DUMHET, IDIOTI OG DUMME IDIOTER
Lars Fr.H. Svendsen
Hvorfor du bør tenke selv – og sammen med andre
© 2024 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Gisle Vagstein | deTuria Design
Layout: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 80 g 2.0 b
Boka er satt med Adobe Caslon 12/15
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-3668-8
Kagge Forlag AS
Akersgata 45
0158 Oslo
www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
When you are dead, you do not know you are dead. It’s only painful and difficult for others. The same applies when you are stupid.
(Ricky Gervais)
INNLEDNING
Jeg er dum. Det er du også. I tillegg er jeg en idiot. Det er du også. Fra tid til annen er vi også dumme idioter. Min dumhet og idioti er av mindre relevans for deg enn din egen. Den idioten som spiller den største rollen i ditt liv, er tross alt den som møter deg i speilet hver morgen. Formålet med dette essayet er å gi deg en anledning til å reflektere over din egen dumhet, og ikke bare å identifisere den hos andre, selv om det også er rikelig med anledning til det siste.
Uttrykkene «dum» og «idiot» brukes fortrinnsvis om andre enn en selv, selv om vi av og til kan bedømme vårt tidligere jeg som en kronidiot. Noen ganger kommer denne selverkjennelsen raskt, oftere tar det lengre tid, og som regel kommer den aldri. Dette er en slags selvhjelpsbok, med noen – riktignok svært generelle –angivelser av hvordan man kan unngå å bli en altfor stor dumrian eller idiot.
Behovet for en dumhetens filosofi støttes blant annet av observasjoner av hvordan mange opptrer i sosiale
medier. Det er rett og slett veldig mye dårlig tenkning med tilhørende oppførsel i omløp. Idiotene har en tendens til å stikke hodet frem, og det er derfor lett å overvurdere omfanget av dumhet og idioti. Uansett synes det å være rikelig å ta av.
Det er få, om overhodet noen, grenser for hvor dumme vi mennesker kan være. Den britiske forfatteren
Terry Pratchett (1948–2015) påpeker: Hvis du plasserte en stor bryter i en hule et eller annet sted, med et skilt der det sto «Verdens-undergang-bryter. Ikke rør!», ville malingen ikke engang ha tørket før en eller annen idiot hadde skrudd på bryteren.1 Fullt så store idioter er de færreste av oss, men noen er det. Vi kan alle by på rikelig med dumskap, men det finnes mennesker hvor denne egenskapen er så fremherskende at den er definerende for hvem de først og fremst er.
Grunnen til at vi alle er dumme, er at dumhet er uløselig knyttet til vår evne til tenkning. «Dumhet», slik jeg forstår det i dette essayet, er å forstå som en manglende bruk av evnen til å tenke, mens «idioti» viser til en dårlig bruk av denne evnen. Uttrykkene «dumhet» og «idioti» knyttes til laster du normalt kan kritiseres for, ikke til tilkortkommenheter som skyldes omstendigheter hinsides din kontroll. Jeg forholder meg til mennesker med et «normalt» funksjonsnivå eller høyere. Riktignok kan man ikke så rent sjelden lure på om en del mennesker som deltar i kommentarfelt og lignende, kan sies å ha et «normalt» kognitivt funksjonsnivå, og det er alt annet enn uproblematisk å avgjøre hvor man skal trekke
grensen mellom hva som faller innenfor eller utenfor det «normale», men jeg skal ikke begi meg inn i den debatten. Derimot vil jeg inkludere mennesker med høy intelligens som likevel kvalifiserer seg for å være både dumme og idioter. Selv om du for eksempel kan utføre matematiske bravurnumre eller skulle være verdensledende innen utvikling av nye kreftmedisiner, kan du like fullt være dum som et brød eller komplett idiot på mange andre områder. Om noe vil du kanskje være mer tilbøyelig til å være det fordi dine evner på ett område gir deg en dårlig fundert tro på at du også briljerer på alskens andre områder. Jeg har truffet en del mennesker som hevder å ha høy IQ. Et gjennomgående trekk ved dem er at de ikke fremstår som særlig smarte. Ofte har de heller ikke utrettet noe av betydning. Selvsagt finnes det også mennesker som både har høy IQ og er smarte og har utrettet noe, men de pleier å være opptatt av langt viktigere ting enn hvilken IQ de måtte ha.
Vi gjør alle idiotiske ting. Flere enn jeg har lurt på hvorfor vi ikke dobbeltsjekket at vi hadde tatt ut sikringene før vi klippet over en strømledning med en ståltang. I slike tilfeller gir verden deg en umiddelbar tilbakemelding på at det du gjorde, ikke var særlig oppvakt. Som regel går det tålelig bra, og du gjentar ikke feilen, i hvert fall ikke med det aller første. Det går imidlertid ikke alltid bra, og den såkalte Darwin-prisen er en kilde til munterhet, selv om den tragisk nok bare deles ut til mennesker som yter et lite bidrag til evolusjonen ved å ha fjernet seg selv fra genpoolen ved å dø eller bli sterile på en spektakulær dum eller idiotisk måte. Blant
favorittene er en kanadisk advokat som skulle bevise at en type vindusglass var uknuselig, og følgelig kastet seg mot vinduet i 25. etasje. Glasset knuste ikke, men advokaten hadde ikke sjekket at rammen som holdt glasset, ville tåle en slik belastning, hvilket den heller ikke gjorde – glasset løsnet fra rammen. Det er ingen stor overraskelse at ni av ti prisvinnere er menn.
Tilbakemeldingen fra verden kan også komme i form av et eksamensresultat. Under sensur av eksamensbesvarelser støter man med jevne mellomrom på en oppgave forfattet av en student som har lite kontroll på stoffet, men likevel forsøker å svare etter beste evne. For eksempel studenten som skulle forklare forskjellen på en tilfeldig sann generalisering – som at alle studenter på bakerste benk har på seg en hvit T-skjorte – og en vitenskapelig lov, og svarte at forskjellen er at «vitenskapelige lover er bestemt av kongen». Som sensor humrer man litt, klør seg i hodet og forsøker å rekonstruere hvordan studenten har tenkt, og humrer enda mer når man forstår hva som har foregått i studentens hode, i dette tilfellet at vedkommende blant annet ikke forstår forskjellen på vitenskapelige og juridiske lover.
Dette essayet er et bitte lite bidrag til den filosofiske disiplinen som kalles dydsepistemologi. Ordet «epistemologi» er sammensatt av de to greske ordene episteme (erkjennelse, kunnskap, innsikt) og logos (fornuft, lære).
Det er med andre ord læren om erkjennelse. «Dyd» er en oversettelse av det greske arete, som beskriver det å duge. Dydsetikk er derfor læren om hvordan du kan duge som et handlende vesen. Dydsepistemologi
er tilsvarende læren om hvordan du kan duge som et erkjennende vesen. Essayet beskriver noen trekk ved hvordan og hvorfor du kommer til kort som erkjennende vesen. Egenskaper som arroganse, trangsynthet, stahet, uimottakelighet for argumenter, manglende vilje og evne til å innrømme feil, overfladiskhet og skjødesløshet vil gjøre det langt mindre sannsynlig at en person kommer frem til fornuftige oppfatninger. Hvis du ønsker å være en noenlunde oppegående person, er dette egenskaper du aktivt bør forsøke å identifisere og bekjempe i deg selv.
Immanuel Kant (1724–1804) skiller mellom åndens «svakheter» og dens «sykdommer», og mener at det går et kategorisk skille mellom de to.2 Selv vil jeg hevde at det er mer av en glidende overgang, da åndens «svekkelser» vil bevege seg mot en sykdomstilstand hvis de blir tilstrekkelig radikale. Når man for eksempel begir seg inn i diskusjoner med folk med en forkjærlighet for konspirasjonsteorier, er det ofte uklart hvilken side av grensen de befinner seg på, og i en del tilfeller er det vanskelig å unngå konklusjonen: Dette er ikke bare dumhet eller idioti, men simpelthen galskap fordi det er så til de grader hinsides enhver rimelig standard for menneskelig rasjonalitet. Idioti virker litt som et fluepapir på meg. Jeg har brukt altfor mange timer av livet på nettsteder viet absurde konspirasjonsteorier om nær sagt hva som helst, eller de mest avsindige forestillinger om alternativ behandling. Det har neppe gjort meg til et klokere menneske, men det har utvilsomt hatt en viss underholdningsverdi.
Nå kan man innvende at jeg rett og slett stempler dem som er uenige med meg som dumme, og det er jo dumt hvis jeg begår et sammenhengende ad hominemargument, hvor jeg angriper personer i stedet for deres oppfatninger. Det avgjørende i denne sammenhengen er imidlertid ikke akkurat hvilke oppfatninger du har, men hvorfor du har dem. Du er ikke dum fordi du tar feil. Det er måten du tar feil på som avgjør hvorvidt du er dum. Du kan for den saks skyld ha helt korrekte oppfatninger om saksforhold, og likevel være dum hvis du har en dum fremgangsmåte. Det er som å kjøre i fylla: Det kan hende at du faktisk kommer velberget hjem uten å skade noen, men du er like fullt en idiot som har kjørt i fylla. Hvorvidt du er dum eller ikke, avhenger ikke av hvorvidt oppfatningene dine er sanne eller usanne, men av hvordan du er kommet frem til dem.
Dumheten og idiotien gjenkjenner ikke seg selv – de er blinde for at de er dumme og idiotiske. Muligheten for selvinnsikt er imidlertid alltid der fordi vi alle kan romme mer enn én tanke, og slik sett gjenkjenne dumhet og idioti i oss selv hvis vi er åpne for at vi har dem i oss. Det er langt enklere å bli seg bevisst andres dumhet og idioti enn ens egen. Som det helt korrekt påpekes i Bergprekenen: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: ‘La meg ta flisen ut av øyet ditt’ når det er en bjelke i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.»3
Filosofi handler mest grunnleggende om selvrefleksjon, om å utføre et arbeid med ens egne tankevaner og betraktningsmåter. En slik selverkjennelse kan ingen andre utføre på vegne av deg. Du må gjøre det selv. En bok som denne kan i høyden bidra til å bevisstgjøre deg din egen hang til dumhet, idioti og dum idioti, og vise noen sider ved hvordan og hvorfor du går i baret. Deretter er det opp til deg å gjøre noe med det, vel vitende at det er et sisyfosarbeid – du kommer aldri i mål.