En folkefiende

Mens skrotet etter demonstrasjonen og Schrøder Evensens størknende blod på apotektrappa ble feid ned i nærmeste avløp, lot Aftenposten trykke et «specialtelegram» til redaksjonen . «Hitler skaper fred og ro i Tyskland», het det på førstesiden av morgennummeret . 14 Avisen kunne fortelle at «Den nasjonale revolusjon er gjennomført – nasjonalsocialistene trygger sin stilling – ordnede forhold gjeninnføres» . Det lød som svar på tiltale .

En folkefiende Dagen etter demonstrasjonen fikk Dagfrid vite at Schrøder skulle framstilles i forhørsretten . Beskjeden kom fra Oslo-advokat og kommunist Viggo Hansteen, som tidligere hadde forsvart forloveden . Han instruerte Dagfrid: «Du må møte opp og si til Schrøder at han må forlange meg som forsvarer uten omkostninger for det offentlige .» Schrøder måtte selv be påtalemyndigheten om å få ham oppnevnt . Det var lite Hansteen kunne gjøre før han fikk tillatelse til å møte i retten . 33-årige Viggo Hansteen var en stigende stjerne i det norske rettsvesenet . På 20-tallet tilhørte han den politiske Mot Dag-gruppa, som forsøkte å etablere en intellektuell bolsjevikisk elite etter sovjetisk modell . Hansteen så positive trekk ved russernes bestrebelser på å skape det kommunistiske drømmesamfunnet . Mellom 1926 og 1928 oppholdt han seg periodevis i Moskva, der han underviste vestlige kommunister ved Leninskolen . Karl Marx hadde påpekt behovet for at den revolusjonære bevegelsen hadde kunnskap om mekanismene i et moderne samfunn . Dette gjaldt også for rettsvesenet .

Viggo Hansteen var godt likt for mer enn sitt politiske engasjement . Kvinner svermet for den radikale advokaten . Han ble sagt å være noe av en svigermors drøm . En dannet, gutteaktig sjarm på toppen av et oppvakt, svakt bekymret blikk gjorde sitt . La man til Hansteens spissfindige veltalenhet, måtte selv meningsmotstandere innrømme at han var dyktig .

Gjennom Mot Dag hadde han møtt den tre år yngre Kirsten Schreiner, som var gift med en slektning av Hansteen og medlem av sekretariatet av Clarté, en sosialistisk pasifistisk bevegelse . Da en nyskilt Kirsten skulle skrive sin hovedoppgave, valgte hun kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen, som var grandtante av Viggo . Arbeidet førte Viggo og Kirsten tett på hverandre . Det ble sagt at det var Kirsten som valgte Viggo, ikke motsatt . De giftet seg

30 – FORFULGT AV STATEN

i juli 1930 og holdt bryllupsfesten i Mot Dags lokaler . 15 Noe av det Viggo og Kirsten Hansteen hadde til felles, var arbeiderkampen, antifascismen og Russlands sak . Engasjementet delte de med Schrøder Evensen og Dagfrid Slåttelid .

Da Hansteen ba om å bli Schrøders forsvarer, hadde han nylig blitt far for andre gang . Han bekymret seg for framtiden om den såkalte «hitlerismen» fikk bre om seg i det norske samfunnet . Tegnene på at politikere og rettsvesen gradvis lot seg påvirke av utviklingen i Europa, var synlige for dem som ville se . Saken mot Evensen var én av mange rettsforfølgelser av arbeidere og kommunister som havnet på Viggo Hansteens bord . Men Hitlers maktovertakelse hadde gitt den en ny dimensjon . Det sto om rettssikkerheten og muligheten til å demonstrere mot nazismen uten å bli slått helseløs .

«Opdagelsepolitiet har nu satt i sving for å få flest mulig trukket inn i en rettssak i anledning sjøfolkenes demonstrasjon», fastslo Arbeideren på førstesiden . Kampen om definisjonsmakten var i gang . Kommunistene var overbevist om at politiapparatet kom til å sørge for at «riktige» vitner fortalte «rett» historie om 13 . mars . For Schrøder Evensen dreide det seg fortsatt om å overleve mishandlingen . For Hansteen gjaldt det å få tilgang til klienten og samtidig stille et spørsmål av rettsmessig betydning: Var kommunister fritt vilt i Norge?

Dagfrid møtte opp i Møllergata 19 . Da hun så Schrøder mellom to betjenter i enden av gangen, sprang hun mot ham . 16 Hun rakk så vidt å berøre ham før hun ble holdt tilbake . Han var et forferdelig syn . Ansiktet var opphovnet og plastret sammen . Blikket var sløvt, hun var usikker på om han kjente henne igjen . «Du må be om å få oppnevnt Hansteen som forsvarer i retten», gjentok hun flere ganger .

Publikum hadde ikke adgang i forhørsretten, men Dagfrid skjulte seg bak to betjenter og fulgte med inn . Hun måtte se hvordan Schrøder klarte seg . Før politiet oppdaget henne, rakk hun å få bekreftet at noe var galt . Schrøder virket fullstendig fraværende og gjentok ikke beskjeden fra Hansteen . Deretter ble hun geleidet ut på gangen av en betjent .

Det tok tre dager før Viggo Hansteen ble oppnevnt til Evensens forsvarer . Hansteens medbrakte lege, Arne Halvorsen, konkluderte med lavt bevissthetsnivå og ba om at arrestanten måtte legges inn på sykehus

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 31

umiddelbart . Et klart grunnlag for løslatelse, mente Hansteen . Han leverte inn en appell, men ble avvist i forhørsretten .

Da Arbeideren undersøkte saken, fant de ut at legeerklæringen aldri hadde nådd dommeren . Den hadde blitt «unndratt retten og sannsynligvis ikke kommet lenger enn til politifullmektig Riisnes», skrev avisen . Fengselsdirektør Leivestad anså hele saken som en «bagatell» og hevdet at fengselsbetjeningen eller diakonen fikk bære ansvaret for det som hadde skjedd . 17

I stedet for medisinsk behandling ble Schrøder satt på ti dager med vann og brød, i strid med Halvorsens anbefaling . Munnen var hoven og tennene løse, han kunne knapt tygge og behøvde noe annet enn hardt brød . «Kostholdet kan da ikke spille noen rolle for en mann som lider av hjernerystelse», sa direktør Leivestad til Arbeideren . Fengselsledelsens bagatellisering av soningsforhold og informasjonsflyt til retten skapte et inntrykk av overlagt forfølgelse . Arbeideren kalte det «en gemen aksjon mot Schrøder Evensen» .

Lørdag 17 . mars, noen dager før retten avviste Hansteens appell og pressen begynte å interessere seg for Schrøder Evensens soningsforhold, møtte Dagfrid igjen opp i Møllergata 19 . I skranken ved arrestforvaringen fikk hun beskjed om at fange Nr . D . 38, Schrøder Evensen, var satt på vann og brød med besøksforbud . 18

Om Dagfrid var overrasket over innstrammingen i soningsforholdene, var det likevel en mindre del av helheten . Innerst inne regnet hun med at Schrøder ville bli løslatt når omstendighetene omkring demonstrasjonen ble klarlagt . Han ville overleve ti dager på vann og brød før han slapp ut . Da måtte vel politiet selv finne seg i å bli gransket? Hun forsto derfor lite da tiltalebeslutningen ble forkynt til forloveden i forhørsretten . Schrøder Evensen ble sakens tiltalte nummer én . Det var vanskelig å forstå at Kittelsen og Midsem, som tok initiativet til demonstrasjonen, kom i annen rekke . 19

Dagfrid var uvitende om at Oppdagelsespolitiet siden november 1930 hadde innstilt til grundig registrering og overvåking av bergenskommunister med bakgrunn fra russlandsbesøk . 20 Hun visste heller ikke at politiet i all hemmelighet trolig hadde åpnet, lest og registrert innholdet i all post til, fra og mellom dem . 21 Hadde Dagfrid kjent bakgrunnen, ville hun neppe undret seg over at Schrøder ble håndplukket til mishandling av politiet . Eller at han fikk strengere tiltale enn samtlige initiativtakere .

32 – FORFULGT AV STATEN