Gillian McAllister
DEN NATTEN
Oversatt av Line Gustad Fitzgerald
THAT NIGHT
Copyright © 2021 Gillian McAllister
Copyright norsk oversettelse © 2024 Kagge Forlag
Originalens tittel: That Night
Oversetter: Line Gustad Fitzgerald
Omslagsdesign: Maria Sundberg
Layout: akzidenz as | Dag Brekke
Boka er satt med Garamond 12/15
Papir: Holmen Book Cream 70 g 2,0 b Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen
ISBN: 978-82-489-3478-3
Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo
www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Til Holly, som jeg absolutt ville gravd ned et lik for
Prolog
«Hjelp, vær så snill, du må hjelpe meg», sier jeg inn i telefonen.
«Hva?» Søsteren min høres panisk ut, og den vanligvis dempede stemmen hennes er med ett årvåken. «Hva?» Det andre hva-et lyder resignert, en sønderknust klatt av et ord som siger som sirup av en skje.
Dårlig dekning får sprakingen på linjen til å høres ut som papir mot mikrofonen. «Du må hjelpe meg», sier jeg.
Det er natt, men himmelen er fortsatt litt lysere i horisonten der solen gikk ned for flere timer siden, som om noen har revet opp en søm akkurat der i kanten. Ellers er det beksvart med en duft av sommerhøy og de siste glørne på grillen i luften. «Kan du komme?» legger jeg til selv om jeg vet at hun kommer. Det er det familie betyr. Det er i hvert fall det vår familie betyr.
Hun svarer ikke, men tausheten innebærer samtykke, det vet jeg.
Jeg flytter blikket fra himmelen og ser ned, lyser opp bakken med en lommelykt som fanger dansende støvkorn i luften.
Jeg fører lysstrålen langsomt over det. Over liket.
1. Cathy
Da telefonen ringer midt på natten, svarer Cathy bare fordi hun er våken og jobber. Hun etterlyser blodprøveresultatet til en labrador hun er bekymret for. Resultatet er forsinket allerede, men den ustabile wifi-forbindelsen i feriehuset faller ut idet hun prøver å sende e-posten.
Frannie. Skyv for å svare. Cathy sjekker hva klokken er øverst på skjermen. Den er 01.25. Rommet er helt mørkt utenfor den lille boblen med blått lys fra mobilen. Det eneste hun kan se, er søsteren som ringer midt på natten. Ringer til Cathy fordi hun vet at Cathy er alene, for Cathy er alltid alene, enten hun er på ferie eller er hjemme.
Hun setter seg opp i sengen og skyver for å svare. Sengetøyet faller ned. Selv i den italienske varmen har hun på seg pysjamas. Det virker liksom galt å sove naken. Akkurat den luksusen er for Cathys del forbeholdt framtiden, håper hun, sammen med en hittil ukjent mann.
«Hjelp, vær så snill, du må hjelpe meg!» roper Frannie med det samme Cathy svarer. Et elektrisk støt stråler fra brystet og nedover armene.
«Hva? Hva?» sier Cathy. Svettedråper former seg på overleppen og mellom brystene.
«Du må hjelpe meg», sier Frannie.
«Hvor er du? Går det bra med deg?»
«Du må komme. Jeg er på veien. Ta til høyre i krysset og så til venstre. Ikke mer enn 800 meter», stotrer Frannie.
Cathy venter. På at Frannie skal si noe fornuftig.
«Det er ham. Mannen fra markedet», sier Frannie, og så legger hun på.
Ham.
Faen.
Cathy kommer seg opp av sengen og leter etter klær hun kan slenge på seg. Hun finner den rosa shortsen hun kjøpte i Verona for et par dager siden, og trekker den på seg. Prislappen skraper mot korsryggen.
Hvorfor holdt hun ikke linjen? Cathy prøver å ringe tilbake, men Frannie svarer ikke.
Hun tråkker på seg støvete flippfloppsandaler og griper veska. Hun lister seg ut av villaen for ikke å vekke noen, men idet hun lukker den tunge ytterdøren etter seg, lyder det som et pistolskudd i mørket.
På denne tiden av natten er det bekmørkt utenfor Verona.
Selv etter halvannen uke har ikke Cathy klart å venne seg til det. Hun kan knapt se føttene mens hun går.
Det eneste lyset kommer fra soveromsvinduet hennes i villaen. Det kaster et skarpt lysrektangel ned på terrassen. Men så: ingenting. Hun kunne like gjerne stått ved verdens ende.
Frannie hørtes så redd ut. Hun prøver å ringe på nytt, men denne gangen sendes hun til telefonsvareren. Kanskje hun overdriver. Cathy håper det. Hun har alltid likt Frannies dramatiske overdrivelser, måten hun forteller historier på. Hun er drømmeren i familien. «Det var bokstavelig talt femti hunder på venterommet i dag», sa hun en gang. Hun er resepsjonist på familiens veterinærklinikk. Hun nektet
å gi seg da Cathy spurte. «Ja, femti, faktisk», hadde hun svart, og Cathy bare lo høyt. «Da må du ha gjemt noen bak skranken», foreslo hun, og Frannie nikket ivrig.
Cathy forter seg. Høye, stive strå pisker og biter som slanger rundt anklene mens hun mumler fram meningsløse bønner. La det gå bra med deg. Ikke vær skadet, eller redd. Da hun kommer til enden av innkjørselen, snur hun og ser frontlysene i det fjerne.
Det må være leiebilen deres, en Land Rover som ingen av dem liker å kjøre. «Det er som å kjøre buss», sa broren Joe den første dagen.
Hun løper på ordentlig bortover veien. Høyre og så til venstre, akkurat slik Frannie sa. Det er ham. Mannen fra markedet.
Det er ham.
Cathy senker farten da hun ser silhuettene. Hun ville kjent dem igjen hvor som helst: søsknene. Joe ved siden av Land Rover-en med hendene i siden. Og Frannie, knelende, hår og lange lemmer opplyst av frontlyktene. Hun er vakker, har alltid vært det. Bred nese. Katteaktige øyne. Mørk, blank hårmanke.
Hvorfor kneler hun på bakken? Cathy stirrer, og så trekker hun pusten, bare én gang. Hun puster ut så langsomt hun bare klarer. Det er … Hun stirrer på skyggene og lyset. Et grøss setter seg i skuldrene. Hun begynner å fryse.
På et eller annet vis vet hun at hvis hun begynner å gå, kommer det til å skje noe.
Joe har tydeligvis nettopp kommet, han også, fra hans del av den store villaen de deler, og han traver fram og tilbake foran billysene, inn og ut av skyggene som en blafrende lyspære. Cathy slår armene om overkroppen. Hun får en ekkel
følelse, som om hun blir overvåket. En liten, utiltalende del av henne er skuffet over at Frannie ringte til Joe først. Cathy ville iallfall ikke ha ringt til Joe først i en krisesituasjon – det er ikke sikkert hun ville ringt til ham i det hele tatt.
Hun slår på lommelykten på mobilen og lyser opp den bleke, støvete bakken. Omkring dem er Veronas lukter: tørr varme, solsvidd gress. Det har vært den varmeste juli måned siden målingene begynte. De har vært nødt til å kjøpe aftersun nesten hver dag. De har tømt flaske etter flaske. Alle klærne til Cathy har fettmerker langs faldene.
Hun kan ikke høre noe annet enn bilmotoren og sikadene.
Cathy går nærmere og lar strålen fra lommelykten gli langsomt over Frannie, som fortsatt kneler. Og det er da hun ser det.
Frannie bøyer seg fram, stirrer på bakken. Cathy stanser, men hun kan ikke slutte å stirre på Frannie. Hun holder noe – en T-skjorte? – i hendene. Da Frannie reiser seg, skjønner Cathy, lamslått, at hun har tatt av seg på overkroppen, at hun bare har på seg bh-en.
I det skarpe lyset fra bilen løfter Frannie hendene i været. Røde dråper renner nedover håndleddene. Magen er stripete av blod. Det har tørket til burgunder, til fargen av rødvin. Hun er et skrekkens tablå. Cathy kjenner seg kvalm. «Fy faen», hvisker hun for seg selv.
Joe lener seg over henne nå. Frannie strekker hendene mot Cathy og roper: «Hjelp!»
Frontlysene er som et Venn-diagram av lys, et portrett av søsteren med et lik ved føttene.
Joe – overspent, klin gæren egentlig – har alltid vært plaget av mareritt, og dette må virkelig være ett av dem.
Hva faen, hva faen, hva faen, tenker han da han står foran bilen og stirrer på søsteren. Hun kneler på bakken. Han kan se hver knokkel i ryggraden, fanget av frontlyktene i vekselvis skygge og lys. Hun er for tynn. Har alltid vært det. Han pleide å lage mat til henne etter skolen, ostesmørbrød, yoghurt med nøtter og bær. Alt som var fetende. De kalte det ekstralunsjen.
«Hva …?» sier han, men setningen ender der, en fyrstikk som ikke vil tennes. Han rister på hodet. Han fatter ikke det han ser. Et lik. «Hva faen!» hvisker han. «Hva faen!»
«Hjelp meg!» skriker Frannie til ham over skulderen. I det fjerne ser han en tynn lysstråle fra Cathys lommelykt. Takk og lov, tenker han. Hun vet hva som må gjøres. Det gjør ikke han. Joe føler seg iblant som en vettskremt gutt i en mannekropp. Cathy er kanskje sjenert, men i krise er hun rolig.
«Jeg traff ham!» skriker Frannie til dem. «Jeg kjørte på ham!» Mens Cathy løper mot dem, flakker lommelyktstrålen og lager spor i nattemørket som om hun svinger på et stjerneskudd. «Det er mannen fra markedet.»
«Hva?» sier Joe. Han klarer ikke å se vekk fra mannen på bakken. Huden hans er både blodig og voksblek med røde flekker mot det grå.
Joe går forsiktig nærmere Frannie, selv om han ikke har lyst. Tårer har skapt klare spor i blodet i ansiktet. Under nesa har snørr lagd en stripe. Han vil helst snu seg vekk, løpe tilbake til villaen og til Lydia. Bort fra dette – fra det groteske kaoset.
Det er som om han tråkker gjennom vann som nekter å dele seg foran ham. Han prøver å ta et skritt, men han kan ikke. Han tvinger seg til å se på personen på bakken. Høy, slank – utstikkende hoftebein. Frannie har dratt opp skjorten. Det er blod på overkroppen. Brillene er knust.
Han er helt åpenbart død.
De fleste i familien Plant er veterinærer, deriblant Joe og Cathy, og for veterinærer er døden ikke til å ta feil av.
Det er så mye blod. Litervis. Han begynner å få panikk. Til vanlig tåler han blod, men ikke sånn som dette. Han prøver å puste roligere. Det er et panikkanfall, sier han til seg selv. Ikke uvant for ham, men det ligner ikke helt på tidligere anfall heller.
Han tar fram mobilen slik Cathy har gjort, og lyser opp veien med lommelykten. Gjenskinnet fra blodet ligner på bensin. Det er så mye av det. Joe undertrykker brekningsfornemmelsen. Det lukter stramt, både metallisk og råttent, som fordervet mat.
Han snur seg og ser på søsteren i den bedende stillingen på bakken. «Hva faen er det som har skjedd?» sier han.
«Hjelp meg», sier hun. «Ikke vær…»
«Ikke vær hva da?»
«Bare hjelp meg», sier hun mens tårene renner. Frannie gråter nesten aldri. Hun er blid og rotete og kreativ og liker å kjøpe altfor mange klær på eBay. Hun tar ikke til tårene så lett.
Med ett stiger det opp noe dypt og velkjent i ham. Det han kjente da Frannie ramlet av husken da hun var tre og mistet pusten i ti hele sekunder, de lengste sekundene i Joes liv. Da hun satte et drops i halsen, og Joe ga henne et hardt dunk mellom skulderbladene slik at hun hostet det opp.
Den første gangen Frannie dro på byen som tenåring og Joe satt oppe og ventet, selv om moren deres gikk og la seg. Han husker det fremdeles: tikkingen fra bestefarsklokken på gangen, summingen fra kjøleskapet. Og lettelsen da Frannies nøkkel hørtes i låsen.
Og selvfølgelig er det en påminnelse om Rosie.
«Jeg traff ham – jeg traff ham.»
«Jeg skjønner ikke – hvordan?» sier han.
Joe kneler ved siden av liket. Cathy kneler ved siden av ham, men hun bare ser på uten å si noe. Han skulle ønske han hadde hennes ro. Han og Cathy opererte en greyhound nylig, og etter det første snittet brukte hun minst et minutt bare på å se. Uten hastverk. Bare innhentet informasjon slik Cathy pleier.
«Frannie», sier han, og ordet eksploderer ut av ham som et host.
«Jeg traff ham i siden», sier hun og peker. «Det var min feil. Det var min feil. Det er mannen fra markedet. Hvis vi prøver å stanse blødningen, vi … vi må bare stanse blødningen, så klarer han seg, da klarer han seg», trygler hun.
Joe ser skarpt på Cathy.
«Hold T-skjorten mot såret», sier Cathy. «Så hardt du kan.» Ansiktet hennes er uutgrunnelig.
Hun nærmer seg liket. Det lange håret er samlet på toppen av hodet. Hun er en mindre vakker utgave av Frannie. Mer satt. Trekkene er litt forvridd, eller kanskje det bare ser sånn ut sammenlignet med Frannies. Joe får dårlig samvittighet hver gang han tenker det, men det er sant.
Cathy kikker på kroppen. «Det er et streifsår», sier hun. «Han blør for kraftig til at det bare er det.» Hun tar pulsen hans.
«Han klarer seg vel?» sier Frannie.
«Hvor fort kjørte du?» spør Joe. Det føles som om han må kaste opp. Svetten perler seg i pannen, og magen kverner rundt som opprørt hav. Søsteren hans har skadet en person i en påkjørsel, og det er blod overalt. Og nå – nå er det blitt hans problem også. Han er nødt til å hjelpe henne.
«Så vidt», sier Frannie, men Joe har glemt hva han spurte om. Faen, han trenger en røyk for første gang på flere måneder. En gammel uvane, men han har egentlig sluttet, bortsett fra ferier, belønning, stressperioder, noe som vil si, tja – stort sett hele tiden, egentlig.
«Har du ringt etter sykebil?» spør Cathy idet hun bøyer seg over kroppen.
«Har han puls?» spør Frannie. «Det går vel bra?»
«Har du ikke sjekket pulsen?» spør Joe. Han bøyer seg fram, støtter seg mot lårene og puster tungt. Magesyre skvalper opp i spiserøret. Ta deg sammen, sier han til seg selv. «Hvor er sykebilen?»
«Den kommer ikke! Ok?» roper Frannie. «Jeg har ikke ringt etter sykebil.»
«Hvorfor ikke?» sier Cathy. Ordene er trege av sjokk.
«Jeg … jeg ringte til dere i stedet.»
«Vi er ikke leger.» Joe løfter hodet da han sier det. «Vi er for faen ikke leger, Fran», hvisker han nesten. Han snur hodet og stirrer ut i det fjerne.
«Vi har ingenting», sier Cathy. «Adrenalin, blodposer … Hør her, du må –»
Frannie holder hånden i været. «Bare hjelp meg», sier hun. «Hvis vi redder ham, hvis han klarer seg – da …»
Cathy begynner med hjerte-lunge-redning selv om hun må vite at det er bortkastet, og Joe hjelper til. Han overtar hjertekompresjonene mens hun retter på hodet, slik de har gjort med dyr. Kroppen er kald under fingertuppene hans. Han gløtter på Cathy, som ikke møter blikket hans. Han stirrer ned i mørket igjen. På en død mann.
Han trykker mot brystkassen med fingrene like ved en fremmed manns hjerte.
Cathy undersøker og åpner luftveiene, en rask pekefinger inn i munnen.
«Hvordan kjørte du på ham?» peser Joe.
«Skru av motoren», sier Cathy til Joe. «Jeg kan ikke høre meg selv tenke.»
Joe får det til på andre forsøk. Verden blir svart, gjennomboret av en enkelt lysstråle fra Cathys mobil. I stillheten legger Cathy øret inntil mannens munn. «Hvor lenge har han ligget her?» spør hun Frannie.
«Han var rett framfor meg, jeg bare svingte uten å tenke meg om –»
«Hvor lenge?»
«En halvtime.»
Det er stille et øyeblikk.
«Hva? Hva har du holdt på med? Hele den tiden?» sier Cathy.
«En hel jævla halvtime!» roper Joe. Han går tilbake og fortsetter med hjertekompresjonene.
Cathy dekker mannens munn med sin egen. Hun spytter, slikker seg om leppene, fortsetter.
Hun tar av seg T-skjorten. «Bruk den til å stanse blodet», sier hun til Frannie og gir henne T-skjorten. «Din er søkkvåt.»
Han har ikke riktig temperatur, tenker Joe mens hendene trykker mot mannens bryst. Natteluften i Verona er varm, minst tjue grader, og den gjør huden under hendene fuktig. Men mannen er ikke varm. Han er litt kaldere enn han burde være, nesten som en dukke.
Frannie griper mannens håndledd med den ledige hånden. «Jeg kjenner et blaff», sier hun håpefullt, og Joe griper den andre armen.
«Det er din egen puls», sier han etter noen sekunder. «Fra fingertuppen din. Fordi du er redd. Beklager. Det er ingen puls.»
«Fortsett, da!» sier Frannie hysterisk.
«Jeg gjør jo det.»
Joe stirrer på kroppen mens han pumper. Selv om han får hjertet i gang igjen, er det bortkastet. Han vil være hjernedød. En halvtime.
Det er nytteløst.
Han lener seg tilbake og ser på Frannie. Alle de tre søsknenes hender er dekket av blod. Mannens kropp er full av de røde fingeravtrykkene deres.
Cathy puster inn i munnen, lytter på nytt. Etter to pust til må hun ha trukket samme konklusjon som Joe, for hun også slutter. «Jeg er lei for det», sier hun. «Jeg er så lei for det.»
«Nei, nei», sier Frannie. Hun sitter med beina i kors, akkurat sånn som hun gjorde da hun var liten, med hodet i hendene og mannens håndledd inntil ansiktet som en trøsteklut. Frannie, minstejenta i familien. «Nei, vær så snill, Cathy – Joe. Dere må fortsette», sier hun.
«Han er kald», sier Cathy lavt. «Han har mistet mye blod. Hjertet reagerer ikke.»
Frannie rister og rister på hodet. Om og om igjen. «Nei», får hun fram. «Nei – ikke si det, Cathy, fortsett, fortsett.»
«Han er død», sier Cathy. Hun søker bekreftelse hos Joe.
«Det er ikke noe håp, Fran», sier han. Han rekker henne hånden, men hun reagerer ikke, hodet hviler fortsatt i hendene.
«Jeg var på feil side av veien», sier Frannie. «Jeg glemte meg. Jeg glemte at de kjører på høyre side.» Hun bøyer hodet som en dømt kvinne over liket. Joe stirrer forferdet på henne. Cathy lukker øynene. «Jeg havner i fengsel», sier Frannie så lavt at Joe må anstrenge seg for å høre henne.
Han ser på Frannie. Så på liket.
Han vet at mannen er død. Men det han ikke helt har forstått, er at det betyr at søsteren hans er en morder.
3. Cathy
Cathy begynner å skjelve over hele kroppen. Hun fryser her ute i den varme, kvelende natten.
«Vi – jeg … Politimannen så oss krangle med ham på markedet», sier Frannie. «De kommer til å anta … de kommer til å tro … Si hva jeg skal gjøre.»
«Jeg kan ikke det», sier Cathy.
«Hvis jeg ringer til noen nå», sier Frannie. «Altså – jeg havner jo i fengsel, ikke sant? Nei – nei. Det kan ikke være sant. Er det det?» trygler hun.
Cathy får tårer i øynene. Hun blunker.
Joe sitter fortsatt og ser ut i det fjerne.
Frannie tørker nesa med armen. Noe ved det er så rått, primitivt, fra den ellers så glamorøse søsteren, som for bare en måned siden kjørte tretti mil fordi det var en vintagevase hun måtte ha.
Med ett tenker Cathy, mot sin egen vilje, på DNA. Fingeravtrykk. Hår. Fibre. Hudceller. De er overalt på liket, på åstedet.
«Greit», sier Joe lavt. «Den politimannen. Han som syntes at dere … var plagsomme.» Han ser på Frannie, og så ulykkelig ned på liket. «De er strenge her.»
«Politiet?» sier Cathy.
«Ja», sier Joe, uten at han føler behov for å forklare. Cathy ser avventende på ham. Hun vet så klart hva som skjedde med Frannie. Men ikke Joe.
«Det skjedde noe på en bar den første kvelden», sier Joe. «En fyr prøvde seg på Lydia.»
«Så …»
«Jo, så …», sier Joe, og Cathy synes hun ser at han rødmer. «Du vet.»
«Du slo til ham?»
«Noe sånt», sier Joe. Han ser vekk. Han har alltid vært sånn. Snarsint, men flau over det, unnvikende om ting han har gjort. Han ville aldri skade en han er glad i, har de sagt til seg selv.
Bakken er varm under Cathy. Hun stirrer på søsteren. «Jeg må ringe etter sykebil», sier hun.
«Nei – nei! Vi kan ikke det, vi kan ikke det!» skriker Frannie. Stemmen er ujevn – dels hes, dels tykk.
«Hva gjør du?» sier Cathy i stillheten. Hun kan så vidt se søsterens ansikt i mørket, men hun kjenner henne godt. Hun kjenner alle humørskiftningene. Munter oppgitthet etter at det siste forholdet gikk i stykker. «Å, drit i det, jeg tar en gin og glemmer hele ham», sa hun da, rynket på nesa og lo, men senere tekstet hun Cathy fra badekaret og spurte om det var noe galt med henne, om hun noen gang ville finne en kjæreste, om hun kanskje ville bli alene med sønnen Paul resten av livet.
Nå kan Cathy forestille seg ansiktsuttrykket selv om hun ikke kan se det – rennende kajal, rød nese. Feriefregnene er på plass.
Men for en gangs skyld vet hun ikke hva hun skal si.
«Kan en sykebil hjelpe ham?» sier Frannie. Hun setter seg ved siden av Cathy, rett på bakken som et dyr.
«Nei», sier Cathy. «Ikke nå.»
«Og hvis jeg ringer etter en – hva skjer med meg da?» Frannie knuger hendene. Skuldrene er oppunder ørene. Cathy tenker vagt at hun kommer til å huske denne samtalen resten av livet. «Hva vil skje med Paul?» sier hun.
Cathy stirrer på bilen. På liket. Tenker på politimannen som så Frannie krangle med denne mannen tidligere på dagen. Tenker på Joes sammenstøt. Politiet vil tro at hele Plant-familien er pøbler.
«Jeg vet ikke», sier Cathy. «Jeg vet ikke.»
«Jeg kan ikke ringe. Jeg kan ikke.»
«Vi kan si at det var meg», sier Cathy desperat. Stemmen brister nesten.
«Men du var på markedet, du også. De vil tro … at det var med vilje.»
Cathy legger hodet i hendene og masserer pannen. Hun klarer ikke å tenke under disse omstendighetene. Hjernen fungerer ikke. «Vi kan si at vi fant ham», mumler hun. «I veikanten?»
«Det er for sent», sier Frannie. «Det er faen meg for sent. Det har gått for lang tid. Bilen vår – den er bulket. Og den er leid. Vi kan ikke bare kvitte oss med den. Det er ute med meg. Det er ute med meg.» Hun ser først på Cathy, så på Joe, som holder de røde hendene foran ansiktet. «Det er ikke noe håp for meg. Vær så snill å gjøre noe. Dere må gjøre noe. Hjelp meg. Hjelp Paul.»
Cathys tanker løper løpsk. Joe spyr omsider like ved. En foss av vino rosso blander seg med blodet, kaoset, på den
smale veien. Lukten flyter bort til henne – sur, bitter – og Cathy kjenner at det er like før hun også må kaste opp.
«Paul har bare meg», sier Frannie. «Altså – vi må jo … vi må skjule det.»
De sitter tause i noen minutter.
«Dette er galskap», sier Joe til slutt og tørker seg om munnen med T-skjorten. «Du kan ikke for alvor be oss om å – hva da? Hva mener du, Fran?» Blikket hans søker hennes.
«Jeg mener ingenting», gråter Frannie. «Jeg mener at hvis jeg – eller du – ringer etter noen nå, havner jeg i fengsel, og så blir Paul alene i ti år. Sikkert mer.»
Cathy ser på liket igjen. Fingeravtrykkene er overalt.
På huden. På klærne. Og inni såret i siden. DNA-et deres blandes med hans og knytter dem til skaden, til ulykken, for alltid. Mannen som ligger foran henne, er ikke bare et lik. Han er også bevismateriale. Cathy kjenner gåsehuden i nakken.
Hun begynner å skjelve til tross for den varme natteluften.
Hun møter Frannies blikk. Øynene er store som en panters, og i mørket vises bare det hvite. «Hva mener du?» hvisker Cathy.
En trist mine legger seg over Frannies panne.
«Jeg klarer ikke det her», sier Joe. «Jeg klarer det ikke.»
Han reiser seg og snur ryggen til dem. «Ikke engang for din skyld», slenger han over skulderen til Frannie.
«Å, bare gå din vei, du», sier Frannie. «Gi noen juling.
Hjelper det?» Hun gløtter på Cathy, som unngår blikket hennes. Det er ikke nå de bør snakke om Joes temperament.
«Du har drept et menneske!» skriker Joe. Cathy og Frannie sitter i sjokkert taushet mens ordene hans gir gjenklang i Veronas landskap.
Cathy ser på henne, nå som hun er nær nok til å se henne ordentlig. Hun tok feil av ansiktsuttrykket. Det er ingen tårer, ingen rød nese.
Joe begynner å fikle med bilen, lyser med lommelykten og gnir på den.
«Jeg vil tilbake», sier Frannie. Hun lukker øynene og løfter ansiktet mot himmelen. «Jeg vil tilbake til da dette ikke hadde skjedd.» Tårene kommer nå, renner sidelengs fra hvert øye. «Vær så snill, la meg få dra tilbake.» Hun ser rett opp, inn i mørkeblå himmel overstrødd med stjerner fra Guds skjødesløse hånd.
«Jeg kan ikke», sier Cathy hest og tenker på Paul, uskyldige Paul, som liker ostesmørbrød, kjeks og mammaen sin.
De sitter der uten å si noe en liten stund.
«Vi må grave ham ned», sier Frannie. Hun tørker seg på kinnet og får enda en blodflekk. Den er mørk og tørr. Hun møter Cathys blikk i mørket. «Vi må grave ned liket.»
4. Nå
Jasons kontor, tidlig februar, klokken 17.00
Det er visstnok den kaldeste februar måned siden målingene begynte. Det er sent på ettermiddagen i sentrum av Birmingham. Corporation Street er kledd i hvitt, det er tykk vintertåke i luften og rim på bakken, med svarte fotavtrykk her og der.
Klokken er snart fem. Paul er i barnehagen til halv seks, deretter hjem til mamma og pappa, der jeg får hente ham uten fanfare, uten å snakke med dem etter at de fikk vite det.
En trikk kjører forbi mens jeg går bortover Corporation Street. Trærne i alleen har ikke båret løv på flere måneder. Senvinteren driver visst uthalingstaktikk.
Jeg trykker på knappen som passer perfekt under fingertuppen, og snart er jeg i tredje etasje og sitter overfor Jason, som har lagt det ene beinet over det andre. Han har lagd te til oss begge, noe som overrasker meg.
Jeg holder om kruset selv om det svir i håndflatene. Utenfor det hjemmekoselige rommet med to varmeovner og en mengde bøker snakker en kollega av ham med lav stemme, og med ett slår det meg at dette ikke er Jasons liv: Det er bare jobben hans, noe han legger igjen om kvelden og ikke tenker på før neste morgen. Kanskje.
«Hvordan har uken din vært?» spør han meg. Han har mørkt hår og grånende skjegg, som en ulv. Han fikler åndsfraværende med øredobben i venstre øre. Det er sånn Jason jobber. Tunge, profesjonelle samtaler forkledd som uformelle. Han har liten tro på vedtatte normer. Han tygger tyggegummi i timene, lager for mye drikke og strør om seg med teskjeer på skriveborder der den såkalt ulovlige vannkokeren bor. Men hjernen er lynrask. Når jeg nevner små detaljer, smalner øynene, og etter en liten stund oppdager jeg at vi snakker om dem igjen, men fra en ny innfallsvinkel han har iscenesatt uten at jeg merket det.
«Grei nok», sier jeg. Han tar en slurk av teen uten å slippe meg med blikket, uten å fylle stillheten. «Sikkert vanskelig. Sånn som hver uke», legger jeg til og ser på veggen med alle bøkene. Rommet lukter bøker. Den gamle, papirtynne og støvete lukten. Det ser ikke ut som det finnes noe system. Noen står bak fram. Noen ligger på siden oppå andre bøker. Brev og postkort og brosjyrer er stukket inn ved siden av.
«Du, da?» sier jeg, og Jason ler litt skjevt.
«Jo da, hatt bedre», sier han. Han ser diskré på klokken. Jeg har alltid time klokken fem, og ti på seks følger han meg alltid ut i foajeen og går samtidig som meg, bare i motsatt retning, samme hva slags vær det er, samme hvor travelt han har det. Jeg aner ikke hvor han drar, men det er ikke til togstasjonen. En gang kalte han det en fast avtale.
«Jeg har tenkt mye på Verona», sier jeg. Han strekker seg etter teen igjen, drikker halve koppen i én slurk. Det er pussig med de sporene og tegnene man legger merke til i et yrkesmessig bekjentskap. Jeg aner ikke om Jason har kjæreste, eller barn for den saks skyld, men jeg kjenner den
lyden han lager når han drikker litt for varm te. Jeg vet at han bare stryker den delen av skjorten som synes.
Nå for tiden liker jeg avtaletidspunktet, for solen går ned i løpet av timen. Jeg går inn mens det er lyst og ut i mørket, og det virker passende.
Jason hever øyenbrynet. «På hvilken del av det?» Det er et åpent spørsmål.
«Det er vel – om jeg kunne ha stanset det», sier jeg lavt. «Jeg skulle ha stanset det. Jeg mener ikke forbrytelsen. Jeg mener – tåkeleggingen. Mine søskens tåkelegging.»
Jason ser forbi meg, ut gjennom vinduet og til den travle byen nedenfor. En buss hveser idet den kjører inn i tåken og nesten blir helt borte. Til tross for piggene sitter to duer i vinduskarmen, så nær at jeg ser de knudrete tærne. Himmelen begynner å mørkne i kantene.
«Vi vet jo», sier Jason og gnir på håndtaket på kruset, «at det å kikke bakover fører til sorg, og framover til bekymring. Det eneste vi har, er nå.»
Jeg kjenner at jeg senker skuldrene, og jeg trekker pusten slik at den kriblende magen buler. «Jeg bare – jeg vet bare ikke», sier jeg og ignorerer rådet hans. Han gjør ikke noe poeng av det, bare sitter og lytter, slik han får betalt for å gjøre. «Det var så mange valg, og jeg vet ikke –»
«Fortell om et av dem», sier han. «Om tankerekken deres.»
«Arket vi fant på Will. William.»
«Ja. Men Fr…»
«Ingen visste hvor viktig det ville bli», avbryter jeg. «Og jeg tenker ofte, om og om igjen, på de tapte mulighetene. Hvis bare ditt, hvis bare datt …» Stemmen min brister idet jeg stanser. «Heller enn – å havne her, egentlig. Vi gjorde så mange feil.»
«Jeg vet det», sier Jason lavt. «Selvfølgelig gjorde dere det. Jeg ville blitt bekymret om dere ikke hadde gjort det. Hør her», sier han, men stanser og tenker seg om. «For å holde oss til nåtiden – kunne du – kan du tenke på Paul?»
Jeg lukker øynene. Paul. Han ligner mer og mer på Joe for hver dag som går. «Han lever opp til mellomnavnet sitt», sa Joe en gang for mange år siden. I et annet liv. Før Verona. Iblant, hvis jeg holder Paul helt inntil meg, er det som å se inn i min brors smilende øyne. Brune, rette vipper som peker nedover, tunge øyenlokk. Jeg venter nesten en spydig bemerkning, et glimt av irritasjon. Ting som tilhører Joe og bare Joe.
En rødhåret jente og det som må være moren hennes, går forbi utenfor. Jeg stirrer på dem. Hun er kanskje åtte. Stor til å leie moren. Jeg lurer på om Paul vil holde meg i hånden når han er åtte. Jeg kan ikke se ham for meg som åtteåring. Han er så liten fremdeles. Kinn med samme farge og dun som friske, varme ferskener. Lubne albuer og håndledd.
«Jeg snakker ut hos deg», sier jeg til Jason. «Jeg lar ikke Paul få vite om det. Om grunnen til at vi har glidd fra hverandre. Om hvor alle er. Jeg tror ikke at han kommer til å huske – du vet. Jeg tror ikke at Paul vil huske den tiden da vi jobbet sammen og bodde i tre hus i rekke.»
Jeg lukker øynene og ser dem for meg med det samme. Hvitpusset på utsiden. Eføy rundt vinduene. Takbjelker som knirket i regnvær og vind om vinteren. Fargerike hager med blomsterduft.
«Jeg vet det.» Jason strekker seg fram for å rette på et ark på skrivebordet. «Men det er kanskje like greit.» Han smiler varmt til meg, og været utenfor ser ut til å mildne, bare litt.
5. Da Joe
Joe har en bitter smak i munnen, som om han har svelget noe giftig. Han skjelver over hele kroppen.
«Hva skal vi ellers gjøre?» sier Frannie. Joe skulle ønske hun kunne slutte å spørre ham. Til vanlig gjør det ham ingenting. Som oftest er det sjarmerende. «Jaha», sa hun rett før ferien, da hun kom på jobb i kimono. «Hvor lenge er det til du sender meg hjem på grunn av antrekket?»
«Fem minutter», hadde han sagt.
Frannie hadde ledd høyt. «Men jeg kan gjøre jobben likevel. Og se skjønn ut.»
Herregud, som den begeistringen og vilkårligheten kunne få ham til å le. En jævla kimono.
Men i natt er det ingen som ler.
«Jeg graver ikke ned noe lik», sier Joe.
«Ikke jeg heller.» Cathys stemme er stram.
Han kjører hånden gjennom håret. Det er fortsatt bustete av søvn. Han vet ikke hva de burde gjøre, men det han vet, er at ingen ringer til politiet.
Han tonet ned det som skjedde i baren den første kvelden. Han og Lydia hadde uredd dratt inn til Verona med det samme flyet landet. En av de mange tingene han elsker ved
Lydia – i tillegg til at hun er jævla morsom – er evnen til å leve livet, til å presse erfaringer ut av livet som appelsinjuice. De hadde stått på terrassen utenfor en restaurant, duften av hvitløk og stearinlys lå i luften, og på den andre siden av gaten lå Arena di Verona med sine myke buer. Lydias bein var lange og slanke og nakne, og den parfymen hun bare brukte på ferie, overøste ham med gode minner.
Men så ble kvelden spolert. En slesk type med Vespahjelm under armen smøg seg forbi Lydia. Joe hadde stirret, øyne store som tinntallerkener, da han uten videre la hånden på Lydias rumpe, som om han hadde rett til det. Joe løftet knyttnevene uten å nøle.
En merkelig nytelse ledsager Joes temperament, selv om han aldri ville ha innrømt det. Det er som å sprette en champagnekork. Han kjente enorm lettelse idet skuldrene skjøt fram, idet knyttneven traff kinnet. Bare ett slag, ikke så hardt, som en irettesettelse. To dyr ville gjort det samme. Mannen hadde bedt ham bli med utenfor, og Joe, fortsatt full av testosteron og en blanding av nytelse og smerte, ble med ut. Et vagt sted i bakgrunnen, gjennom berusende blomsterduft og diffuse lyslenker i kveldsmørket, hørte han Lydia protestere, men den delen av ham, fornuften, hadde ikke kommandoen.
To betjenter fra Polizia di Stato sto utenfor og røykte og lo. Mannen førte Joe bort til dem og viste fram merket på kinnet. Joe trodde at de ville avfeie det når han forklarte seg, men det gjorde de ikke. I stedet løftet de knyttnevene mot ham. Truslene var ikke bare fysiske, ikke bare tydelige i de brede brystkassene, de svære hendene. De sa at de gjerne kunne pågripe ham, og det på en syngende engelsk som
virket illevarslende i kveldsvarmen. De tilbød seg å ta en prat med ham. Den ene pekte på et smug like ved.
Joe hadde trukket seg unna, med ett redd. Og mens Lydia sov den natten, den første natten av det som skulle være en avslappende ferie, hadde han trukket knærne opp til brystet og bitt tennene sammen ved tanken på hvor idiotisk han var. Kunne han ikke ha latt det være? Kunne han ikke ha sett stort på det?
Hva skal han si til Lydia? Hun er sint på ham fra før på grunn av den første kvelden, selv om det er halvannen uke siden det skjedde. Og nå har han latt henne ligge sovende igjen, uvitende om at hun har ansvaret for Paul.
«Hvilke andre valg har vi?» spør Frannie desperat.
Joe prøver å puste roligere. Stemmen hennes. Søsterens stemme. Den gjør noe med ham. Han pleide å ta henne på fanget og lese for henne da de var små. Et barn som holdt et barn. Hun nektet å lese den samme boka to ganger. Han passet på at de lånte nye bøker på biblioteket hver uke.
Plastomslagene klistret seg sammen da han tok bøkene opp av posen. Foreldrene brydde seg ikke, men lot ham holde på, og han trådte villig inn i patriarkrollen.
«Bare la meg få tenke», sier Cathy. Hun legger hendene rundt øynene, som skylapper, og støtter albuene mot knærne. «Vær stille.»
Joe faller til ro i seg selv en liten stund. Cathy finner ut av det. Han ser ned på flippfloppsandalene han tok på seg uten å merke det for under en time siden, før dette marerittet begynte. Han vifter med tærne. Han er her. Han er til stede i øyeblikket. Pust inn og ut. Inn og ut. De finner ut av det. Ingen havner i fengsel. Et panikkanfall kan ikke vare evig.
«Hvis politiet finner liket, blir vi innblandet», sier Cathy omsider, fortsatt med hendene rundt øynene, men nå ser hun rett på ham. Et lett vindpust rører seg mellom dem. Han kjenner et drag av solkrem.
«Ikke nødvendigvis», sier han i et forsøk på å være nyttig. Hva ville faren deres ha gjort? Han prøver å kanalisere faren slik han var før, i stedet for slik han er nå. Myndige Owen. Mye mer lik Cathy enn Joe. «Hvis alle støtter det Frannie sier. Hvis alle sier, jeg vet ikke helt – at han veivet ut i veibanen uten forvarsel …»
«Hva? Til politimannen som ga meg en jævla advarsel?»
«Meg også», svarer Joe skarpt.
Tenk. Tenk. Joe prøver å huske alt han har hørt om DNA. Nesten ingenting. Han gnir seg i pannen. Han har foretatt rutineinngrep i ti år, satt i bås på grunn av de stødige hendene. Og dårlige pasienttekke, flirte Frannie selvtilfreds en gang. Men det er sant at han egner seg bedre med skalpell, narkose, sterilisering og labradorer med hårbånd eller undertøy i magen. Han tegner en strek i støvet med fingeren. Streken er helt rett.
«Jeg er rimelig sikker på at de kan finne ut når han døde», sier Cathy. «Og at du var her … Tok du på ham? På såret? Like etter?»
«Ja», sier Frannie.
«Jeg har hørt noe om hvordan ditt DNA da blandes med blodet hans, men jeg husker ikke, jeg vet ikke …», sier Cathy.
Joe stirrer på liket. Øynene er åpne. Munnpartiet går fra slapt til stivt, lik stearin når det stivner. På den nakne overkroppen er det et ovalt tommelavtrykk. Cathys eller Frannies eller hans eget, det kan han ikke se.
«Du har rett», sier Joe omsider. «Dessuten finnes sikkert bilen på et overvåkningskamera. Hvor var du på vei?» sier han til Frannie.
«Jeg skulle kjøpe vin. Du vet fra den lille døgnåpne butikken?» sier Frannie stille. Det høres så banalt ut ved siden av liket. Vin, liksom. Han begynner å skjelve på hendene igjen. De er kalde og klamme. Han knytter nevene. Han trenger sukker, og han trenger søvn.
«Har kroppen begynt å stivne?» sier Joe. Han retter spørsmålet til Cathy.
Hun strekker seg straks etter føttene med hvite joggesko. Hun legger hendene rundt de svarte sokkene og beveger anklene fra side til side, før hun rister på hodet. «Ikke ennå.»
Men dødsstivheten kommer. Snart. Og da vil blodet samle seg i de delene av kroppen som ligger lavest – ryggen, albuene, knehasene. Det vil begynne å lukte av ham. Den søtlige lukten av råttent egg som Joe støter på en gang iblant når noen kommer inn med et dyr som for lengst har dødd.
Panikken strømmer gjennom kroppen. Han kommer aldri til å kunne jobbe mer.
Han tar fram mobilen. «Jeg ringer til politiet», sier han. «Hva er nummeret?»
«Det er 112», sier Cathy lavt.
Frannie går løs på Cathy. «Hvordan kan du gjøre det mot meg?» sier hun. «Det passer dårlig å være flink pike nå, Cathy!» Joe rykker til. Cathy vil ikke like det, men det er sant.
Hun er flink pike, og behersket og til tider utilnærmelig. Så vidt han vet, har hun aldri vært i et forhold.
Han trykker inn 112 på talltastaturet, men Frannie stuper etter mobilen og slår den ut av hånden på ham. «Hva faen?»
roper Joe. Mobilen ligger opp ned, og rundt den bleker skjermlyset støvet og blodet til en tynn, steril stripe.
«Hvis du ringer til politiet, blir jeg satt i fengsel i årevis!» roper Frannie. Hun setter seg på bakken igjen, legger hodet i hendene og begynner å gråte.
«Kutt ut, Joe», sier Cathy.
«Hvem skulle jeg ellers ha ringt til?» sier Frannie og ser opp på ham. «Om ikke deg?»
De tryglende ordene, de enorme, tårevåte øynene. Han kan ikke stå imot. Han stilte opp for henne da riene begynte, og hun var helt alene. Han skaffet alt hun ba om – og det var mye. Isvann, ispinne, en pakke salte kjeks som hun spiste mellom riene, og så – etterpå – en flammegrillet Whopper fra Burger King som tok ham førti minutter tur-retur å få tak i. Ingen stiller opp for Frannie slik Joe gjør.
Cathy biter på huden rundt tommelneglen og stirrer på Frannie med store øyne.
Frannie rekker ham mobilen over hodet, uten å se på ham. «Men ja da, bare gjør det.»
«Jeg …», sier Joe nølende, men han tar imot mobilen. Cathy stirrer på dem, så på det lysende rektangelet i hånden hans. Han ser på Frannie, og slik en vindusrute går i knas, splintrer beslutningen om å gjøre det rette. Lillesøsteren hans, partneren hans i trebeintløp, den han delte Happy Meal med, søsteren hans, bestevennen hans, forhistorien hans.
«Jeg kan ikke», sier han lavt.
Cathy ser på ham. «Du kan ikke», gjentar hun. Månen fanger opp glansen i øynene hennes.
Det ser akkurat ut som når det er natt hjemme. Han, Cathy og Frannie bor i en rekke med tre småhus uten andre
naboer – en bragd de knapt kan tro at de lyktes med – og han går nesten alltid bort til Frannie når det er leggetid for Paul, trekker ytterdøren igjen etter seg og åpner Frannies. Cathy og Joe bor i det som henholdsvis var en butikk og et postkontor, små rom og lavt under taket. Mens Frannies hus – delvis betalt av foreldrene deres – ble bygd i 1850, og er større og luftigere enn de to andre fordi det opprinnelig var en bolig.
Han stikker hendene i lommen. Han kan angi henne. Redde seg selv. Han må jo være gal om han ikke tenker tanken? Men nå ser hun opp på ham, lillesøsteren hans, legger hodet bakover. Nei. Det er ikke noe alternativ. Det begynte som Frannies problem, men nå deler de det.
«Vi må grave det ned», sier Frannie. «Ham.»
Cathy venter litt. Det er tydelig at hun tenker. Etter en stund svarer hun med ett ord: «Hvor?»
6. Joe
Joes skuldre kjennes som om de er lagd av metall, ikke bein og sener. Han ruller på skuldrene og prøver å slappe av. «Vi må tenke klart.»
Han var en fæl fyr, ifølge Frannie. Dessuten hadde det ikke vært meningen å skade ham. Det var et uhell. En grusom tilfeldighet. Dette er kortene de har fått på hånden, og nå må de spille med dem. «Vi må tenke på sporene», sier han og ser ned i bakken. «Hvordan blir man kvitt blod?»
«Med ild», svarer Cathy med det samme.
«Ild», gjentar Joe og nikker langsomt. «Greit.» Han ser bortover den smale veien i begge retninger. Den går bare til deres villa og to andre. Opprinnelig lå det et kloster der, men det ble gjort om til villaer på femtitallet. Vedlikehold av privatveien er de tre villaenes ansvar, men de gjør ikke nok. Gresset er solsvidd, og veien er ikke asfaltert engang, den er bare hardpakket jord, stekt av italiensk sol. Joe har bare sett biler der når noen har kjørt seg vill. En kort stund lurer Joe på hvorfor en fremmed mann gikk bortover denne veien, alene, midt på natten …
«Vi må ta oss av liket først», sier Cathy. Hun reiser seg, nøler så vidt, og går.
Villaen deres er omgitt av enger med skog bakenfor. De kjøpte den for fem år siden etter et innfall, pinlig nok. Frannie hadde drømmeflyttet på Rightmove som hun kalte det, og plutselig hadde villaen dukket opp. Den var gammel, nedslitt og rimelig. Det som begynte som en spøk, ble en ordentlig samtale, så et budsjett krotet ned bakpå en kassalapp, så et lån med sikkerhet i klinikken deres. Den første sommeren de dro hit, kunne de nesten ikke tro at de hadde gjort det. Resten av året ble det leid ut tretti ganger, og de hadde allerede betalt ned tjue prosent av lånet. Da de så det svart på hvitt, åpnet de en flaske vin hjemme hos Frannie. Hun hadde hevet glasset og sagt: «Skål for å gjøre ting annerledes enn andre.»
«Det er spader i boden», sier Joe lavt. Alle nøler et øyeblikk i mørket. De var der inne før i dag, før de skulle grille. Med solen i nakken. «Vi kan … bruke skogen.»
«Vi eier ikke skogen», sier Cathy. Hun drar håret bort fra ansiktet og ser oppmerksomt på ham. Hun prøver å si ham noe, tror han, men han vet ikke helt hva.
«Men ingen bruker den. Og bakken er myk», sier han. Har de virkelig denne samtalen? Alt er opp ned og uvirkelig, som om himmelen og bakken har byttet plass. Joe rister på hodet og prøver å klarne tankene. I stedet tenker han på Paul, som ved middagsbordet i går rakte ham en lodott i fullt alvor. Den var så liten at Joe måtte myse for å se den. Besluttsomheten blir sterkere. Paul fortjener ikke dette. Han fortjener ikke å måtte betale for morens feilgrep. Han er så liten, så uskyldig.
«Ja», sier Cathy lavt og trekker seg unna. De gikk tur i skogen i går for å kjøle seg ned. De snublet i røtter og grep etter greiner å støtte seg på mens de snakket om at Lydia og
Joe prøvde – uten hell – å få barn. Cathy hadde ikke sagt så mye, som var akkurat det Joe trengte, selve grunnen til at han hadde bedt Cathy om å bli med, ikke Frannie. Da de kom avslappet og slitne hjem igjen, åpnet de en flaske vin.
«Cathy og jeg må grave», sier Joe. Hun er større enn Frannie, men grundigere også. Frannie ville forhaste seg.
«Den må være veldig dyp», sier Cathy. Stemmen er ulegemlig i mørket. Joe retter lommelykten mot henne. Ansiktsuttrykket er tomt, helt tomt, en kvinne i sjokk.
«Du må svi av blodet her», sier Joe til Frannie og peker rundt seg.
«Hvordan?»
«Du må tenne på hver eneste flekk og brenne den. Ingen kjører her. Ingen. Vi får si at vi hadde grillfest i gresset. Få det til å se ut som om vi har grillet. Brent bål. Noe i den duren», sier Cathy. Ordene er nøkterne, men stemmen er vennlig, slik den alltid er.
«Ok», sier Frannie tynt. «Men vil ikke folk lure på hvorfor vi …? Rett ved siden av veien, liksom?»
«Jeg vet det», svarer Cathy med et skuldertrekk. «Det får vi finne ut av hvis spørsmålet kommer. Kjør bilen opp til huset og vask den. Spyl den. Men blodet er det viktigste.» Hun svelger. Hun ser på Joe. «Graven må være to meter dyp», sier hun.
«Jeg vet det.»
«På grunn av søkshunder», legger hun unødig til. Joe nikker. Spanieler. Schæfere. Han har sett hvordan det rykker i snuten mens han undersøker dem. De vet når eieren kommer hjem fra jobb, ut fra hvor mye av eieren de kan lukte.
«Og så?» Frannie står tvers overfor Joe med blodige hender i siden, noe som setter to perfekte håndavtrykk på den nakne huden i lyset fra lommelykten.
Cathy svarer henne ikke, bare står og ser på liket en stund til. Hun peker på likets føtter. Joe løfter dem lett, som om det – han, han – er en fallen soldat, og så følger han etter Cathy, som løfter skuldrene, inn i mørket i skogen.