Trond Bakkevig
Dagbøker fra Jerusalem 2 0 ür som bro b ygg e r mellom re lig io n o g p o litikk
© 2017 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Layout: Dag Brekke ǀ akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8 Boka er satt med Warnock 11,5/15 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA ISBN: 978-82-489-2045-8 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
Innhold Oppdraget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Møtet med egen fortid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12 Midtøsten – sett fra kirken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 Forberedelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 Damaskus først . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26 En hellig by for tre religioner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 En kort bønn for maten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34 I sjefrabbinatet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39 Kirkelederne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42 Jakten på muslimske deltagere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45 Dialogen begynner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 Sidespor til Syria og Iran? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59
Kontakt mellom Hamas og samtalepartnerne i Jerusalem? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 Palestinske spenninger og dialogens fremtid . . . . . . 67 Sjefrabbinerens ord – en håndsrekning til muslimene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 Intifada og nyorientering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74 Møtet i Alexandria – en milepæl i arbeidet . . . . . . . . 79 Soldater i leiligheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 Hos Arafat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 86 Sør-Afrika og Midtøsten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 88 Etter Alexandria – og slutt på en prosess . . . . . . . . 91 På vei mot noe annet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 94 En ny start . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 Jerusalem sett fra Beirut og Damaskus . . . . . . . . . . 102 Snakker sjeik Tamimi med to tunger? . . . . . . . . . . . . 105 En annerledes julefeiring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108 Ny kontakt med Hamas . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110 Noen viktige samtalepartnere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 Er det noe som forener? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 Krise i Kyoto . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 En kritisk fase for rådet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129 En bro til besvær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 Rådet møtes på tross av sjekkpunktene . . . . . . . . . . 134 Rådet får en internasjonal rolle . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 Til Washington . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 140
Tamimi domfelles . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 144 Karikaturstrid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 148 Møter med israelske og amerikanske politikere . 152 Et kontor i Jerusalem – en ny fase . . . . . . . . . . . . . . . . 156 Jerusalem – en hellig by for hvem? . . . . . . . . . . . . . . . 160 Skolebøkenes bilde av den andre . . . . . . . . . . . . . . . . 167 Arkeologi, religion og politikk – og en lunsj med kong Abdullah . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171 Toledo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 180 Om rabbinere og imamer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183 Prosten taler til paven på vegne av religiøse ledere i Jerusalem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 188 Sjeik Tamimi, en assymmetrisk konflikt, og mine ettertanker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 192 «God has a sense of humour» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 195 Jakten på Tamimis etterfølger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 197 Hellige tekster og hellige steder . . . . . . . . . . . . . . . . 201 Aper og griser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 207 Rådet på ny Amerika-tur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211 Skolebokundersøkelsen – og israelsk motstand . 216 De kristne i Midtøsten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 226 Amerikansk fredsinitiativ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 233 Den hellige høyden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 236 Jerusalem – et nytt forsøk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 242 Samtaler og samarbeid med okkupanten? . . . . . . . . 246
Ny amerikansk forhandler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 249 Blant ekstremister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 252 Fredsmegleren og den kristne teologen . . . . . . . . . 258 Hüpet – og speidergutten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 263 Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 268 Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 273 Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 305
Oppdraget
HVORDAN KOM JEG egentlig hit?
Jeg satt vis-à-vis visepresident Joe Biden i Det hvite hus. Han var flankert av en israelsk sjefrabbiner, religionsministeren i Palestina, en gresk-ortodoks patriark og en amerikansk kardinal. Vi var i Washington sammen med andre religiøse ledere for å fortelle om samtaler og samarbeid i Jerusalem som kan bidra til fred i Det hellige land. President Obama satt vegg i vegg opptatt med andre oppgaver. Visepresidenten var i godt humør og var like interessert i selv å fortelle historier og deklamere dikt som å høre hva vi hadde å meddele. Han hadde satt av en knapp time til møtet, deretter skulle han spise lunsj med presidenten. Men lunsjen var nok over da vi avsluttet møtet halvannen time senere med en fotosesjon som siste innslag. Det hele begynte i mai 1995. Jeg skrev på en bok om Den norske kirke og kampen mot apartheid da telefonen ringte.
«Kan du reise til Jerusalem og organisere samtaler mellom jøder, kristne og muslimske ledere?» spurte Stig Utnem, generalsekretær i Den norske kirkes utenrikskontor, Mellomkirkelig råd. Oslo-avtalene ble undertegnet på plenen foran Det hvite hus i september 1993. Yitzak Rabin, Shimon Peres og Yasser Arafat fikk Nobels fredspris i desember 1994. Stig Utnem fortalte at Mellomkirkelig råd og andre norske organisasjoner, i forbindelse med nobelprisutdelingen, hadde invitert til en konferanse om Oslo-avtalene og religion. Jødiske, kristne og muslimske deltagere på konferansen i Oslo delte politikernes optimisme, men mente det var nødvendig med ekstra tiltak for å hindre at religion ble brukt til å ødelegge fredsavtalene. De visste at det kunne skje, for våren 1994 tok Baruch Goldstein, en lege fra bosettingen Kiryat Arba ved Hebron, med seg geværet inn i Abrahamsmoskeen og drepte 29 bedende muslimer. Det var et signal om den religiøse motstanden mot Oslo-avtalene. På begge sider i konflikten var det mange som ønsket å forsterke motsetninger og bruke religion til å forhindre fred. De som var samlet i Oslo, ville at fredsforhandlere skulle konsultere religiøse ledere, slik at religion ikke ble brukt til å spolere mulighetene for fred. Michael Melchior, som var overrabbiner i Norge og en ledende fredsaktivist i Israel, hevdet allerede den gang at fredsavtalene ville ha en vanskelig fremtid hvis de ikke fikk tilslutning fra jødiske, kristne og muslimske ledere. Han oppfordret derfor Norge til å legge til rette for samtaler og samarbeid mellom religiøse ledere. Generalsekretær Stig Utnem sikret støtte fra Utenriksdepartementet for å engasjere religiøse ledere i Israel og 10
Palestina i samtaler. De og Michael Melchior var enige om å be meg ta oppdraget. Melchior og jeg hadde tidligere hatt heftige, offentlige debatter om situasjonen i Midtøsten. På det personlige plan kom vi imidlertid godt ut av det med hverandre. Vi trodde at vi kunne sikre palestinsk og jødisk støtte til initiativet.
Møtet med egen fortid
«JA», SVARTE JEG da Stig Utnem ringte. Umiddelbart. Jeg
hadde vært opptatt av konflikten i Midtøsten siden jeg som tenåring bodde i Jordan sammen med familien min. Da jeg i 1966 reiste hjem fra Midtøsten, hadde jeg en ubestemmelig følelse av at jeg måtte tilbake – tilbake for å gjøre noe. En slags ansvarsfølelse som bidro til at jeg nå svarte ja uten å nøle. Kanskje, tenkte jeg, kunne også mine erfaringer med kamp og forsoning i Sør-Afrika være nyttige for et tilsvarende arbeid i Israel og Palestina. Mellomkirkelig råd skulle være min oppdragsgiver. Utenriksdepartementet ville betale. Jeg var seksten år da jeg sammen med far, mor, søster og bror reiste til Amman, Jordan. Far var blitt ansatt av den jordanske stat som spesialrådgiver for bygging av dam, kraftstasjon og vanningsanlegg for vestbredden av Jordandalen. En uke etter at vi kom frem, i slutten av november 1964,
12
reiste vi for første gang til Jerusalem. Mor og far kjente direktøren ved Augusta Victoria-sykehuset på Oljeberget. Han var vår første veiviser inn bak bymurene. Jeg husker at vi gikk inn gjennom Damaskusporten. Porten har dette navnet fordi den ligger på nordsiden av Gamlebyen og var startpunkt for alle som skulle reise fra Jerusalem til Syrias hovedstad. Grensen mellom Jordan og Israel var markert med en stor, grønn vegg noen meter bortenfor porten med de høye, tunge dørene. Disse er laget av mørkt tre og har store beslag. Den grønne veggen markerte at krigen, som førte til opprettelsen av staten Israel i 1948, fremdeles ikke var avsluttet med en fredsavtale. Den israelske fremrykkingen var stoppet av jordanske soldater. De gamle murene med skyteskår var effektive forsvarsverker. Innenfor porten møtte vi mylderet av kristne og muslimske palestinere, og utenlandske pilegrimer. Vi besøkte Gravkirken som huser både Golgata og Jesu grav. Vi drakk te hos armenske teppehandlere, og handlet kors og oliventrekrybber i en butikk drevet av tre palestinske brødre. Tilbake i Amman begynte jeg på den anglikanske gutteskolen sammen med jevnaldrende jordanere og palestinere. Noen hadde vært småbarn da foreldrene deres flyktet fra det som siden ble Israel, andre ble født rett etter. De visste godt hvor familien kom fra, hvor deres mødre og fedre hadde vokst opp og hvor slekten hadde bodd i uminnelige tider. De var mine skolekamerater, mens fedrene deres var fars kolleger, eller de var ingeniører, skreddere, teppehandlere, bilreparatører og lærere. De var muslimer og kristne. De fortalte om stedene familien kom fra, om husene de hadde, 13
og om hvordan de valgte å flykte eller ble drevet på flukt fra landet vest for den grønne veggen ved Damaskusporten i Jerusalem. På skolene var det fri fredager og søndager, slik det er når elevene er muslimer og kristne. Min søster gikk på en jenteskole, mens min bror gikk på en internasjonal og kjønnsblandet skole. Far hadde fri hele fredag og søndag morgen. Søndagene gikk vi i den anglikanske kirken. Fredagene satte vi oss i vår egen bil og kjørte til Jerusalem, Betlehem, Ramallah, Jerash, Jeriko – eller andre steder vi kjente fra Bibelen eller romersk historie. Alt var trygt og innen rekkevidde. Stedene jeg kjente fra bibelhistorien, fikk farver, lukt og liv. Vår familie kom til Jordan med den forståelse av konflikten som norske media hadde formidlet. I dette bildet fantes knapt palestinere. «Araber» var nærmest et skjellsord. Biskop Monrad Norderval speilet norske holdninger i boken Sangen i Eilat. Slik skriver han etter å ha gått gjennom Mandelbaumporten, som inntil 1967 var den eneste overgang mellom Øst- og Vest-Jerusalem, mellom Israel og Jordan: «Det er med ett slutt på de framrakte, skitne tiggerhendene, med de forsvoltne, fillete og blåfrosne ungene de tidlige vårmorgenene, det er slutt med prutting og kjøpslåing og dikkedering og lureri, her er faste priser, gjennomført service, alt i orden, velstelt vakkert, ikke fluer i vinduene og på maten, overalt velgjørende soberhet, man føler seg trygg, til og med på drikkevannet.» Så legger han til: «Dessverre er det samtidig slutt på det pittoreske og fascinerende gatelivet …»1 Jeg hadde helt andre opplevelser.
14
Hos armenske skreddere i Amman sentrum fikk jeg alltid tamarhindi. De visste at jeg likte denne bittersøte drikken laget med blader fra tamariskbusken. Ved svømmebassenget ved Hotel Intercontinental var jeg sammen med arabiske skolekamerater og barn av utenlandske eksperter. Litt bortenfor hotellet besøkte jeg min venn Habib, som spilte fiolin og hadde biljardbord. Han var glad i Griegs musikk. Eller jeg var med en annen venn, Malik. Jeg ble med ham til Aqaba, en fire-femtimers biltur fra Amman, hvor hans far arbeidet. Eller jeg besøkte danske venner i Ramallah. Da betalte jeg tyve kroner for plass i en av «servicetaxiene» – store, amerikanske biler som i høy hastighet brukte en drøy time mellom Amman og Jerusalem. Vi hadde våre liv blant vennlige og imøtekommende mennesker. Men vi merket også raseriet og den resignerte smerten hos dem som i sin tid måtte flykte. De følte at FN hadde gitt bort landet hvor de var født, vokste opp, og der deres familie hadde bodd i uminnelige tider. Selv kom vi fra et land hvor nyhetene og holdningene var preget av Norges nære og stort sett ukritiske forhold til Israel. I Amman fikk vi nyheter som aldri var fremme i norske medier, blant annet at det også fantes en palestinsk motstandsbevegelse. Den palestinske frigjøringsbevegelsen, PLO, ble opprettet i Jerusalem i mai samme år som vi kom til Jordan. Langsomt forsto vi at det fantes et annet perspektiv på konflikten mellom Israel, palestinerne og araberstatene. Far arbeidet i Jordan i to år, resten av familien kom hjem til Norge litt før, mens jeg reiste hjem til skolegang i Asker etter et snaut år – men var tilbake to ganger etter det. Mens vi var der, begynte jeg å håpe at jøder og kristne og muslimske 15
palestinere en dag kunne leve sammen, med samme muligheter og rettigheter – kanskje i ett, felles land? Kanskje var det håpet som gjorde at jeg ønsket å vende tilbake? Kanskje var det en følelse av forpliktelse overfor skolekamerater og andre jeg hadde blitt kjent med? Kanskje var det min kristne tro som gjorde at jeg kjente på en forpliktelse til å lete etter et felles, religiøst grunnlag for fred?
Midtøsten – sett fra kirken
UTEN AT JEG visste det, startet seksdagerskrigen to timer før jeg begynte min norskeksamen i annen klasse på Asker gymnas. En eksamensvakt fortalte i en pause at krigen var i gang. Jeg ble ikke overrasket, men bekymret for våre venner i Amman og Jordan. Israelske bombefly ødela hele det egyptiske flyvåpenet i løpet av noen minutter denne 5. juni 1967. Israelerne hevdet først at Egypt hadde gått til angrep, men måtte senere innrømme at det var en løgn. De påsto like fullt at Egypt hadde provosert frem krigen. Senere sa Israels forsvarssjef, Yitzak Rabin, at e-tjenesten hadde tilstrekkelig etterretningsinformasjon til å vite at Egypt ikke ville gå til angrep. Arbeiderpartiets Haakon Lie fulgte de israelske soldatene da de okkuperte Øst-Jerusalem og tok seg inn til Klagemuren, eller Vestveggen som den også kalles, i juni 1967. Der ble han omfavnet av Israels statsminister Levi Eshkol. 17
Lie sendte hjem en rapport «som lyste av beundring for israelernes krigføring».2 Biskop Monrad Norderval skrev etter erobringen at araberne ville at jødene «skulle utryddes, jages på havet etter god gammel oppskrift for ‘die Endlösung der Judenfrage’».3 I løpet av seks dager tok Israel hele Vestbredden, Gazastripen, Sinai og Golanhøydene. Palestinerne, som hadde vært i Jordan siden 1948, fikk følge av flere flyktninger. Ingen kunne lenger besøke slektninger og kjente i de områdene Israel hadde okkupert. Muslimene i Amman kunne ikke lenger reise til Jerusalem for å be på Haram al-Sharif, Den hellige høyden, med Klippedomen og al-Aqsa-moskeen. De kristne kunne ikke lenger delta i julefeiringen i Betlehem eller feire påske i Jerusalem. På skolen hjemme i Asker og i venneflokken kjente jeg meg ganske alene om et annet perspektiv på konflikten enn det kirke, arbeiderbevegelse og norske medier formidlet. Historietimene var annerledes. Læreren, en svoren kommunist, lyttet. Han var litt forundret over at jeg som kristen, og litt lenger til høyre enn ham i det politiske landskapet, målbar slike holdninger. Min familie hadde flyttet hjem til Norge året før. Vi møtte mye motstand når vi fortalte om vår tid i Midtøsten – på skolen, i Holmen menighet i Asker, i vennekretsene. Jeg husker mor en gang kom hjem fra et menighetsmøte hvor de hadde snakket om Midtøsten etter seksdagerskrigen. Hun hadde forsiktig fortalt om det vi hadde sett og hørt i Jordan, at det finnes et annet perspektiv på konflikten – et palestinsk og arabisk perspektiv. Det handlet om flyktninger og folk som har mistet sitt hjemsted og sitt land. Mor søkte 18
ikke konflikt. Hun ville bare fortelle, men ble motsagt på en slik måte at gråten tok henne. Jeg var stolt av henne, men lei meg. Da en ny krig brøt løs i 1973, var jeg student ved Menighetsfakultetet. Egypt og Syria gikk til angrep for å ta tilbake land som Israel hadde okkupert i 1967. Jeg kjente avsky da studiekamerater heiet frem israelske stridsvogner på vei inn i Syria. Litt senere tok andre medstudenter initiativ til en solidaritetsgruppe med Palestina. Det førte til at Venner av Menighetsfakultetet, som også var faste bidragytere, ringte og skrev til fakultetets ledelse at slike grupper ikke kunne tillates. Ledelsen, som også var bekymret for fakultetets inntekter og omdømme, innkalte studentene som deltok, og fortalte at slik aktivitet kunne skade fakultetet. Selv orket jeg ikke å være del av enda flere diskusjoner og debatter om Midtøsten. Solidaritetsgruppen på Menighetsfakultetet var et signal om at holdningene var under forandring både på det politiske plan og i Kirke- og Kristen-Norge. Lederen i PLO, Yasser Arafat, fikk i 1974 tale til FNs hovedforsamling. Norge stemte for at han skulle få tale, et tegn på endring i det politiske Norge som nesten førte til at Knut Frydenlund måtte gå av som utenriksminister. Opplevelsen av medstudenters engasjement og at Frydenlund fortsatte som utenriksminister, gjorde at jeg kjente at rommet for samtale og alternative synspunkter ble større. I Norge fikk det stor betydning at FN i 1978 vedtok å opprette en fredsbevarende styrke, UNIFIL – som skulle overvåke Israels tilbaketrekking etter invasjonen i Libanon like før påske. Norske soldater deltok i denne styrken og sendte 19
rapporter hjem. De kunne på nært hold observere det israelske okkupasjonsregimet i Sør-Libanon og deres libanesiske medspillere, og situasjonen for palestinske flyktninger. Israel gikk i 1982 til full invasjon og rykket nordover til Beirut. Det skapte nye flyktningstrømmer. Da Israels allierte gjennomførte massakrene i flyktningleirene Sabra og Shatila, som kostet flere tusen mennesker livet, reagerte en hel verden med avsky. Massakrene ble utført av libanesiske, kristne falangister under israelsk overoppsyn. Dette førte også til mer oppmerksomhet om okkupasjonen av Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem. Den norske kirke fikk på begynnelsen av åttitallet nærmere kontakt med palestinske kirkeledere. Av dem fikk de høre at vestlige kirkers holdning til Midtøsten-konflikten gjorde det vanskelig for arabiske og ganske særlig palestinske kirker og kristne. Da jeg i 1984 ble utnevnt til generalsekretær i Mellomkirkelig råd, ønsket jeg å utvide kontakten med palestinske kristne. På dette tidspunkt var vi dypt engasjert i kampen mot apartheidregimet i Sør-Afrika. Fordi apartheidideologien graderte menneskers verd, mente kirker verden over at den var i konflikt med kristent menneskesyn. Kirke-Norge tok parti mot det sørafrikanske regimet. Med Midtøstenkonflikten var det annerledes. Mange kristne mente at jødene som Guds folk, hadde rett på en egen stat. De hevdet at Bibelens fortelling om Guds løfter og Guds folk gjorde at folkeretten kunne settes til side. Andre, og jeg var blant dem, mente at Israel må vurderes etter samme etiske og rettslige normer som andre stater. Palestinerne har samme rett som andre folk til å bestemme over sin egen skjebne. Palestinske 20
kristne lider samme skjebne som sitt eget folk, og er del av den verdensvide kirken. Den lutherske biskopen i Jerusalem, Daoud Haddad, hadde noen år tidligere kritisert Den norske kirke for ensidig å være opptatt av Israel og ikke se de kristnes og arabernes problemer. Han kom på besøk til Norge i 1986 for å utvide kontakten mellom Den norske kirke og palestinske kristne.4 Litt tidligere hadde norsk KFUK valgt det palestinske KFUK som samarbeidspartner for sitt hundreårsjubileum i 1986. Rommet for samtale og kontakt med palestinere og pale stinske kristne var i ferd med å bli større. Mellomkirkelig råd fikk en sentral rolle i dette engasjementet. Etter nesten tre år som generalsekretær fikk jeg i januar 1987 permisjon for å være utenriksminister Knut Frydenlunds personlige rådgiver. Frydenlund var ennå forsiktig når det gjaldt Midtøsten, og preget av det som skjedde i 1974. Forsiktigheten preget Arbeiderpartiet, slik den også preget resten av Stortinget. Kanskje var det av denne grunn at jeg kort tid etter at jeg begynte, ble bedt om å ta imot PLOs utsending Omar Kitmitto i begynnelsen av februar det året. PLO hadde søkt om å få opprette et representasjonskontor i Norge mens Kåre Willoch var statsminister. De fikk avslag. Kitmitto var gift med en norsk kvinne og hadde norsk statsborgerskap, og kunne uformelt representere PLO. Kitmittos familie hadde flyktet fra Akko i Nord-Palestina i 1948. Han vokste opp i Damaskus, og hadde vært på det syriske landslaget i bordtennis, men er mer kjent i den arabiske verden som poet og forfatter. Han hadde tidligere møtt folk fra Utenriksdepartementet, men var aldri invitert
21
til å møte den politiske ledelsen, som jeg representerte, inne i selve departementskontorene. Det ble et hjertelig møte med en smilende og vennlig mann. Jeg var glad for å få anledning til å fortelle om vår tid som familie i Amman. Han delte sin historie om oppvekst i en flyktningfamilie. Møtets eneste formål var å sende et signal om at Norge ønsket kontakt med de viktigste representanter for det palestinske folk. Det lyktes. På samme tid begynte norske diplomater andre steder i verden å bygge kontakter med ledelsen i PLO. Den første «intifada» – et arabisk uttrykk for å riste av seg okkupasjonen – ga anledning til nærmere kontakt med kirken i Jerusalem. Oppstanden brøt ut i desember 1987 etter at en israelsk lastebil kjørte på en minibuss i Gaza og drepte fire dagpendlere som jobbet i Israel. Palestinerne mente lastebilen hadde rammet minibussen med hensikt – og viste det israelske okkupasjonsregimets sanne ansikt. I NRK og andre norske medier kunne vi nå se, høre og lese om steinkasting mot israelske soldater, demonstrasjoner og brutal maktbruk. Vi så også at palestinerne ikke lot seg skremme til tross for at mange av deres egne ble drept eller såret. Mellomkirkelig råd ønsket å møte palestinske og arabiske kristne, for å forstå mer av konflikten i Det hellige land. En delegasjon fra Den norske kirke reiste i 1989 til Kairo og Jerusalem. I Kairo møtte vi ledere i et av verdens eldste kirkesamfunn, den koptiske kirke. Den fører sin historie tilbake til evangelisten Markus og er Midtøstens største kirkesamfunn. I Jerusalem møtte vi palestinske kirkeledere og deres
22
hverdag – med daglige konfrontasjoner mellom palestinere og israelske soldater. Biskopen i Tunsberg, Håkon Andersen, var med i delegasjonen. Han hadde vært generalsekretær i Indremisjonsselskapet, og tilhørte den Israel-vennlige fløy i Den norske kirke. Han spurte og lyttet da vi kom til Jerusalem og Vestbredden. Palestinerne fortalte om israelske soldaters brutalitet. Jeg kunne se hvor rystet han var, og skjønte godt at han svarte med å fortelle om sin egen opplevelse av tyske soldaters brutalitet under okkupasjonen av Norge. Han kastet sten mot dem. Biskopen ble forundret og tok det tungt da han møtte kraftig kritikk fra deler av Kristen-Norge og Israels v enner i Norge. De mente det var utillatelig at han sammenlignet israelske soldater med Nazi-Tysklands soldater. Biskopen svarte at han fortalte om det vi hadde sett og hørt om hvordan okkupantene oppførte seg overfor palestinere. Jeg skjønte at det å bruke bilder og minner fra motstanden mot nazistenes okkupasjon av Norge førte til at mange ikke ville høre fortellingene om hvordan palestinerne opplevde okkupasjonen av sitt land. Men Kirke-Norges holdning til Midtøsten-konflikten og kristne palestineres situasjon var under langsom forandring.
Forberedelser
UNGDOMSÅR I JORDAN og det møysommelige arbeid for å styrke forholdet mellom vår kirke og palestinske kirker gjorde at jeg hadde mye håp knyttet til oppfølgingen av Oslo-avtalene, og gledet meg over at Yitzak Rabin, Shimon Peres og Yasser Arafat fikk Nobels fredspris i 1994. Kanskje kunne det bli fred med sikkerhet for israelere og palestinere, og slutt på okkupasjonen av Vestbredden og Gaza. Jeg brukte høsten 1995 til å forberede meg på oppdraget. Statssekretær Jan Egeland og Stig Utnem var viktige samtalepartnere. Egeland hadde skrevet om det han kalte «den norske modellen». Den går ut på at norsk diplomati og norske, frivillige organisasjoner kan ta ulike roller når de arbeider med samme sak. Ofte handler det om fredsprosesser hvor ikke-statlige organer kan handle og ha kontakter uten å måtte ta hensyn til de retningslinjer diplomater er nødt til å følge. Jeg kjente arbeidsmåten fra kampen mot 24
apartheidregimet. Da hadde Den norske kirke og andre ikke-statlige organisasjoner formidlet støtte til opposisjonen. Utenriksdepartementet kunne ikke ha gjort det uten å sette diplomatiske forbindelser i fare. Det samme skjedde i fredsarbeid i Guatemala, Mali, Sri Lanka, og ikke minst i det som ledet opp til Oslo-avtalene. Da jeg skulle begynne mitt oppdrag i Jerusalem, kunne jeg trekke på tidligere erfaringer. Utenriksdepartementet lovet bistand fra den norske ambassaden og norske diplomater i området. Før jeg begynte, fikk jeg også klar beskjed om at dette var et oppdrag som ikke skulle være offentlig kjent, fordi det kunne være kontroversielt både på jødisk og muslimsk side. Jeg hadde nytte av et råd biskop Gunnar Stålsett ga meg. Han hadde erfaring med flere slike oppdrag og sa at for å gjøre slikt må man ha «a passion for anonymity» – «en lidenskap for anonymitet». Men samme høst som jeg i Oslo gjorde mine forberedelser, inntraff et vendepunkt i fredsprosessen i Midtøsten. Etter en stor fredsdemonstrasjon i Tel Aviv 4. november 1995, trakk en ung, jødisk, religiøs ekstremist en pistol og drepte statsminister Yitzak Rabin. Yigal Amir, som drapsmannen heter, var mot alle fredsavtaler med palestinerne. At motkreftene var så sterke, kom som et sjokk både i Israel og Palestina. Shimon Peres overtok som statsminister. Han var en av driverne i fredsprosessen og ønsket å føre den videre, men optimismen og håpet om fred var kraftig svekket. Til tross for de sterke motkreftene, drømte jeg denne høsten likevel om at samtaler og avtaler mellom religiøse ledere kunne bli avgjørende for en fredsavtale, sikre palestinerne et land, og gi israelerne trygghet. Det var bare å komme i gang.