Hver bok i CLUE-serien er en egen historie som blir avsluttet. Men gjennom fire og fire bøker løser Cecilia, Leo, Une og Egon et større mysterium. Det er altså slik at fire og fire bøker i CLUE-serien henger sammen, i tillegg til gåten som løses i hver enkelt bok. I samleboka CLUE 1–4 får vi sammenhengene og løsningen på mysteriet om hva det var som skjedde sist sommer da moren til Cecilia forsvant. I samleboka CLUE 5–8 får vi ledetråder og til slutt svaret på hva Kutterskatten er og hvor den er gjemt. Og nå i den avsluttende samleboka CLUE 9–12, er det jakten på den verdifulle Bolette-ringen som er det større mysteriet vi til slutt får en løsning på.
Jørn Lier Horst Forfatter
Jørn Lier Horst CLUE 9 – 12 Inneholder bøkene Ulvehundgåten, Sjøormgåten, Einsteingåten og Triangelgåten
Š 2018 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Niklas Lindblad, Mystical Garden Design Omslagsillustrasjon: Shutterstock Layout: Typeline | Line Monrad-Hansen Kart/plantegning for- og ettersats: Typeline | Line Monrad-Hansen Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8 b Boka er satt med Minion Pro 13/17 pkt. Trykk og innbinding: Livonia Print ISBN: 978-82-489-2251-3
Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
Innhold
Ulvehundgåten Sjøormgåten Einsteingåten Triangelgåten
9 147 295 459
Cecilia Gaathe bor på Perlen pensjonat sammen med faren sin,
Alan W. Gaathe, som eier og driver stedet. Moren Iselin Gaathe druknet på mystisk vis i Skutebukta forrige sommer.
Leo Bast har nettopp flyttet til Skutebukta. Han bor i den private
delen av pensjonatet sammen med moren sin, Rebekka, som jobber som hotellsjef. Foreldrene hans er skilt. Faren er journalist og bor i Dubai.
U
ne Flaker bor sammen med foreldrene og de to brødrene sine i et gammelt skipperhus på østsiden av Skutebukta. Der har hun bodd bestandig. Faren, Widar Flaker, er fisker, mens moren er lærer på den videregående skolen inne i byen.
Egon er hunden til Une. Den heter Egon fordi den er så egen og sta, og stort sett gjør som den vil. Det er en knehøy blandingshund, med brun, krøllete pels, lang hale og våt snute. Det sies at den stammer fra en politihund.
Perlen pensjonat Pensjonatet Perlen ble bygget av Cecilias tippoldefar for over hundre år siden. Den gangen kom gjestene med dampbåt til dypvannskaia eller med jernbanen til byen og videre derfra til kysten med hest og kjerre. Under krigen ble eiendommen tatt av tyskerne, som lot offiserene sine bo der. Etterpå har det vært flere forskjellige eiere helt til moren og faren til Cecilia kjøpte det tilbake, pusset det opp og begynte å leie det ut til gjester. Cecilia og faren bor i en privat del i andre etasje på pensjonatet. Det samme gjør Leo og moren. Høyt over resten av pensjonatet rager tårnrommet.
UlvehundgĂĽten
Innhold 1. Alle duene 2. Lady Anetta 3. Spor 4. Cocheplassen 5. Mann og bil 6. I mørket 7. Døden 8. Under snøen 9. Stiv av skrekk 10. Spøkelsesbildet 11. Noen må dø 12. Papirjakt 13. Hundebur 14. Loftet 15. Felle 16. Fangst 17. Blodspor 18. Gjeterøya 19. Angrep 20. Mannen på isen 21. Mot land 22. Nummer tre
15 20 26 33 38 44 50 55 61 67 73 79 84 90 96 102 108 113 118 124 129 135
«Panta rhei; Alt flyter» HERAKLIT, 540 F.KR.–480 F.KR.
KAPITTEL 1
Alle duene
Det hadde ikke vært så kaldt i Skutebukta så lenge Cecilia hadde bodd der. I nesten en hel uke hadde gradestokken holdt seg rundt tjue minus. Nå var det blitt litt mildere, men det lå fremdeles tykke lag med rimfrost på vinduene, og det hang istapper fra takene på Perlen pensjonat. Til og med Gamle-Tim hadde problemer med å huske tilbake til sist gang det hadde vært så kaldt at hele bukta hadde frosset igjen, slik som nå. Vinden gjorde at det føltes enda kaldere, men hadde også blåst isen fri for snø. Hele Skutebukta var gjort om til en stor skøytebane. Cecilia satt på benken foran badehusene og snørte på seg skøytene mens Une gled ut på isen og begynte å snurre rundt. Hun var ganske god, men Leo, derimot, var ikke særlig stødig og vaklet litt der ute på isen. 15
Egon, hunden til Une, forsøkte seg også, men potene hans gled unna under ham, og han ble liggende flat på magen mens han snurret rundt. Cecilia tok på seg vantene igjen, reiste seg og gikk langs kanten før hun slapp seg ut på isen. Først tok hun noen prøvende skøytetak, så gled hun i lange bevegelser over bukta. «Hei! Vent på meg!» ropte Leo. Cecilia beveget seg i en bue på isen, kom tilbake til ham og tok tak i den ene armen hans mens Une tok den andre. Så satte de av sted med Leo mellom seg. Egon kom seg på beina og forsøkte å følge etter dem som best han kunne. På signal fra Cecilia slapp de taket i Leo, og han måtte forsøke å stå på egne bein. De første meterne gikk det greit. Så mistet han balansen og begynte å fekte med armene. Så falt han og ble liggende langflat på isen. En stor flokk med fugler lettet fra skogen ute på Fjelltangen. De kom ut mellom trærne i en voldsom fart, virvlet rundt hverandre før de spredte seg ut over bukta. Leo satte seg opp og pekte. «Det er duer», sa han. Over dem suste det i vinger. De grå duene gled samlet gjennom lufta i en stor bue, skiftet retning og 16
spredte seg igjen før de forsvant inn i skogen på den andre siden av bukta. «Noe må ha skremt dem», sa Cecilia og snudde seg mot skogen som duene hadde kommet fra. Noe beveget seg inne mellom trestammene der. En svart skygge mot den hvite snøen. Det så ut som et dyr, men forsvant før noen av dem egentlig rakk å se hva det var. Egon hadde oppfattet det, han også. Han tok noen ustøe skritt på isen og ga fra seg noen skarpe bjeff i retning skogen. En enslig due lettet fra en grein og fløy samme vei som de andre hadde flydd. Une tok tak i Leo og halte ham opp på beina igjen. Han tok noen ustøe skøytetak før han falt på nytt. Cecilia lo. Pusten sto som en hvit sky foran munnen hennes. «Opp igjen», sa hun og bøyde seg over ham. Leo tok tak i hendene hennes og dro seg opp. Hun gikk baklengs uten å slippe tak i ham. For hvert tak gikk det litt bedre, og hun lot fingrene hans sakte gli ut av sine, før hun slapp taket helt. Han sto noen meter alene før han begynte å sjangle igjen. «Der!» ropte han og pekte mot Fjelltangen der duene hadde lettet fra, før han falt på isen. «Det er en hund», sa han og rettet på hjelmen sin. 17
Cecilia snudde seg og så den, hun også. Den var stor og svart og sto og kikket på dem. Egon bjeffet på nytt, og den fremmede hunden forsvant inn mellom trærne. «Hvem sin hund er det?» undret Une. «Det er ingen andre enn jeg som har hund rundt her.» «En løshund?» foreslo Leo og forsøkte å reise seg. «Det må jo være noen som eier den», mente Cecilia og hjalp ham opp. Leo trakk på skuldrene. «Den kan ha slitt seg løs», sa han. «Der er den igjen!» sa Une og pekte. Den hadde kommet helt fram på fjellkanten. Først nå så de hvor stor den var. Avstanden fra der de sto, til hunden var omtrent hundre meter. Hadde det ikke vært for den bratte fjellskrenten ned mot isen foran hunden, hadde Cecilia følt seg utrygg. «Det ser ut som om den har noe i munnen», oppdaget Leo. «En due eller noe.» I det samme bøyde den fremmede hunden seg, åpnet munnen og slapp fra seg det den bar på. Så ble den stående noen sekunder, før den snudde seg og forsvant inn mellom trærne igjen. «Det så egentlig ikke ut som noen vanlig hund», sa Une. «Hva var det da?» 18
«Det lignet mer på en ulv.» Cecilia og Leo kikket på henne. «En ulv? Det finnes ikke ulver her.» I det samme hørte de et ul fra den andre siden av Fjelltangen. Et dypt og sårt ul som skiftet tone og steg i styrke før det døde ut.
KAPITTEL 2
Lady Anetta
Cecilia, Leo og Une så på hverandre. De ble stående og vente, som om de var usikre på hva de egentlig hadde hørt, og ville høre etter lyden en gang til for å være sikre. «Hørte dere det?» spurte Une til slutt, og trakk Egon helt inntil seg. De andre to svarte ikke. «Kom», sa Leo. «Vi stikker.» Han tok noen skøytetak mot land, men falt nesten med en gang. Une hjalp ham opp og støttet ham videre. Egon var rett bak dem. Cecilia ble stående litt før hun fulgte etter. På vei mot land kastet hun stadig noen blikk bak seg for å være sikker på at hunden, eller hva det var, ikke fulgte etter dem. 20
De tok av seg skøytene og skiftet til vanlige støvler. Så gikk de opp til pensjonatet. De la fra seg skøytene på utsiden og trampet av seg snø før de gikk inn. Une lot vanligvis Egon stå i bånd på utsiden, men nå tok hun ham med seg. Arthur ønsket dem velkommen fra plassen sin i papegøyeburet i resepsjonen. «Sitter du deraaa?» sa han og gapte med nebbet. Gamle-Tim satt ved det faste bordet sitt med avisa og en kaffekopp foran seg. Den gamle sjøkapteinen bodde i et av skipperhusene i Skutebukta, og tok hver dag en tur bort til pensjonatet. Han kikket opp og skjøv avisa til side da han så dem, som tegn på at de gjerne måtte komme og sette seg ned. De gikk bort til plassen hans. «Hvordan var isen?» spurte han. De trakk ut hver sin stol og satte seg. Egon la seg under bordet. «Vi så noe rart der ute», sa Leo. Gamle-Tim klødde seg i skjegget. «En stor hund», forklarte Cecilia. «Eller en ulv», sa Une. «Den ulte i alle fall som en», sa Leo. Gamle-Tim lente seg fram over bordet. «Hvordan så den ut?» ville han vite. Det var vanskelig å forklare. Nå husket de den 21
mest som en stor, svart skygge som forsvant like raskt som den hadde dukket opp. De hjalp hverandre med å huske detaljene, og til slutt hadde de fortalt hele historien til Gamle-Tim. «Vet du om noen som har en slik hund i nærheten her?» spurte Une. Gamle-Tim ristet på hodet og lente seg tilbake. «Det høres ut som om dere har sett Ulvehunden fra Lady Anetta», sa han. «Ulvehunden?» spurte Leo. Gamle-Tim tok av seg brillene og pusset dem med skjorteflaket, slik han pleide hver gang han skulle fortelle en historie. Cecilia, Leo og Une satt stille og ventet. «Det var Gabriel Coch som brakte den til land. Han rakk aldri å gi den noe navn», begynte Gamle-Tim. Han satte brillene på plass og fortsatte: «Gabriel Coch var fisker og los. Han holdt til her i Skutebukta på begynnelsen av 1800-tallet. Det var faren hans som bygde Cocheplassen.» Gamle-Tim gjorde et lite kast med hodet, i retning av de tomme og fraflyttede bygningene på Cocheplassen. «En høstdag han var ute på fiske, fikk et ul ham til å løfte hodet og snu seg mot sørvest. Ulet var som fra en ulv, fortalte han senere. Ut av havtåken kom det en seilskute. Lady Anetta.» 22
Gamle-Tim løftet kaffekoppen og tok seg en slurk. Cecilia satte seg fram på kanten av stolen. «Seilene var tatt ned, men kapteinen hadde heist signalflagget som varslet andre skip om at de var i nød og at de som var om bord, trengte hjelp», fortsatte Gamle-Tim. «Gabriel reiste seg i fiskebåten sin og ropte, men fikk ikke noe svar. Han manøvrerte båten sin mot den store seilskuta og fikk kastet over en line og gjort fast. Han forsøkte å rope på nytt, men ingen svarte ham. Så spyttet han i havet og gikk om bord i Lady Anetta.» Moren til Leo kom og plasserte tre krus med kakao foran dem. Cecilia hadde vært så oppslukt av historien til Gamle-Tim at hun ikke hadde sett henne komme. Hun skvatt da krusene ble satt på bordet. «Var det kaldt ute?» spurte moren til Leo. «Dere kom så raskt inn igjen.» Leo dro et av kakaokrusene til seg. «Ja», svarte han og nippet til den varme drikken. «Det blir væromslag til kvelden», sa Gamle-Tim. «Det blir mildere, og det skal komme snø. Dessuten er det meldt fralandsvind. Snart slipper isen taket.» Moren til Leo smilte og gikk igjen uten å spørre noe mer. Cecilia la hendene rundt kruset sitt og lyttet til fortsettelsen på historien om ulvehunden fra Lady Anetta. 23
«Det første Gabriel Coch fikk se da han entret skuta, var en død matros. Han lå på dekk med ansiktet forvridd av skrekk. I styrhuset lå kapteinen og en annen fra besetningen. Døde begge to. Hele mannskapet hadde lidd samme skjebne. Ingen var i live. Den eneste som hadde overlevd, var skipshunden. En stor svart hund som var stengt inne på kapteinens lugar.» «Hva hadde skjedd?» spurte Leo. «Det er det ingen som vet», svarte Gamle-Tim. «Det var ingenting om bord som tydet på at det hadde vært en slåsskamp eller noe, og snart etter at Gabriel Coch var gått om bord brøt det ut brann i lasten. Gabriel Coch måtte rømme skuta, men reddet med seg skipshunden før Lady Anetta eksploderte, som om det var krutt i lasten, og sank i havet.» Gamle-Tim kastet et blikk ut av vinduet, mot havet og horisonten. «Men hva døde sjømennene av?» ville Une vite. «Gabriel Coch mente at det var noe som hadde skremt livet av mannskapet, mens andre mente at de var blitt matforgiftet. Uansett var det noe som ikke stemte om bord. Ingen hadde lagt merke til noen hund da skuta hadde gått fra havn noen uker tidligere.» «Hvem sin hund var det da?» Gamle-Tim kremtet, drakk litt kaffe og kremtet på nytt. 24
«Det hadde vært en hund med på tidligere seilaser. Den tilhørte den forrige styrmannen. Et stort beist av en hund som flekket tenner og knurret når noen andre enn styrmannen gikk nær den. Den spiste mer enn de andre om bord. Det ble en krangel mellom styrmannen og kokken. Det endte i en slåsskamp der styrmannen ble slått i hjel. Etterpå sperret de hunden inne på lugaren hans og gravla styrmannen til sjøs. Man gjorde det sånn den gangen. Det var langt til nærmeste havn, og et dødt menneske kunne spre sykdom og smitte, så man surret den døde kroppen inn i et hvitt laken sammen med tunge gjenstander. Så ble den døde senket ned i havet. Gravlagt til sjøs, som man sa. Men på en eller annen måte hadde hunden kommet seg løs fra lugaren. Den hoppet over rekka, svømte etter og bet seg fast i bylten med den døde styrmannen i et forsøk på å holde ham flytende, men hunden forsvant til slutt i bølgene sammen med eieren sin.» Gamle-Tim tok en ny slurk av kaffekoppen. «Det sies at det ble liggende en forbannelse over Lady Anetta etter det, og at hunden som Gabriel Coch reddet i land noen år senere, egentlig var en spøkelseshund», avsluttet han.
KAPITTEL 3
Spor
«En spøkelseshund.» Cecilia gjentok ordet for seg selv og kikket ut av vinduet i retning av der hvor de hadde sett den store hunden. «Det sies at hunden varsler ulykke og død», fortsatte Gamle-Tim. «At den viser seg når noen skal dø brått og uventet.» «Hvordan da?» «Vel», kremtet Gamle-Tim. «Det sies at da Gabriel Coch la til ved dypvannsbrygga, hoppet hunden i land. Den fulgte etter ham hjem, på femti meters avstand. Han forsøkte å gi den mat, men den ville verken ha vått eller tørt. Neste morgen var den borte, men tretti dager senere viste den seg igjen. En morgen sto den plutselig på tunet, og samme ettermiddag falt kona hans i en bekk, slo hodet og druknet.» 26
Leo flyttet urolig på seg på stolen. «Har du sett den noen gang?» spurte han. Gamle-Tim ristet på hodet. «Faren min så den en gang. Den sto på brygga da han dro ut med båten. Da han kom hjem, var onkelen hans død. Han hadde falt fra hustaket og brukket nakken.» «Er det flere som har sett den?» «Den forfulgte Coch-slekten», nikket Gamle-Tim. «Den dukket opp på en familiefest. Neste dag, da gjestene dro hjemover med hest og kjerre, ble hesten skremt. Den løp ut. Vognen veltet, og to menn og en kvinne døde.» Gamle-Tim ramset opp flere tilfeller hvor hunden hadde vist seg. «Andre nyttårsdag i 1936 sto den utenfor inngangen til Gibsongruven», forklarte han og pekte i retning av der hvor gruven lå. «Den sto der, som om den liksom sperret gruvegangen, før den forsvant. Noen timer senere raste gruven sammen, og tre menn døde der inne. Noen år senere gikk den rundt oppe ved Mølla, samme dag som kona til mølleren falt i fossen og druknet.» «Så du mener at noen kommer til å dø nå?» spurte Leo. «Nå når vi har sett hunden.» 27
Gamle-Tim drakk av koppen, uten å svare. «Det må jo bare være overtro», mente Une. «Det finnes ikke spøkelser.» «Det finnes et bilde av Ulvehunden», forklarte Gamle-Tim og satte koppen fra seg. «Hvor er det?» spurte Cecilia. «Det ble tatt på en sommerfest oppe på Cocheplassen på slutten av 1950-tallet», svarte Gamle-Tim. «Ingen så hunden den dagen, men da filmen ble framkalt kunne man se hunden stå under et tre og liksom stirre bort på festdeltakerne.» «Var det noen som døde?» ville Leo vite. Gamle-Tim nikket og fikk et annet uttrykk i ansiktet, som om han ble fylt av triste minner. «Jeg var på den festen», forklarte han. «Jeg vokste opp sammen med Andreas Coch. Det var han som tok bildet.» «Er han død?» «Nei, ikke han. Men han var nygift den sommeren, og tok et bilde av kona si. Martha, het hun. Vakker kvinne med et stort, krøllete hår. «Hvordan døde hun?» «Neste morgen våknet hun med høy feber», forklarte Gamle-Tim. «Som om hun var blitt smittet av pest eller en annen farlig sykdom. Det ble sendt bud 28
på en lege, men hun døde allerede samme ettermiddag. Før legen rakk å komme.» «Vet man hva slags sykdom det var?» Gamle-Tim ristet på hodet. «Nei», svarte han. «Legen mente at det kunne være en sjelden virussykdom og at hun kunne være smittet av et dyr. Av en hund, for eksempel.» Cecilia satt med kakaokoppen i hånden, uten å drikke. «Først noen måneder etter at Martha døde, leverte Andreas filmen til framkalling», fortsatte Gamle-Tim. «På et av bildene kan man altså tydelig se en stor, svart hund.» Han kremtet og la hendene oppå hverandre på bordet foran seg. «Det er underlig», sa han. «Jeg var jo der hele den dagen, på den festen, men så aldri noen hund.» Cecilia syntes plutselig at det var blitt kaldere i rommet. Hun gjorde noen rykninger med skuldrene, som for å riste av seg den uhyggelige følelsen historien om Ulvehunden hadde gitt henne. «Det bildet skulle jeg likt å se», sa Leo. «Den hunden vi så var i alle fall ekte», sa Une. Gamle-Tim strøk hånden gjennom skjegget. «Kanskje det», nikket han. «Kanskje det.» 29
«Jeg tror i alle fall ikke på spøkelser», sa Leo og drakk resten av kakaoen. «Kom», sa han og reiste seg. «Hvor skal du?» spurte Cecilia. «Spøkelseshunder setter ikke spor etter seg», sa Leo. «Vi går og finner sporene, så kan vi følge dem og finne ut hvor den kom fra.» Egon våknet under bordet og reiste seg. Cecilia nølte. Dersom den store hunden de så var ekte, hadde hun ikke noe lyst til å møte den. Hun reiste seg likevel, kneppet jakka og fulgte etter de andre mot døra. Utenfor hadde det begynt å blåse. En kald vind som sto inn fra havet. «Tenk om den er farlig», sa Cecilia. Une hadde tenkt det samme som henne. «Vi burde kanskje ha med oss noe å forsvare oss med», sa hun. «Hva skulle det være?» spurte Leo. «Et gevær?» «Nei, ikke noe sånt», sa Une. «Noe vi kan skremme den med, dersom vi møter den.» «Jeg vet noe», sa Cecilia. Hun snudde og gikk inn igjen mens de andre ventet ute. Inne i boden i østfløyen fant hun tre spraybokser. En med rødmaling, en med blåmaling og en med insektdreper. 30
«Genialt», mente Leo da hun kom tilbake til de andre. De stappet hver sin sprayboks i lommene. Leo fikk blåmalingen, Une rødmalingen, mens Cecilia beholdt insektssprayen. For å komme til stedet der de hadde sett hunden, måtte de følge veien ned til svingen ved huset til Une og vasse ut i snøen derfra, ut mot Fjelltangen. Snøen rakk dem nesten til knærne, og det var tungt å gå. Etter hvert som de nærmet seg havet, der vinden fikk bedre tak, ble snødybden mindre. Det meste hadde blåst bort. Leo gikk først. Han stanset og kikket ned mot bukta der de hadde stått på skøyter for en time siden. «Det må være der borte den sto», sa han og pekte mellom noen trestammer, femti meter lenger framme. Egon bykset foran dem i snøen. Da de nærmet seg stedet de hadde sett hunden, stakk Cecilia hånden i jakkelommen og la fingrene rundt sprayboksen som lå der. «Det er spor her!» ropte Leo bakover til dem. «Mange!» Cecilia gikk opp på siden av ham. Vinden hadde fylt deler av sporene med snø, men det var tydelig at det hadde gått et dyr der. 31
«De er store», sa Une. «Se på sporene til Egon i forhold. Det går to av potene hans ned i et av sporene.» Leo gikk litt lenger, i den retning sporene kom fra. «Det ligger noe her», sa han og plukket opp noe. «En gammel dukke.» Han viste den til dem. Den hadde tøykropp og plasthode med påmalte øyne, nese og munn. «Det må være hunden som har lagt den fra seg», mente Une og tok den for å se nærmere på den. «Husker dere ikke det? At den hadde noe i munnen da vi så den?» Egon hoppet opp og ville nappe dukken ut av hendene hennes, men Une vred seg unna og ga dukken videre til Cecilia. Det hadde vært en fin dukke en gang. Nå hang den nesten ikke sammen lenger. Flere steder i ansiktet var det bitemerker etter skarpe tenner.
KAPITTEL 4
Cocheplassen
Cecilia ga den ødelagte dukken tilbake til Leo, som stappet den i jakkelommen. «Vi følger sporene», sa han og ledet dem videre. De gikk forbi snødekte busker, klynger av furutrær og steiner som stakk opp av snøen. Den kalde vinden ble skarpere og sved i kinnene. Etter hvert som de gikk, ble sporene mer og mer utydelige. Til slutt endte de opp helt ute ved den snøfrie isen. «Det ser ut til at den har kommet fra havet», sa Leo. Cecilia skygget for øynene og stirret utover Skutebukta, uten å se noe annet enn øyer og små holmer som lå innefrosset i isen. Det var ikke godt å si hvor hunden hadde kommet fra. «Vi går andre veien», foreslo Leo og begynte å gå tilbake. 33
De fulgte sine egne spor tilbake til der de hadde funnet den fillete dukken. Derfra gikk hundesporene skrått mot nord. Vinden fikk greinene på trærne til å duve. Snøen løsnet og drysset ned på dem mens de gikk. De snakket ikke sammen, holdt bare blikket stivt festet framover. Etter noen hundre meter gikk sporene ut på veien, og det ble vanskelig å følge dem, men litt lenger borte så de hvordan hunden hadde gått inn i skogen igjen på andre siden av veien. De fulgte sporene videre. De gikk litt på kryss og tvers gjennom skogen og ble tydeligere jo lenger vekk fra havet de kom. Vinden fikk ikke så godt tak her, men lufta ble kaldere etter hvert som det begynte å bli sent på dagen. «Jeg tror jeg vet hvor sporene leder», sa Une og stanset. Egon var blitt mer ivrig, og hun måtte sette bånd på ham. «Hvor da?» spurte Leo. «Cocheplassen ligger der borte», svarte Une og nikket i den retningen sporene gikk. Ganske snart kom de ut på en åpen plass hvor det lå et digert grått mursteinshus med bratt tak, gråhvite søyler på begge sider av inngangspartiet og mange vinduer med svarte vinduslemmer. De stanset tjue meter foran det. 34
«Cocheplassen», forklarte Une. Så mørkt det er, tenkte Cecilia. Hele huset lå innhyllet i mørke, som om det skjulte seg i skyggen av de krokete, gamle trærne rundt. Hundesporene gikk rundt huset og fram til en sidedør. «Den har prøvd å komme seg inn!» utbrøt Leo og pekte på døra. Den var full av ferske skrapemerker. Cecilia så seg rundt. Sporene gikk videre fra døra og bort til et uthus, før de forsvant inn i skogen igjen. «Den har gått herfra», sa hun. «Tror dere det er tilfeldig?» spurte Une. «Hva da?» spurte Leo. «At sporene gikk hit, til Cocheplassen?» forklarte Une. «Det var jo hit Gabriel Coch i sin tid tok med seg Ulvehunden fra Lady Anetta.» «Det er i alle fall ikke den samme hunden», sa Leo. «Det er jo snart 200 år siden det skjedde. Hunder blir jo ikke mer enn rundt 15 år før de dør.» Une nikket. «Så da må det være en spøkelseshund», sa hun. Leo ristet på hodet og gikk fram til et av vinduene. Han støttet armene mot vinduskarmen og presset nesa mot glasset for å se inn i huset. «Det er ikke godt å se noe», sa han. «Det er helt mørkt der inne. 35
Cecilia kjente på døra. Den var låst. Egon ville videre. Han dro i båndet og halte Une med seg bort til uthuset. Cecilia og Leo fulgte etter. Også her var den nederste delen av døra fliset opp etter at hunden tydeligvis hadde skrapet på den. Leo tok i dørhåndtaket. Den var åpen. Han sparket vekk snø og dyttet døra helt opp. Cecilia fulgte etter da de andre gikk inn. Snøen utenfor hadde vært skinnende hvit. Nå måtte øynene langsomt venne seg til det svake lyset. Det sto et hagebord der, og seks stoler. En benk, en trillebår og noen tomme blomsterkrukker. På veggene hang det forskjellige hageredskaper. Det var ikke godt å si hva hunden hadde vært ute etter, kanskje bare ly for kulden. Leo begynte å kikke seg rundt i uthuset. Han løftet på gamle kasser og åpnet noen krukker med lokk. Cecilia gikk bort til et vindu. Hun feide bort et spindelvev med døde fluer og ble stående og stirre mot det store, grå mursteinshuset på den andre siden av tunet. Hun tenkte på sommerfesten som GamleTim hadde vært på for over 50 år siden. Det måtte ha vært et flott hus den gangen, med en frodig hage. Men den tiden var borte nå. Det var sprekker i muren, takstein hadde løsnet, vinduslemmer hang skjevt og en av takrennene hadde falt ned. Etter at Ulvehunden 36
hadde vist seg her og Martha Coch døde, hadde huset antagelig bare stått og forfalt. Nå virket det dystert og uhyggelig. Et eller annet fanget plutselig oppmerksomheten hennes borte ved skogkanten. Hun vred litt på hodet for å se bedre, og gikk enda nærmere vinduet. Det var en bevegelse inne mellom trestammene der ute. En skygge som flyttet seg. Det kunne være vinden som fikk trærne til å bevege seg, men det var mer sannsynlig at det var noe annet. At det var noen der. «Dere!» sa hun lavt, uten å ta blikket bort fra skogkanten. «Jeg tror den har kommet tilbake.»
KAPITTEL 5
Mann og bil
Leo lukket døra til uthuset og stilte seg ved vinduet sammen med Cecilia. «Hvor?» spurte han lavt. «Der», sa Cecilia og pekte. «Jeg så noe som beveget seg, akkurat som på Fjelltangen da vi sto ute på isen?» «Hvor?» spurte Une. «Til venstre for den store eika», forklarte Cecilia. «Jeg ser ikke noe.» Cecilia speidet, men så ikke noe hun heller. «Skal vi gå ut?» foreslo Leo. «La oss vente litt», ba Une. «For sikkerhets skyld.» De ble stående og stirre ut av vinduet i et par minutter. En fugl lettet taust fra en tretopp. Snøen fra greinene den satt på, drysset i bakken. 38
«Vi går hjem igjen», foreslo Leo etter en stund og gikk ut. De begynte å gå, men Egon stanset etter bare noen meter. Det var ingenting å se, og alt som hørtes var det svake suset fra vinden. Likevel var det noe som gjorde ham urolig. Han sto ubevegelig med alle sansene i helspenn. «Hva er det, Egon?» hvisket Une. «Er det noe der?» Han ble stående enda litt til før han begynte å gå igjen. De fulgte sine egne spor tilbake i snøen. Leo gikk først. Cecilia gikk bak ham, med hånden rundt sprayboksen i lommen. Hun var usikker på hvor effektiv den ville være mot en vill hund, men hun kunne ikke tenke seg at hunden ville like å få øynene, snuta og munnen full av insektmiddel. Det ville sannsynligvis gjøre den skremt, men det kunne også hende at det gjorde den sint og enda mer farlig. «Hysj!» sa Leo og stanset foran henne. «Hva var det?» spurte Une. Leo svarte ikke, men ble stående og lytte litt til før han ristet på hodet. «Jeg syntes bare jeg hørte noe», sa han og ristet på hodet en gang til. Rundt dem hadde det begynt å skumre. Om en time ville det være helt mørkt. 39
«Når vi kommer ut av skogen, kan vi følge veien tilbake til Perlen», foreslo Une. «Det er raskere.» De la Cocheplassen bak seg og fortsatte inn på den gjengrodde stien i retning mot veien. Det var lettere å gå nå, når snøen allerede var nedtråkket. Plutselig stanset Leo igjen og ble stående og peke framfor seg. Ut til venstre fra den tråkkede løypa gikk et par fotspor. Han snudde seg og kikket forvirret på Cecilia. «Hvem er det som har gått her?» spurte han. Cecilia tok et skritt til siden, ut i snøen og kikket på de nye sporene som forsvant inn blant trærne. «Det har vært noen her», sa hun. «Noen har fulgt etter oss.» «Hvem da?» «Det er nokså store sko», mente Leo og satte sin egen fot ved siden av et av avtrykkene. «Større enn mine.» «Men hvorfor har han gått bort fra stien?» undret Une. Ingen hadde noe svar til henne. «Skal vi følge etter?» spurte Leo, men noe i stemmen hans tydet på at han ikke hadde lyst selv heller. «Det blir snart mørkt», sa Cecilia. Heller ikke Egon så ut til å ha lyst til å følge i de fremmede sporene. Han trakk ut mot veien. 40
Fem minutter senere var de ute av skogen og trampet av seg snø på veien. De fremmede fotsporene gikk ikke mot Skutebukta, men motsatt vei. «Det står en bil der borte», sa Une og pekte. Helt inntil brøytekanten sto det en grå varebil. «Den sto ikke der da vi kom», mente Cecilia. «Vi sjekker», sa Leo og var allerede på vei mot den. Bilen var fri for snø, og det var ikke noe rim på rutene. Cecilia tok av seg votten, la hånden på panseret og kjente varmen fra motoren. «Det må være bilen til han som gikk etter oss, til han med fotsporene», mente hun. Leo la hendene inntil vinduet på førersiden og kikket inn. «Fullt av rot», meldte han. «Papir, tomflasker, plastposer, gamle aviser. Ser bare ut som søppel.» Cecilia lente seg fram og kikket inn gjennom frontruta. Det lå en avis på dashbordet. Under den stakk det ut deler av en konvolutt med et firmanavn på. «Hva står det?» spurte hun og skakket på hodet for å se bedre. Une kom bort til henne. «Lukos … et eller annet», leste hun. Resten av navnet var skjult under avisa. Egon stilte seg på to bein og plasserte forlabbene på støtfangeren bak på bilen. Nesa hans gikk fram 41
og tilbake foran bakdøra, og han ga fra seg noen små klynkelyder. «Er det noe der inne?» spurte Une og rufset ham litt i pelsen. Cecilia gikk på siden av bilen og forsøkte å se inn i lasterommet, men vinduene hadde et svart belegg som gjorde det vanskelig. «Det er helt mørkt der inne.» Leo stilte seg ved siden av henne og tok fram mobiltelefonen sin. Han så seg over skulderen, i tilfelle bileieren skulle dukke opp. Så la han telefonen helt inntil vinduet og tok et bilde. Blitzen lyste opp innsiden av bilen. De samlet seg om den lille skjermen på telefonen hans. Bildet var helt klart. Midt på gulvet der inne lå det et rødt teppe. Det var flekkete og skittent, og det så ut som om det lå noe under det. Noe som lignet på en plastslange stakk ut på den ene siden. I et hjørne av varerommet lå det en kjetting. Ved siden av lå et bildekk. Det var en spade der, tre tomme bøtter, en hvit plastkanne og to brune pappesker. Cecilia frøs på føttene og slo støvlene mot hverandre for å prøve å holde varmen. «Skal vi gå?» hvisket hun. «Straks», svarte Leo og så seg rundt en gang til før han tok et bilde av nummerskiltet. 42
Egon hadde mistet interessen for bilen og hadde stilt seg med snuta mot skogen, som om han været noe der inne. «Kom», hvisket Une til Leo «Vi går nå!» I det samme knakk det i en grein et sted mellom trærne. Cecilia, Leo og Une så på hverandre før alle tre begynte å løpe på likt. Ingen av dem hadde lyst til å møte mannen som hadde gått i fotsporene deres. De var kommet tretti meter fra bilen da Leo kastet seg over brøytekanten og ut i grøfta. Cecilia gjorde det samme. Une fulgte etter sammen med Egon. Leo stakk hodet over snøkanten og kikket mot bilen. «Det kommer noen», hvisket han. Une ble sittende og holde rundt snuta til Egon, mens Cecilia løftet hodet og kikket mellom noen kvister. En mann kledd i grønne klær hadde kommet ut av skogen et stykke foran bilen. Han fiklet med noen nøkler og gikk rett fram til førerdøren uten å legge merke til fotsporene i snøen rundt bilen sin. Han hadde noe hengende over den ene skulderen. En stang som stakk opp bak ryggen hans. Da han åpnet bildøra, tok han den av seg. Først da så Cecilia at det var et gevær.
KAPITTEL 6
I mørket
Det kom en sky av eksos ut bak bilen da den startet. Den sto litt med motoren i gang før den sakte kjørte av gårde. Leo og Cecilia skled ned og gjemte seg bak brøytekanten da den nærmet seg. «Så dere det?» spurte Leo. «Hva da?» spurte Une. «Han hadde et gevær.» Mange tanker raste gjennom hodet til Cecilia. «Kanskje det er han som eier hunden vi så», foreslo hun. «Det betyr i så fall bare én ting», sa Leo. «At den hunden er farlig. Hvis ikke, hadde han ikke tatt med seg et gevær.» 44
De ble liggende i snøskavlen mens det Leo hadde sagt, sank inn. «Kanskje han var på vanlig jakt», foreslo Une. «Det er mye hare i skogen her.» «Jeg så ingen harespor», sa Leo. «Ingen andre spor heller, for den saks skyld. Bare sporene fra Ulvehunden.» Cecilia begynte å klatre opp fra brøytekanten. «Jeg synes vi burde komme oss hjem nå», sa hun. De andre kravlet opp av grøfta etter henne. «Da er det i alle fall ikke snakk om noen spøkelseshund», sa Une. «Du kan ikke skyte et spøkelse.» De gikk resten av veien i taushet. Cecilia kikket seg hele tiden over skulderen for å være sikker på at det ikke var noen hund der som fulgte etter dem. Det var blitt mørkt da de kom tilbake til pensjonatet. De trampet av seg snøen på utsiden, gikk inn og opp i tårnrommet. Leo satte seg foran datamaskinen, Une tok den faste plassen i vinduskarmen, mens Cecilia slengte seg ned i en haug med puter på gulvet og dro et teppe over seg. Hun frøs fremdeles. «Jeg lurer på hvem som eier den bilen», mumlet Leo og begynte å jobbe på datamaskinen sin. Han lastet over bildene fra telefonen sin og noterte bilnummeret. Så tastet han inn nummeret på telefonen og sendte det 45
til opplysningstjenesten til Statens vegvesen. Straks etter pep det i telefonen. «Nordea finans», leste han. «Sikkert en firmabil eller noe.» Une gikk bort til dataskjermen hans. «Ta fram det bildet du tok av lasterommet», ba hun. Leo gjorde som hun sa. Cecilia reiste seg og gikk bort til dem. «Kan du få det større?» spurte hun. Leo blåste opp bildet med et par tastetrykk. «Det ligger noe under det teppet der», sa han. «Noe langt noe. En eller annen slags stang. En kost eller noe.» «Det er festet noe i enden på den», sa Une og pekte på skjermen. Cecilia skakket på hodet og kikket på det som stakk ut utenfor teppet. Det var en slags snor som lå i en løkke. Leo forstørret bildet enda litt til. Snoren de så på bildet var like tykk som en finger. «Jeg har sett noe lignende før et sted, men kan ikke huske hvor», sukket Cecilia. Leo skjøv bildet rundt på skjermen og kikket på de andre tingene som hadde ligget bak i den grå varebilen. Kjetting, bildekk, spade, plastkanner, pappesker og bøtter. Det var merkelapper på pappeskene, men det var umulig å se hva det sto. 46
«Gå tilbake til kjettingen igjen», ba Une. Leo justerte bildet slik at kjettingen havnet midt på skjermbildet. «Det der er ikke en vanlig kjetting», sa Une. «Hva er det da?» spurte Leo. «Det er et hundehalsbånd.» Cecilia bøyde seg nærmere skjermen. Une hadde rett. Det var et kjettinghalsbånd. «Kanskje det er han som eier hunden?» foreslo Cecilia. «Den kan ha rømt, og nå er han ute og leter etter den.» «Kanskje …» sa Leo, men måten han sa det på, røpet at han ikke helt trodde det var slik det hang sammen. Egon reiste seg plutselig fra gulvet. Han spisset ørene og sto og kikket mot vinduet. «Hva er det, Egon?» spurte Une. Egon kastet et raskt blikk på henne før han gikk nærmere vinduet. Halen sto rett ut bak ham. Une løftet ham opp og satte seg i vinduskarmen. Egon stirret ivrig ut i mørket. «Er det noe der?» spurte Une. Cecilia gikk bort til dem. Utenfor hadde det så vidt begynt å snø. Små, lette snøfiller som falt inn i lyset fra lyktestolpene. «Det kommer en bil», sa Leo og pekte. 47
To frontlykter var kommet til syne nede i veien. Lyset fra dem skar gjennom mørket. «Han pleier ikke reagere på det», sa Une. «Kanskje det er mannen med geværet», sa Leo. Bilen kom nærmere. Cecilia forsøkte å se formen på den, om det var en varebil eller en vanlig personbil, men det lignet på det siste. Frontlysene lignet på et par øyne som liksom kikket fra side til side når bilen svingte langs veien. Til slutt svingte den opp og stanset på en ledig parkeringsplass foran pensjonatet. Det var en svart BMW. Mannen som kom ut fra førersetet var stor og tykk. Vinden fikk frakken hans til å blafre. Han knøt beltet og ble stående og se seg rundt, som om han ikke var helt sikker på om han hadde kommet til rett sted. Så gikk han bak bilen, åpnet lokket til bagasjerommet og tok ut en koffert. Deretter låste han bilen før han gikk opp trappene og inn i resepsjonen. Egon hadde mistet interessen. Han spratt ned på gulvet igjen, satte seg og begynte å slikke seg på pelsen. «Jeg får komme meg hjem», sa Une og gikk mot trappa. Cecilia kastet et nytt blikk ut i mørket. Hun var glad det ikke var hun som måtte ut og gå. «Skal vi følge deg?» spurte Leo. «Nei da, det går bra», forsikret Une. «Jeg har Egon.» 48
«Jeg står i vinduet», lovet Cecilia. Une forsvant ned trappene med Egon. Like etterpå dukket de opp ute på plassen foran pensjonatet. Une snudde seg og vinket opp til dem, før hun begynte å gå. Huset til Une og foreldrene lå ytterst i Skutebukta. De kunne se lyset i vinduene der fra pensjonatet, men bare den første delen av veien hadde gatelys. Une snudde seg enda en gang og vinket på nytt. Cecilia og Leo ble stående og følge henne med øynene til hun ble borte i mørket.