Den kubanske datteren by Kagge Forlag

Soraya LANE Den kubanske datteren

Oversatt av

Benedicta

Windt-Val, MNO

First published in Great Britain in 2023 by Storyfire Ltd trading as Bookouture.

Originalens tittel: The Cuban Daughter

Oversetter: Benedicta Windt-Val, MNO

Omslagsdesign: Debbie Clement

Tilrettelagt for norsk utgave av Trygve Skogrand

Papir: Creamy 70 g 2,0

Boka er satt med Fanwood 11/14,5 Sats: akzidenz as | Dag Brekke

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen

ISBN: 978-82-489-3474-5

Kagge Forlag AS

Akersgata 45 0158 Oslo

www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Til Richard King

Takk for at du tror på denne serien og forteller verden om den.

PROLOG

Den private resi D ensen til sukkerbaronen

Julio Diaz, Havanna, Cuba, mot slutten av 1950

Esmeralda og søsteren hennes, María, gikk arm i arm inn i stuen der faren ventet dem. Piken hadde kommet løpende opp til dem for å gi beskjed om at faren hadde fått en gjest, og at de måtte komme ned med en gang, men dette var ikke noen uvanlig begivenhet. Faren likte å vise frem døtrene sine, de var hans stolthet og glede. Før, mens moren deres ennå var i live, hadde foreldrene underholdt gjestene sine i fellesskap, og døtrene hadde bare vært en snartur innom for å hilse på, men nå foretrakk faren å ha døtrene sine til stede hele tiden. Det var ingenting han likte bedre enn å se dem smile og konversere med forretningsforbindelsene og vennene hans. Øynene hans lyste alltid opp når de kom inn i rommet, som om han aldri var mer tilfreds enn når han var sammen med døtrene sine.

Men denne dagen var annerledes. For første gang mistet Esmeralda sin nøye innstuderte fatning. Føttene hennes stoppet opp helt av seg selv, enda María fortsatte å gå og forsøkte å trekke henne med seg, og Gisele gled inn i rommet i kjølvannet deres og

dultet borti skulderen hennes idet hun passerte, ivrig etter å se hvem den uventede gjesten var.

For mannen som reiste seg fra den overdådige, gullkantede sofaen deres og bukket lett idet Esmeralda og søstrene hennes kom inn, var Christopher.

Min Christopher er her! Hjertet hennes hoppet over et slag, og hun ble tørr i munnen. Det er ikke mulig. Hvordan kan Christopher være her, på Cuba?

«Esmeralda, du husker señor Christopher Dutton fra London?» Faren strålte mot henne, og asken drysset fra sigaren hans da han vinket henne nærmere. «Og dette er de to andre døtrene mine, María og Gisele.»

Esmeralda tvang føttene til å bevege seg. Hun ville ikke at faren skulle oppdage hvor berørt hun var av Christophers nærvær, og hun var takknemlig for at øynene hans bare så vidt møtte hennes, og at han ikke fortrakk en mine. Hadde hun bare innbilt seg det som hadde skjedd mellom dem i London? Blikkene han hadde sendt henne, måten hendene deres hadde streifet hverandre på – lillefingeren hans som hadde strøket mot hennes da hun gikk fra ham den aller siste gangen?

«Det er en stor glede å treffe Dem igjen, frøken Esmeralda,» sa Christopher og nikket til henne før han hilste, først på María, deretter på Gisele. Rødmen steg opp i kinnene hennes mens hun betraktet ham, og María sendte henne et blikk over skulderen, med hevede øyebryn, idet han presset et kyss mot hånden hennes. Selvsagt hadde Esmeralda fortalt søsteren sin alt om den kjekke engelskmannen som hadde opptatt tankene hennes etter at hun kom tilbake fra London, men aldri i livet om hun hadde forestilt seg at han ville komme til Cuba for å besøke dem. Da det ble hennes tur, holdt Christopher hånden hennes akkurat et sekund for lenge, med leppene mot huden hennes, mens han så henne rett inn i øynene.

«Hva … hva …» Esmeralda renset stemmen og tok seg raskt sammen da han slapp hånden hennes. «Hva bringer Dem hele veien til Havanna, Mr. Dutton?»

«Faren Deres har uttrykkelig insistert på at en fra selskapet måtte komme hit for å sette seg inn i sukkerproduksjonen,» forklarte Christopher og satte seg igjen da Julio Diaz gjorde tegn til at alle skulle slå seg ned. Men blikket hans var fortsatt rettet mot henne. «Jeg må innrømme at han er en mann det er svært vanskelig å si nei til, og jeg kunne ikke motstå fristelsen til å foreta reisen til Cuba selv, etter alle de historiene De underholdt meg med i London. De tegnet et virkelig vakkert bilde av det eksotiske landet Deres.»

En av tjenestepikene kom inn i stuen til dem, og da farens oppmerksomhet ble avledet, benyttet Esmeralda anledningen til å se ordentlig på Christopher. Knuten i magen hennes forsvant da han smilte, og uttrykket i øynene hans fortalte at han var like glad for å se henne som hun var for å se ham.

Kanskje det likevel ikke bare var innbilning at han har følelser for meg.

«En flaske av den beste champagnen vår,» beordret faren, pattet på sigaren og sendte små aromatiske røykskyer ut i luften. Tjenestepiken skyndte seg av sted for å hente det han hadde bedt om.

Da Esmeralda skulle gå forbi Christopher, kom hun så tett på ham at stoffet i kjolen hennes måtte ha strøket mot kneet hans, og pusten satte seg fast i halsen hennes da han grep den ene fingeren hennes i forbifarten. Det var bare snakk om brøkdelen av et sekund da fingrene deres lukket seg rundt hverandre i et grep så flyktig at ingen kunne ha rukket å legge merke til det, men det fortalte henne alt hun hadde behov for å vite.

Han kom ikke bare for å se Cuba.

Han reiste hele denne lange veien for å se meg.

Ka P itte L 1

l on D on, nåti D

Claudia hadde skrudd opp musikken mens hun ga den hvite vinduskarmen et siste strøk med maling. Hun hadde brukt seks måneder på å pusse opp leiligheten og blåse liv i det utdaterte interiøret, og nå var det bare et par dager igjen før hun var ferdig med renoveringen.

Hun tok et par skritt tilbake og så rundt seg på det hun hadde fått til. Det kjentes nesten trist å skille seg av med dette stedet, selv om hun aldri hadde hatt noen planer om å beholde det. Dette er et arbeidsoppdrag, formante hun seg selv. Det kan ikke nytte at du forelsker deg i prosjektet. Det er ikke hjemmet ditt.

Dette var den andre leiligheten hun hadde renovert i Chelsea i løpet av det siste året, og hun elsket jobben sin. Planleggingen, malingen, innredningen – alt var helt forskjellig fra det hun hadde arbeidet med tidligere, men det ga henne en tilfredsstillelse som det første karrierevalget hennes aldri hadde klart å gi.

Musikken stanset idet telefonen hennes ringte, og hun la fra seg penselen og tørket av hendene på arbeidsbuksene før hun tok den. Selv før hun så på skjermen, visste hun at det antagelig var en av

foreldrene hennes; de eneste som ringte til henne nå for tiden, var familien hennes og telefonselgere.

Det viste seg at hun hadde helt rett. «Hei, mamma.»

«Hei, vennen min. Hvordan går det med deg?»

«Bra. Jeg holder på å legge siste hånd på noe malerarbeid, men jeg er nesten ferdig her.»

«Fantastisk! Vi gleder oss til å se leiligheten neste gang vi kommer.»

Claudia visste hvor vanskelig overgangen hadde vært for moren hennes. Hun hadde vært så stolt av den eneste datteren sin da Claudia studerte bedriftsledelse ved universitetet, og enda stoltere da hun fikk tilbud om en imponerende stilling i finansverdenen, akkurat som faren sin. Broren hennes var advokat, men moren hadde aldri gått på universitetet eller hatt sin egen karriere, og Claudia følte det ofte som om hun nå realiserte drømmene sine gjennom datteren. Det hadde hun i hvert fall gjort helt frem til den dagen da Claudia sa opp den imponerende jobben sin og erklærte at hun ville begynne å renovere hus og leiligheter i stedet.

«Er det fortsatt greit at jeg kommer og besøker dere til helgen?» spurte Claudia nå.

«Selvsagt! Vi gleder oss veldig til å se deg, men det var ikke derfor jeg ringte.»

Claudia begynte åndsfraværende å rense penselen mens hun ventet på at moren skulle fortsette.

«Jeg lurte faktisk på om du kunne delta i et møte for meg, nå på fredag.»

«Fredag førstkommende? Ja, så klart. Hva dreier det seg om?»

Moren renset stemmen. «Altså, jeg vet at dette virker ganske merkelig, men vi fikk et brev adressert til boet etter bestemoren din … Faren din tror at det bare er svindel, men jeg mener at det verdt å møte opp, om så bare for å se hva det hele går ut på.»

«Ja vel,» sa Claudia og gikk ut på kjøkkenet for å lage seg en kopp kaffe mens hun lyttet til moren. Hva slags avtale kunne det være som faren ikke var begeistret for?

«Jeg skal videresende brevet til deg etter at vi har snakket sammen, men det ville bety mye for meg hvis du kunne tenke deg å møte opp. Jeg synes det ville være respektløst overfor bestemoren din hvis vi ikke undersøker hva saken dreier seg om, i hvert fall.»

Claudia nikket. Det var sjelden moren ba henne om en tjeneste, så hun hadde ikke noe imot det, selv om det bekymret henne at faren trodde at henvendelsen kunne være et forsøk på svindel. Instinktene hans var som regel riktige.

«Klart jeg skal gå hvis du ønsker det, mamma. Bare send meg detaljene.»

«Takk, snille deg. Jeg visste at du ville si ja.»

De snakket sammen i noen minutter til før Claudia sa adjø, og bare et øyeblikk etter at hun hadde brutt forbindelsen, kom den varslede e-posten. Hun åpnet den og leste fort igjennom teksten.

Til den det måtte angå

I forbindelse med boet etter Catherine Black ønsker vi Deres nærvær i kontorene til Williamson, Clark & Duncan i Paddington, London, fredag den 26. august klokken 09.00, der De vil få overrakt en gjenstand som er etterlatt til boet.

Vi ber Dem om å kontakte kontoret for å bekrefte mottagelsen av dette brevet.

Claudia leste det en gang til, nokså forbløffet. Ikke rart at faren trodde at dette måtte være et forsøk på bedrageri. Men hvis moren ønsket at hun skulle finne ut hva det handlet om, skulle hun selvfølgelig møte opp. Det hadde vært en stor sorg for dem alle da bestemoren døde, ikke minst fordi det var bestemoren som hadde vært den store kokken i familien, og hun hadde alltid samlet hele

familien til lunsj hver søndag – en tradisjon som hadde ebbet ut etter at hun gikk bort året før. Kanskje var det fortsatt for tidlig for moren å forholde seg til boet. Kanskje var det snakk om noen detaljer som ikke var på plass ennå, selv om faren vanligvis var svært ryddig når det gjaldt å ta seg av papirarbeid og løse tråder.

Claudia satte på musikken igjen og gikk en runde gjennom leiligheten. Hun hadde ikke lyst til å tenke på hvor vanskelig dette siste året hadde vært. Hun hadde mistet bestemoren og sin beste venninne med bare noen måneders mellomrom, og en av årsakene til at hun elsket den nye jobben sin, var at den ikke hadde noen forbindelse med fortiden.

Hun smilte mens hun betraktet arbeidet sitt. Leiligheten var blitt utrolig lekker – veggene var eggeskallfarget, kjøkkenet var nesten ferdig, og gulvplankene under den beskyttende plasten hadde den helt riktige løden. Det kom til å ta seg strålende ut når bare møblene kom på plass.

Ganske visst hadde hun byttet ut den velsittende drakten med en overall, og håret var satt opp i en bustete knute i stedet for en formfullendt frisyre, men sannheten var at hun aldri hadde vært lykkeligere. Hun kunne ikke ha fortsatt i den gamle jobben sin, ikke etter det som hadde hendt, og dette arbeidet fikk henne til å føle seg vel, ikke stresset og anspent slik som før.

Nå må jeg bare få solgt dette prosjektet med god fortjeneste.

Claudia gikk rundt i leiligheten sammen med eiendomsmegleren, viste henne de nyoppussede badene og beundret de nye møblene som var kommet på plass. De avsluttet runden i den åpne planløsningen med kjøkken og stue i ett. Solen skinte, og hun hadde satt opp dørene ut til terrassen – det var en av de dagene da det var umulig ikke å føle seg glad.

«Leiligheten er praktfull, rett og slett praktfull,» sa megleren og lot hånden gli over steinplaten på kjøkkenbenken. «Jeg er sikker på at vi kan selge den ganske fort. Når vil du ha den ut på markedet?»

«Jeg tar en avgjørelse i løpet av denne uken,» sa Claudia med et blikk ut på møblementet på terrassen. Hun kunne se seg selv sitte der ute. Men hvis hun ble boende her, måtte hun finne seg en annen type arbeid, for hun ville ikke ha råd til å kjøpe et nytt prosjekt hvis hun ikke solgte dette stedet. Kanskje det hadde vært dumt av henne å bo her mens hun pusset opp – det var naturligvis derfor hun var blitt så knyttet til leiligheten.

15 Ka P itte L 2

«La meg få vite hva du bestemmer deg for, da,» sa megleren. «Jeg vet at vi har klienter som gjerne vil se den, til og med før vi legger den ut.»

Det summet i Claudias telefon, og hun tok den opp av lommen. Møte med advokat. «Jeg er lei for det, men jeg oppdaget plutselig at jeg er sent ute til et møte. Du hører fra meg ganske snart. Takk for at du kom!»

Hun skyndte seg å følge megleren ut, og så løp hun inn på soverommet, rotet gjennom garderoben sin og fant en marineblå jakke som hun trakk på seg over den hvite T-skjorten. Så dro hun på seg et par jeans, stakk føttene i et par joggesko, grep vesken og skyndte seg ut.

Undergrunnen fra Sloane Square til Paddington gikk hvert tiende minutt, og et blikk på klokken fortalte henne at hun burde rekke frem til møtet i tide. Og det var nok heldig for henne, for hvis hun kom for sent, kom moren til å bli rasende på henne. Claudia ankom de store lyse kontorlokalene til Williamson, Clark & Duncan ti minutter før avtalt tid. Hun meldte seg hos resepsjonisten, fant seg en stol i venteværelset og forsøkte å få igjen pusten. Hun kunne ikke fordra å være sent ute, så hun hadde løpt hele veien fra stasjonen til kontorbygget, selv om det egentlig ikke hadde vært nødvendig. Pussig nok oppdaget hun at nesten alle de andre som satt der og ventet, var kvinner på omtrent samme alder som henne. Flere av dem satt og kikket igjennom ukeblader, mens noen få satt på samme måte som henne, med vesken på fanget, og så seg om.

Hun hadde ikke hatt tid til å tenke så mye på dette møtet på forhånd, men nå når hun satt her, var hun tilbøyelig til å si seg enig med moren. Dette så ut til å være helt legitimt. Kontorlokalet var i seg selv nok til å overbevise henne.

Før hun rakk å tenke så mye mer, reiste den vennlige unge resepsjonisten seg bak skranken og henvendte seg til de ventende.

Claudia ble overrasket over å høre henne rope opp en hel rekke kvinnenavn, ikke bare hennes eget.

Noen av kvinnene vekslet blikk med henne, og Claudia holdt seg litt tilbake for å la to av dem gå foran henne. Hun hørte at en av dem nevnte noe om en arv, og spisset ører med en gang.

Hmm … tanken på arv hadde ikke streifet meg engang. Det ville ha vært akkurat likt bestemoren hennes å sørge for at alle i familien ble tatt vare på.

Småpraten rundt henne forstummet brått da de kom inn i et stort konferanserom, der de ble anvist plasser. En velkledd mann satt ved enden av bordet. Til venstre for ham satt en kvinne i midten av tredveårene og betraktet alle som kom inn med oppsperrede øyne. Hun var ulastelig kledd i silkebluse og svarte bukser med høyt liv, og antrekket minnet Claudia om den stilen hun selv hadde hatt da hun arbeidet i finansverdenen. Det var nesten så hun savnet den gamle garderoben sin når hun så på henne.

Claudia tok imot et ark hun fikk utlevert, lente seg tilbake i stolen og begynte å skumlese teksten. I det samme begynte den dresskledde mannen å snakke, og hun ble ikke overrasket da han åpnet med å fastslå hvor uvanlig det var at han hadde invitert dem til et gruppemøte på denne måten.

Hun så seg om i rommet, nysgjerrig etter å finne ut om noen av de andre kvinnene visste hvorfor de var der, eller om alle følte seg like forvirret som henne, uten den fjerneste anelse om hva dette dreide seg om. Advokaten reiste seg og tok et par skritt frem. Den ene hånden hans forsvant hjemmevant ned i lommen da han smilende fortsatte å snakke.

«Jeg er John Williamson, og dette er klienten min, Mia Jones. Det var hennes forslag at jeg skulle innkalle dere hit i dag, og utgangspunktet for møtet er at hun gjerne vil oppfylle ønsket til sin avdøde tante, Hope Berenson. Vårt firma representerte tanten til Mia for mange år siden.»

Claudia grep vannglasset som var satt frem foran henne, og tok en slurk mens hun lurte på hvem i all verden denne Hope Berenson var.

«Du vil kanskje overta her, Mia, og forklare hva det dreier seg om?» foreslo Williamson.

Mia nikket og reiste seg. Claudia rettet seg opp i stolen for å lytte. Hun registrerte hvor nervøs den unge kvinnen plutselig virket – eller kanskje hun rett og slett ikke var vant til å snakke til en hel gruppe.

«Som dere nettopp har hørt, var min tantes navn Hope Berenson, og i mange år drev hun en privat institusjon her i London, Hope’s House, et hjem for ugifte mødre og babyene deres. Hun var kjent for sin diskresjon, og ikke minst for sin vennlighet mot disse kvinnene, noe som var i strid med tidens syn på dem.» Mia lo litt usikkert og kastet et blikk rundt i rommet. «Dere lurer sikkert på hvorfor i all verden jeg forteller dere alt dette, men jeg kan forsikre dere om at det ikke vil vare lenge før det gir mening.»

Hope’s House? Hva slags forbindelse kunne det være mellom bestemoren hennes og et hjem for ugifte mødre? Insinuerte denne Mia at bestemoren hennes hadde et barn født utenfor ekteskap? Var det derfor hun var blitt bedt om å komme? Moren hennes kom til å bli målløs hvis det skulle vise seg å være tilfellet!

«Hva har egentlig dette gamle huset med oss å gjøre?» spurte Claudia.

«Beklager, jeg burde selvfølgelig ha begynt med det!» utbrøt Mia og rødmet forlegent. Hun skjøv stolen tilbake og gikk bort til den andre siden av rommet. «Huset til tanten min skal rives nå, men hun hadde et stort kontor der hun oppbevarte journaler og alt sånt, og jeg husket hvor begeistret min egen mor hadde vært for det gulvteppet som lå der inne. Derfor bestemte jeg meg for å rulle det sammen og se om jeg kunne bruke det et eller annet sted, i stedet for at det bare skulle kastes. Men da jeg trakk det opp, fikk jeg øye på noe mellom to av gulvplankene. Og siden jeg nå engang er som jeg

er, gikk jeg og hentet noe jeg kunne bruke til å lirke opp plankene med, så jeg kunne undersøke hva som befant seg der nede.»

Claudia ristet på hodet og lente seg tilbake i stolen igjen. Utrolig. Og hun hadde fremdeles ikke fått svar på hva dette hadde med bestemoren hennes å gjøre.

«Da jeg løftet opp den første planken, fikk jeg se to små, støvete skrin, og da jeg løftet vekk planke nummer to, fant jeg enda flere – de sto på rekke og rad, alle med håndskrevne merkelapper på. Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne, men da jeg oppdaget at det sto et navn på hvert av skrinene, skjønte jeg at jeg ikke hadde noen rett til å åpne dem, uansett hvor ivrig jeg var etter å se hva de inneholdt.» Mia smilte da hun så opp, og møtte blikket til hver og en av dem før hun fortsatte: «Jeg har tatt med meg alle skrinene hit i dag, så dere kan få se dem. Det er nesten ikke til å tro at det er nysgjerrigheten min som har ført dere alle sammen hit.»

Rolig og forsiktig plasserte Mia det ene skrinet etter det andre på bordet, og Claudia lente seg frem, ivrig etter å se. Og med ett lyste bestemorens navn mot henne, håndskrevet på en merkelapp som var festet til et av de små skrinene. Catherine Black. Hvorfor står navnet til bestemoren min på et av disse skrinene? Hun klarte ikke å flytte blikket vekk fra merkelappen, selv om advokaten nå begynte å snakke igjen. Tro hvor lenge disse skrinene hadde vært bortgjemt?

Claudia verket etter å gripe det lille skrinet og rive av hyssingen så hun kunne få se hva som var blitt etterlatt til bestemoren hennes, men hun klarte å forholde seg rolig og lytte til det advokaten sa.

«Det vi ikke vet,» sa han og plantet begge hender på bordplaten og reiste seg langsomt fra stolen, «er om det har eksistert andre slike skrin som er blitt utlevert i årenes løp. Vi vet ikke om Hope av en eller annen grunn selv valgte å la være å gi fra seg disse syv, eller om det rett og slett ikke var noen som gjorde krav på dem.»

«Hvis det første er tilfellet, er det jo mulig at jeg nå har avdekket noe jeg ikke burde ha rørt ved,» avsluttet Mia for ham.

En av de andre kvinnene reiste seg, men Claudia hørte overhodet ikke hva hun sa, og registrerte bare så vidt at hun forlot rommet. Bestemoren min var adoptert – og jeg ante ikke noe om det! Visste hun det selv, tro? Men hvis bestemoren hadde vært klar over det, ville hun garantert ha fortalt det til datteren sin, som i sin tur ville ha fortalt det til Claudia. Eller var dette kanskje en av disse familiehemmelighetene som ingen snakket om?

Claudia skrev navnet sitt på det dokumentet advokaten la foran henne, og deretter grep hun ivrig etter skrinet sitt. Det var laget av tre, med en hyssing som var knyttet stramt rundt det, og en navnelapp som klart og tydelig identifiserte mottageren.

Claudia lot blikket gli langsomt over bestemorens navn igjen – alle bokstavene var lenket sammen i den mest formfullendte håndskrift, som antagelig tilhørte denne Hope. Claudia gjettet at hun hadde skrevet lappen like etter at bestemoren ble født.

Hun reiste seg og hengte vesken over skulderen, men holdt fremdeles skrinet i hånden. «Tusen takk,» sa hun til Mia. Du har virkelig gjort litt av en innsats for å gjenforene alle disse skrinene med de rettmessige eierne.»

«Ingenting å takke for.» Mia smilte varmt og la hånden på armen til Claudia et øyeblikk. «Takk for at du kom og hentet det.»

Idet Claudia forlot rommet, la hun merke til at det sto igjen et enkelt skrin på bordet. Åpenbart var det ingen som hadde meldt seg for å hente det. Hun skyndte seg ut i solen og bestemte seg for å finne nærmeste kafé. Nysgjerrigheten brant i henne, og det kom ikke på tale å vente til hun kom hjem før hun knyttet opp hyssingen og fant ut hva som skjulte seg i det lille skrinet.

Ka P itte L 3

Esmeralda sto sammen med to av søstrene sine ved foten av den imponerende trappen, og tok et overblikk over rommet. Kelnere sto parat med sølvbrettene høyt hevet og tilbød champagne til alle som kom forbi, en strykekvartett spilte i det borterste hjørnet, og flere par danset ute på marmorgulvet. Alle kvinnene var staset opp i sine fineste kjoler, med glitrende smykker i ørene og rundt hals og håndledd. Rommet var fullt av de rikeste familiene i Havanna, men likevel rettet alle blikket mot Diaz-søstrene idet de gjorde sin entré.

«Der har vi jo de vakreste jentene på Cuba!»

Esmeralda lo og dasket til fetteren sin, Alejandro, da han ropte det ut. Han klarte alltid å få henne til å le – og å gjøre seg til latter på en eller annen måte.

«La oss være i fred, Alejandro,» klaget søsteren hennes, María. «Du skremmer alltid vekk alle guttene!»

Esmeralda lo og stakk hånden innunder armen til Alejandro, godt tilfreds med å forlate søstrene og rusle rundt i rommet sammen med ham. Hun kjente alle de unge mennene som var til stede,

Havanna, Cuba, mi Dtveis i 1950

og var ikke interessert i noen av dem, så da var det praktisk å ha fetteren for hånden. Hun aktet i hvert fall ikke å beklage seg over at han skremte dem vekk.

«Jeg løy for litt siden,» sa han. «Du er den vakreste jenta på Cuba, Es.»

Hun la hodet mot skulderen hans. «Du trenger ikke å smigre meg, Alejandro. Bare sørg for å legge beslag på meg, så ingen kan by meg opp til dans.»

«Det vet du jeg gjør med glede. Det hindrer nemlig alle mødrene i å vise frem døtrene sine til meg,» lo han. «Man skulle tro det var prisbelønnede kyllinger, slik som de setter dem på utstilling. Det er en skam og en skjensel.»

De lo, begge to. Alejandro var for tiden forelsket i en jente som bodde i Santa Clara, og Esmeralda var ikke interessert i å gifte seg bare for å gjøre det. Hun trivdes i sin rolle som farens favoritt, likte å lære alt hun kunne om sukkerhandelen, og var tilfreds med å stå ved hans side i selskapene og oppfylle sine plikter overfor familien. Hvis moren hadde vært i live, ville hun sikkert ha vært som en hvilken som helst annen kubansk mamá, fast bestemt på å finne perfekte ektemenn til alle døtrene sine – den eldste først. Men faren var langt mer interessert i å ha døtrene sine rundt seg. Esmeralda var sikker på at han ønsket å ha dem boende under sitt tak så lenge som overhodet mulig, og at han foretrakk at hjemmet hans var fylt med deres nærvær og latter.

«Du vet at du blir nødt til å gifte deg en vakker dag, Esmeralda. Du kan ikke klamre deg til armen min resten av livet!»

Hun sukket. «Jeg vet det. Men jeg vil ha en mann som slår bena vekk under meg. Jeg vil ha en mann som lytter til meg, og som ikke bare vil at jeg skal være spak og føyelig og smile pent, uten noen egne meninger.» Hun lo høyt. «Jeg kjenner allerede alle mennene her, og det er ingen av dem som interesserer meg.» Hun smøg seg tettere inntil ham. «Bortsett fra deg, naturligvis. Du er kveldens høydepunkt for meg.»

Alejandro lo, og da orkesteret spilte opp igjen, grep han hånden hennes og trakk henne ut på gulvet der andre par virvlet rundt dem. Esmeralda foretrakk å danse med fetteren fremfor noen av de andre unge mennene. Søstrene hennes skjønte det ikke, for de lengtet inderlig etter å forelske seg, og kunne ikke forstå motviljen hennes, men når hun var sammen med Alejandro, var det ingen av de potensielle frierne som våget å prøve seg på å engasjere henne. Han var farens nestkommanderende og nøt stor respekt i forretningslivet, tross sin unge alder. Hvis en mann er modig nok til å nærme seg meg når jeg er sammen med ham, er han kanskje også verdt å si ja til.

«Den som klarer å stjele hjertet ditt, er en heldig mann, Es. Det må du ikke glemme.»

Hun smilte bare. «Jeg kunne si det samme om den jenta som allerede har stjålet ditt.»

Esmeralda fikk ofte frokosten båret opp til seg så hun kunne sitte i sengen og nyte den, men på søndagene ville faren helst at hele familien skulle spise sammen et godt stykke ut på formiddagen. Det var den ene dagen i uken han ikke dro tidlig av sted på arbeidet. Livet hans var sentrert rundt forretningsdriften, og tankene hans dreide seg som oftest om sukkerimperiet hans. Esmeralda hadde hørt rykter om at han var den rikeste mannen på Cuba, men hun hadde aldri samlet mot nok til å spørre ham rett ut om økonomien deres. Det eneste hun visste, var at gavmildheten hans overfor døtrene var grenseløs – han ga etter for deres minste innfall på en måte som aldri ville ha blitt akseptert dersom moren hennes hadde vært i live.

Marisol kom ut i gangen samtidig med Esmeralda, så hun holdt lillesøsteren i hånden mens de gikk ned den brede, buede trappen. En barnepike fulgte etter, men Marisol ville alltid helst at storesøsteren skulle ta seg av henne.

«Kom igjen, cariña,» hvisket Esmeralda da Marisol kikket opp på henne. «Du kan sitte sammen med meg i dag.»

Marisol var bare tre år gammel og den snilleste vesle jenta Esmeralda kunne tenke seg, selv om hun ikke ble oppdratt av moren deres, som døde da hun ble født. Men hun var heldig likevel, for alle de tre søstrene hennes forgudet henne, og hun ble båret på hendene uansett hva hun hadde foretatt seg.

Esmeralda smilte da hun kom inn i spisestuen og så at faren allerede satt ved bordet. «God morgen, papá,» sa hun og kysset ham på kinnet idet hun passerte ham. Marisol fulgte eksempelet. Det endte med at hun klatret opp i fanget til faren, noe som bare gjorde smilet hans enda bredere.

Som vanlig var frokosten deres overdådig, og Esmeralda fråtset i frisk mango og papaya, etterfulgt av nybakt brød med kokkens berømte guavasyltetøy. Hun registrerte at Marisol kastet seg over de søte kakene med en gang, men sukket bare for seg selv, uten å irettesette henne. Da piken skjenket en kopp sterk kaffe til henne, forsynte hun seg med en kake selv også.

«Jeg har planer om en tur til London i neste måned,» sa faren, brettet sammen avisen han hadde sittet og kikket i, og gjorde tegn til piken om at han ville ha mer av sin yndlingskaffe, som selvsagt var kubansk.

«Kommer du tilbake tidsnok til å feire Marías femtenårsdag?» spurte Esmeralda da søsterens inntrengende blikk gjorde det klart for henne at hun måtte forhøre seg om det. Det var den største dagen i en kubansk jentes liv, den dagen hun fylte femten og ble kvinne, og begivenheten ble feiret med et ekstravagant selskap som det gjerne tok flere måneder å forberede.

«Selvsagt! Jeg ville ikke gå glipp av å se min lille femtenåring for alt i verden,» forsikret faren og tørket den tykke mustasjen med servietten. «Men María, tror du at du kan unnvære søsteren din i to uker? Jeg regner med at alt er klappet og klart til den store festen?»

«Mener du det, papá?» Esmeralda gispet og mistet kaken hun satt med i hånden. «Til London? Inviterer du meg til å reise sammen med deg i to uker?»

Han smilte til henne. «Jeg vil svært gjerne ha deg med, Esmeralda,» nikket han. «Jeg har behov for å imponere et britisk firma som er svært viktig for meg, og overbevise dem om at sukkeret vårt er best. Hvis jeg lykkes med det, oppnår vi den mest lukrative sukkerhandelsavtalen i verden, og jeg ønsker å ha min vakre, eldste datter ved min side.»

Esmeralda foldet hendene i fanget i et forsøk på å beherske seg, enda så opprømt hun var. Ingen av de tre søstrene hennes sa noe. «Det ville være en ære for meg, papá,» sa hun. «Jeg vet at mamá ville ha reist sammen med deg hvis hun hadde vært her, og det er et privilegium å få lov til å være stedfortreder for henne. Tusen takk.»

«Kom bort på kontoret til meg i morgen, så skal jeg fortelle deg mer om de planene jeg har for utvidelsen,» oppfordret han. «Det er avgjørende for meg at du forstår hvor viktig denne reisen er, og jeg vil at du skal være grundig informert om forretningen vår, slik at du kan delta i konversasjonen der.»

«Sí, papá, det skal jeg.» Esmeralda smilte strålende til ham – det var så vidt hun klarte å holde begeistringen i sjakk.

Søstrene hennes begynte å snakke om alt som hadde skjedd under ballet kvelden før. De var mer interessert i sine egne opplevelser enn i det de nettopp hadde hørt. Esmeralda lukket øynene mens hun forestilte seg den spennende reisen til England. Hun lurte på hvilke klær hun skulle ta med seg, hvem de kom til å treffe der borte, og hvor de skulle bo. Dette var en drøm som ble til virkelighet for henne.

Hun var nitten år gammel, og det betydde at det ikke var så lenge igjen før hun ville bli nødt til å tenke på fremtiden sin – eller før en av tantene hennes begynte å mase på faren om å begynne å gifte bort døtrene sine. Hun hadde vært heldig så langt, men det var grenser for hvor lenge hun og faren kunne avverge det uunngåelige.

Det visste han like godt som hun selv, men det var ikke noe de snakket åpent om ennå.

Denne reisen til London ville bli hennes livs eventyr, og hun kunne nesten ikke vente.

Da hun åpnet øynene igjen, møtte hun farens blikk og mimet et tusen takk til ham. Han reagerte med å legge hånden over hjertet.

Claudia dro i hyssingen, men ble ikke forbauset da det ikke skjedde noe. Den var så gammel at fibrene hadde begynt å gå i oppløsning, og hun måtte bruke neglene for å lirke opp knuten. Så trakk hun pusten dypt og åpnet skrinet, usikker på hva hun ville finne.

Kanskje hun hadde ventet seg et smykke innpakket i silkepapir, eller kanskje et gammelt fotografi, men i stedet fant hun et visittkort og noe som så ut til å være en håndtegnet skisse av et våpenskjold.

Hun tok opp kortet først, studerte det og leste en adresse i Capel Court. Den virket kjent på henne, ettersom det tidligere hadde vært tilholdssted for London Stock Exchange, og hun tok frem telefonen og tastet inn navnet Christopher Dutton, som sto skrevet med gullbokstaver på kortet. Hun fant ingenting, hverken i forbindelse med navnet hans eller adressen, da hun la dem inn i søkemotoren, men på den annen side gjettet hun at visittkortet måtte være over sytti år gammelt, med tanke på at bestemoren var født i 1951. Firmanavnet på kortet var Fisher, Lyall & Dutton, men hun fikk ingen treff på det navnet heller. Nysgjerrig tok Claudia skissen av våpenskjoldet opp av skrinet, løftet det opp og kikket ned

nåti D

Ka P itte

on,

i det mens hun halvveis ventet at det måtte være noe mer der. Men bortsett fra tegningen var det helt tomt.

Nå kom kaffen hun hadde bestilt, og hun takket servitrisen, puttet en sukkerbit i koppen og rørte forsiktig rundt mens hun passet på at hun ikke sølte noe på de dyrebare gjenstandene. Hvordan skulle hun finne ut hva våpenskjoldet betydde? Eller hvem det tilhørte? Hun hadde ikke regnet med å stå overfor et slikt mysterium.

Claudia snudde tegningen, men det sto ikke noe på baksiden heller. Det var absolutt ikke noe som kunne peke henne i retning av hvem det kunne ha tilhørt.

Hvordan i all verden skal disse ledetrådene kunne hjelpe meg med å finne frem til bestemors bakgrunn? Hun la fra seg arket og tok en slurk av kaffen mens hun så ned på visittkortet og tegningen og funderte på hva de kunne bety, hva det var meningen at de skulle fortelle henne. Men det var ingenting som slo henne, ikke noe innlysende som falt henne i øynene.

Til slutt tok hun et bilde av begge deler og mailet det til faren. Han var svært interessert i historie, og etter at han ble pensjonist, var det ingenting som opptok ham mer enn å lese om fortiden og avdekke gjenstander av historisk verdi. Hvis det var noen som kunne finne mening i disse ledetrådene, måtte det være ham.

Claudia drakk resten av kaffen, la gjenstandene ned i skrinet igjen og stakk det håndvesken. Så reiste hun seg. Jeg skulle ønske du hadde vært her så vi kunne snakke om alt dette, bestemor. Men kanskje bestemoren hennes ikke ville ha ønsket å grave i disse tingene – kanskje de kunne komme til å avsløre hendelser i fortiden som ville ha gjort henne ille til mote?

Det eneste Claudia var helt sikker på, var at hun selv likte å vite alt. Hun hadde behov for kjensgjerninger og informasjon, og hvis det virkelig stemte at det var sider ved morens familie som var ukjente, kom hun til å gjøre alt som sto i hennes makt for å kaste lys over dem.

Claudia hoppet av toget og gikk gjennom stasjonsbygningen mens hun vinket muntert til faren, som satt i bilen og ventet på henne. Hun følte seg alltid som en ungjente når hun kom hjem til Surrey – det var som om hun hadde frihelg fra kostskolen eller universitetet igjen, og gledet seg voldsomt til å komme hjem.

«Hallo, vennen min!» Faren tok imot henne med en klem og et kyss på kinnet. «Hvordan står det til?»

«Bare bra,» sa hun og rakte ham weekendkofferten sin. «Det er så godt å se deg.»

De satte seg inn i bilen, og Claudia rakk nesten ikke å feste sikkerhetsbeltet før faren oppglødd begynte å snakke om ledetrådene. «Jeg har gjort fremgang,» forkynte han. «En gammel venn av meg foretar undersøkelser rundt navnet Christopher Dutton for meg, men jeg tror jeg har funnet svaret på dette med våpenskjoldet, helt på egen hånd. Jeg har vært oppslukt av dette siden du sendte meg de bildene i går.»

«Mener du det? Ærlig talt trodde jeg ikke det ville komme noe ut av det.» Hun lo. «Og du som trodde at dette bare var noe lureri! Har du ombestemt deg nå?»

«La oss bare si at disse gjenstandene fanget interessen min,» lo han og kastet et blikk bort på henne mens han kjørte. «Du vil ikke tro det, men det ser ut som dette våpenskjoldet stammer fra Cuba!»

«Fra Cuba?» Claudia måpte. «Det er da helt utrolig.»

«Ja, ikke sant? Jeg ble helt satt ut, og det ble din mor også da jeg fortalte henne det. Jeg tror faktisk at alt dette har kommet som litt av et sjokk for henne – det er så uventet, alt sammen.»

Claudia nikket og så ut gjennom vinduet. Tanken på at det hadde ligget en slik hemmelighet skjult i familien deres i alle disse årene, var ganske foruroligende – hun kunne knapt forestille seg hvordan det måtte være for moren hennes.

Noen minutter senere svingte de inn i oppkjørselen, og Claudia merket den samme følelsen som alltid fylte henne når hun kom hjem, nemlig total tilfredshet. Som tenåring hadde hun lengtet

ivrig etter å spre vingene og dra herfra. Den gangen hadde Surrey vært altfor stille og fredelig for hennes smak og behov, og det var så mange ting hun drømte om å oppnå. Men i samme øyeblikk som hun hadde etablert seg i storbyen, hadde hun begynt å savne hjemstedet. Og det gjør jeg fortsatt.

«Moren din er travelt opptatt ute i hagen,» sa faren da de stanset utenfor det toetasjes huset. Claudia kikket opp på de velkjente kvistvinduene og de grønne vinduslemmene. Hun måtte smile da hun så at blåregnen nå dekket enda mer av huset enn sist hun var hjemme. «Gå og finn henne, du, så skal jeg bære inn kofferten din og komme meg i gang med arbeidet igjen. Jeg venter bare på en e-post som skal bekrefte det jeg har funnet ut om våpenskjoldet, og jeg er spent på å se om den er kommet.»

Claudia ga ham et kyss på kinnet før hun steg ut av bilen og gikk for å finne moren. Hun befant seg på baksiden av huset, der hun lå på kne foran et blomsterbed. Før i tiden hadde hagen vært mer overgrodd enn velstelt, men etter at foreldrene var blitt pensjonister, var hagearbeid blitt en kjær hobby for dem begge to.

«Hallo, mamma!» ropte hun muntert.

«Claudia!» Moren spratt opp og la armene rundt henne, uten å ta av seg hagehanskene først. «La meg gå inn og stelle meg litt.»

«Nei da, du er helt i orden som du er.» Claudia satte seg på plenen ved siden av bedet moren hadde arbeidet med. «Det er deilig å få litt frisk luft, og jeg sitter gjerne her i solen en stund.» Hun sukket av velvære. «Jeg tror faktisk det er akkurat dette jeg trenger.»

Moren smilte, men i stedet for å gjenoppta lukingen, dro hun av seg hanskene og satte seg sammen med datteren. «Du har rett – det er deilig, og vi må nyte solen mens vi har den.» Hun lente seg tilbake på albuene og så spørrende på Claudia. «Nå må du fortelle meg hva du tenker om hele denne saken i forbindelse med bestemor. Tror du virkelig på alt sammen? Jeg mener, tror du på den historien de fortalte deg?»

Claudia nikket. «Ja. Det var et sjokk, men jeg er ikke i tvil om at det stemmer. Det eneste de var ute etter i går, var å levere ut disse skrinene til de rettmessige eierne, så det er ingen grunn til ikke å tro på den.»

«Tror du bestemor visste det, men bevisst valgte ikke å fortelle det til meg? Jeg kan ikke la være å lure på om dette var en hemmelighet hun holdt for seg selv gjennom alle disse årene – en hemmelighet hun ikke ønsket å dele med noen – eller om hun aldri selv fikk vite at hun var adoptert. Var det besteforeldrene mine som holdt det hemmelig, kanskje? Var de redde for at noen skulle finne ut at hun ikke var deres biologiske barn?»

«Jeg tror virkelig ikke at hun visste det, mamma – helt ærlig, det tror jeg ikke,» forsikret Claudia. Det var vondt å se tårene som glitret i morens øyne. Hun visste jo hvor tungt hun hadde tatt bestemorens død. «Hvis bestemor hadde visst om det, ville hun ha fortalt det til deg. Det er ikke snakk om at hun ville ha holdt det hemmelig, så nært som forholdet mellom dere to var – og det er jo virkelig ingen grunn til det heller. Det er ingen skam å være adoptert, i hvert fall ikke i våre dager, så jeg er helt sikker på at det ville ha kommet frem.»

«Ja, du har vel rett i det.» Moren tørket vekk en tåre med baksiden av fingeren. «Det er bare så vondt at hun ikke er her så vi kan spørre henne, og alt dette har bare fått meg til å savne henne enda mer.»

Claudia åpnet munnen for å svare, men i det samme kom faren småløpende rundt hjørnet på huset mens han viftet triumferende med et papir.

«Mysteriet er løst!» kunngjorde han.

Claudia måtte le, for han var åpenbart helt sprekkeferdig av stolthet. «Hva er det du har oppdaget, pappa? Var det kubansk, slik du trodde?»

«Dette våpenskjoldet,» begynte han, la armene i kors og smilte som en katt som nettopp hadde fått servert en skål med fløte, «er utvilsomt fra Cuba. Det tilhørte familien Diaz. Bare se hvor

annerledes det tar seg ut når det er gjengitt i farger! Det er skikkelig imponerende.»

Claudia grep arket og holdt det slik at moren også kunne se det. Våpenskjoldet var holdt i blekblått, men med elementer i gult og hvitt. Det virket så mye mer levende nå enn på den gjengivelsen i svart og hvitt som hun hadde funnet i skrinet.

«Cuba?» Morens stemme var vantro. «Mener du at dette sporet peker mot Cuba? Er du helt sikker?»

Faren nikket. «Ja, det er fra Cuba. Diaz er et nokså vanlig etternavn, men ut fra det jeg har klart å finne ut så langt, er dette våpenskjoldet til en fremtredende familie som bodde i Havanna og drev med sukkerproduksjon. Det kommer til å ta litt tid før jeg finner flere brikker til puslespillet, og dessverre har vi ennå ikke noen opplysninger om navnet på visittkortet, men det er nå tross alt fremgang.»

«Jeg skjønner ikke helt hvilken forbindelse det kan være mellom et visittkort fra London og en familie i Havanna,» funderte Claudia. «Jeg mener, er det mulig at de kan ha gjort forretninger med hverandre, dette London-firmaet og en sukkerprodusent fra Cuba? Kan det være slik det henger sammen?»

Faren trakk på skuldrene. «Kanskje. Men jeg tror ikke at det vil bli så helt enkelt å legge dette puslespillet.»

«Kanskje vi burde vurdere å ansette en privatetterforsker?» foreslo Claudia og så spørrende på foreldrene.

Moren bleknet, men faren stirret bare tankefullt ned på våpenskjoldet. «Gi meg et par uker til å se hva jeg kan grave frem, Claudia,» sa han. «Hvis jeg ikke er kommet noen vei til den tid, kan vi ta forslaget ditt opp til fornyet overveielse.»

«Mamma?» Det gikk opp for Claudia at moren nesten ikke hadde sagt noe, og det var høyst uvanlig. «Hva mener du om alt sammen?»

«Jeg vil ha svar,» sa moren, plukket opp hagehanskene og reiste seg. Hun børstet av buksene før hun fortsatte: «Hvis det finnes

en historie å fortelle om bestemors fortid, mener jeg at vi skylder henne å avdekke den. Jeg liker ikke løse tråder, og dette handler om familien vår. Dersom det er en del av fortiden vår, bør vi kjenne til den, både du og jeg.»

Claudia vekslet blikk med faren. «Da er vi vel enige, da,» nikket hun. «Vi lar far se hva han kan klare å finne ut, og hvis det ikke fører frem, hyrer vi inn en etterforsker som kan lokalisere denne Christopher Dutton. Han kan jo ikke bare ha forsvunnet i løse luften.»

«Det må finnes noen som kjenner historien hennes,» påpekte moren. «Jeg håper bare at de hemmelighetene som eventuelt måtte finnes, ikke er gått tapt i fortidens tåker. Det er lenge siden alt dette hendte.»

Claudia hjalp moren med å rydde sammen hageredskapene og fulgte henne inn. Forbindelsen mellom deres familie og disse to ledetrådene var et mysterium, og etter hvert som hun tenkte over saken, ble hun mer og mer interessert i å løse gåten. Men Cuba?

Hun lurte nesten på om hun kunne ha fått utlevert feil spor. Vi måtte vel ha visst det hvis vi hadde kubansk blod i årene? Hvordan kunne noe slikt ha blitt holdt hemmelig så lenge?