Helge Simonnes
tolv teser
om hvordan kirken skal vinne folket tilbake
© 2016 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trygve Skogrand | Passion&Prose Omslagsfoto: © iStockphoto Layout: Trygve Skogrand | Passion&Prose Papir: Holmen Book Cream, 70 g Boka er satt med Adobe Jenson Pro med titler i Requiem Fine Trykk og innbinding: Livonia Print | Latvia Forfatteren har mottatt støtte fra stiftelsten Fritt Ord ISBN: 978-82-489-1881-3 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
Innhold Gud må være for de mange
........................................................
7
Synd og moralisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 Helga Haugland Byfuglien, ledende biskop
Nasjonalisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47 Atle Sommerfeldt, Borg bispedømme
Israel – Guds utvalgte folk
67
.......................................................
Halvor Nordhaug, Bjørgvin bispedømme
«Barnatro»
.................................................................................
81
Stein Reinertsen, Agder bispedømme
Et solskinnsbarn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 Erling Pettersen, Stavanger bispedømme
Den store barnedåpen
.............................................................
121
Tor Singsaas, Nidaros bispedømme
Vokteren på muren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 Ole Christian Kvarme, Oslo bispedømme
Den politiserte kirke
...............................................................
167
Tor B. Jørgensen, Sør-Hålogaland bispedømme
Den store fikseren
...................................................................
Ingeborg Midttømme, Møre bispedømme
187
Kongens kirke
........................................................................
205
Solveig Fiske, Hamar bispedømme
Brent barn
..............................................................................
225
Olav Øygard, Nord-Hålogaland bispedømme
Drikk, sang og dans . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 247 Per Arne Dahl, Tunsberg bispedømme
Tolv teser om hvordan kirken skal vinne folket tilbake
..........
269
Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 345 Biskopene
...............................................................................
347
GUD MÅ VÆR E FOR DE MANGE
I MAI 2022 er det to hundre år siden en av de største kirkekatastrofene i Norge fant sted. Grue kirke brant ned under gudstjenesten første pinsedag 1822. Det antas at 115 mennesker mistet livet. På den tiden var folk vant til å tenke at vonde hendelser var Guds straffedom. Den rasjonelle forklaringen på ulykken var at de godt over fem hundre gudstjenestedeltakerne ble stående sammentrengt ved utgangsdøren til det store kirkehuset. Årsaken var at kirkedøren vendte innover. I panikken som oppstod, ble et stort antall kirkegjengere offer for flammene. Ledelsen i stat og kirke tok selvkritikk og iverksatte tiltak etter den tragiske ulykken. En ny lov ble vedtatt for å hindre liknende katastrofer. Alle kirkedører i Norge skulle nå vende utover. Kirkedøren er et mye brukt bilde når kristne ledere snakker om hvordan folk skal ha en åpen og lett tilgang til kirken. En av de salmene som synges oftest i kirken, er «Gjør døren høy, gjør porten vid». Vi hører også til stadighet kirkeledere bruke formuleringen «En åpen og inkluderende folkekirke». Til tross for alle gode viljeserklæringer og invitter til folk om å slutte seg til kirken, er det likevel et faktum at det store flertallet 9
har vendt seg bort fra kirke og menighet i Norge. Anstrengelsene for å gjøre kirken åpen og tilgjengelig fører tilsynelatende ikke fram. Enkelte vil svare på en slik påstand med å si at interessen for religion er blitt større de senere årene. De vil vise til at det i avisene stadig dukker opp overskrifter om at «Gud er tilbake». Jeg tror det er lett å mistolke denne interessen. Som regel er den nok ikke et uttrykk for hengiven tro. I den økende interessen ligger det innbakt en stor porsjon skepsis til det religiøse. For det største trossamfunnet, Den norske kirke, peker de fleste statistikker nedover. Det er stadig færre som blir døpt, konfirmert eller som gifter seg i kirken. Undersøkelser blant nordmenn viser at nær førti prosent tror på en Gud, men antall deltakere som deltar regelmessig på møter og i gudstjenesteliv, ligger godt under fem prosent. I 2030 markeres tusenårsjubileet for kristningen av Norge. Fortsetter nedgangen for trossamfunnene med samme fart som i de siste årene, vil denne utviklingen legge en betydelig demper på jubileet. Noen vil sikkert hevde at det mer vil få preg av et gravøl. Det er da jeg stiller spørsmålet om det er noe galt med hengslingen av kirkens dører. Hva er det som stenger folk ute? Hvorfor er det så få som kommer til kirkens hus? Hvorfor er det så lite attraktivt å være tilknyttet et miljø som for mange kan tilby livsmening, nærhet og fellesskap? Det er komplekse spørsmål, og det er lett å trå feil i analysene. Fra kirkens side er det viktig å ha bevissthet om hva den kan gjøre noe med, og hva det ikke er mulig å endre. Flere av årsakene til den økende sekulariseringen i et moderne samfunn kan ikke kirken påvirke. Samfunnet har forandret seg, noe som ble sterkt understreket da 200-årsjubileet for Grunnloven ble 10
markert i 2014. Organisasjonen Virke oppsummerte utviklingen slik: «Vi har reist oss. Fra å være husmenn, tjenestefolk og løsarbeidere, har vi blitt mektige individer og forbrukere med kraft til å endre verden. Fra å ha skjebnen lagt i hendene på embetsmenn og bønder, har vi selv tatt grep. Nå velger vi vår skjebne selv, og vi stiller krav.» Det er en stor kraft i disse samfunnsendringene, og det er helt naturlig at også kirken får kjenne på virkningene av dem. Men det er ikke slik at utviklingen bare ligger i andres hender. Egen kultur og kommunikasjon kan kirken og dens medlemmer gripe fatt i og endre. I de siste årene har en setning av den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer brent seg fast i mitt hode: «Gud må være for de mange», sa mannen som døde i Hitlers fengsler. Med denne påstanden satte den unge teologen fingeren på et ømt punkt: Et åndsliv som er så innsnevret at det bare blir for de få, er det noe grunnleggende galt med. Jeg ser tendenser til at kristendommen er i ferd med å bli marginalisert i Norge, og jeg har et klart inntrykk av at omdømmet til kristne i Norge har hatt en sterkt synkende kurve over lang tid. Et eksempel er merkelappen «Kristen-Jonas», som ble plassert på Jonas Gahr Støre rett etter at han ble valgt som Arbeiderpartiets leder. Karakteristikken var absolutt ikke positivt ment og er et konkret uttrykk for det lave omdømmet kristne har i storsamfunnet. Mange i kirken ser de samme tendensene, men dessverre har jeg opplevelsen av at en følelse av oppgitthet har spredd seg. Tanker om at det ikke nytter å gjøre noe, har fått feste. Å utfordre innarbeidede holdninger kan være så smertefullt at mange vil vegre seg. Det er lett å foreta omhengsling av en fysisk kirkedør. Tilsvarende vanskelig er det å gjøre en mental omhengsling av kirkens dører. 11
Hensikten med denne boken er å få i gang en diskusjon om hva som skaper unødvendig avstand mellom kirke og folk. Jeg skriver ut fra en selvkritisk erkjennelse av at religion er et tveegget sverd i samfunnet: Tro kan være en betydelig kraft i menneskers liv og gi retning til en god samfunnsutvikling, men religion på avveie kan være noe av det farligste samfunnet utsettes for. Særlig farlig er det når trossamfunn ikke er villige til å høre på kritiske innvendinger til det de holder på med. Da kan det ende i sekterisme. Påstanden om at «Gud må være for de mange» er en påminnelse til oss alle om å utøve selvkritikk.
Bildet som skapes av Gud Første punkt i en selvkrititisk analyse må være å tenke igjennom hva det er som skaper distanse og skepsis til religion generelt og til det kristelige spesielt. For dem som vil se, er det mye å lære. Noen har forsøkt å beskrive hvorfor de vendte kirken og troen ryggen. Den tidligere pinsepredikanten Levi Fragell er en av dem. Internt i kirken fikk han ikke så mye gehør for sine kritiske tanker. I stedet var det mange troende langt utenfor pinsebevegelsen som plasserte kritikken på kontoen for åndskamp. Det var og er en dramatisk feilslutning. Som kristne må vi erkjenne og forstå at det kan være gode grunner til at omverdenen inntar en skeptisk holdning til kirken. Måten troende utøver sin religion på, har stor betydning for hvilket inntrykk av kirke og trossamfunn som fester seg hos ikke-troende. Redaktør Hilde Dagfinrud Valen har i bladet til Frelsesarmeen, Krigsropet, sagt noe vesentlig: «Det er et faktum at andre men12
neskers gudsbilde i stor grad dannes i møte med oss som tror, og hva som kan leses ut av livet vårt, verdiene våre, valgene våre, holdningene våre og handlingene våre i det daglige.» Frelsesarmeen er et godt eksempel på nettopp dette. Selv om mange ikke deler bevegelsens teologiske syn, nyter den stor respekt på grunn av det selvoppofrende sosiale arbeidet som gjøres. Hvis Valen har rett i sin påstand om hvordan et gudsbilde dannes, er det grunn til å være bekymret på vegne av en samlet kristenhet, både nasjonalt og internasjonalt. Mange troende vil for mye på vegne av Gud.
Religionskonflikt og en økende skepsis til religion Det er liten tvil om at fremveksten av islamistisk terror de senere årene har bidratt til en økt generell skepsis til religion. Terroren rammer alle deler av kloden, og her i Europa har vi fått vår del. Kaldblodige myrderier utføres i Allahs navn, og det er lett å forstå at det får noen hver til å konkludere: Religion er ytterst farlig. Men det finnes også andre reaksjoner i møte med terroren. En reaksjon som er lite påaktet, er tendensen til å fremheve det fortreffelige ved egen religion på bekostning av andres. Vi ser allerede tendenser til en slik utvikling i Norge. Hver dag kan man i sosiale medier observere troende som serverer sterke trosytringer parallelt med utskjelling av den islamske troen. Det er «vår» religion som skal holdes opp mot den farlige religionen som importeres gjennom innvandring. Jeg tror at noe av den store interessen for Hege Storhaugs islamkritiske bok Islam. Den ellevte landeplage (2015) har sitt feste i en 13
slik tenkning. Innvandringsbølgen skaper ikke bare redsel knyttet til økonomi og deling av velferdsgoder, men også kulturell frykt. Noe av det som målbæres, er at Norge står i fare for å miste sitt kristne verdigrunnlag. Med utgangspunkt i en slik frykt kan det utvikle seg en panisk iver etter å bevise at egen kultur og egen religion er overlegen andres, og i debattspaltene finner vi ofte utsagn som: «Nå ser vi hva vi har mistet, nå må vi stå opp med stolthet over eget verdigrunnlag.» De som bruker slike formuleringer, fortviles gjerne av den generelle sekulariseringen i samfunnet og er engstelige for at en annen religion skal overta hegemoniet i vakuumet som er oppstått. Bakom ligger det hos mange også et håp om at frykten for islam skal bidra til å styrke kristendommens stilling i Norge. Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug spiller på disse følelsene når hun tydelig kopler sin og vår kristne identitet opp mot innvandringsmotstanden. Ministeren fra Fremskrittspartiet har markert dette ved stadig oftere å opptre med korssmykke i halsen. Men hva om de som kjemper for egen religion på denne måten tar grunnleggende feil i sin analyse av hvordan en slik religionskonkurranse vil slå ut? Kan det være at alle religioner vil bli tapere fordi skepsisen til religion generelt er blitt så stor i samfunnet? Jeg mener at det er et minst like sannsynlig utfall som at kristendommen skal vinne tilbake tapte posisjoner. I sin iver etter å gjøre de kristnes Gud stor, er det mange som i stedet gjør ham liten og dermed vanskelig å forholde seg til. Den samme reaksjonen som religionskonkurranse kan fremprovosere, kan også oppstå som en følge av den generelle sekulariseringen i samfunnet. Sosiologen Pål Repstad hevder i boken Den 14
sosiale forankring (1995) at «det er et dialektisk forhold mellom vekkelser og sekularisering». Generalsekretær Knut Refsdal i Norges Kristne Råd reflekterer videre over dette i sin masteroppgave i teologi, «Dere vet hvilken tid det nå er». Med støtte i Repstads forskning skriver han følgende: Når mennesker ser en tradisjon bli svekket, kan dette nemlig føre til en intensivert innsats for å opprettholde denne tradisjonen. Hvis mange nok mennesker som føler at en tradisjon blir svekket søker sammen, skapes det forutsetninger for et intenst åndelig liv. Samtidig kan dette intensiverte åndelige livet føre til at de som står utenfor blir passiviserte og marginaliserte i forhold til det de opplever som en sekterisk og fanatisk forvaltning av tradisjonen.
Kriminalitet i kristne miljøer Mediene, som tidligere viste en laber interesse for religion, merker usikkerheten som skapes hos folk. Særlig er det islam som vies oppmerksomhet. Journalister over hele kloden jakter iherdig for å finne ut hva imamene egentlig lærer bort i moskéene. Forkynnes det et budskap som leder til radikalisering av unge mennesker? Hva står det egentlig i Koranen? Fremover må trolig alle religioner gjøre regning med at det samfunnskritiske blikket blir forsterket. Det er ikke bare islam som vil bli gått etter i sømmene. Også kristne kirker og trossamfunn må i fremtiden belage seg på et mer kritisk blikk utenfra. Særlig vil medier og politikere være ute etter å avdekke teologi og holdninger 15
som får negative samfunnsmessige konsekvenser. Et granskende søkelys kan også få politiske konsekvenser. Det har vi allerede sett eksempler på. Norge har hittil hatt svært liberale retningslinjer for statsstøtten til landets trossamfunn. Nå er ordningen kommet under hardt press fordi det avdekkes så mange uakseptable holdninger hos enkelte mottakere av livssynsstøtten. Også verdens største kristne trossamfunn, Den katolske kirke, er blant dem som med rette har fått merke konsekvensene av medienes søkelys. I de siste tretti årene er kirken blitt satt under hardt press på grunn av gjentatte overgrepsskandaler verden over. Pedofile prester og patere har fra langt tilbake i tid misbrukt tusenvis av barn, og kirken har gjort sitt beste for å skjule ugjerningene. Medieavsløringene har drevet kardinaler og biskoper fra skanse til skanse. Erstatningssummene som kirkene har betalt ut i hemmelige forlik, er skyhøye. Tidligere var pressen tilbakeholden med å gå inn i dette følsomme landskapet. Den prisbelønte amerikanske filmen Spotlight gjør et stort poeng av nettopp det. Den viser hvordan avisen Boston Globe i 2002 avslørte de katolske overgrepene i Boston. De hadde pågått over flere tiår, og mange av byens respekterte borgere visste om det. Selv ikke byens største avis våget eller orket å gå inn i saken. Båndene mellom avisen og de tunge institusjonene i byen var så sterke at visse saker ble liggende urørt. Det var først da en ny sjefredaktør kom inn utenfra at avisen satte inn ressurser for å grave fram de vonde historiene med en slik grundighet at det ikke var mulig for kirken å slippe unna. Også i Skandinavia har vi hatt saker som har fremkalt de største overskriftene. Drapene i Knutby i Sverige i 2004 ble en vold16
som vekker. Det var utenkelig at slikt kunne skje i en liten, landsens pinsemenighet i Skandinavia. Mediene satte sine beste folk på saken og gjorde en stor innsats for å finne forklaringen på hvordan en tilsynelatende fredelig frimenighet kunne bli en arena for kriminalitet. Erfarne journalister måtte søke ny kunnskap, blant annet måtte de finne ut av hva som skjulte seg bak skikkelsen og begrepet «Kristi Brud». Omfanget av slike saker i norske trossamfunn er mindre, men det er ingen grunn til å bagatellisere det som hittil er avslørt. Den store overgrepssaken som ble rullet opp i Tysfjord i 2016, ble knyttet opp til det kristne læstadianske miljøet i kommunen. Det er verdt å minne om at disse kriminelle hendelsene ikke har utspilt seg i sære sekter som raskt har dødd hen. De har skjedd i respektable trossamfunn med lange tradisjoner.
Skepsis til kristen trosutøvelse Når det begås kriminelle handlinger i kirkelige miljøer, er det lett å stille seg i rekken av dem som fordømmer. Ingen ønsker å bli assosiert med kriminalitet. Men sakene som defineres som kriminalitet, er i mindretall. De representerer kun toppen av isfjellet og får stor medieoppmerksomhet. Det store flertallet av «religion på avveie»-sakene rammes ikke av straffeloven og gikk lenge under medienes radar. I den senere tid har dette endret seg. I tv-serien Frelst, som VGTV står bak, har Rut Helen Gjævert laget en selvransakende, dokumenterende beskrivelse av livet som evangelist i Jesus Revolution Army. Hun forsøker å finne ut av hvordan hun kunne sette troen foran alt. Programserien har fått 17
svært stor oppmerksomhet, og debattene har gått både i aviser og sosiale medier. Boken Jesussoldaten, som Anders Torp skrev i 2016 i samarbeid med Tonje Egedius, er et annet eksempel på at et mer kritisk søkelys mot religiøse miljøer kan skape en ønskelig og nødvendig debatt. Anders Torp var i flere år aktiv i de karismatiske menighetene Seierskirken og Oslokirken. Faren hadde grunnlagt dem begge. Han brøt etter hvert med både menighetene og faren. I boken forteller Torp om sin deltakelse i demonutdrivelser. Det er pirrende stoff, men langt viktigere er det å skjønne hva slags teologi og gudsbilde som ligger i bunnen. Det er her mange kristne ledere feiler. De sjokkeres over konkrete handlinger, men er svært tilbakeholdne med å gå inn med et kritisk blikk på teologien som ligger bak. I forbindelse med lanseringen av boken rettet pastorsønnen krass kritikk mot kirkelige ledere som unnlater å gå inn i vanskelig terreng under påskudd av at sakene ikke gjelder så mange og at de er marginale religiøse fenomener. Lærdommen av disse sakene bør være åpenbar: Teologi og teologisk praksis på avveie skal man ikke ta lett på. Kirkelige ledere må ha øynene festet på de mest sårbare gruppene som kan få det vondt i møte med usunn religionsutøvelse. De er ikke vanskelige å identifisere. Det finnes mange historier om barn som har fått en lidelsesfull oppvekst. De maktet aldri å reise seg i protest mot den religiøse undertrykkelsen i hjem og menighet. Det er ikke bare barn som er utsatt. I miljøer med en tydelig lære om at kvinnen skal underordne seg sin ektefelle, legges det et grunnlag for at maktpersoner kan utfolde seg på verst tenkelig vis. Ubefestet ungdom som blir rekruttert til radikale, kristne miljøer, 18
er en tredje gruppe som erfaringsmessig har hatt et ublidt møte med religiøs makt. De som sliter med psykisk sykdom eller har andre helseproblemer, kan også være utsatt. Det er kirkeledernes plikt å ta affære når de gjøres oppmerksomme på holdninger og handlinger som ikke er sunne, og som kan få store negative konsekvenser for enkeltmennesker. Religiøse ledere har stor autoritet og innflytelse. Sunne ledere utvikler bevissthet om hvor lett det er å misbruke denne makten. Vilje til å la seg korrigere både av menighetsmedlemmer og utenforstående, er en vesentlig del av en sunn lederholdning.
Hva gjør man med konstruktiv kritikk? Dessverre er det et skremmende fellestrekk ved svært mange religioner at de ikke evner å møte kritikk utenfra på en konstruktiv måte. Fundamentalistiske muslimer plasserer kritikerne i én bås: de vantro. Dette reaksjonsmønsteret kan vi også finne i jødiske og kristelige sammenhenger. Fiendebilder etableres før man egentlig hører hva som er innholdet i kritikken. Dette har flere ganger vært tilfellet når norsk kristenhet i etterkrigstiden er blitt kritisert av Human-Etisk Forbund. Kirkehistorien viser at kristne trossamfunn i Norge ikke har hatt noen sterk tradisjon for selvkritisk refleksjon. Når kirken er blitt utsatt for kritikk utenfra, har tilbaketrekning, handlingslammelse og passivitet vært mønsteret. I moderne tid skiller kirken seg i så måte ut fra andre organisasjoner, bedrifter og politiske partier. Alle disse er svært følsomme for hva de blir kritisert for. Makter de ikke å følge med i tiden, vet de at deres evne til å overleve kan 19
være svekket. Derfor er det mange store organisasjoner som har innarbeidet en holdning om at tilpasning og endring skal være det normale. De gransker små bevegelser i vaner og forbrukeratferd og er raske til å identifisere nye trender. Noen kirkeledere forsvarer sin tilbakelente holdning med at kirken ikke skal være markedstilpasset. Man kan endatil høre ytringer om at Den hellige ånd vil sørge for at alt kommer på sin rette plass. Slike holdninger kan brukes til å verne seg mot å gå inn i det som er ubehagelig og som trengs å bli endret. Jeg deler tanken om at kirken skal holde på sitt grunnleggende budskap og ikke føye seg etter alskens vindretninger, men det trenger ikke å bety at alt skal være hugget i stein. For en kirke må det være ekstra viktig å ha bevissthet om hvordan man skal kommunisere i nytt terreng og under nye forutsetninger. Ved å være mer lyttende til kritikk kunne flere trossamfunn unngått stygge tilfeller av maktmisbruk i Guds navn, og de kunne ha nærmet seg moderne mennesker på en langt mer relevant og troverdig måte. De kunne også ha unngått å presentere et bilde av Gud, som for det store flertallet sannsynligvis gjør det vanskelig å tro. Når man unnlater å lytte til dem man kommuniserer med, er det lett å opptre på en måte som skyver folk fra seg. Det er ikke bare i Norge at troende har en tradisjon med å forkynne fremfor å samtale. Sannheten skal proklameres. Det er under slike forhold at troende legger ut snublesteiner for dem som ikke har en tro. Noen ganger skjer det i ubevissthet, andre ganger av ren dumskap. Mange ytringer og påstander burde vært usagt, eksempelvis i opphetede debatter, men det handler også om hvordan kristne lever og snakker om sin tro. Ofte skjer det på en måte som kan bringe kir20
ken i vanry. Det er dessverre her som i mange andre sammenhenger: Noen få kan ødelegge for hele gruppen. De mest høyrøstede og påståelige er gjerne de minst selvkritiske, men de får som regel mest oppmerksomhet. Den svenske forfatteren Magnus Malm har i boken Som om Gud ikke finnes (2015) uttalt at kirken selv har bidratt til sekulariseringen som preger Skandinavia. Måten Gud presenteres på av mange troende, gjør det vanskelig å tro. Gud blir ikke Gud for de mange.
Utvikling av et nytt åndelig språk I mange trossamfunn jobbes det mye med å utvikle et språk som er forståelig for folk flest. De fleste prester ønsker å nå fram til tilhørerne. Til tross for disse bestrebelsene, er det mye som henger igjen i både liturgier og i kommunikasjon som skjer utenfor talerstolen. Eksperter på kommunikasjon mener at religion og politikk er noe av det mest krevende å kommunisere. Det er ikke uten grunn at regjeringen og hovedkontorene til de politiske partiene er blitt overbefolket av slike fagfolk. Det finnes knapt en rikspolitiker som ytrer seg offentlig uten at uttalelsen har vært innom en kommunikasjonsrådgiver. Sånn er det ikke i kirkelige sammenhenger. Den norske kirke har en forholdsvis liten kommunikasjonsavdeling. Noen av biskopene har fått mast seg til en kommunikasjonsrådgiver på deltid. I flere trossamfunn er det ikke plass på budsjettene for slike fagfolk. Man løser ikke kirkens utfordringer ved å engasjere en horde av spinndoktorer, men jeg er overbevist om at det må skapes økt bevissthet om hvor viktig det er å ha en gjennomtenkt kommunikasjon. 21
Denne bevisstgjøringen er ekstra krevende fordi trossamfunnene er folkebevegelser. Mange kjenner seg kallet til å komme med ytringer om hva kirken står for, enten det skjer i debattspalter, nærradioer, sosiale medier eller i fjernsynskanaler. I denne kommunikasjonen er det ikke alltid så tydelig hvilken plassering avsenderen har. Jeg tror ikke flertallet har kirkelige organisasjonskart i bakhodet når de hører det som sies fra ulike trossamfunns representanter. En prest med rundsnipp i halsen oppleves som prest, uansett om han eller hun er ansatt i en liten frimenighet eller i Den norske kirke. Mange opplever at disse taler på vegne av en samlet kristenhet. Det er det samme som moderate muslimer opplever. De blir holdt ansvarlige for islamistiske fundamentalisters handlinger og trosytringer. Alle som én settes i bås. Hos det store flertallet i folket er kjennskapen til islam så dårlig at de ikke ser at det er store forskjeller mellom ulike islamske retninger. Manglende religiøs kunnskap gjelder også for vår egen kultur. Når lav kunnskap kombineres med sterke følelser, er det en betydelig risiko for at budskapet blir oppfattet på annet vis enn det avsenderen ønsker. Dette forsterkes når den religiøse kompleksiteten øker. Hittil har Den norske kirke vært et trossamfunn for den store majoritet av befolkningen, men en kirke som er underlagt staten både økonomisk og politisk, er blitt mer og mer omdiskutert de siste tiårene. Å være medlem i statskirken har likevel for mange nordmenn vært en selvfølge, en naturlig del av den nasjonale og kulturelle arven. Men nå er statskirken under avvikling. Det er ikke snakk om brå kast når båndene mellom stat og kirke nå løses opp, men over tid må det forventes at det vil bli store endringer. 22
Ingen vet helt hva vi har i vente på det religiøse området, men noen har forsøkt å se inn i glasskulen. Den rød-grønne regjeringen oppnevnte i 2010 et bredt sammensatt religionspolitisk utvalg som skulle tenke fremover. Rapporten ble overlevert til kulturminister Hadia Tajik i januar 2013. Stålsett-utvalgets konklusjon og ønskedrøm er at Norge skal være et livssynsåpent samfunn som gir plass til alle religioner. At det var en statsråd med muslimsk bakgrunn som mottok rapporten, understreker at det har vært en betydelig utvikling på det religionspolitiske området i Norge. Trosfrihet er en menneskerettighet, men det er med religionsfrihet som med mange andre friheter: Mangfoldet har en pris. Det innebærer blant annet at samfunnet eksponeres for ytringer som kan oppleves fremmede, og det gjelder ikke bare slike som kommer fra andre religioner, men også fra mangfoldet innen de kristnes rekker. Da er det ekstra viktig at det som kommuniseres vidt og bredt, blir gjenstand for debatt og motytringer. Mange troende misliker en slik kritisk debattkultur. De ønsker at enheten mellom kristne skal synliggjøres gjennom fravær av debatt. Det er ingen holdbar vei å gå. En mer fruktbar tilnærming er å ta kritikken alvorlig og gå inn i det man blir kritisert for. Som troende har vi alle et ansvar for å konfrontere hverandre med hvordan vi kommuniserer vår tro. Alle skal få tro på hva de vil, men en slik rettighet krever også åpenhet og debatt.
Det følelsesladete skjæringspunktet mellom tro og samfunn Jeg er vel bevisst på at jeg går inn i krevende terreng når jeg tar mål av meg å veilede om hvordan tro praktiseres og kommuniseres. Med et langt presseliv bak meg vet jeg hvor lett det er å bli misforstått 23
når det skrives om slike temaer. Skjæringspunktet mellom tro og samfunn er følelsesladet. En lærdom som jeg har tatt med meg, er at det enkelte menneske ofte blir borte når debatten og uenigheten blir heftig. Det gjelder ikke minst på det religiøse området. Jeg har vært spesielt opptatt av opplevelsene til dem som står litt på sidelinjen av tro og kirke. Hva tenker de om kirken som institusjon, og hvordan opplever de folkene som kaller seg for troende? Hvorfor distanserer de seg fra kirken, hva er det de ikke liker med den kristelige kulturen, hva forarges de over og hva synes de er bra? Den største delen av boken er historier om tolv fiktive personer. Hovedpersonene har alle problemer med å nærme seg eller finne seg til rette i kirken. Flere av dem lever tett opp til troende mennesker som mange vil karakterisere som svært åndelige, men deres innbitte trosutøvelse skaper heller avstand enn tilnærming. Historiene baserer seg mye på erfaringer jeg har hatt som sjefredaktør i Vårt Land gjennom 25 år. Selv om historiene er oppdiktede, mener jeg at de gir et sannferdig og relevant bilde av både den kristne kompleksiteten som finnes i Norge i dag og utfordringene det kristne Norge står overfor. Noen av fortellingene går tilbake i tid. Det har vært nødvendig å ha med disse fordi det er så mange mennesker som fortsatt sliter med den åndelige oppdragelsen de en gang fikk. Hendelser og opplevelser fra langt tilbake sitter fortsatt i. Jeg er glad for at biskopene i Den norske kirke sa seg villige til å delta i hver sin refleksjonssamtale med utgangspunkt i én av de tolv historiene. Det gir dybde til fremstillingen å høre hvordan de tenker om temaene som tas opp. Noen vil reagere på at jeg kun 24
har involvert biskoper i Den norske kirke. Ledere i andre trossamfunn kunne selvsagt hatt mye å bidra med, men det var et poeng å få med alle biskopene i det som har vært det dominerende trossamfunnet i Norge. Selv om det kun er Den norske kirkes biskoper som deltar i samtalene, tror jeg at boken vil være interessant også for medlemmer av andre trossamfunn. Folkekirken er ikke alene om å ha kulturelle avstandsproblemer til folket. Det er noe som hele den norske kristenheten sliter med. Ved å få et bevisst forhold til kommunikasjon og åndelig ordbruk er det mulig å etablere en renere og tydeligere fremstilling av hva kristen tro egentlig handler om. Skapes det større bevissthet om hvordan vi ter oss som troende, kan det være en begynnelse i kirkens bestrebelse på å vinne folket tilbake.