Katarina von Bredow
Oversatt av Line Almhjell (MNO)
© Katarina von Bredow and Natur & Kultur 2018 First published by Natur & Kultur 2018 Published in agreement with Koja Agency © Norsk utgave: Kagge Forlag 2018 Originalens tittel: Ellinor Oversetter: Line Almhjell (MNO) Omslagsdesign: Håkan Liljemärker Omslagsfoto: Pat St. Hilaire Papir: Holmen Book Cream 70 g Boka er satt med Harriet Text 11,5 | 14,5 Sats: Ingrid G. Ulstein Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-2217-9
Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
Til Kajsa E og Johan H med takk for all hjelp og oppmuntring
Det sitter en ny jente bak disken. Ulf må finne frem topptaukortet og vise det til henne, selv om han har sikret Ellinor i snart tre år nå. – Hvor er Camilla? spør Ellinor. – Hun har sluttet, sier jenta. – Frivillig? Jenta gliser. – Jeg tror ikke hun fikk sparken, hvis det er det du mener. Ellinor kikker mot døra som leder inn til hallen. Den er fortsatt stengt. Et titall mennesker i forskjellig alder står og venter utenfor. Ellinor kjenner igjen de fleste. De har helt sikkert også gledet seg og telt ned dagene. Men at Camilla har sluttet, er helt uforståelig. Hvordan kan hun ha sluttet frivillig rett før klatreveggen endelig skal åpne? Ellinor har ventet sånn at hun nesten verker av undertrykt klatrebehov. Seksten meter skal den nye veggen være. Dobbelt så høy som den gamle. Hun tar opp mobilen og ser på klokka. Ti på. Hvor blir det av Leo? Ellinor sender enda en melding. Kommer du, eller??? Ulf stikker lommeboka i baklomma og drar en hånd gjennom det tykke, gråsprengte håret. 7
– Hva gjør du? spør han. – Sender en melding til Leo, sier Ellinor. – Hvorfor kommer han ikke? – De har jo ikke engang åpnet ennå. Slapp av litt, nå. Ellinor tripper utålmodig. Å slappe av er ikke aktuelt. Hun har ventet på dette i tre måneder. Det var fortsatt snø sist de var her, dagen før de stengte for ombyggingen. Personalet sa at det skulle ta seks uker, men det ble over tolv. De siste ukene sto veggen ferdig, men de ventet på at noen skulle komme og godkjenne sikkerheten. Ellinor kan ikke skjønne hvorfor det tok den personen så lang tid å få drasset seg hit. Hvor mange nybygde klatrevegger kan det egentlig være å inspisere? Fritidshuset har en spesiell lukt. Det lukter egentlig ikke så godt. En blanding av gummi, linoleumsgulv, fukt, svette og treningsklær. Men Ellinor drar lukten inn i neseborene som om det duftet roser eller bringebærgelé. En forventningsfull kribling sprer seg i armene, beina og magen. Seks minutter på ti kommer endelig Leo. Han har syklet. Den oppskrapede, svarte sykkelhjelmen sitter fremdeles på hodet hans, og nøkkelen dingler i høyrehånda. I den andre hånda har han ICA-posen med klatreskoene i. Det ser ut som det er den samme posen som han brukte for tre måneder siden. Ellinor vinker, som om han ikke ville sett dem ellers. Som om det er mulig å ikke få øye på Ulf, som er nesten to meter høy. Han synes overalt hvor han går. Louise, moren til Ellinor, når ham bare til skuldrene. Hun 8
liker tydeligvis høye menn, for faren til Ellinor, Mattias, er også over en nitti. Leo løfter haka som hilsen, tar av seg hjelmen og kommer bort til dem. Det svette håret kleber seg til panna, og han er rød i kinnene. – Jeg trodde jeg kom for sent, sier han. – De åpner hvert øyeblikk, sier Ellinor. – Vi har ventet i evigheter. – Et kvarter minst, sier Ulf ertende. – Jeg skal bare betale, sier Leo og går bort til disken. Jenta som ikke er Camilla, ser opp da han nærmer seg. – Kjøp årskort med det samme! roper Ellinor. – Det har jeg ikke råd til, sier Leo over skulderen. – Det er vel best jeg går bort og bekrefter at jeg kan sikre ham også, sier Ulf. Ett minutt på ti dukker Jesper opp, med knallgul genser og det lange, lyse håret satt opp i en topp øverst på hodet. Som vanlig er han solbrun i ansiktet og på de senete armene. Han ser ut som han akkurat har kommet hjem fra Thailand, men i virkeligheten har han nok bare brukt Fritidshusets solarium like ofte som andre folk pusser tennene. – Hei sann! sier han og smiler bredt. – Jeg heter Jesper og er klatreinstruktør her på Fritidshuset. Men det visste dere vel alle sammen, tror jeg. Det ser ut som det bare er kjentfolk her på denne store dagen. Er det noen som gleder seg, eller? Ellinor trekker pusten dypt og venter på at alle skal rope «JA!», men det kommer bare en mumling 9
og noen spredte nikk, og hun slipper pusten langsomt ut gjennom nesa. – Jeg prøveklatret i går, sier Jesper mens han låser opp døra. – Det var faktisk veldig gøy. Hvis noen trenger å låne sko, så står de der inne til høyre. Ellinor trenger seg forbi et par somlete tenåringsgutter, drar av seg Conversene og sokkene og stikker føttene i klatreskoene. Det strammer velkjent og deilig rundt tærne. – Sikkerhet er alfa og omega! sier Jesper. – Jeg skjønner at dere har det travelt med å komme dere opp i veggen nå, men ikke slurv med åttetallsknutene! Veggen er skikkelig høy. Etasjen over den gamle klatreveggen er fjernet, slik at det store klatrerommet nå går helt opp til yttertaket på Fritidshuset. Den ene langveggen skråner innover i rommet som en ekte fjellskrent, og i midten er det en søyle som går helt opp til taket. Det er fantastisk. Ellinor må beherske seg for ikke å løpe rundt og skrike av begeistring. – Wow … sier Leo. – Faen, så høyt det er! Seksten meter høres ikke så mye ut, men det ser jo drithøyt ut. Jesper slipper ned tauene. Det er flere enn før. Sikkert dobbelt så mange. – Jeg vil være først! sier Ellinor og henter to klatreseler. – Går det bra? – Ja da, sier Leo. – Vi begynner med den letteste, ok? Jesper smiler til dem. – Jeg kan sikre én av dere, sier han. – Så kan dere klatre sammen første gang. Det er jo en spesiell dag! 10
– Så snilt, sier Ellinor. – Takk! Leo nikker. De lager hver sin åttetallsknute, og Ulf inspiserer knutene nøye. Han og Jesper fester den andre enden av tauet i sine seler mens Ellinor og Leo stiller seg ved siden av hverandre og tar tak i de nederste grepene. Det lukter nymalt, og Ellinor kjenner at hjertet banker i brystet. Hun møter det grågrønne blikket til Leo, og han smiler litt skjevt. – Sikring klar, signaliserer Jesper og Ulf bak dem. – Jeg klatrer, sier Ellinor og Leo samtidig. Så bærer det oppover. Ellinor kjenner hvordan utålmodigheten blir byttet ut med konsentrasjon. Hun nyter hver detalj. Musklene i hendene og underarmene som strammer seg for hvert grep, tærne som finner nytt feste, den velkjente varmen i fingerleddene og gulvet som fjerner seg mer og mer under henne. Leo klatrer saktere jo høyere opp han kommer. Ellinor stanser og venter et par ganger, men så blir hun lei av å vente og fortsetter oppover. Det er Jesper som har tauet hennes, og han holder det stramt uten å dra. Det er perfekt. Aller helst vil Ellinor late som det ikke er noe tau der i det hele tatt. Men det er ikke lov å klatre høyere enn fire meter uten sikring. Etter en stund forsvinner alt bortsett fra Ellinor og veggen. Hun er kjempehøyt oppe nå. Taket er mye nærmere enn gulvet. Den ene hånda er litt svett og glipper på en pinch. Hun var så ivrig at hun glemte å stikke fingrene i Jespers kalkpose. Da hun finner en jug, tar hun et godt tak med venstrehånda og tørker den høyre på T-skjorta. 11
– Går det bra? spør Jesper langt der nede. Ellinor nikker kort. Hun vil ikke snakke. Vil ikke bli forstyrret. Ikke engang bli minnet om at det er noen andre der. I alle fall ingen andre enn Leo. Hun hører at han puster noen meter lenger nede. Han har en spesiell måte å puste ut mellom leppene på når han klatrer. Som om han hvisker bokstaven p. Hun kjenner lyden så godt. Det hender hun blir irritert, men som oftest liker hun den. Peh-pehpeh-peh. Det hører sammen med Leo. Og med klatring. Han hørtes akkurat likedan ut da de var yngre og klatret i den store eika i parken. De siste grepene sitter ganske langt fra hverandre. Det kiler litt i magen da hun må strekke seg langt mens tærne på den ene foten står på et bitte lite grep og hun bare så vidt har tak med fingrene i et annet. Men det går bra. Og plutselig når hun opp til taket med hånda, seksten meter over gulvet. – Bravo! roper Jesper. Ellinor kikker ned. Det føles som en lilje i magen. Det har hun tenkt på mange ganger. Når hun har klatret høyt opp og snur seg og ser ned, er det som om smale, skjøre kronblader slår ut i mellomgulvet og kiler henne. Hun elsker det. Blir hengende der oppe i stille andakt i flere sekunder før hun signaliserer til Jesper at hun skal ned. – Ned. – Har deg, bekrefter Jesper, og Ellinor flytter tyngdepunktet bakover og lar tauet ta imot henne. Med lette hopp spretter hun nedover veggen mens Jesper firer. 12
Leo kaster et blikk på henne da hun passerer ham på vei ned. Han har fortsatt mange meter igjen. – Det føles faktisk som det er mer enn dobbelt så høyt, sier Ellinor og smiler til Jesper mens han løsner åttetallsknuten. Han smiler tilbake. – Er det ikke rart at det ser så mye høyere ut der oppe fra enn når man står her nede og kikker opp? Ellinor nikker og ser på Leo, som nesten er oppe nå. Det ser sannelig høyt ut herfra også. Ulf drar ganske hardt i Leos tau. Ellinor foretrekker Jespers måte å sikre på, men det virker som om Leo liker å bli holdt av tauet. – Du trenger noe vanskeligere, sier Jesper – Orker du å prøve overhenget nå med en gang, så kan jeg sikre deg? – Gjerne, sier Ellinor. – Men jeg må kalke hendene først. Det ble litt glatt på smågrepene. – Jeg så det, sier Jesper og gir henne kalkposen. – Du burde tenke på å begynne å konkurrere. Hvor gammel er du nå? Tretten? – Snart, sier Ellinor. – På torsdag. – Oi! Gratulerer på forskudd! Ellinor ser seg rundt i klatrehallen. – Dette er den beste bursdagsgaven, sier hun. – Vi har gjort om buldrerommet også. Det er noen skikkelige utfordringer å bryne seg på der nå. I buldrerommet er veggene fire meter på det høyeste, men de er bratte og skråner ut og inn, slik at de er veldig mye vanskeligere å klatre i. Der klatrer 13
man uten tau. Hele gulvet er en stor tjukkas som demper fallene. For falle gjør man. – Sjekk, da! roper Leo fra taket. – Jeg greide det! – Nydelig! jubler Ellinor. – Jeg skal prøve meg på overhenget! Kommer du? – Snart. Jesper fester tauet i selen mens Ellinor strekker litt ut. Musklene på innsiden av underarmene er utrente. Det kjennes. Hun legger hodet bakover så langt hun greier. Overhenget ser mye vanskeligere ut nå som hun står rett under. Men Jesper smiler oppmuntrende. – Dette greier du lett som bare det. Sikring klar. Ellinor gnir de kalkede fingertuppene lett mot hverandre før hun hugger tak i de nederste grepene. – Ok, sier hun. – Jeg klatrer. Denne veggen er vanskeligere allerede de første få meterne. Konsentrasjonen er som et følbart punkt bak pannebeinet. Hendene merker seg hvert eneste grep som like etterpå kan brukes av en fot. Neste og neste. Hun ser oppover og prøver å planlegge en vei langs veggen som lener seg mer og mer over henne. Der det er på det bratteste, mister hun taket med tærne gang på gang, og fingrene må bære hele vekten av henne mens hun svinger seg for å få nytt grep. Det verker og brenner i leddene, og en svettedråpe renner nedover panna, på skrå over neseryggen og ned mot haka. Men det skal gå. Litt etter litt kjemper hun seg oppover, helt til veggen retter seg ut igjen og nesten føles loddrett. Der hviler hun en stund med vekten i tauet. Det er kanskje litt juks, 14
men musklene hennes er ikke vant til dette ennå. Jesper holder rolig imot der nede. Venter på henne. Ellinor tar et nytt tak med fingrene. Underarmene protesterer, men ikke verre enn at hun vil prøve å komme seg videre oppover. – Heia Elli! hoier Leo, som nå står nede på gulvet sammen med Jesper og Ulf. – Du er helt rå! Det gnistrer av glede inni henne da hun litt etter setter håndflaten i taket. Da hun snur seg rundt, ser hun at noen av de andre klatrerne også har stanset opp for å se. Alle er eldre enn henne. De to tenåringsguttene som Ellinor trengte seg forbi i gangen litt tidligere, står også og glor, nesten rett under henne. Den ene er høy og mørkhåret, den andre lav og litt kraftig, med kortklippet lyst hår. – Øy, Jesper! sier den høye. – Hvilken dyrehage har den apekatten rømt fra? Jesper gir ham et kort blikk mens han firer ned Ellinor. – Jeg aner ikke. Og ikke vet jeg hvilken grisebinge du har rømt fra heller! Leo smiler bredt, og til og med Ulf trekker litt på munnviken. Ellinor lander på gulvet, og Jesper løsner knuten for henne. – Enkelte bare må vise hvor misunnelige de er, sier han. – Det må man bare leve med når man er så flink. Den lave gutten knuffer kameraten i siden og sier utfordrende: – Nå er det vel din tur, da? For du er vel ikke dårligere enn den lille jenta der? 15
Den høye ser fort på Ellinor og deretter på Jesper. – Klart jeg skal klatre, for faen, sier han og tar tak i tauet ved siden av det som Ellinor brukte. – Det er jo derfor vi er her. – Vær nøye med åttetallsknuten, sier Jesper. Så gir han Ellinor et klapp på skulderen. – Jeg må ta meg en runde, så Ulf får sikre begge to. Utrolig bra klatret. – Instruktørens lille gullunge, hvisker Leo da Jesper har gått sin vei. Ellinor svarer ikke. Hun har allerede blikket festet på de blå grepene på søylen i midten. Det ser ut som et spennende problem. Hun må bare strekke ut litt først. Mens hun tøyer musklene, følger hun med på gutten som akkurat har kommet til begynnelsen av det bratte partiet på overhenget. Han famler og leter med hender og føtter, klatrer ned igjen og skifter retning uten egentlig å komme noen vei. Som et nølende insekt. – Går det bra? spør kameraten som sikrer ham. – Hold kjeft, hører de fra oppe i veggen, og Ellinor smiler litt for seg selv. Nok en gang drar hun inn lukten av maling, kalk og det spesielle, lett fjærende gulvet. Alt lukter nytt. Hjertet hennes banker varmt av glede. Endelig!
i ellinors vinDu henger det en bergkrystall i en nylontråd. Den ser akkurat ut som en isbit. Som om den kan begynne å dryppe når som helst. I firetiden om ettermiddagen kommer sollyset inn og treffer krystallen slik at hele veggen på den andre siden av rommet blir full av regnbuefargede flekker. Når Ellinor dytter til krystallen, danser fargeflekkene rundt i rommet som i en drøm. Hun fikk krystallen av Jenny. Men til mamma sa hun at hun fikk den av Meja. Det var enklest sånn. Ellinor åpner Snapchat og tar et bilde av seg selv blant fargeflekkene. Det blir kjempefint. Helt skimrende. Hun lagrer det og prøver å legge det i storyen sin, men Snapchat henger seg, så hun må lukke appen og starte den på nytt. Bildet er borte. Det ligger ikke i memories engang. Hun tar noen nye, men ingen av dem blir like bra som det første. Ellinor sender en snap til Meja og Leo, og så slår mobilen seg helt av, og Ellinor kaster den sint på senga. Hadde hun ikke hatt den deilige klatringen i kroppen, hadde hun sikkert kastet den i gulvet isteden. Den er helt håpløs! Fem dager igjen til ellevte mai. Vær så snill, la det være en mobil blant 17
bursdagsgavene! Hun kan godt få bare én gave, så lenge det er en mobil. Den trenger ikke å være ny engang. Bare den virker som den skal, har bra kamera og hel skjerm. Skjermen på den hun har nå, er så sprukket at det omtrent bare er glassbeskytteren som holder den på plass. Det kommer en lukt fra kjøkkenet. Hun kan kjenne hvem det er som lager mat. Hvis det er mamma, lukter det kjøttboller, stekt fisk eller muligens taco. Er det Ulf, er det mange flere dufter i lufta: eksotiske krydder, kokos og sånne ting. Noen ganger smaker det rart eller altfor sterkt, men som oftest er det kjempegodt. Akkurat nå lukter det som det er stekte nudler på gang. Kanskje med kylling. Ellinor kjenner at hun er sulten. Hun åpner døra til rommet og går ut i gangen, men så stanser hun og lytter. Ulf og mamma snakker om bursdagen hennes. – Jeg hadde jo tenkt at vi skulle gå ut og spise noe godt, sier mamma. – Noe hun liker. Buffeen på Shanghai, for eksempel. – Men det kan vi jo gjøre en annen dag, sier Ulf. – Det spiller vel ingen rolle? – Det er bare så typisk, sier mamma. – Han skal alltid være den som står for moroa. Og så skal hun jo dit på fredag også! – Men det er vel ikke så rart at Mattias har lyst til å feire datteren sin på selveste trettenårsdagen? Det hadde vært mye tristere om han ikke ville det. Nå synes jeg faktisk du må gi deg. Mamma svarer ikke. Ellinor blir stående noen sekunder til, men de 18
sier ikke noe mer. Det klirrer bare i tallerkener og glass som blir satt frem. Hun rygger et par skritt og slamrer litt med døra til rommet sitt slik at det skal høres ut som hun akkurat kom ut, og så går hun til kjøkkenet. Ulf setter panna med stekte nudler midt på bordet og ser på henne. – For en timing! – Det lukter godt, sier Ellinor. – Herlig, sier mamma og setter seg på sin vante plass nærmest vinduet. Det er der hun alltid sitter. De fleste mennesker liker å ha en fast plass. Slik er det hjemme hos både Meja og Leo. Men Ulf og Ellinor har bestemt at de ikke skal være som alle andre, så de bytter plass hele tiden. De kan velge hvilken stol de vil, bortsett fra mammas, bare de tar et valg. Ulf sier at det holder hjernen i form. For hver ting man begynner å gjøre automatisk, blir en del av hjernen lagt ned. Satt på pause, liksom. Ellinor tar en av tallerkenene og slår seg ned ved kortenden av bordet. Det er den beste plasseringen hvis man vil følge med på om folk mener det de sier. Derfra ser man alles ansiktsuttrykk. Mamma kremter lett. – Pappa ringte tidligere i dag, sier hun. – Han og Jenny vil at du skal komme hjem til dem etter skolen på torsdag. Har du lyst til det? Ellinor nullstiller ansiktsmusklene så godt hun kan, samtidig som forhåpningsfulle sommerfugler flagrer i magen hennes. – Mhm, ja da, sier hun. – Det kan jeg godt. 19
– Så bra, sier mamma. – Da blir de glade. – Jeg lurer på hvorfor de vil at du skal komme akkurat på torsdag? sier Ulf. – Det er vel ikke noe spesielt med den dagen, eller? Ellinor fnyser. Hun er blitt for stor for den typen spøk. – Nei, slett ikke, sier hun. – Jeg tenkte meg det, sier Ulf og nikker ettertenksomt. – Jeg trodde først jeg hadde gått glipp av noe. Bra at det ikke var tilfellet. Ellinor forsyner seg med nudler uten å svare. Mamma kikker megetsigende på Ulf. – Hun fyller tretten, sier hun. – Ikke seks. – Nei, ikke seks, utbryter Ulf lattermildt. – Absolutt ikke sex. Det er for tidlig. Men det er kanskje på tide at vi begynner å snakke om det? Mamma ler. – Kan dere gi dere? freser Ellinor. – Ellers tar jeg med meg maten inn på rommet! – Unnskyld, sier Ulf. – Vi prøver bare å venne oss til tanken på at du snart ikke er et barn lenger. – Fint om dere kan gjøre det i stillhet, sier Ellinor og snor den første munnfullen med nudler rundt gaffelen. Sex. Meja kan faktisk snakke med moren sin om sånt. Det virker som om hun kan spørre henne om alt mulig. Meja pleier å fortelle en masse som moren har fortalt. Ellinor kunne aldri i livet snakket med Louise om sånne ting. Ikke med Ulf heller. Hun kunne kanskje spurt Jenny hvis det virkelig var 20
nødvendig. Men hun vil helst ikke tenke på at Jenny og pappa ligger sammen. Til tross for at fine lille Vilgot er et bevis på at de gjør det. Må man virkelig ha sex? Meja virker så ivrig på å prøve. Hun snakker kjempeofte om hvordan hun tror det føles, og om forskjellige ting man kan gjøre. Hun leser om det i blader og på internett, og så har hun allerede klint med folk flere ganger. Ellinor prøver å smile og høre på henne, men inni seg grøsser hun. Det virker bare ekkelt, klissete og liksom … altfor nært. Finnes det mennesker som rett og slett ikke liker sex? Akkurat som det finnes folk som ikke liker fotball eller salt lakris? Er det normalt? Ellinor ser ned på tallerkenen sin og forsøker å skyve tankene bort. Det er bedre å tenke på torsdag ettermiddag. Det er alltid gøy å være hos pappa, Jenny og Vilgot, og det blir naturligvis enda morsommere når det er bursdagen hennes. Nesten som en gave i seg selv. Da mangler det bare en ny mobil for at trettenårsdagen skal bli perfekt. Klokka halv seks ringer det på døra. Flere lange, skingrende ringesignaler. Det er Meja. Hun ser irritert ut. – Hvorfor har du slått av mobilen? sier hun så høyt at det gir gjenlyd i hele trappeoppgangen. Ellinor drar henne inn og lukker døra. Matilda Jonsson, som bor tvers over gangen, liker ikke at det er bråk i oppgangen. Hun er av den typen som setter opp små lapper overalt om at folk må være stille, 21
ikke kaste søppel etter seg og rense tørketrommelfilteret i vaskekjelleren. – Men du vet jo at mobilen min er helt konka, sier Ellinor. – Det gikk i alle fall an å ringe til den før! utbryter Meja. – Jeg har prøvd å få tak i deg i hele ettermiddag! Ellinor går foran og inn på rommet sitt. Meja følger etter. Ellinor peker på mobilen som fremdeles ligger på senga. – Den bare slår seg av, sier hun. – Jeg gadd ikke å skru den på igjen. – Du sendte et bilde på Snapchat, og så prøvde jeg å ringe deg like etterpå, sier Meja. – Men da hadde du allerede slått den av. – Den hadde slått seg av! Det er vel ikke min feil at mobilen min er ødelagt? Meja setter seg på sengekanten. Hun stryker det lange, skinnende håret vekk fra ansiktet og plukker forsiktig opp mobilen, som om den var en skadet baby. – Uten mobil er det omtrent som om du ikke eksisterer, sier hun. Ellinor slår seg ned på skrivebordsstolen. – Hva var det som var så viktig, da? spør hun. Meja trekker på skuldrene og ser seg rundt i rommet. Hun stikker ut underleppa litt, slik hun pleier å gjøre når læreren sier at hun har slurvet med leksene. – Det var ikke noe spesielt, akkurat, sier hun. – Men jeg må jo kunne få tak i deg om det er noe! 22
– Vi var på Fritidshuset i dag, sier Ellinor. – Klatreveggen ble åpnet igjen. Helt rå! Det var en helt utrolig følelse å nå taket! Ellinor ser i Mejas klarblå øyne at hun nå burde ha forstått at Meja er fullstendig uinteressert i klatring, og at hun foretrekker å late som om bestevenninnen ikke driver med noe så unødvendig. Det vet Ellinor, så klart. Men det bobler fremdeles i henne etter opplevelsen tidligere på dagen, og hun greier ikke å la være å fortelle. Innerst inne håper hun fremdeles at Meja skal forstå. – Kan du ikke spørre moren din om du kan få bursdagsgaven på forskudd? spør Meja. – Eller har du tenkt å være mobilløs helt til torsdag? – Jeg vet jo ikke engang om jeg får noen mobil. Meja sperrer opp øynene. – Jammen, hallo? Klart du gjør? – Nei, sier Ellinor irritert. – Det er ikke «klart». Det er ikke alle som har massevis av penger. Meja fnyser. – Men foreldrene dine sitter jo ikke utenfor butikken og tigger heller. Du kan ikke være uten mobil, det skjønner da vel alle. Jeg tror forresten at hun som sitter med pappkruset utenfor butikken, sørger for mobiler til ungene sine. Ellinor svarer ikke. Meja kan virkelig være utrolig irriterende noen ganger. Mamma banker på døra og kikker inn. – Jeg syntes jeg hørte at noen kom, sier hun. – Har dere lyst på noe godt? Meja tar på seg sitt aller mest sjarmerende smil. 23
Det er som om hun har en bryter inni seg. En sånn man skrur på lyset med. – Hei, Louise! sier hun. – Jeg håper det er greit at jeg stakk innom. Det går ikke an å ringe til Elli. Mobilen hennes har tatt kvelden. Mamma nikker. – Jeg vet det, sier hun. – Det er veldig synd. Jeg skal høre med Mobidoc nede på Ringveien om de kan fikse den. – Det er visst ikke noen vits i å reparere gamle mobiler, sier Meja. – Det er mye mer som kan repareres enn man tror, sier mamma. – Folk kaster altfor mye som fremdeles er fullt brukbart. Menneskeheten holder på å drukne i sitt eget søppel. – I så fall er det praktisk å kunne ringe etter hjelp, påpeker Meja kjapt. – Vi vil gjerne ha noe godt, sier Ellinor og reiser seg. Så da er det avslørt. Mamma og Ulf har ikke kjøpt noen ny mobil til henne i bursdagsgave. Den gamle skal repareres. Eller var det bare noe mamma sa for ikke å ødelegge overraskelsen? Ellinor rister litt på seg. Hun kan ikke la tankene låse seg nå! Hun vet jo hvordan det er. Hun kommer til å kverne på samme tanke om og om igjen til hun holder på å spy. Hjernen hennes har det med å henge seg opp, akkurat som Snapchat. Sannsynligvis er det hennes eget hode som har smittet mobilen. Hun må dytte tankene over på noe annet. I dag er ikke 24
det så vanskelig. Det er noe av det aller beste med å klatre. At hun får noe hun kan tenke tilbake på. Følelsen av å være høyt, høyt oppe i veggen med bare en pinch under tåspissene, og langsomt og konsentrert la fingrene finne nye grep. Liljen som slår ut i blomst i brystkassen når hun kikker ned.