Hilde Vesaas: Carl Fredriksens transport

Hilde Vesaas

CARL FREDRIKSENS TRANSPORT Den ukjente historien om krigens største redningsdåd

© 2017 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trine + Kim designstudio Layout: Ingrid Goverud Ulstein Papir: 70 g Creamy 1,8 Boka er satt med Sabon 11 | 14 Trykk og innbinding: Scandbook UAB ISBN: 978-82-489-2064-9 Forfatteren har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord. Det har ikke lykkes forlaget å finne opphavsrettighetene til bildet nederst på omslaget. Eventuelle rettighetshavere bes kontakte forlaget.

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Når mennesker er i nød utenfor døra di nesten hver eneste natt, har du mulighet til å bli en helt. Men det er ingen selvfølge at du blir det.

– Leo Ajkic i serien Flukt på NRK, januar 2017

Innhold

Forord 9 Prolog. Forpliktelsen 13

DEL 1 | De som tenker med hjertet Kapittel 1. Plutselig en natt Kapittel 2. Ordet hengt og tanken skutt Kapittel 3. Jøssing-Petter i politiet Kapittel 4. Nummer 19 Kapittel 5. Ruta Kapittel 6. Tyttebærturer og potettransport Kapittel 7. Unge menn på flukt

DEL 2 | Stormtransporten Kapittel 8. Meydlekh i Oslo Kapittel 9. Hvis du ennå ser Kapittel 10. Med barn i magen og pistol i muffen Kapittel 11. Et sammenhengende mareritt Kapittel 12. Ikke slik en død Kapittel 13. Brennvarm nazi-hilsen Kapittel 14. En luger i varje ficka

19 21 37 47 61 69 75 89

101 103 109 129 141 155 169 179

Kapittel 15. Noe slangehvislende, noe urent Kapittel 16. Fire farlige forbrytere

189 195

DEL 3 | Hva frihet er

201 203 215

Kapittel 17. «Bare fryd og gammen» Kapittel 18. Det går ingen vei tilbake

Takk 227 Kilder 229 Noter 233

Forord

«Jeg har aldri angret på det vi drev med, selv om det kostet oss 15–20 år med nerveproblemer og søvnløshet etter krigen. […] Og når jeg ser tilbake, var det ren idioti det vi gjorde. Vi tok meningsløse sjanser. Men når den tyske okkupasjonsmakten ville utrydde en hel folkegruppe, jødene, var det for jævli bare å sitte og se på.»

Dette sa Alf Pettersen i et intervju i Østfoldposten i 1982, fire år før han døde. På bildet i artikkelen står han sammen med sin kone Gerd Pettersen. I alle de tøffe årene som kom etter krigsvinteren 1942-43 var de begge preget. Men faktum er: Under krigsårene i Norge var det svært få, om noen enkeltpersoner som berget så mange mennesker som ekteparet Pettersen og deres medhjelpere.

Hva får et menneske til å risikere livet for andre?

Ekstreme situasjoner som krig, kan bringe fram både det beste og det verste i et menneske.

Enkelte brukte krigsårene til å få utløp for sadisme og ondskap. Det store flertallet ønsket ikke egentlig å gjøre vondt, men gjorde stort sett som de ble bedt om.

Og så var det noen som hentet fram det de hadde av mot i det godes tjeneste.

Christopher Brownings berømte bok Ordinary Men (1992) handler om en bestemt bataljon fra det tyske reservepolitiet som | 9

ble kommandert til å utføre massedrap på jøder i Polen i 1942.

Her viser Browning at selv etter at de ble gitt muligheten til å la være å følge ordre, var det bare 12 menn i denne bataljonen på 500 som nektet å være med på drapene. Eksemplet antyder at i en gruppe vil langt de fleste utføre ordre, selv når de finner handlingene moralsk uakseptable. Motsatt kan vi forestille oss at bare et fåtall vil utføre moralsk aktverdige handlinger når ingen slike er forventet av dem.

Historien om Carl Fredriksens Transport er beretningen om vanlige mennesker som under de mest dramatiske årene i Norges nyere historie utførte noen svært uvanlige handlinger. De brukte alle sine ressurser på å berge andres liv. Etter krigen fikk de ikke den anerkjennelsen de hadde fortjent. Tvert imot ble de møtt med mistenksomhet og usynliggjøring.

Hvorfor er ikke denne historien mer kjent?

Selv sa Alf og Gerd at det hadde vært for opprivende å snakke om. En annen grunn var operasjonssikkerheten – de involverte parter skulle ikke vite om hverandre. De som ble reddet, visste ikke hvor de hadde reist. De ante ikke hvem deres redningsmenn var. Heller ikke innad i hjelpeapparatet skulle man vite om hverandre. Alf Pettersen selv visste for eksempel ikke hvem alle medhjelperne langs ruta var, og vice versa. Alf visste heller ikke at mannen han en gang så å si ga et spark bak for å få han til å sette seg lenger inn på lasteplanet under en transport, var Ole Berg – lederen for Milorg.

Som Alf uttalte i et annet intervju, med Indre Akershus Blad, 23. desember 1982: «Vi var litt forsiktige med navn den gangen.» Det var ingen overdrivelse.

Alt for ikke å røpe ruta. Det var forutsetningen for å kunne redde så mange mennesker. Hvem kunne vite om det ville komme en ny krig?

10 | carl fredriksens transport

Men usynliggjøringen handler også om politikk.

Det er etter hvert en kjent sak at mange av dem som var blant de aller modigste motstandsfolkene under krigen, ikke er de som har fått mest heder. I forordet til boka Menn i mørket av Asbjørn Sunde viser historiker Lars Borgersrud til hvordan medlemmene i Sundes illegale gruppe, Osvald-gruppa, ble utsatt for urettferdig mistenksomhet: Det var de politiske forholdene under «den kalde krigen» og kanskje særlig på 1950- og 60-tallet (…). Fra da av preget mer og mer av Norges USA- og NATO-orienterte forsvarsog sikkerhetspolitikk hva som ble fortalt og hvordan det ble formidlet, og aktører som Forsvarets Krigshistoriske Avdeling og det seinere Hjemmefrontmuseet fikk stor betydning. De valgte ut ikoner som tungtvannssabotørene, Max Manus, Jens Chr. Hauge og Gunnar Sønsteby som gradvis flyttet mer og mer inn i fokus.

Det er hevdet at hvis man skulle kunne regnes som helt etter krigen, var det to organisasjoner man ikke måtte kritisere: Milorg og Arbeiderpartiet.

Alf Pettersen vitnet mot de to grenselosene som drepte og ranet et jødisk ektepar i den såkalte Feldmann-saken. Tunge aktører i hjemmefrontens ledelse vitnet til losenes fordel. Dette var aktører med betydelig definisjonsmakt i spørsmål vedrørende krigen i Norge. At han faktisk bidro sterkt til å oppklare saken, ga Alf ingen heder. Folk i de samme kretsene som hadde truet han til å gjennomføre de ufattelige «stormtransportene», var nettopp de samme som nå hengte han ut.

For Alf ble det mindre og mindre fristende å fortelle om det han hadde vært med på.

Heller ikke familiemedlemmer eller andre som sto Alf og Gerd | 11

nær, visste stort om hendelsene. Da min far Olav Vesaas lagde et radioprogram med dem i 1985 for NRK, var det første gangen han fikk høre historien i detalj. Han hadde da vært gift med min mor i nesten 25 år. Min mor var Alf og Gerds niese. Dette er altså for meg en familiehistorie. Det har derfor vært naturlig å velge disse to som mine hovedpersoner. Det er med stolthet og ærefrykt jeg forteller historien, på en så riktig og etterrettelig måte som jeg har fått til. Selv om de dessverre ikke selv får oppleve det, er det mitt håp at denne boka endelig skal bidra til å gjøre innsatsen til dem som var med i Carl Fredriksens Transport, mer kjent.

Men hvorfor akkurat disse menneskene?

For ekteparet Pettersen var innsatsen en nasjonal og medmenneskelig plikt. Gerd sa det slik i NRK-intervjuet fra 1985: «Da forfølgelsen kom på nytt, og nå slik at kvinner og barn skulle tas, ble det snakk om å kjøre mer. Da avgjørelsen lå hos meg, måtte jeg jo si ja. Jeg ville ikke hatt samvittighet til noe annet.»

Uttalelsene konkretiserer at det går an å handle moralsk i en kontekst der ondskap og umoral er satt i system.

Kanskje er det noe av grunnen til at historier fra annen verdens­krig aldri slutter å fascinere oss. Krigen formet Norge som nasjon, gjorde oss til det landet vi er i dag. Selv om det blir færre og færre igjen som opplevde krigen, bærer vi den alle med oss.

Historien om Carl Fredriksens Transport føyer seg inn i rekken av historier som har kommet de seinere årene, viktige historier som supplerer og utvider den tradisjonelle okkupasjonsfortellingen.

Gerd og Alf Pettersen tenkte aldri på seg selv som helter.

Tvert imot var særlig Alf skeptisk til såkalte krigshelter. Men en helt er et vanlig menneske som utviser mot på vegne av andre.

Når noen i nød er utenfor døra di, har du mulighet til å bli en helt. Men det er ingen selvfølge at du blir det.

PROLOG

Forpliktelsen

I en båt på Øyeren, på grensa mellom Akershus og Østfold sitter fire slitne og redde menn en gråkald høstdag. Det er de fire jødiske brødrene London fra Oslo. Han som ror dem over vannet og skal følge dem videre, er Alf Tollef Pettersen fra Mysen.

Brødrene er på flukt – til Sverige.

Den verste vinden har gitt seg, men fortsatt regner det, og sikten er dårlig. Alle lytter intenst ut i skodda.

Blir de observert? Kommer noen etter dem? Alt de hører er åretakene, vannet som drypper fra årene og deres egen raske pust. Dampen fra munnene deres forsvinner i små rykk ut i den grå lufta. Klærne deres er gjennomvåte, det samme er det lille de har av bagasje i bunnen av båten. Farkosten ligger tungt i vannet.

Ingen sier noe. Brødrene skjønner at her gjelder det å være så tyste som overhodet mulig.

Alf forsøker å ro så stille det lar seg gjøre, lyd bærer langt over vann. Om han selv er nervøs, viser han det ikke. Alf utstråler ro og trygghet. Han forteller ikke at det bor nazister i noen av gårdene langs vannet. Synet av de sterke armene hans som ror båten over vannet i lange, seige tak, virker beroligende på brødrene. For hvert åretak kommer de nærmere friheten.

Ved Sandstangen går de i land. Alf fortøyer båten. Her har han gode bekjente og kan trygt gå inn på en gård og få lånt en tele­ forpliktelsen | 13

fon. Han vil forhøre seg om forholdene innover. Hvis det stadig er fullt av politi i traktene, må han tenke ut en annen rute enn den han har i hodet. Kanskje må de søke dekning et sted underveis.

Han slår nummeret til Trøgstad telefonsentral, der han treffer en gammel kjenning, Ester Bredegg. Hun forteller at det har vært flere hundre mann involvert i klappjakten på rømlingene fra Halden-toget de siste døgnene.

En grensepolitimann er blitt skutt av en flyktninglos som siden hoppet av toget sammen med et par av flyktningene. Hendelsen innvarsler en ny fase i forfølgelsen av norske jøder.

Nå har det hele stilnet av, de ettersøkte er visstnok tatt. At det fortsatt regner, er bare en fordel. Alf kan ta sjansen på å reise videre med drosjen som Ester bestiller.

Drosjen kommer og bringer dem et stykke mot neste innsjø, de ligger tett her inne i grenseområdet mot Sverige. Her må de igjen låne en båt, men kryssingen går raskt. I løpet av kort tid er de over på den andre siden. Nå kan de ta fatt på det siste stykket til fots. Det er blitt seint på ettermiddagen, det lille dagslyset som har vært, er nå i ferd med å forsvinne helt. Men regnet gir seg idet de trasker inn mot den stadig svartere granskauen. Alf kjenner skogen nærmest som sin egen bukselomme. I skogsområdene tett på svenskegrensa sprang han som smågutt, både i ubekymret lek og på bær- og soppsanking. Dessuten har Alf stedsans som en sporhund.

Alf forsøker å sette mot i de medtatte brødrene. At det er godt mulig skogen fortsatt er full av politimenn, sier han ingenting om. Det er bare få kilometer igjen – så er de i Sverige!

I stummende mørke er de endelig kommet fram til grenselinja.

Han peker framover mot det smale hogstfeltet noen få meter borte: Sverige. De er i sikkerhet.

14 | carl fredriksens transport

Hele dagen og kvelden har gått med. Alf må returnere.

Grense­stasjonen ligger bare få hundre meter videre innover.

Snart vil de se lysene, sier han. Der er det gode folk, der vil de bli tatt imot. Og lurer de på om de virkelig er i Sverige, er det bare å gå inn i det lille huset med hjerte på døra, kikke på papiret og sjekke hvilket språk det er skrevet på!

Dette er noe han pleier å si for å lette litt på stemningen, få flyktningene til å smile litt oppi all elendigheten. Dopapiret består av aviser her ute i skauen.

Brødrene London er kommet velberget fram. De takker Alf varmt. Ben er den uformelle lederen for brødrene. Når de skal til å gå, setter han øynene i Alf. Opp av lomma haler han noe han har båret med seg hele den strabasiøse reisen. Han rekker fram neven med innholdet mot losen.

Kan Alf hjelpe resten av familien også – de som er igjen hjemme – berge dem på samme måte som han nå har hjulpet brødrene, «hvis det blir noe mer tull»?

Men Alf vegrer seg. Det har vært en strevsom tur, de har vært i livsfare flere ganger. Hjemme venter Gerd. Gravid. Det han driver med, er svært belastende for henne.

Han kjenner seg dratt i alle retninger. Nei, han vil ikke love noe.

Da åpner Ben hånda og noe blafrer ned på mosen. Så snur han seg og skritter raskt innover sammen med brødrene sine.

De forsvinner i mørket på vei mot den svenske grensestasjonen.

Alf bøyer seg ned mot bakken. Som det ante han – det er sedler. Mange og store. Han kan ikke gjøre annet enn å plukke dem opp. Det viser seg å være mer enn 1500 kroner. Alf er vokst opp i en søskenflokk på tolv, i en familie som aldri hadde nok penger. Det er umulig å la et så stort beløp gå til spille. Men han liker det ikke. Selv om han ikke lovet dem noe, føler han seg nå forpliktet til å hjelpe til med å bringe resten av storfamilien forpliktelsen | 15

London i sikkerhet. Med pengene rullet godt sammen i den våte buksa starter han på tilbaketuren.

Alf trasker tilbake, gjennom de tette skogene lengst inne i Østfold. Heller ikke nå møter han noen. Det blir likevel en lang ferd. For ikke å bli observert av alle politifolkene som befinner seg i distriktet, går han rundt sjøene. Alf går hele natta.

Det blir morgen før han kommer fram til Bingen landhandel i Trøgstad, der han kan vente på en buss inn til Oslo. Han står inne i butikken og småsnakker med innehaveren når lensmannen kommer til syne i inngangsdøra. Lensmannen heter Nils Parr Mellbye, er innmeldt i NS og gjør noen undersøkelser i strøket.

Det skal være enda flere jøder på flukt i området nå. Fire yngre menn og en los som er høy og mørk, skal være observert.

Lensmannen gransker Alf. Alf har pokerfjes og setter alt inn på å se ubesværet ut. Rutinemessig har han for lengst skiftet klær, og dekket til de mørke lokkene.

Det ender med at lensmannen går ut igjen, uten mistanke.

Det faktum at han har vært i området den samme natta som ekteparet Feldmann ble drept, er likevel noe som skal komme til å få store konsekvenser for Alf Tollef Pettersen.

Hjemme i Oslo har kona Gerd sittet alene i leiligheten og ventet.

Hun går med et barn i magen, og graviditeten har vært alt annet enn enkel denne høsten. At han stadig oftere er ute på disse oppdragene nå når de venter barn, er tungt og opprivende. Hører hun en motordur fra en bil, skvetter hun til. Stanser den utenfor hos dem? En kan aldri vite. Når som helst kan Gestapo dukke opp for å forhøre henne om Alf, eller om hennes egne illegale aktiviteter.

Når Alf endelig er tilbake i Oslo og kan låse seg inn i leiligheten i Trondheimsveien, er det blitt langt på dag. Han er dønn sliten, men like hel. Igjen har han klart seg uten å bli tatt.

16 | carl fredriksens transport

Men påkjenningen på Gerd er for stor. Det er så tydelig at dette han driver med ikke er bra verken for henne eller familien.

Han lover seg selv at han skal holde opp med losingen. Han skal ikke ut på flere transporter, men holde seg hjemme. Til etter barnet er født.

Pengene fra brødrene brenner i bukselomma.

Alf Tollef Pettersen føler han har gitt to forpliktelser som gjensidig utelukker hverandre.

DEL 1

De som tenker med hjertet

I HJARTEVERKSTADENE Umåteleg er ljosbruket i hjarteverkstadene.

Moderhjarte blir fullførde og går på plass.

Mørke er også hjarteverkstadene.

Krigsfolk får ferdig sine innreiingar.

Uendeleg er tålmodet i hjarteverkstadene.

Vona om ei ny jord lever.

– Tarjei Vesaas

Kapittel 1

Plutselig en natt

Vi hadde ikke skjold.

Vi kjente ingen fare; vi hadde venner bare.

Da blev vi tatt med vold!

Det hendte plutselig en natt, vi våknet og vårt land var tatt.

– Fra «Vi overlever alt» av Arnulf Øverland

Seint om kvelden mandag 8. april 1940 sitter Gerd Pettersen alene i leiligheten på Schouterrassen i Oslo. Hun kjenner på seg at noe er i gjære. Det er en urovekkende stemning over landet. De siste nyhetene som har gått ut over eteren, har vært illevarslende.

Men at det virkelig er krigen som kommer, er likevel vanskelig å forestille seg.

Utenfor vinduet hører hun noen ungdommer som skråler og ler. Det er en gruppe jenter og gutter som driver bortover gata, de virker beruset.

Tidligere denne kvelden sto NS-ungdommer borte ved Østbanen og stakk flyveblader i hendene på folk. På bladene undertegnet av Vidkun Quisling selv, sto det blant annet: plutselig en natt | 21

LANDSMANN. Forstå at du står foran det avgjørende valg, det største og kanskje det siste. Nå det gjelder intet mindre enn vår eksistens som individer og nasjon. Gjør din plikt og meld dig straks inn i den nasjonale bevegelse.1 Gerd er klar i hodet. Med jevne mellomrom skrur hun på radioen i et forsøk på å få inn siste nytt om hva som foregår. Men radioen er taus etter at en kveldskonsert fra Stavanger avspilles like før halv tolv. Den siste nyhetssendingen gikk kl. 22, og gjentok bare det man visste fra før – at britene hadde minelagt Vestfjorden og at Norge hadde sendt en protest.

Mye seinere fikk man vite at NRK-lederen hadde ønsket å holde sendingene i gang utover kvelden med overføringer fra stortingsmøtet for å kunne formidle nyheter umiddelbart. Verken statsministeren eller admiralstaben fant det nødvendig.

Gerd blir sittende og lytte utover i vårkvelden som raskt går mot natt. Hun unner Alf og søsteren hans Margit ferien de har sammen. Men det er vondt å sitte alene akkurat denne kvelden.

Like over midnatt skingrer luftvernsirenene over Oslo. Kvartal etter kvartal av Oslo blir mørklagt. Gerd observerer de andre beboerne i leiegården. Mange er oppskaket, noen søker tilflukt i et kjellerrom til faren over-signalet lyder litt over halv to. Kanskje får hun et par timer med urolig søvn før kanonene drønner fra Drøbaksundet. Litt seinere, omtrent samtidig med at himmelen langsomt lysner, høres flydur over himmelen. Mellom 70 og 80 tyske kampfly kommer i lav høyde innover byen. Bombingen av Fornebu er i gang.

Det er ingen tvil: Krigen er her.

Tankene hennes går til Alf. Hvor er han på vei akkurat nå?

Kommer han seg hjem til henne, eller skal han ut i kamp?

Gerd er et menneske med stor sinnsro og styrke, egenskaper hun skal få god bruk for de neste årene.

22 | carl fredriksens transport

Men natt til 9. april er hun urolig, som de aller fleste i hovedstaden og i resten av landet.

Glomma. Den bleke blå. Landets lengste elv strømmer og fosser nedover hele Sør-Norge fra Trøndelag til utløpet i Østfold.

Gjennom deltaene midtveis er hun et bredt, nesten dovent bukt­ ende belte, andre steder vider hun seg ut og blir til sjøer. Der landskapet er mer kupert, smalner hun og går raskere i krappe fosser og stryk.

For folket som bor langs elva, er hun en allestedsnærværende kraft, en ferdselsåre og en næringsvei. Fiske og krepsing har folk drevet med like lenge som de har holdt til i traktene her. Helt tilbake i middelalderen begynte man med tømmerfløting. Etter som det ble utviklet bedre teknikker og større bruk, ga dette inntekter og rikdom til fløtere, skogbruksarbeidere og sagbrukseiere i mange hundreår. Tettere opp mot vår egen tid fant man nye måter å utnytte elvas krefter på. Hun ble temmet for å gi kraft til lys og varme, og til nye næringsveier og produksjon. Store vannkraftanlegg ble bygd ved Glomma på 1920-tallet. 700 kubikkmeter vann strømmer gjennom kraftverket ved Solbergfoss per sekund, og gjør at dette og andre vannkraftverk i Østfold den dag i dag er blant Nord-Europas største.

Til alle tider har elver gitt muligheter for ferdsel, kommunikasjon og handel. Men elver skaper også geografiske hindre.

Bruer må til. Der elva krysses av ei bru, snevres ferdselen inn.

Bruer er strategiske punkter i krigføring. Til alle tider og på utallige steder har bruer vært både nyttige og farlige. Her kan man legge seg i bakhold med våpnene klare. Før eller siden må fienden passere for å krysse elva.

Kan en elv stanse en krig?

Ved Fossum bru fredag 12. april 1940 ligger en norsk hærplutselig en natt | 23

styrke. Nå vil de forsøke å benytte Glommas mektige krefter til å stanse fiendens framrykking.

Mobiliseringen har foregått i et par intense og til dels kaotiske døgn. Ved brua har man fått samlet 129 mann. Mange av dem er unge gutter med dårlig utstyr, dårlige klær, nesten uten kamptrening. Nå ligger de og venter på tyskerne, i den råtne iskalde snøen ved Glommas bredd. Mitraljøsene har de selv slept hit. De har kommet for å forsvare landet de er født inn i. Her har forfedrene deres holdt til gjennom generasjoner, ved den tette granskogen og det mørke elvevannet, i lange, kalde vintre og korte somre i sol og regn. De har jobbet i skogen og på karrige småbruk. De har fisket i elva og vannene, fløtt tømmeret, jobbet i industrien. Det har vært mye slit. Nå kjemper de unge mennene for landets frihet og selvstendighet.

Fossum bru, bygd midt på 1800-tallet, er strategisk plassert på veien sørøstover fra Oslo rett på utsiden av industristedet Askim i Østfold. På begge sider av brua finnes store kraftverk, Solbergfoss lenger oppe på nordsiden og Kykkelsrud og Vamma på sørsiden. Ved kraftverkene ligger også norske avdelinger i bakhold denne dagen, i tillegg til styrker lenger øst, blant annet ved Høytorp fort ved Mysen.

Oslo er allerede besatt av tyske tropper. Østfold er isolert.

Den tyske kolonnen er på vei, i et titall konfiskerte busser og noen lastebiler.

Klokka sju om morgenen dukker de første tyske kjøretøyene opp i skråningene på Spydeberg-siden mot Glomma.

Slik forteller den menige soldaten Aasmund Erøy hvordan han opplevde denne morgenen: En stor buss kom kjørende sakte. Den stoppet. Da knitret det løs fra 4–5 karabiner og mitraljøser. Alt ble stille. Glassruter 24 | carl fredriksens transport

singlet ned. Kulene gikk tvers igjennom og i fjellveggen. Ikke en mann kom ut. Vi hadde ca. 150 m hold. Signalpistolene til tyskerne ble brukt, og den ene raketten etter den andre ble sendt opp. (…)

Tyskerne skjøt på alle hold, (…). Vi skjøt av ei furu. Jeg så tyskere som ramlet og gikk kant i kant nedover åsen. Fælt.

Den ene salven etter den andre ble sendt på oss. De pep­ret ned fra åskanten. Vi lå flate. Kulene gikk bare tommer over oss og slo i sneen bak oss. De kunne skyte. En kule traff mitraljøsen. (…) I to timer lå vi sånn. Vi flyttet mitraljøsen del for del over en åpen plass. Det gikk bra.2 I den første bussen er det kun den norske sjåføren som overlever.

Tyskerne fortsetter likevel framrykkingen, nå med militære kjøre­ tøy som tåler beskytningen bedre. De tyske soldatene strømmer ut og legger seg i posisjon. Selv om tysker etter tysker faller for norske kuler, er de i stort overtall, med sine 2000 mann. Når de tyske soldatene starter motangrepet for alvor, blir det raskt klart at de også er langt bedre utstyrt.

Ute på brua har de norske soldatene lagt ut sprengladninger.

Men ved første forsøk går ikke ladningene av. Brua er like hel.

Sersjant Sekkelsten løper utpå mens kulene fra tysk side hviner rundt han. Han tenner ladningene på ny før han kommer seg tilbake i sikkerhet på norsk side. Lunta antennes, blusser opp.

Soldatene holder pusten i spenning.

Brua letter, bukter og vrir seg som et stort såret dyr i noen sekunder – men legger seg på plass igjen. Den er like flat og farbar. Ladningene er ikke sterke nok for den nylig betong-­ forsterkede brukonstruksjonen.

Tyskerne strømmer ut på isen for å komme over på norsk side. Der møtes de av intens beskytning. Mange tyske soldater faller. Men stadig er de i overtall! Det er nå kaptein Solie får plutselig en natt | 25

ideen om å stanse fienden med naturkreftenes hjelp. Han får gitt beskjed til mannskapet på kraftverket Solbergfoss en mil lenger opp i elva.

Ordren er: Åpne damlukene!

Ved kraftverket har de sprengladningene klare. På et øyeblikk er de enorme vannmassene sluppet løs.

Soldatene ved Fossum bru hører drønnet før de ser noe.

Noen av soldatene gløtter automatisk opp i lufta, på utkikk etter fly. Så mange jagerfly har drønnet over himmelen de siste dagene.

Men nå er den gråhvite himmelen tom.

Er det fra jorda drønnet kommer? En gang i deres foreldres barndom var det jordskjelv i området, og dette har de hørt historier om.

Men dette kommer verken fra lufta eller fra jorda. Dette er vann. Strømmende, fossende og iskaldt. Avbrukne isflak reiser seg på høykant, virvler rundt og drar med seg tyske soldater ned i de frådende vannmassene. På norsk side kan de høre skrikene deres over buldringen fra vannet. Noen roper på «Mutti!». Andre «Gott hilf mir!». Noen dør også av kuler fra norsk side mens de forsøker å svømme over. De tyske styrkene prøver gjentatte ganger å komme seg over elva, men blir hver gang slått tilbake.

Den tyske framrykkingen har stanset opp. Glomma har vært på nordmennenes side. De har fått et lite pusterom. Men det blir stadig tydeligere at tyskerne er dem overlegne. I antall og utstyr, i trening og forberedelser. For nordmennene begynner det å røyne på. Mange av dem har alt gått et par døgn uten søvn og nesten like lenge uten mat. De står og ligger ved mitraljøsene, halvt forfrosne og bedøvet av utmattelse.

Alt rundt dem fortoner seg marerittaktig og uvirkelig fjernt fra deres vanlige hverdag hjemme på gården eller i de søvnige stasjonsbyene i distriktet. Det er som om helvete er kommet til 26 | carl fredriksens transport

Indre Østfold denne dagen: Kulene som hviner og spruter rundt dem i den råtne snøen, som igjen farges av røde flekker fra unge menns blod. De døde grønnkledde kroppene som hoper seg opp langs elvebredden og mellom grantrærne. Den intense støyen fra kuler og krutt fra artilleri, mitraljøser og håndvåpen. Skrikene fra døende og sårede.

Nestkommanderende etter kaptein Solie, fenrik Sverre Rist, erindrer denne ettermiddagen i boka Indre Østfold i krig. Han forteller om hvordan de norske styrkene seint på ettermiddagen ble rammet av et voldsomt mitraljøseoverfall. Dette førte til panikk, men «gutta gikk straks tilbake til stillingene sine igjen».

Men soldatene var «svært trette og det ble en stadig mørkere og tristere stemning da ingen hjelp eller avløsning kom. Vi ble gjentatte ganger lovet avløsning, uten resultat.»3 Timene går og dagslyset svinner. På norsk side fortsetter kampene med stadig større egne tap. Ved midnatt kommer ende­ lig forsterkningene de har bedt om. Det blir enda noen timer i kulda og nattemørket. Noen segner om av utmattelse eller faller i søvn.

I sin rapport fra kampene ved Fossum bru forteller Rist også om de unge norske soldatenes mot og kampvilje denne dagen og den påfølgende natta: Jeg vil nevne soldatenes holdning denne dagen. (…). Disse guttene kjempet mot en avdeling fra verdens da sterkeste militærmakt, og de kjempet med en glød og et mot som var enestående. (…). De viste også en forbløffende evne til å bruke lendet og skyteferdigheten var hele dagen igjennom meget god. (…) Plutselig kl 02.00 satte tyskerne i gang et voldsomt angrep på broen. Det ble benyttet fallskjermlys som bevirket at våre stillinger ble opplyst av et blendende hvitt lys mens plutselig en natt | 27

tyskernes egne stillinger forble i stummende mørke for oss.

Deretter åpnet de en intens ild.4 Fallskjermblusset gjør at de norske soldatene må skyte på måfå ut i mørket. Utover natta får de tyske styrkene gradvis et overtak. Nå klarer de også å forsere brua og kommer dessuten over vannet i båter. Stadig flere tyskere kommer løpende opp fra elvebredden og skyter mot nordmennene på kloss hold.

Det er ennå mørkt, klokka er fire om morgenen når nederlaget er et faktum. Nordmennene starter sin retrett.

Likevel er tapet på tysk side mye større, drøyt 200 mann, mot 15 på norsk side. Blant de falne er kaptein Fredrik Solie.

De tyske styrkene fortsetter sin framrykking. Nå går de mot Askim. I stasjonsbyen råder panikken for fjerde dag på rad.

Den 9. april var innbyggerne blitt vekket av lyden av tyske fly i lav høyde over hustak og jorder. De var på vei til Fornebu.

Den nyinstallerte flyalarmen på Gummivarefabrikken ulte konstant; arbeiderne kom løpende ut i sine arbeidsklær. Voksne og barn søkte ly i kjellere og tilfluktsrom. Ryktene svirret: Ble de bombet? Mange hadde hørt at det ble bombet i Oslo, og på veiene gjennom Askim kom da også rekker av biler fra hovedstaden både 9. og 10. april. En lang kø av biler på vei mot hytter eller familie ved svenskegrensa. Nå evakuerte Askim-folk også, til bondegårder rundt byen.

Den 14. april rykker tyskerne inn i stasjonsbyen. Fordi de frykter snikskyttere inne i hus eller bak gatehjørner, skyter de selv vilt rundt seg. Skoler og andre bygninger blir satt i brann.

Tolv sivile blir skutt og drept og mange såret på denne måten.

Den 18. og 22. april er det begravelser for falne soldater og sivile i Askim. Kirken er så full som den sjelden før eller siden har vært.

Biskop Berggrav er til stede.

28 | carl fredriksens transport

Eivind Berggrav skulle komme til å spille en sentral rolle i Kirkens kamp mot okkupasjonsmakten. Kirkens kompromissløse avstandtaken var i vesentlige deler Berggravs verk.

Sted etter sted blir de norske styrkene nedkjempet langs elva og lenger inn i Østfold. Nå blir de også beskutt fra lufta av tyske fly i lav høyde. Det siste og avgjørende nederlaget inntreffer ved Høytorp fort i Mysen om ettermiddagen 14. april. I løpet av to dager besetter tyskerne både fortet og Momarken like ved siden av. Det tas i bruk som fangeleir og fengsel de neste årene.

Det er kaos, nederlag og sorg i hele det indre av Østfold disse aprildagene. Det er lenge siden man har vært i store begivenheters sentrum her. I de mange svenskekrigene i de foregående århundrene var området midt i krigssonen. Fortene som fortsatt finnes i området, blir forsøkt tatt i bruk disse aprildagene i 1940.

Men mot den tyske krigsmakten er det fånyttes.

De norske soldatene spres. I dagene etter søndag den 14. april trasker utskrevne og utslitte soldater i snøslapset med kurs for nabolandet.

En av dem som hadde trukket i uniform disse aprildagene for å forsvare sine hjemtrakter, var Alf Tollef Pettersen.

Da meldingen om krigsutbruddet nådde han den 9. april, befant Alf seg på en sein skiferie med sin søster Margit ved Hornsjø.

Her hadde han og Gerd feriert også året før, og da ble de kjent med den svenske kvinnen Thinny Järneklev. Hun var der dette året også, og skulle komme til å bety mye for dem de neste årene.

Alf brukte nå skiene til å komme seg langsmed og over Øyeren, til han kom fram til et av mobiliseringsstedene i Østfold.

Med idretts- og politibakgrunnen var han godt kvalifisert. Dessuten hadde han gjennomført rekruttskolen noen år tidligere.

Han deltok i kampene ved Fossum bru den 12. april, som en del av IR 1, det samme regimentet Alf hadde tjenestegjort plutselig en natt | 29

under som vernepliktig åtte år tidligere. Etter nederlaget ved Glomma gikk fem av mitraljøsetroppene fra IR 1 i stilling ved «Hurrahølet» vest i Askim. Her ble de møtt av kraftig ild fra tyskernes maskingevær og bombekastere, og ble slått tilbake.

Fire soldater falt, og mange ble såret. Resten av styrken gikk tilbake i retning Langnes. I oppløsningen som fulgte, ble det gitt ordre om tilbaketrekking til stillinger ved Korsegården og Sekkelsten øst i Askim.

Vi har ellers få nøyaktige opplysninger om hva Alf gjorde under kampene ved Fossum og rett etter det norske nederlaget.

Men vi vet at han den 14. eller 15. april tok seg over til Sverige, i likhet med tusenvis av andre norske soldater. Som dem kom han seg sør- og østover. Kanskje satt han på med en lastebil via Ørje, eller mer sannsynlig tok han beina fatt og krysset de skogkledde grenseområdene lenger nord.

Etter nederlaget i Østfold og evakueringen over grensa ble de norske soldatene avvæpnet av svenske militære ved Töcksfors. Deretter ble de transportert på tog og lastebiler innover i Dalarna og Värmland. Om lag 5000 mann ble internert etter forordning av folkeretten. Hoteller, skoler og bedehus ble tatt i bruk for å huse soldatene. De ble sperret inne bak piggtrådgjerder og var under streng bevoktning.

Alf var i Filipstad. Planen til mange av de internerte norske soldatene var å komme seg over til moderlandet igjen og gjenoppta kampene, som nå flyttet seg stadig lenger nordover.

Etter hvert ble områder i Sverige stengt for nordmenn, og det ble vanskeligere å ta seg fram. I mai kom ordre fra Hærens overkommando om at vernepliktige nordmenn skulle prøve å komme seg til Nord-Norge og delta i kampene der. Norske konsulater og den norske legasjon i Stockholm skulle anvise reiserute og ordne med reisen. En kontingent på 60 mann reiste fra Stockholm 18. mai.

30 | carl fredriksens transport

Da var Alf for lengst i Norge. Sammen med andre norske soldater fra flere av interneringsleirene hadde han rømt. Dette var unge menn og gutter som var for utålmodige til å vente på noen offentlig ordre. Fra svenske aviser visste de at det fortsatt pågikk kamper i Trysil-området. På egen hånd tok de seg fram dit. De ville kjempe mot tyskerne.

Det siste stedet vi vet Alf virket som soldat under felttoget i Norge i 1940, var Svanvik i Øst-Finnmark. Dette var et av de aller siste stedene det sto norske soldater det året. Først etter at kapitulasjonsavtalen mellom tysk og norsk overkommando var undertegnet 10. juni, rykket tyske styrker nordover i dette området. Sammen med andre norske soldater holdt Alf denne grensa helt fram til 18. juni.

Noen dager etter kapitulasjonen som ble undertegnet i Trondheim, gikk meldingen ut fra statsminister Nygaardsvold og den norske regjering i London til alle de norske soldatene i Sverige at «Regjeringen har intet å innvende mot at de norske internerte soldater vender hjem».5 Alf kom seg sørover, til sankthans var han hjemme igjen hos Gerd i Oslo. Denne delen av krigsinnsatsen var over for hans del.

Ennå visste han ingenting om hvordan han snart på ny skulle komme midt i skuddlinja, om enn på en annen måte. Det var ikke med uniform og gevær Alf Tollef Pettersen skulle gjøre sin største krigs- og motstandsinnsats.

Det var ikke tilfeldig at Alf hadde tatt til våpen i Østfold. Han vokste opp i Mysen, en drøy mil fra Askim, sentralt i fylket.

Stedet hadde vokst fram etter at jernbanens Østre linje ble åpnet i 1882. Her utviklet det seg småindustri, blant annet basert på store sand- og grustak i området. Alf var det tolvte og siste barnet Berthe Marie fødte i ekteskapet med Johannes, som var pakkhusformann i den lille stasjonsbyen. Det var ikke uvanlig å plutselig en natt | 31

gi det tolvte barnet navnet Tollef, selv om navnet egentlig ikke har med tallet å gjøre. Denne siste fødselen ble nesten for mye for Berthe Marie, og legen våkte over henne i flere døgn. Alf Tollef kom til verden i 1911.

Det var mange munner som skulle mettes, og Johannes spedde derfor på med å drive skomakerarbeid. Som i så mange andre familier på denne tiden døde noen av barna i oppveksten. Ett av Alfs søsken døde som spedbarn, og et annet av difteri. Hele sju av søsknene emigrerte til Amerika. Av den store flokken ble det etter hvert bare tre igjen i Norge. Det skulle bli den 18 år eldre Margit Alf kom til å holde mest sammen med.

Som i mange barnerike familier var det de eldre søstrenes jobb å passe på sine småsøsken. Alf, kalt «Affen», ble passet av Nora. Hun var blitt 16 år da yngstemann kom til og fikk jobben med å skifte og vaske bleier, koke velling og passe smårollingen. Nora fikk hjelp av «Lossen» (Maren Lovise) og «Karo» (Karoline) som også tok på seg oppgaven med å holde styr på lillebroren. Lossen var ikke glad i å følge regimet med korporlig avstraffelse, og skal ha sagt til Alf: «Vær snill nå, da, Affen, så jeg slipper å gi deg ris!»

Alf var sønn av en jernbanemann. Da han begynte på middelskolen i Askim, var toget det selvfølgelige framkomstmiddelet. Mer enn én gang gjorde Alf så mye ugagn på toget at han var nær ved å bli kastet av. En gang skal det ha vært stasjonsmesteren på Askim stasjon som gikk imellom da en konduktør ville nekte urokråka å reise hjem igjen til Mysen. Stasjonsmesteren het Esaias Whist.

Den nest eldste datteren hans het Gerd og skulle bli Alfs kone.

Moren til Alf, Berthe Marie, var fra Skulerud i Høland. De kuperte skogkledde heiene i traktene her ble Alfs lekeplass. Han var også tidlig med familien på bær- og soppsanking. Allerede 32 | carl fredriksens transport

som barn løp han gjennom skogen og krysset grensa til Sverige.

En guttunge på raske bein gjennom lyngen om sommeren og med topplue, hjemmestrikket genser og vadmelsbukse på ski om vinteren, med avispapir stukket ned i den lappede buksa for å holde varmen bedre. Andre ganger med et hjemmespikket tregevær i hendene, i fantasileker om kriger og slag, inspirert av historier han hørte fra gamle dager i krigen mot svenskene.

Det var trangt og livlig i hjemmet til ekteparet Johannes og Berthe Marie i Mysen de første tiårene av 1900-tallet. De fleste årene av Alfs oppvekst bodde familien i en av leilighetene i Smedgata 26, en stor murbygning som står i Mysen sentrum den dag i dag. Johannes var streng, svært religiøs og nokså temperamentsfull. Av disse trekkene gikk i alle fall noe av det siste i arv til yngstesønnen, mens barnetroen kanskje bleknet en del etter hvert som han ble voksen. Fra foreldrene ervervet han dessuten sterk rettferdighetssans og nestekjærlighet. Alf skal en gang ha sagt at Jesus var den første kommunist. Han hadde nok mer sans for Bibelen enn for prester.

På skolen ble spanskrøret ansett som et effektivt botemiddel mot uønsket atferd. Alf var ikke blant dem som slapp unna et rapp over fingertuppene i ny og ne. Men han var interessert og fulgte alltid godt med i timen. Det var på skolen han måtte suge til seg kunnskapen. I det tett befolkede hjemmet var det knapt ro til lekselesing. Han hevdet seg svært godt på Mysen folkeskole og fullførte skolegangen her i 1926 med toppkarakter i flere fag.

Det manglet ikke på religionsopplæring i hjemmet heller. Året etter, da Alf sto for presten, hevdet han seg blant de aller beste. Konfirmantene ble stilt opp i en rekke fra alteret og nedover kirkegulvet, etter de enkeltes prestasjoner under overhøringen – og etter sosial status. Uansett hvor godt Alf gjorde det, ville det aldri være en med hans bakgrunn som sto øverst på kirkegulvet. En fattiggutt fikk sjelden eller aldri den plassen. plutselig en natt | 33

Alf kom seg likevel videre og fikk mer skolegang, selv om det nok hendte at han underveis møtte på motvilje og uforstand fra lektorer og lærere. Han var en sjelden fugl med sin beskjedne bakgrunn og sitt brede østfoldmål.

Om faren var en på mange måter komplisert mann, hadde han blikk for barna sine og la merke til at yngstemann var skoleflink og oppvakt. Da han fikk mulighet, bestemte han seg for at han ville koste på Alf en utdannelse. Alf tok middelskoleeksamen i Askim, på den eneste skolen av sitt slag i hele Indre Østfold, og gikk videre til Sarpsborg kommunale høiere almenskole, der han som alle den gangen fikk tyskundervisning. I 1932 tok han examen artium.

Helt til universitetet ville Johannes sende sin yngste sønn, noe som var svært uvanlig av en pakkhusformann i det innerste Østfold tidlig på 1900-tallet. Betingelsen var at Alf studerte teologi. Alf hadde da så smått tenkt på å emigrere til Amerika, men da dette tilbudet kom, kunne han ikke takke nei. Å komme til Oslo som student var stort for en gutt fra beskjedne kår. Han tok forberedende prøve i filosofi og ga seg i kast med teologistudiet.

Likevel ga han opp etter ett år. Teologien passet han ikke. Troen var ikke sterk nok til at det var mulig å ta sikte på et presteembete. Skomakersønnen ga likevel ikke opp akademiske studier.

Noen år seinere valgte han et studium som både interesserte han mer og var mer relevant for den yrkesveien som skulle bli hans.

Han begynte på deltidsstudier i juridikum.

Når han fikk ideen om å begynne på politiskolen, vet vi ikke, men sikkert er det at i tillegg til å være en utdannelse som var langt mer økonomisk mulig å gjennomføre, passet også yrket han godt. Alf var aktiv og sprek. Han drev med friidrett, løp orientering om sommeren og gikk på ski om vinteren. Alf hevdet seg godt og vant kretsmesterskap i flere grener. I feriene dro han på lange sykkelturer, ett år helt til Tyskland, der han ble så 34 | carl fredriksens transport

lenge og brukte skoletysken så aktivt at han ble ganske flytende i språket.

Det skulle vise seg å komme svært godt med seinere.