrekkene våre var sydd for å få plass under kjeledressen, og ved juletider ble vi pakket godt inn i ull, fløyel og enda mer ull. Den eneste sommeraktiviteten jeg virkelig husker, er hagearbeidet jeg gjorde sammen med mor.

I Minnesota kommer mildværet om våren brått. I løpet av bare ett døgn tiner tælen i jorden og fukter den svampete jorden innenfra. Den første vårdagen kan du stikke hånden ned i bakken og trekke opp store, løse jordklumper som om de var håndfuller av deigete sjokoladekake, og fete, rosa meitemark spreller seg fri og stuper entusiastisk ned i hullet igjen. Jordsmonnet i det sørlige Minnesota inneholder ikke det minste snev av leire. Det har ligget som et fruktbart, svart teppe over kalksteinsgrunnen i 100 000 år, kun fordrevet av en isbre i ny og ne. Dette jordsmonnet er langt mer fruktbart enn noe du kan få kjøpt på hagesenteret. Absolutt alt vil vokse og trives i en Minnesota-hage, og man trenger verken å vanne eller

Røtter og blad 25

gjødsle, for regnet og meitemarkene gjør det som trengs, men vekstsesongen er kort, så man har ingen tid å miste.

Mor stilte to krav til hagen: effektivitet og produktivitet.

Hun likte best robuste, selvstendige grønnsaker som bladbete og rabarbra, grønnsaker hun kunne stole på at ville kaste mye av seg, og som lot til å trives enda bedre jo hardere man høstet. Hun hadde verken tid eller tålmodighet til å stelle med salat og tomater, men foretrakk reddik og gulrot som selv dekket de behovene de hadde i stillhet under bakken.

Også blomster valgte hun etter hardførhet: peoner med knopper som golfballer der kronbladene veltet ut og svulmet til rosa blomster på størrelse med kålhoder, læraktige tigerliljer og fete, skjeggete iris som uten unntak sprengte seg opp fra knollene sine vår etter vår etter vår.

Første mai hvert år stakk mor og jeg ett og ett frø ned i jorden, og en uke etter plukket vi opp dem som ikke hadde spirt, erstattet dem og begynte på nytt igjen med det samme.

I slutten av juni var hele avlingen godt på vei, og rundt oss var verden så grønn at det føltes umulig at det kunne ha vært annerledes noen gang. I juli hadde de svettende bladene til alle disse plantene pumpet så mye vann ut i luften at luftfuktigheten fikk strømledningene til å summe og sprake over oss.

Mitt sterkeste minne fra hagen er ikke luktene eller syns­ inntrykkene, men lydene. Det virker kanskje utrolig, men i Midtvesten kan man faktisk høre plantene vokse. I høysesongen vokser mais over to centimeter i døgnet, og når de mange lagene med maisblad beveger seg for å gi rom for denne ekspansjonen, kan man høre det som en lav, ­kontinuerlig rasling hvis man står midt inni en maisåker en blikkstille augustdag. Mens vi gravde i hagen, lyttet jeg til den dovne summingen fra bier som ravet beruset fra blomst til blomst, kardinalenes smålige, kritiske kommentarer til fuglemateren

26

A LT J E G V E T O M P L A N T E R

vår, skrapingen av spader i jorden og det myndige fløytet fra fabrikken klokken tolv.

Mor mente at alt kunne gjøres på en riktig eller gal måte, og hvis man gjorde det galt, måtte man gjøre det om igjen, aller helst flere ganger. Hun visste hvor mange sting hun skulle feste hver skjorteknapp med, avhengig av hvor ofte knappen ville bli brukt. Hun kunne den beste metoden for å plukke hyllebær på en mandag for at stenglene ikke skulle tette igjen hullene i det gamle dørslaget av blikk på onsdag, da vi helte av vannet etter å ha dampet dem hele tirsdag. Hun tenkte alltid to skritt frem og tvilte aldri på seg selv. Jeg var sikker på at det ikke fantes den ting i verden hun ikke visste hvordan hun skulle gjøre.

Mor visste faktisk hvordan hun skulle gjøre det meste, og det fortsatte hun med selv om det strengt tatt ikke var nødvendig å gjøre disse tingene lenger da de harde 30-årene var over, da det ikke lenger var rasjonering på grunn av krigen, og president Ford hadde forsikret oss om at marerittene var over. Hun så på sin egen kamp fra fattig til nesten rik som en velfortjent seier over et onde og ville at barna hennes skulle fortsette å kjempe for å gjøre seg fortjent til denne arven. Hun fortsatte å herde oss til en kamp som aldri kom.

Når jeg så på moren min, var det vanskelig for meg å tro at den veltalende, elegant kledde kvinnen foran meg en gang i tiden kunne ha vært et skittent, sultent, forskremt barn. Det eneste som røpet henne, var hendene: De var altfor slitesterke for det livet hun levde nå, og jeg hadde en følelse av at hvis kaninen som herjet i hagen vår, hadde vært så dum å komme nær nok, kunne hun grepet tak i den og vridd om halsen på den uten å nøle.

Når du vokser opp med folk som ikke snakker noe særlig, gjør det lille de sier til deg, et uutslettelig inntrykk. Som

Røtter og blad 27

barn var mor den fattigste og flinkeste jenta i Mower County.

Det siste året på videregående fikk hun hederlig omtale i den niende årlige, landsdekkende konkurransen Westinghouse Science Talent Search. Det var en uvanlig anerkjennelse for en ung kvinne på landsbygda, og selv om det bare var en slags trøst for at hun ikke vant hedersprisen, havnet hun i godt selskap. Andre nesten-vinnere fra 1950-årene var blant andre Sheldon Glashow, som senere fikk Nobelprisen i fysikk, og Paul Cohen, som fikk Fields Medal i 1966 – den høyeste æresbevisningen man kan få i matematikk.

Dessverre for mor fikk hun i tillegg til hederlig omtale et ettårig medlemskap i Minnesota Academy of Science – ikke det collegestipendet hun hadde håpet på. Hun lot seg ikke skremme og flyttet til Minnesota likevel, der hun prøvde å forsørge seg selv samtidig som hun studerte kjemi ved University of Minnesota, men hun innså snart at hun ikke ville klare å kombinere de lange ettermiddagsøktene på laboratoriet med alle barnevaktjobbene hun måtte ta for å betale for undervisningen. I 1951 var høyere studier ment for menn, først og fremst menn med penger, eller i det minste menn som hadde mulighet til å få bedre betalte deltidsjobber enn barnepass. Hun flyttet tilbake til hjemstedet, giftet seg med far, fødte fire barn og gikk helhjertet inn for 20 år med barne­ oppdragelse. Hun var fast bestemt på å ta bachelorgraden så snart yngstemann hadde begynt på førskolen. Da fortsatte hun på University of Minnesota. Siden hun var nødt til å nøye seg med brevkurs, valgte hun å studere engelsk litteratur. Og siden hun hadde meg rundt seg mesteparten av tiden, ble det naturlig for henne å inkludere meg i studiene.

Vi pløyde oss gjennom Chaucer, og jeg lærte å hjelpe til ved å bruke ordlisten for mellomengelsk. En vinter noterte vi omhyggelig alle tilløp til symbolikk i Pilegrimens vandring på

28

A LT J E G V E T O M P L A N T E R

hvert vårt oppskriftskort, og jeg frydet meg over å se bunken vokse til den var tykkere enn selve boken. Hun krøllet håret mens hun lyttet til opptak av Carl Sandburgs dikt om og om igjen og lærte meg å høre ordene annerledes fra gang til gang.

Etter at hun oppdaget Susan Sontag, forklarte hun meg at mening i seg selv er et konstruert begrep, og jeg lærte å nikke og late som om jeg forsto.

Mor lærte meg at lesing er en slags jobb, at hvert eneste avsnitt krever anstrengelse, og slik lærte jeg hvordan jeg skulle absorbere vanskelige bøker. Men like etter at jeg begynte i barnehagen, fikk jeg lære at det kan by på problemer å lese vanskelige bøker også. Jeg ble straffet fordi jeg lå lenger fremme enn de andre i lesing, og fordi jeg ikke ville snakke og oppføre meg «pent». Jeg skjønte ikke hvorfor jeg både fryktet og forgudet de kvinnelige lærerne mine, men jeg visste at jeg trengte oppmerksomheten deres hele tiden, enten den var positiv eller negativ. Liten, men målbevisst navigerte jeg i den forvirrende og ustabile grensesonen mellom å være den man er, og vissheten om at den man er, kan bli for mye for folk.

Mor og jeg gjorde hagearbeid og leste sammen, men jeg hadde en vag følelse av at det fantes ting vi ikke gjorde også, at vi manglet en hengivenhet som vanlige mødre og døtre har til hverandre. Jeg fant ikke ut av hva det var, og det gjorde visst ikke hun heller. Jeg tror nok at vi er glad i hverandre, på hver vår egenrådige måte, men jeg er ikke helt sikker, kanskje fordi vi aldri har snakket åpent om det. Mor–datter-forholdet har alltid føltes som et eksperiment vi ikke helt klarte å få til.

Da jeg var fem år gammel, gikk det opp for meg at jeg ikke var gutt. Jeg var fremdeles usikker på hva jeg var, men det ble tydelig at det uansett var mindre verdt enn å være gutt. Jeg så at brødrene mine, som var fem, ti og 15 år eldre enn meg, kunne drive med laboratorielekene våre ute i virkeligheten. I

Røtter og blad 29

speideren kjørte de om kapp med lekebiler og skjøt opp raketter. I sløydtimene brukte de verktøy som var så store og kraftige at de var festet på veggen eller hang ned fra taket. Når vi så på Carl Sagan og Mr. Spock og Doctor Who og Professoren, kommenterte vi ikke engang Nurse Chapel eller Mary Ann som var i bakgrunnen. Jeg søkte stadig oftere tilflukt i fars laboratorium, det eneste stedet der jeg fritt kunne utforske den mekaniske verden.

Det føltes på en måte naturlig. Jeg var den av oss som var mest lik far – det syntes jeg i hvert fall selv. Forskjellene mellom oss var rent kosmetiske: Far så ut nøyaktig slik en vitenskapsmann skulle se ut. Han var høy og blek og glattbarbert, nesten mager i kakibukse og hvit skjorte og hornbriller, med markant adamseple og det hele. Da jeg var fem år gammel, bestemte jeg meg for at jeg også så sånn ut innerst inne, selv om jeg var forkledd som jente utenpå.

Jeg lot som om jeg var jente, og brukte mye tid på å stelle meg og skravle med venninner om hvem som likte hvem og ikke. Jeg kunne hoppe tau i timer om gangen og sy mine egne klær og lage alt folk ville ha å spise fra bunnen av på tre forskjellige måter. Men sent om kvelden ble jeg med pappa på laboratoriet, når bygningen var tom, men fullt opplyst. Der forvandlet jeg meg fra jente til forsker, på samme måte som Peter Parker når han ble Spiderman, bare omvendt, på en måte.

Og selv om jeg så inderlig gjerne ville være som faren min, visste jeg at det var meningen at jeg skulle være en forlengelse av min stålsatte mor – jeg var et nytt forsøk på å få det livet hun fortjente og burde fått. Jeg sluttet på videregående et år før tiden fordi jeg fikk stipend til University of Minnesota – den samme skolen som mor, far og alle brødrene mine hadde gått på.

30

A LT J E G V E T O M P L A N T E R

Jeg begynte å studere litteratur, men oppdaget snart at jeg hørte til i naturvitenskapen. Kontrasten gjorde alt klarere for meg: I de naturvitenskapelige timene gjorde vi ting i stedet for bare å sitte og snakke. Vi jobbet med hendene, og belønningen var konkret og kom nesten daglig. Det var lagt opp til at laboratorieeksperimentene skulle fungere perfekt og elegant hver eneste gang, og jo flere man utførte, desto større og mer eksotiske ble maskinene og kjemikaliene vi fikk bruke.

De naturvitenskapelige forelesningene handlet om sosiale problemer som fremdeles kunne løses, ikke om politiske systemer som ikke fungerte lenger, og der både de som var for, og de som var mot, var døde for lengst. Naturvitenskapen handlet ikke om bøker som var blitt skrevet for å analysere andre bøker som opprinnelig var blitt skrevet som gjenfortellinger av gamle bøker; den handlet om det som skjedde her og nå, og om en fremtid som fremdeles kunne komme.

Egenskapene som hadde gjort meg til en pest og en plage for alle de tidligere lærerne mine – min manglende evne til å la ting ligge, kombinert med en tendens til å overdrive alt jeg gjorde – var nøyaktig hva realfagslærerne mine ville se. De aksepterte meg selv om jeg bare var jente, og bekreftet det jeg hadde hatt en mistanke om: at mitt sanne potensial hadde mer å gjøre med viljen til å kjempe enn med tidligere og nåværende omstendigheter. Nok en gang var jeg trygg i fars laboratorium og fikk lov til å leke med alle lekene så lenge jeg ville.

Folk er som planter: De strekker seg mot lyset. Jeg valgte naturvitenskapen fordi den ga meg det jeg trengte – et hjem i den mest konkrete definisjonen av ordet: et trygt sted å være.

Oppveksten er en lang og smertefull prosess for alle, og det eneste jeg var sikker på, var at jeg skulle få mitt eget laboratorium en dag – fordi faren min hadde det. I hjembyen var

Røtter og blad 31

ikke far en vitenskapsmann, han var vitenskapsmannen, og det var ikke en jobb, men identiteten hans. Mitt ønske om å bli vitenskapskvinne baserte seg på et indre instinkt og ingen­ ting annet enn det. Jeg hadde aldri hørt en historie om en nålevende vitenskapskvinne og hadde aldri truffet noen eller sett noen på TV. Jeg er fremdeles en sjelden blomst som vitenskapskvinne, men innerst inne har jeg aldri vært noe annet. I årenes løp har jeg bygd opp tre laboratorier fra bunnen av og gitt tre rom liv og varme, det ene større og bedre enn det forrige. Det nåværende laboratoriet mitt er nesten perfekt – i behagelige temperaturer i Honolulu og beliggende i en praktfull bygning som stadig krones med regnbuer og er omgitt av evigblomstrende hibiskus – men jeg har en følelse av at jeg aldri kommer til å slutte å bygge, at jeg vil ha mer. Laboratoriet mitt er ikke «rom T309» som det står på plantegningene til universitetet, det er «Jahren-laboratoriet», og det kommer det alltid til å være, uansett hvor det ligger. Det bærer mitt navn fordi det er hjemmet mitt.

Laboratoriet mitt er et sted der lyset alltid er tent. Laboratoriet mitt har ingen vinduer, men det trenger det heller ikke.

Det er selvforsynt. Det er en egen verden. Laboratoriet mitt er både privat og intimt, med noen få mennesker som kjenner hverandre godt. Det er der jeg får hjernen ut i fingrene og gjør ting. Jeg beveger meg. Jeg står, går, sitter, henter, bærer, klatrer og krabber. Det er like greit at jeg ikke kan sove der, for det finnes så mye annet å gjøre her i verden. Det er et sted der det faktisk gjør noe om jeg skader meg. Det har advarsler og regler som skal beskytte meg. Jeg bruker hansker og vernebriller og vernesko for å beskytte meg mot katastrofale tabber.

På laboratoriet har jeg mye mer enn jeg trenger. Skuffene er fulle av ting som kan komme godt med. Hver eneste ting i

32

A LT J E G V E T O M P L A N T E R

laboratoriet mitt er der av en grunn, uansett hvor lite eller misformet det måtte være, selv om hensikten med det ikke er klar ennå.

Laboratoriet mitt er et sted der skyldfølelsen for det jeg ikke har gjort, fortrenges av alt jeg får gjort. Telefonene jeg ikke tar til foreldrene mine, kredittkortregningene som blir liggende, oppvask som er blitt stående og ubarberte legger blekner sammenlignet med de store gjennombruddene som er på gang. Laboratoriet mitt er et sted der jeg kan være det barnet jeg fortsatt er. Det er der jeg leker med bestevennen min. Der kan jeg le og være tåpelig. Jeg kan jobbe hele natten med å analysere en stein som er 100 millioner år gammel fordi jeg trenger å vite hva den er lagd av, før det blir morgen.

Ingen av de forvirrende tingene voksenlivet fører med seg – selvangivelser og bilforsikring og celleprøver – betyr noe når jeg er på laboratoriet. Det er ingen telefon der, så da gjør det ikke vondt når noen ikke ringer. Døren er låst, og jeg kjenner alle dem som har nøkkel. Siden omverdenen ikke kan komme inn på laben, har laben blitt det stedet der jeg kan være den jeg egentlig er.

Laboratoriet mitt er som en kirke fordi det er der jeg finner ut hva jeg tror på. Maskinene summer en salme når jeg kommer inn. Jeg vet hvem jeg antagelig vil få se, og jeg vet hva de antagelig vil gjøre. Jeg vet at det kommer til å være stille, at musikken kommer til å bli skrudd på, at jeg skal hilse på vennene mine og la andre få gruble i fred. Jeg følger visse ritualer, noen av dem forståelige, andre ikke. Jeg løftes opp til mitt beste jeg og streber etter å utføre alle oppgaver korrekt. Laboratoriet mitt er et sted å oppsøke på hellige dager, som en kirke. På helligdager, når resten av verden er stengt, er laboratoriet mitt åpent. Laben er et tilfluktssted, et fristed. Det er dit jeg trekker meg tilbake fra den profesjonelle slagmarken.

Røtter og blad 33

Det er der jeg nøkternt ser over sårene og slikker dem. Og i likhet med kirken er det ikke noe jeg kan vende ryggen til, siden jeg vokste opp der.

Laboratoriet er et sted hvor jeg skriver. Jeg er blitt en mester i å produsere sjeldne former for tekst som kan destillere fem personers arbeid over ti år til seks artikkelsider skrevet på et språk som svært få kan lese, og som ingen snakker.

Disse tekstene formidler forskningsdetaljer like presist som en laserskalpell, men den strømlinjeformede skjønnheten er kunstig på samme måte som en utstillingsdukke i størrelse extra small som skal fremheve skjønnheten i en kjole som ville være langt mindre perfekt på et ekte menneske. Artiklene mine viser ikke fotnotene de burde hatt, tabellene med data som krevde mange måneders omhyggelig arbeid som måtte gjøres om igjen fordi en doktorgradsstudent sa opp med en hånlig kommentar om at hun ikke ville ha et liv som mitt. Avsnittet det tok fem timer å skrive om bord i et fly, lammet av sorg, på vei til en begravelse jeg ikke kunne fatte at jeg skulle i. Eller et av de første utkastene som smårollingen min dekket med fargestifter og eplesaus mens det ennå var varmt fra skriveren.

Selv om artiklene mine inneholder detaljerte beskrivelser av planter som vokste, forsøk som gikk som de skulle og resultatene de viste, gjør de seg også skyldige i et respektløst hukommelsestap av hele hager som råtnet i sopp og fordervelse, elektriske signaler som ikke ville stabilisere seg og blekkpatroner vi skaffet oss nattestid på skjendig vis. Hvis det hadde vært mulig å lykkes uten katastrofale omveier, er jeg fullstendig klar over at noen ville gjort det for lengst, og da ville eksperimentene selvsagt vært unødvendige, men det finnes ikke noe vitenskapelig tidsskrift som er interessert i å formidle min historie om å forske med både hjertet og hendene.