Den greske datteren by Kagge Forlag

Tidligere utgitt av Soraya Lane:

Den italienske datteren

Den kubanske datteren

Soraya LANE Den greske datteren

Oversatt av Benedicta Windt-Val, MNO

First published in Great Britain in 2023 by Storyfire Ltd trading as Bookouture.

Originalens tittel: The Royal Daughter

Oversetter: Benedicta Windt-Val, MNO

Seriedesign: Debbie Clement

Omslagsdesign for norsk utgave: Trygve Skogrand

Papir: Creamy 70 g 2,0

Boka er satt med Fanwood 11/14,5

Sats: akzidenz as | Dag Brekke

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen

ISBN: 978-82-489-3715-9

Kagge Forlag AS

Akersgata 45 0158 Oslo

www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Til alle de fantastiske leserne mine verden over.

Takk for at dere er med meg på denne reisen!

Prolog

London, 1973

Alexandra lukket øynene og strammet grepet rundt fiolinen mens hun pustet fort og overfladisk. Hun løftet haken, gjennomgikk musikken inne i seg og forsøkte å la være å lytte til den prikkfrie fremførelsen til fiolinisten som var før henne. Det nyttet ikke å sammenligne seg med andre. Nå måtte hun bare forberede seg på det som ventet henne.

Jeg kommer aldri til å klare dette.

Frykten steg opp i henne, svetten perlet frem på overleppen, og hjertet hennes begynte å hamre. I noen flyktige sekunder overveide hun om hun bare skulle samle sammen tingene sine og stikke av for å unngå den hjertesorgen hun var i ferd med å utsette seg selv for. Hun skulle jo aldri ha vært her i det hele tatt.

«Alex.»

En hånd la seg på skulderen hennes, vennlig og beroligende. Hun åpnet øynene og snudde seg og så på Bernard. Det tykke, mørke håret hans falt ned over pannen, og de varme, brune øynene strålte mot henne. Dette var mannen som hadde gjort alt dette mulig.

«Dette er din store sjanse til å vise verden hvem du virkelig er,» hvisket han, grep om skuldrene hennes og trakk henne nærmere. Hun lot fiolinen synke og møtte blikket hans. «Du fortjener å være her, Alex. Du har arbeidet så hardt for å nå frem til dette øyeblikket.»

Leppene hans streifet hennes før han varsomt la pannen inn mot hennes og strøk henne kjærlig over håret. Pusten hans var varm mot huden, og nærheten hans minnet henne på den lange veien hun hadde gått, de mulighetene hun hadde fått og den gaven han hadde skjenket henne.

«Ingenting kommer til å bli det samme etter denne dagen,» mumlet han. «Dette er din dag, min elskede.»

Hun så opp på ham, og han tok et skritt tilbake, grep hånden hun holdt buen i, og kysset den lett mens han så henne inn i øynene med et blikk som fortalte henne at hun ikke hadde noe å frykte. Et blikk som forsikret henne om at han trodde på henne.

«Takk,» hvisket hun, svelget frykten som truet med å kvele henne, og valgte i stedet å tro på denne mannen som elsket henne.

Så ble navnet hennes ropt opp, og Bernard trakk seg tilbake.

Alexandra ranket seg og gikk ut på scenen med faste skritt mens alt ble stille rundt henne.

Bernard hadde rett. Det var på tide å vise verden hvem hun virkelig var.

Ka P ittel 1

London, nåtid

Ella undersøkte det lille skrinet fra alle sider, strøk med fingertuppene over merkelappen og gransket bestemorens navn. Hun hadde tenkt på dette skrinet hele dagen og lengtet etter en stille stund der hun kunne åpne det og se hva det inneholdt. Nå var det nesten mørkt ute, men hun hadde fortsatt ingen anelse om hva som befant seg i det. Hun nølte litt før hun dro i hyssingen. Tenk så mange år som hadde gått siden noen hadde forseglet dette skrinet!

Tro hva hun kom til å finne nede i det?

Hun funderte et øyeblikk på om hun kanskje burde utsette dette til hun var sammen med moren eller tanten, men sannheten var at hun ikke orket å vente så mye som et sekund til. Hun hadde jo allerede hatt skrinet i sin besittelse en hel dag.

Ella nappet forsiktig i hyssingen og så hvordan fibrene løsnet da knuten ga etter. Hun tok av navnelappen og la den omhyggelig fra seg på skrivebordet før hun trakk pusten dypt og åpnet det lille treskrinet. Hun visste ikke helt hva hun hadde ventet seg, men det hun fant, var et ark som var brettet sammen til en liten firkant. Hun lirket det ut så varsomt som om det skulle være et av de uvurderlige

kunstverkene i galleriet hennes, og brettet det forsiktig ut, spent på hva som sto på det.

Det var et noteark, og nederst på arket var det en håndskrevet beskjed.

Jeg vet at du kan gjøre dette til ditt eget. B.

B? Ella leste den korte setningen om og om igjen, selv om den ga like lite mening for henne som notene. Hun ville så fryktelig gjerne forstå hva det kunne bety, alt sammen. Hun kikket ned i skrinet igjen og oppdaget at det var noe mere der, noe som var brettet i to, og hun brukte neglene for å pirke det løs fra bunnen, der det hadde satt seg delvis fast. Et fotografi. Det var i svart-hvitt, men det var fullt av liv, selv om det ikke hadde farger. Det fikk henne til å tenke på en gresk øy, for motivet var en endeløs strekning av vann, et glimt av et hus med stukkatur på den ene siden, og en kvinne og et barn – en jente – som så rett på den personen som holdt kameraet. Ella gransket ansiktene deres, men bildet var uskarpt, og hun myste og holdt det tettere opp mot øynene mens hun ønsket at hun kunne kjenne igjen de to menneskene, eller i det minste finne noe ved utseendet deres som virket kjent på henne. Kvinnen smilte, eller kanskje hun til og med lo, og jenta lente seg inn mot henne med hodet hvilende på skulderen hennes. De holdt hverandre i hendene. Mor og datter, kanskje?

Ella studerte bakgrunnen på fotografiet en stund før hun til slutt la det fra seg og logget seg på pcen for å lete etter bilder fra Hellas. Ganske visste gjenkjente hun ikke de to personene, men hun var sikker på at hun hadde rett med hensyn til omgivelsene. Hun fikk øyeblikkelig opp en hel flom av bilder av endeløst, blått hav og pittoreske hus, så hun lente seg tilbake i stolen, grep fotografiet igjen og forsøkte å forestille seg at det var i farger. Jo, hun var ikke i tvil om at det var tatt på en av de greske øyene. Hun hadde vært på sommerferie der en gang, like før hun begynte på universitetet. Den siste sommeren hun hadde delt med broren sin.

Ella la fra seg bildet igjen, reiste seg og strakte på seg, og gikk bort til det lille kjøleskapet bak skranken bakerst i galleriet. Hun hadde åpnet en flaske champagne sammen med en kunde for bare en times tid siden, for å feire en avsluttet handel, men da hadde hun bare tatt en slurk eller to. Nå var hun klar for et glass. Det hadde vært en lang dag, og den var blitt enda lengre fordi hun hadde vært nødt til å dulle med en temperamentsfull kunstner fra det øyeblikket hun hadde kommet inn gjennom døren om morgenen. Etterpå hadde hun brukt tid og krefter på å støtte opp under egoet til en kunde som insisterte på at de måtte gjøre stas på ham hver gang han satte sine ben i galleriet. Det lille skrinet, og innholdet i det, utgjorde en kjærkommen avledning etter den stressende dagen, og da Ella hadde skjenket seg et glass, satte hun seg ved skrivebordet igjen og fortsatte å fordype seg i notearket og fotografiet.

Hun visste ikke hva hun hadde forventet, men det kom i hvert fall overraskende på henne at disse ledetrådene ikke fortalte henne noe som helst. Hvis det hadde vært et brev der, eller kanskje et familieklenodium, en fødselsattest med navn, til og med, eller noe som forklarte hva eller hvem hun måtte lete etter for å finne ut mere om bestemorens fortid, ville det ha vært lettere å forstå hensikten med dette skrinet. Men disse to gjenstandene hadde ingen betydning for henne, og hun tvilte på om det var noen andre i familien som ville klare å tolke dem heller.

Bortsett fra Harrison. Broren hennes ville antagelig ha forstått notearket – så vidt Ella visste, var han den eneste i familien som noen gang hadde vært i stand til å lese musikk rett fra arket. For hennes eget vedkommende kunne det like gjerne ha vært et fremmed språk, et metodisk arrangement av prikker og streker på et ark.

Ella drakk resten av champagnen og nøt følelsen av boblene som kilte henne i halsen. Så la hun de to ledetrådene ned i skrinet igjen og stakk det i vesken. Hun lot glasset stå igjen på skrivebordet da hun reiste seg, og slukket lysene etter hvert som hun gikk mot

ytterdøren. Hælene hennes klapret over det polerte betonggulvet i galleriet. Hun elsket denne tiden på kvelden når hun var alene her, med hvert enkelt kunstverk fremhevet av sin egen, omhyggelig posisjonerte spotlampe, og det eneste som brøt stillheten, var lyden av hennes egne skritt. Det minnet henne om de gangene hun var kommet først til svømmetreningen som tenåring – dette øyeblikket før noen hoppet ned i bassenget, stillheten i hallen og den perfekte, speilblanke vannflaten i bassenget før den ble brutt av krusninger.

Men denne kvelden var det maleriet nærmest utgangen som fikk henne til å stanse. Hun løftet hånden, strøk forsiktig over kanten på lerretet og beundret de dristige penselstrøkene og de sterke fargene før blikket hennes gled videre til klistremerket på rammen som forkynte at bildet var solgt. Kunstneren var ny for galleriet, Ella hadde personlig oppdaget henne og hentet henne inn i folden bare noen uker tidligere. Og nå, etter at det første maleriet hennes var solgt bare noen dager etter at de hadde hengt det opp, visste Ella at hun med dette hadde bidratt til å skyte i gang karrieren den unge kvinnen som hadde signert maleriet så beskjedent nede i det ene hjørnet.

Det fikk henne til å tenke på de få håndskrevne ordene hun hadde lest for litt siden, og mens hun skrudde av de siste lysene og låste døren etter seg, funderte hun på om hun noensinne ville finne ut hvem denne B var, og hvorfor nettopp denne korte beskjeden var blitt lagt ned i et skrin som bar bestemorens navn. Sto den initialen for en av personene på fotografiet, eller var den korte meldingen skrevet til en av dem, kanskje av en venn eller et familiemedlem? Og hvordan skulle hun noen gang klare å finne hode eller hale på de ledetrådene hun hadde fått utlevert, uten hjelp av noen som visste mere? Hvilken forbindelse var det mellom fotografiet og et noteark?

Ella sukket og lot hånden gli over vesken. Hun kjente på formen på det lille skrinet før hun konsentrerte seg om å aktivere alarmen. Kanskje tanten hennes visste noe. De skulle møtes til middag om

en snau time, og hun kunne allerede se for seg hvordan tanten ville lyse opp ved tanken på at Ellas bestemor kanskje hadde en skandaløs fortid.

Ella måtte le. En ting var i hvert fall helt sikkert – tantens reaksjon ville være stikk motsatt av morens, og det var nettopp derfor hun hadde bestemt seg for å fortelle det til henne først.

Ka P ittel 2

Ella gikk inn gjennom døren til restaurant Barrafina i Soho og registrerte med en gang at tanten allerede var på plass. Hun satt på en av de høye barkrakkene og skravlet muntert med en av kokkene mens han arbeidet.

«Hallo, Kate,» sa Ella da tanten reiste seg for å gi henne en klem. Kates klemmer var ordentlige, av den typen som fortalte at hun virkelig brydde seg om den hun ga dem til, i motsetning til de luftkyssene og raske berøringene Ella var vant til fra alle andre hun hadde i livet sitt. Det fikk henne til å sette enda større pris på tanten.

«Ella, du ser nydelig ut, som alltid,» sa Kate da de hadde satt seg. Blikket hennes gled langsomt over niesens ansikt, som om hun hadde behov for å kontrollere at alle trekk var på plass etter at de ikke hadde sett hverandre på altfor lenge. Skjønt egentlig var det bare snakk om noen uker. «Hvordan går det? Har du mye å gjøre på galleriet?»

«Å ja, galleriet er fantastisk,» sukket Ella. «Fantastisk, men utmattende. For tiden føler jeg det som om dagene bare raser av gårde. Men jeg kan ikke klage.»

«Maler du?» Kate rynket brynene på en nesten komisk måte – hun var alltid så bekymret for alt som hadde med Ella å gjøre.

Ella lo. «Er du klar over at du spør meg om det hver eneste gang du ser meg, og at svaret aldri endrer seg?»

Tantens ansikt endret seg ikke, det heller. «Jeg fortsetter å spørre fordi jeg lever i håpet om at du skal overraske meg en vakker dag.»

Ella var glad da en kelner kom bort til dem for å spørre hva de ville ha å drikke. De bestilte vin, begge to, men vinkelen på Kates øyebryn røpet at den alvorlige delen av samtalen ikke var over ennå.

«Er det ikke tilstrekkelig at jeg omgir meg med kunst hver dag?»

spurte Ella nå.

«Hva synes du selv?» Kate sukket. «For meg høres det ut som om du forsøker å overbevise deg selv.»

«Jeg har et utrolig godt liv,» sa Ella og lekte med hanken på håndvesken sin, som hun hadde på fanget. «Jeg stortrives med arbeidet mitt, jeg stortrives med livet mitt, jeg bare –»

Drinkene deres kom, og Kate hevet glasset og ventet på at Ella skulle klinke sitt mot det.

«Jeg er glad for at du er tilfreds med livet ditt, vennen min.»

De smakte på vinen og satte fra seg glassene igjen.

«Men?» spurte Ella. «Jeg hører at det kommer et men etterpå! Kom igjen nå, spytt ut.»

Kate lo og hevet de velformede brynene igjen. Så trakk hun på skuldrene, som om hun var blitt tatt på fersken. «Men jeg kan ikke glemme den talentfulle unge kunstneren som var fast bestemt på å trosse sine foreldres ønsker og følge sin egen vei gjennom livet.»

Ella tok en slurk vin igjen. «Det var før.»

De ble sittende en stund uten å si noe. Så la Kate hånden over hennes. «Jeg vet det, Ella, Jeg vet det.»

Ella svelget hardt. Stemningen ble alltid anspent og tung når noen snakket om broren hennes, eller om alt som var blitt annerledes etter at han gikk bort.

Kate så reaksjonen hennes og fortsatte: «Nå vel. Fortell meg heller hvordan det gikk i dag. Hva skjedde på advokatens kontor? Jeg kom hit en halv time for tidlig bare fordi jeg var så spent på å høre alt om det!»

Ella åpnet vesken og smilte til tanten. «Du vet at mor ikke ville at jeg skulle gå dit, ikke sant? At hun mente at det bare ville være bortkastet tid?»

«Jeg kan nesten høre stemmen til moren din si nøyaktig de ordene,» blåste Kate. «Selvfølgelig sa hun det. Men heldigvis hørte du ikke på henne.»

Ella tok frem skrinet og rakte det til Kate. «Jeg fikk utlevert dette skrinet.»

«Et skrin? Hva er det til? Er det noe i det?»

Ella nikket og gestikulerte mot det lille skrinet. «Du kan åpne det.»

Kate kastet et fort blikk på henne før hun nølende løftet av lokket, nesten som om hun ventet å finne noe fryktelig i det. Hun tok opp notearket, langsomt og forsiktig, og brukte god tid på å studere det før hun la det fra seg og lirket opp fotografiet. Så gransket hun det med et uforstående uttrykk i ansiktet.

«Hva er alt dette for noe?» spurte hun. «Hvorfor i all verden ga de deg dette? Jeg skjønner ærlig talt ikke det dugg.»

«Så vidt jeg forstår, er dette ment som ledetråder fra bestemoren min, altså moren din. Hvis man altså skal tro på det de sa, da.»

«Ledetråder, sier du? Jeg trodde det var snakk om noe som var etterlatt til mors dødsbo. Men dette?» Kate ristet på hodet. «Ja, jeg kan i hvert fall trygt si at det ikke var noe slikt jeg hadde ventet meg.»

«Hva ville du si hvis jeg fortalte deg at bestemor ble adoptert som liten baby? At hun ble født på et hjem for ugifte mødre?»

I det samme kom kelneren for å ta imot bestillingene deres, og Ella tok et overblikk over menyen og bestilte et utvalg av småretter som de kunne dele. Det var som regel hun som bestilte til dem

begge når de var ute sammen, så hun visste at Kate ikke ville ha noe imot det. Så rettet hun oppmerksomheten mot tanten igjen. Det var lett å se at Kate var fascinert av skrinet – hun studerte det fra alle kanter, og var tilsynelatende ute av stand til å løsrive seg fra det.

«Fortell meg alt sammen, Ella. Jeg vil vite alt som skjedde i dag. Ikke hopp over noe som helst.»

Ella bøyde seg frem og strøk over fotografiet med fingertuppen.

Det var noe ved kvinnen og jenta som gjorde at hun ikke klarte å slutte å tenke på dem, og hun følte trang til å fingranske hver eneste detalj ved bildet for å se om det var noe hun burde gjenkjenne der, en eller annen liten ting som ville fortelle henne noe mer.

«Jeg var ikke sikker på hva jeg hadde i vente da jeg kom til møtet i dag, men jeg var ikke den eneste som var innkalt. Det var andre kvinner også, de fleste av dem på omtrent samme alder som meg, og vi ble tatt med inn på det samme kontoret, alle sammen.»

«Og alle kom dit på vegne av bestemødrene sine, akkurat som deg?»

Ella nikket. «Vi var der av samme grunn, alle sammen. Det var en advokat der, den samme som sendte brevet til bestemors etterlatte, og han fortalte at han hadde representert en kvinne ved navn Hope, for mange år siden. Hun hadde åpenbart drevet et hjem for ugifte mødre og barna deres, og disse skrinene ble funnet i huset der, ganske nylig, av niesen til denne Hope. Hun fortalte at hun i utgangspunktet hadde vært svært i tvil om hva hun skulle gjøre med dem, ettersom de hadde vært gjemt bort der så lenge, men til syvende og sist fant hun ut at det ville være galt av henne ikke å prøve å finne de kvinnene de var ment for.»

«Vent.» Kate tok en slurk av vinen og løftet hånden for å bremse niesen. «Mener du å si at bestemoren din, altså moren min, ble født på det hjemmet? At jeg ikke er biologisk i slekt med besteforeldrene mine? Og at dette skrinet ble etterlatt der til moren min da hun ble adoptert bort? At det har vært gjemt der hele tiden etterpå?»

Ella nikket igjen. «Det ser virkelig slik ut. Disse skrinene lå gjemt under gulvplankene i et rom i et hus som ble kalt Hope’s House, og den eneste grunnen til at de ble oppdaget nå, er fordi huset skal rives. Det er et rent mirakel at de i det hele tatt ble funnet.»

Kate måpte, og Ella skar en grimase. «Jeg går ut fra at du ikke visste at hun var adoptert.»

«Ikke visste!» utbrøt Kate. «Ella, dette er absurd! Tanken på at vi nettopp har fått vite om dette, at disse tingene ble lagt igjen den gangen … Jeg vet ikke hva jeg skal si! Tror du på alt dette? Det er ikke bare noe som … Unnskyld meg, jeg skjønner at jeg kanskje høres ut som moren din akkurat nå, men det kan jo være oppdiktet, alt sammen – ikke sant? En nøye utpønsket svindelaffære som noen ønsker å trekke oss inn i? Det er mye av den slags nå for tiden, du vet jo det!»

Ella gjorde tegn til kelneren om at de trengte mere vin, og smilte da han nikket til svar. «Jeg har selvfølgelig stilt meg selv det samme spørsmålet, men jeg er faktisk tilbøyelig til å tro på det. Det eneste de ba meg om, var å vise legitimasjon og kvittere for mottakelsen av skrinet. Denne niesen, Mia, virket absolutt oppriktig. Det eneste hun ønsket, var å sørge for at disse skrinene havnet hos sine rettmessige eiere. Og advokatkontoret var svært imponerende. Jeg har hatt en del med advokater å gjøre tidligere også, vet du, og mitt inntrykk var at dette var helt i orden på alle måter.»

Kate grep skrinet igjen og snudde og dreide på det som om hun forventet å finne noe mere ved det, kanskje et hemmelig rom. Hun hadde gjort akkurat det samme selv tidligere på dagen, nesten overbevist om at det måtte være noe mere ved dette enn bare de to gjenstandene hun hadde funnet inne i det. «Så dette lille skrinet har altså vært bortgjemt i mange år? Flere tiår, til og med? I dette huset? I påvente av at noen skulle komme over det?»

«Hope’s House,» sa Ella. «Og ja, jeg forsto det slik at denne Hope ba noen av mødrene om å legge igjen noe til barna deres,

noe disse barna kunne få før eller senere, og så festet hun en liten navnelapp til hvert skrin. Det niesen hennes ikke visste, var om det hadde eksistert flere skrin som var blitt utlevert i årenes løp, til kvinner som kom dit for å finne svar. Så vi aner ikke om det er noen bestemt grunn til at akkurat disse skrinene ble gjemt bort, eller om det rett og slett skyldes at disse kvinnene ikke visste at de var adoptert. Kanskje Hope hadde planer om å gi dem fra seg, men døde før hun fikk muligheten til det? Det får vi antagelig aldri svar på.»

«Så du tror at Hope ba kvinnene om å gjøre dette, altså velge ut noe å legge i skrinet sitt, slik at de adopterte barna kunne finne tilbake til den biologiske familien sin en vakker dag?»

Ella trakk på skuldrene. «Kanskje. Eller kanskje det var med tanke på at de skulle ha noe som hadde tilhørt mødrene deres. Kanskje det ikke var meningen at de skulle finne de virkelige mødrene sine, kanskje det heller var ment som et minne som hun kunne sende til dem? Det eneste jeg vet, er at denne Hope tydeligvis har lagt mye omtanke i prosjektet. Hvert skrin hadde en håndskrevet merkelapp med et navn på, og alle var ombundet med hyssing. Det så virkelig ut som om alt var gjort med så mye omsorg. Det gjorde inntrykk på meg å se alle disse skrinene samlet.»

«Hvor mange var det?»

«Syv,» sa Ella. «Men det var bare seks kvinner der. De hadde ikke klart å komme i kontakt med familien til den syvende – eller hvis de hadde det, hadde hun i hvert fall valgt å ikke dukke opp.»

Maten kom på bordet, og Ella la fotografiet på plass i skrinet, brettet sammen notearket til den opprinnelige størrelsen og la ned det også, og stakk skrinet i vesken igjen. Idet hun trakk igjen glidelåsen, la Kate hånden sin over hennes, og blikkene deres møttes.

«Bestemoren din ville ha vært henrykt over dette, Ella. Hun ville ha blitt helt oppslukt av disse ledetrådene, og hun ville ikke

ha gitt seg før hun fant ut hva de betydde. Jeg kan nesten se gløden i øynene hennes.»

Ella smilte ved tanken på bestemoren. Det var bare noen måneder siden hun døde, og tapet hadde vært smertefullt for dem alle sammen. Men til syvende og sist hadde det vært lettere å vite at hun hadde fått fred enn å se henne fortsette å lide. Kreftsykdommen hadde vært så aggressiv at hun bare hadde levd noen få måneder etter at diagnosen ble stilt, og hun hadde trukket sitt siste åndedrag med Ellas mor sittende ved sengen.

«Så du mener altså at vi skal forsøkte å finne ut hva disse ledetrådene har å fortelle oss? At vi skal gjøre dette for henne?» spurte Ella.

Kate nikket. «Det mener jeg. Og jeg mener også at vi foreløpig skal holde dette for oss selv.»

«Med andre ord vil du ikke at moren min skal legge en demper på entusiasmen vår og sette en stopper for alle undersøkelser?»

«Det er akkurat det jeg sier, ja. Du kjenner meg altfor godt.»

De lo begge to, med hodene tett sammen. Og du kjenner moren min så altfor godt også. Ella løftet glasset sitt, full av dårlig samvittighet for at hun trivdes så mye bedre sammen med Kate enn med moren sin nå for tiden. Kate var nesten mere en venninne enn en tante for henne nå. «Skål for at vi finner ut hvem oldeforeldrene mine var.»

«Ja, skål for det,» sa Kate, og så klinket de glassene mot hverandre før de konsentrerte seg om maten som var blitt servert.

Ella skulle akkurat til å smake på breiflabben, men stoppet midt i bevegelsen da Kate la fra seg gaffelen sin og så inntrengende på henne.

«Hva om denne niesen til Hope vet mere enn hun vil ut med? Kanskje hun har arkiver som vi kan be om å få se på, eller andre ledetråder som kan fortelle oss mere?»

Ella tenkte seg om. Mia, Hopes niese som hun hadde truffet tidligere på dagen, hadde virket svært oppriktig da hun fortalte

historien sin, og hvis noen kunne hjelpe dem å få ledetrådene til å gi mening, var det antagelig henne. Men hun ville vel ha sagt det hvis hun hadde flere opplysninger å komme med?

«Du har rett. Jeg skal ta kontakt med advokaten i morgen og spørre om de vil sette meg i forbindelse med henne. Det er absolutt verdt et forsøk.»

Kate smilte. «Ja, det er det helt avgjort! Og hvem vet? Kanskje hun faktisk sitter med informasjon som kan hjelpe oss på rett vei.»

Ella forsynte seg med blekksprut og nøt hver munnfull av den deilige maten. Men tankene hennes var langt, langt borte, beskjeftiget med å finne ut hvordan hun skulle klare å få Mia til å avsløre mere om denne mystiske Hope. Hun ville vite mere om Hope’s House, og om hvordan en enkelt kvinne helt på egen hånd hadde klart å hjelpe så mange gravide mødre og babyene deres.

Ella satt i sengen, godt støttet opp av puter, og krøllet tærne velbehagelig inn i den tykke, myke dynen. Skrinet sto åpent på fanget hennes, og notearket lå ved siden av det, men hun var opptatt med å studere fotografiet. Hun holdt det så tett opp mot øynene at det nesten rørte ved nesen hennes, som om hun på magisk vis skulle være i stand til å gjenkjenne de menneskene som stirret tilbake på henne, hvis hun bare så lenge nok på dem.

Men hvis hun skulle være ærlig, var det landskapet rundt dem som i størst grad fanget oppmerksomheten hennes. Tenk hvordan det ville være å male dette! Hun klarte ikke å slutte å tenke på det – hun kunne nesten se seg selv gripe en pensel og gjenskape den skjønnheten som var så umiskjennelig gresk, med fingrene fulle av malingflekker og en hud som glødet av varme under den klare, gylne solen.

Tro hvordan det ville føles? Det var flere år siden hun hadde malt noe. Dagen etter at Harrison døde, hadde hun pakket vekk det bildet hun arbeidet med, og satt staffeliet opp på loftet i foreldrenes

hus. Den skapende delen av henne døde sammen med broren, skjønt hun hadde tenkt på det mere eller mindre konstant hele tiden etterpå, og selv om hun av og til verket av en nesten ubeskrivelig lengsel etter å male, hadde hun aldri vaklet i den beslutningen hun hadde tatt. Men nå i kveld, etter Kates bemerkninger, hadde hun begynt å fundere igjen. Hva om? Ville det være så ille å finne tilbake til den delen av seg selv? Hvorfor kunne hun ikke ha en karriere samtidig som hun oppfylte den drømmen hun bar på? Måtte hun nødvendigvis tilbringe resten av livet som den perfekte datteren, datteren med den perfekte karrieren, den datteren foreldrene aksepterte og godkjente? Eller kunne hun på en eller annen måte finne en ny vei fremover, en vei som var mere i pakt med hennes egne ønsker og behov?

Hun kikket bort på telefonen og følte trang til å ringe til moren, men hun visste at det ikke var noen god idé. En gang i tiden ville moren ha vært den første hun ringte til for å fortelle nyheter eller drøfte sine egne følelser og opplevelser. Det ville ha vært moren som lo sammen med henne, spurte hva slags maleri hun arbeidet med, og forsikret henne om at den kreative siden av henne var minst like viktig som den praktiske. Men den første kvelden hun var på universitetet, hadde hun ikke bare mistet broren sin – hun hadde mistet moren sin også. Den varme, positive, optimistiske kvinnen som hadde oppdratt henne, var plutselig blitt forvandlet til et menneske hun knapt nok kjente igjen, og uansett hvor mange år som gikk, hadde hun aldri fått så mye som et glimt av den gamle moren sin igjen. Huset deres var blitt et tempel for Harrison, et trist sted konsentrert om en fortid som var borte for alltid, samme hvor inderlig de alle ønsket at de kunne forandre det som hadde skjedd. Ella plasserte ledetrådene og skrinet på nattbordet, slukket lyset og la seg godt til rette under dynen. Men straks hun lukket øynene, så hun seg selv med en pensel i hånden og blikket rettet utover et knallblått hav som var gjengitt på lerretet foran henne.

Jeg ønsker å ta opp malingen min igjen. Det var bare om natten hun hvisket frem disse ordene, for hun hadde gjort det til en karriere å kjøpe og selge kunst, ikke skape den, og hun kunne ikke se for seg hvordan disse to delene av henne kunne fungere side om side. Ikke nå.

Ka P ittel 3

Familien Konstantinidis’ gods, Athen, 1967

«Er du sikker på at du ikke har lyst til å bli med meg, vennen min?»

Alexandra kikket opp da moren snakket til henne. Hun sto i døren til rommet hennes, kledd i ridebukser, høye, svarte ridestøvler og en hvit, ermeløs skjorte, og så ut som hun var klar for et offisielt fotoopptak. Det mørke håret var trukket vekk fra ansiktet og samlet i en knute i nakken.

Alexandra ristet på hodet og strøk åndsfraværende vekk en lokk av sitt eget mørke hår, som var så likt morens. Forskjellen var at hennes var løst og falt nedover ryggen i et utemmet virvar av krøller. «Du vet at jeg ikke er like glad i å ri som du er, mor. Kanskje en annen dag.»

Moren kom inn i rommet og satte seg på sengen ved siden av henne. Alexandra lot henne ta boken hun satt med i hendene, krøllet føttene oppunder seg og betraktet morens smilende ansikt.

«Du leser Jane Austen, ser jeg?»

Alexandra nikket og merket at hun rødmet litt. Faren mente at det var et rent tidsspille å lese bøker, men det var ingenting hun likte bedre enn å fordype seg i en roman. «Ja, det gjør jeg.» Hun

visste at moren var imponert over lesingen hennes, og særlig når hun leste engelske tekster. Alexandra hadde kanskje ikke vært så veldig begeistret for ridetimene hun hadde fått de siste årene, men hun satte desto større pris på engelsklæreren sin.

«Er du sikker på at du ikke kan legge fra deg boken en times tid og ta en ridetur sammen med moren din? Det er en så praktfull dag, og jeg tror at selv dronningen kunne ha følt seg fristet til å bli med meg.»

Alexandra kastet et blikk på boken og skulle til å åpne munnen, men moren strøk henne lett over kinnet, smilte til henne og kysset henne på pannen. «Kos deg med boken din, du. Jeg burde ha visst bedre enn å spørre. Til gjengjeld kan du jo love meg å fortelle meg hva du synes om den stilige Mr. Darcy mens vi spiser middag i kveld.»

«Har du lest Stolthet og fordom?»

Moren lo og reiste seg. Hun la boken i fanget til datteren før hun svarte. «Selvfølgelig har jeg det. Men jeg var nok litt eldre enn tolv år da jeg fikk tak i den.» Hun smilte. «Bestemoren din ville aldri ha gitt meg lov til å lese kjærlighetsromaner da jeg var på din alder. Hun var alltid fryktelig bekymret for det lettpåvirkelige unge sinnet mitt.»

Alexandra smilte og så etter moren da hun gikk bort til døren igjen. Øynene deres møttes, og morens blikk røpet de varme følelsene hun hadde for datteren sin, hennes eneste barn.

«Jeg er så glad i deg, Alexandra.»

«Jeg er glad i deg også,» svarte Alexandra, og i et sekund eller to overveide hun om hun skulle ombestemme seg. Men det var så varmt, og hun var ikke på langt nær så begeistret for hester som moren.

Hun åpnet boken igjen og begynte å lese, men da hun hørte latter utenfor noen minutter senere, reiste hun seg og gikk bort til vinduet. En bil hadde kommet opp den gruslagte innkjørselen, og hun så at moren gikk bort til den. Det var nesten som om hun

fornemmet at datteren betraktet henne, for hun kikket opp mot huset og skygget for øynene mot det skarpe sollyset. Alexandra vinket til henne, og moren sendte henne et slengkyss før hun satte seg inn i bilen.

Alexandra sukket og gikk tilbake til sengen igjen. Hun krøllet seg sammen mot putene og fant tilbake til det riktige stedet på siden. Moren hadde rett – de kunne snakke om handlingen mens de spiste middag, og hvis moren inviterte henne med på ridetur neste dag også, ville hun si ja. Det fantes verre ting å bruke ettermiddagen på enn en tur på hesteryggen, og hun var alltid glad for å ha morens udelte oppmerksomhet.

Alexandra løftet hodet, blunket et par ganger og så bort mot vinduet. Lyset hadde falmet, og hun strakte seg og kastet et blikk på klokken for å finne ut hvor sent det var blitt. Hun satte seg opp og svingte føttene ut på gulvet. Boken hennes lå på nattbordet, oppslått på den siste siden hun hadde lest. Hun måtte ha lagt den der før hun sovnet.

Hun smilte litt ved tanken på det moren hadde sagt om middagskonversasjonen, og skyndte seg å sjekke utseendet sitt i helfigurspeilet i hjørnet av rommet. Hun glattet ut skrukkene i kjolen med hendene, børstet håret og samlet det i nakken, og nikket fornøyd til sitt eget speilbilde før hun skyndte seg bortover gangen og gikk ned trappen mens hun lyttet etter morens stemme.

Det var stille i huset, men Alexandra gikk ut på kjøkkenet først. Antagelig ville hun finne moren der, i full sving med å overvåke tilberedningen av middagen. Kokken så opp og smilte, og Alexandra vinket til henne, skuffet over at moren ikke var der. Hun kikket inn i spisestuen og stuen, men moren var ikke å se noe sted. I det store og hele var hun litt av et vanedyr, og hun likte å ta seg en drink før middag mens hun sjekket at alt var slik hun ville ha det.

Alexandra hørte stemmer inne fra farens kontor. Hun nølte litt før hun gikk bort til den åpne døren for å se om moren kanskje

befant seg der inne. På den andre siden ville hun nødig forstyrre faren hvis hun ikke var der. Alexandra var alltid forsiktig med å begi seg inn i det ene rommet som var hans alene – selv piken måtte be om tillatelse før hun gjorde rent der inne.

«Alexandra? Kan jeg gjøre noe for deg?»

Hun smilte høflig til faren og gikk bort til ham da han gjorde tegn til at hun kunne komme nærmere. Hun smilte til den andre mannen

som satt inne på kontoret. Samtalen mellom dem var stilnet da hun kom inn i rommet. Faren var som regel glad for å se henne så lenge hun ikke var til bry for ham, og så lenge hun ikke forlangte noe av ham. Det virket som han foretrakk å se henne fremfor å høre henne.

«Jeg ser etter mamma,» sa hun. «Vet du hvor hun er?»

Faren grep hånden hennes og klemte den lett. «Jeg tror hun er ute og rir.»

«Men det er flere timer siden hun dro,» sa Alexandra. «Pappa, hun –»

Han snudde seg vekk fra henne og begynte å snakke til den andre mannen igjen. Det var tydelig at hennes tilmålte tid var oppbrukt. Hun ville aldri ha blitt ute så lenge. Det var dette hun hadde ønsket å si til faren. I stedet bøyde hun hodet og forlot rommet. Hun bestemte seg for å gå opp i annen etasje igjen, i tilfelle moren var inne hos seg selv og holdt på å skifte. Faren ville antagelig ikke legge merke til morens fravær før han kom og satte seg ved middagsbordet og oppdaget at plassen hennes sto tom.

Alexandra hadde akkurat lagt hånden på trappegelenderet da det banket kraftig på døren. Hun skvatt og ble stående som frosset fast. Det banket på nytt, umiddelbart etter den første gangen. Ingen kom for å åpne, så hun gikk bort til døren, grep etter håndtaket og trakk den opp – noe hun nesten ikke kunne huske at hun hadde gjort før. Det var nesten alltid noen i huset som kunne ta seg av slike oppgaver.

«Miss Konstantinidis?»

Hun svelget da hun fikk se to menn i uniform som stirret på henne, tilsynelatende nokså overrumplet. Hun kastet et blikk bort på politibilen som sto rett bak dem, og deretter flyttet hun blikket tilbake til ansiktene deres igjen og så hvordan øynene deres myknet, oppfattet uttrykket i ansiktene deres da de betraktet henne, som om de hadde medfølelse med henne.

«Gjelder det moren min?» Er det derfor hun ikke er hjemme ennå? Er de kommet for å fortelle meg hvorfor?

«Er faren din hjemme?» spurte offiseren mildt. «Vi må –»

«Fortell meg det, vær så snill!» hvisket hun og klemte hardere om dørhåndtaket. Bena hennes begynte å dirre og truet med å gi etter under henne. «Er det moren min? Har det skjedd noe med …»

Ordene satte seg fast i halsen hennes da den ene politimannen tok et skritt frem og la hånden på armen hennes. Håndflaten hans hvilte klosset på kjolestoffet. Nå så hun at øynene hans var fuktige av tårer, og da forsto hun det. I det øyeblikket visste hun at uansett hva det var, uansett hvilke nyheter de var kommet for å overbringe, ville de antagelig knuse hjertet hennes.

I det samme dukket faren opp ved siden av henne, men hun ble stående der hun var i stedet for å trekke seg unna og slippe ham frem. Hun måtte høre hva de var kommet for å si.

«Vi kondolerer og føler med Dem i sorgen, Mr. Konstantinidis,» sa en av mennene. «Men vi må dessverre meddele Dem at Deres kone pådro seg fatale skader som et resultat av …»

«Sorg?» utbrøt Alexandra. Han hadde sagt sorg. Betydde det at moren ikke kom hjem igjen? Hun blunket vekk tårene som nesten øyeblikkelig hadde presset seg frem, fuktigheten som klynget seg til øyevippene, mens hun strevde med å ta inn det politimannen forsøkte å formidle til faren hennes. «Har moren min … Jeg mener, er moren min –»

«Er min kone død? Er dere kommet for å fortelle meg at min kone er gått bort?»

«Ja, sir. Vi forstår det slik at hun døde etter et fall fra hesten hun satt på.»

Alexandra lukket øynene da verden begynte å spinne rundt henne, da hun ikke lenger hørte hva han sa, da bena ga etter under henne, da hun sank sammen på gulvet.

Hvorfor sa jeg ikke ja? Hvorfor ble jeg ikke med henne? Hvorfor reiste jeg meg ikke da hun kom for å be meg om det? Hvorfor var jeg ikke der sammen med henne?

Sterke armer la seg rundt henne, og farens hevede stemme fylte ørene hennes, men Alexandra knep øynene hardt igjen og begynte å skrike. Tårene strømmet nedover kinnene hennes, hjertet verket av lengsel etter den vakre moren som hun aldri ville få se igjen.

Faren så henne nesten ikke – han hadde knapt nok tid til å hilse på henne om morgenen, men moren – moren hadde vært alt for henne. Moren var et skinnende lys i et rom fullt av kjedelige, oppblåste gamle menn, en kvinne som visste nøyaktig hva hun ønsket seg av livet, og som ikke var redd for å kreve det for seg selv og for datteren sin. Moren hadde gjort livet hennes verd å leve.

Mamma, jeg kan ikke leve videre uten deg. Jeg kan ikke.