En ny verden

utlevert», skrev Monica . De var sjokkert og forbannet . Selv i døden fikk ikke faren fred .

Hos politiet nektet de for å ha tatt noe som helst fra Iversens bolig . Men Anna-Lisa ville ikke gi seg og dro ned til politikammeret på nytt . Uten blygsel innrømmet politiet å ha løyet . De hadde manuskriptet i sin forvaring . Tjue år etter at Norman Iversen opplevde intens tysk tortur på Veiten, nådde overvåkingen et absolutt bunnivå . Før Anna-Lisa fikk farens krigshistorie utlevert, var Iversens beretning kopiert, gjennomgått og på vei inn i den endeløse kartleggingen av kommunistenes nettverk .

I nekrologen holdt kameraten Øyvind Bolstad fram at kanskje «det smertet ham at han vokste opp i arbeidsledighetens tid da det ikke var mulig for arbeidsfolk å skaffe barna utdannelse ( . . .) Dette ville Norman Iversen ta igjen nå . Det var hans plan å lese til artium» . Planen hadde tapt for uroen, men var kanskje representativ for Iversen . Han så framover så lenge han klarte . Mot en bedre verden han trodde fantes et eller annet sted lenger framme . Det var derfor han dro til Spania, det var derfor han kjempet i Norge .

Men Bolstad beskrev også en lukket mann, en som kunne virke streng og overmåte «realistisk» . Gjennom de politiske krisene og presset mot bevegelsen hadde Iversen alltid minnet om at «vi må ha kjærlighet til partiet», skrev Bolstad . Kameraten takket av Iversen med ordene: «Med Norman er en god kommunist gått bort . Det beste av ham var av det ypperste slag . Dine venner løfter knyttneven: Salud Norman!»744

En ny verden 1960-tallet skulle bli forandringenes tiår . Velstandsøkningen i etterkrigssamfunnet skapte en voksende middelklasse samtidig som industriarbeiderne opplevde tilbakegang . Mennesketypen som skulle velge politikere, var i endring, samtidig som internasjonale konflikter ble fulgt av journalister som presenterte en ny systemkritikk . Populærkulturen fyltes av stemmer som sådde spirer til et ungdomsopprør . Protestsanger Barry McGuire mente verden sto overfor en «Eve of Destruction» – og ble hørt . Ingenting var helt som før . Velgerne var på flukt i alle retninger – fra både Arbeiderpartiet og fra NKP lengst til venstre .

422 – FORFULGT AV STATEN

Bakgrunnen for opprettelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961 var misnøye med Arbeiderpartiets utenrikspolitikk, spesielt NATO-medlemskapet . Haakon Lie hadde agitert for atomvåpen på norsk jord . Selv om partiet gikk mot Lies linje, kom det like fullt til et indre oppgjør, der en krets rundt avisen Orientering ble ekskludert fra moderpartiet . Gruppa ville ha en nøytral politikk uavhengig av USA og Sovjetunionen . SF ble stiftet for å øve politisk motstand .

Gerhardsen utelukket samarbeid til venstre: SF skulle isoleres «fra stortingssalen til bedriftskantinene» . 745 På spørsmål fra en bedriftstillitsmann om hvordan man skulle forholde seg til folk som vurderte å stemme på SF, svarte Gerhardsen: «Dere skal fryse dem ut!» Metoden hadde virket overmåte godt overfor kommunistene . Da Einar Gerhardsen mistet regjeringsmakten under Kings Bay-saken i 1963, var det to sosialister som stanset etterkrigstidens Arbeiderparti-dominans .

Tross en ny tidsånd var overvåkingen preget av de samme holdningene som gjennomsyret hele etterkrigstiden . Kommunistene måtte holdes under kontroll, uansett om de kom i nye former og farger . President Kennedys mislykkede forsøk på å styrte Castro og Cuba-krisen i 1962 hadde ikke gjort mye for avspenningen . Da amerikanerne sendte tropper mot Nord-Vietnam, var stormaktene indirekte i krig med hverandre . Amerikanernes budskap bak enhver krig var tydelig: Kommunismens utbredelse måtte stanses .

Om vestlige popsangere sang om «kjærlighet» i annethvert ord, levde de i et system som opprettholdt et konstant fiendebilde . Våpensalg, utvidelse av handelsmarkeder og politiske stråmenn behøvde militær understøttelse . Norske sjøfolk hadde kjent hvordan amerikansk innflytelse bredte seg under kurérjakten på 50-tallet . Reinhardt Paulsen og Oskar Hedin var to av stormaktspolitikkens norske ofre .

Etter eksklusjonen fra Norsk Sjømannsforbund hadde ti år av livet gått med til å kjempe mot Ingvald Haugen, sjømannsforbundet, LO, Haakon Lie og Arbeiderpartiet . I tillegg hadde Hedin norsk og utenlandsk etterretningstjeneste mot seg . Alle midler var tatt i bruk . Løgn, dokumentforfalskning, tyveri, presseforfølgelse og arbeidsnekt .

Oskar Hedin, kona Alma Briton og barna bodde på Peder Furubotns eiendom ved Ljansbruket da han gikk sine siste runder mot NSF, men de var lei . Til en venn skrev han at kona ville tilbake til England . 746 Fikk han tilbake en jobb innen sjøfarten, var han ikke fremmed for tanken om å emigrere

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 423

for godt . I den lange, uthalende rettsprosessen oppnådde han et forlik som i praksis var en seier, men likevel en mager trøst . Arbeiderpartiet og LO hadde festet grepet innen fagorganisasjonene, og det var knapt mulig å oppdrive jobb for en kommunist stemplet som underslagsvillig femtekolonnist .

Tiden som krigsseiler slapp aldri taket i Oskar Hedin . Dermed ble det lett å gjøre kampen for krigsseilernes anerkjennelse til en livsoppgave . Striden om Nortraship-fondet hadde vært en verkebyll i over tjue år, NKP sto stort sett alene om å kjempe seilernes sak . Å innrømme kommunistene rett ville vært et stort prestisjetap . «Jeg tror fortsatt det er muligheter for å oppnå rettferdighet», skrev Hedin . Han håpet tiden snart var moden for en revisjon av krigsseilernes innsats . Om nordmenn flest så hvilken urett som var begått, ville staten gi etter, mente han . 747 Senskadene begynte å melde seg for sjømennene, og mange levde på dårlige pensjoner . Et forbund måtte stables på beina mens det fortsatt fantes noen å kjempe for . Hedins utfordring var at han fortsatt ble vurdert som en samfunnsfiende .

I 1959 slapp Asbjørn Sunde ut av fengselet etter å ha sonet fem år av straffen . Da var Sundes forhold til omverdenen ødelagt og krigsinnsatsen mer eller mindre visket ut av historiebøkene . «Osvald var dekknavnet til kommunisten og motstandsmannen Asbjørn Sunde, en liten helt under krigen, senere en liten lus av en landsforræder, som selv spionerte for Moskva og ble tatt», skrev NÅ i en knusende karakteristikk .

Ved inngangen til 60-tallet hadde Sunde dårlig helse og forsøkte å tjene penger i et lite skomakerverksted som ikke kastet noe av seg . «Så hadde vi ikke hatt uføretrygden å falle tilbake på, hadde det nok vært smalhans,» skrev han til Mona Schanche, som han fortsatt brevvekslet med . 748 Sunde fortalte Mona at Norman Iversens bortgang hadde kommet overaskende . Han var i ferd med å besvare et brev fra Iversen da han leste i avisen at vennen var død . Mona Schanches gest i det neste brevet sa litt om Sundes situasjon . Hun sendte en stor pakke med Norman Iversens tøy som hun ville at Sunde skulle arve . Han var den eneste hun kunne tenke seg å gi det til . «Alt i alt må man si si at det hele var et kjærkomment suplemang (sic) til en noe frynset garderobe,» svarte Sunde .

Kanskje var han kledt i den avdøde motstandskjempens klær da Jens Christian Hauge kom på besøk en ettermiddag . Arbeiderpartiets kanskje mektigste mann slapp inn over dørstokken ved Ola Narr . Sunde bød på kaffe,

424 – FORFULGT AV STATEN

og de to pratet sammen gjennom natten . Hauge skal ha vært berørt da han forlot leiligheten på morgenkvisten . Han fortalte senere at de hadde «snakket ut», og kom fram til at Sunde tross alt var «en god nordmann» . 749 Han burde fått krigsuførepensjon . Kanskje var det følelsen av å ha begått en urett som førte Hauge til Sunde . Han engasjerte seg i flere av motstandsfolkene som hadde fått problemer etter krigen . Sammen med Gunnar Sønsteby gjorde Hauge et resultatløst forsøk på å gi Sunde krigsuførepensjonen han var kvalifisert for .

Håndsrekningen var sikkert oppriktig ment, men samtidig var Hauge en av de hovedansvarlige for avskrivingen av Sundes krigshistorie . Han hadde manipulert rettssystemet og tilrettelagt for myndighetenes kommunistjakt . Dommen mot Sunde oppsto heller ikke i et vakuum . Selv om Sunde kan ha vært skyldig etter deler av tiltalen, var dommen preget av menn som Hauges «tilpasning» av den norske rettsstaten . En rettsstat som tillot overvåking og forfølgelse, og som holdt makten gjennom å tvinge samfunnet til å gå i takt .

I 1964 sto Lajla Lind fortsatt under overvåking av Hauges fotsoldater . Romansen med amerikanske Gary Carlson var over, og overvåkingspolitiet registrerte via en «meget ømtålig kilde» at Lajla hadde tatt sitt kjærlighetsvalg og reist til DDR . Et «strengt hemmelig» dokument konkluderte med at hun «skulle gifte seg der nede» . Affæren med amerikaneren hadde økt POTs interesse for Lajla . Da hun kom tilbake til Norge og fikk jobb som tolk og oversetter ved det østtyske handelskammeret i Oslo, sa rapportene at hun fordrev tiden med å gjennomgå norske aviser for å finne saker av spesiell interesse for myndighetene i DDR . «Det kan bemerkes at i høst var Lajla Lind ute etter å få tak i nøyaktige resultat fra høstens kommunevalg», skrev POT . 750

Overvåkingspolitiet syntes sikre på at Lajla forsynte østtyskerne med informasjon som kunne brukes i «propagandaøyemed» . At det kun dreide seg om å overstte fullt offentlig tilgjengelig informasjon hun ble forelagt, kunne ikke politiet tro . I stedet forsøkte de å gjøre henne til en som aktivt skaffet østtyskerne et overblikk over norsk virkelighet . Hvilken verdi valgresultat eller avisartikler skulle ha i propagandaøyemed, fortalte ikke POTs rapporter .

Lajla Lind og Bruno Adamiak ble foreldre første gang i januar 1965 . Datteren Pamela ble født på sykehuset i Bütow, der paret med tilhørighet på tvers av jernteppet bodde . Det virket som om Lajla ville satse på et liv med

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 425

Bruno i Ernst-Thälmann-strasse i Bütow . Men siden den østtyske staten selv lot foreldrene velge hvilket statsborgerskap datteren skulle få, søkte Lajla om norsk borgerskap for Pamela . Hun fryktet at det ellers ville bli vanskelig å få datteren med seg hjem . 751

«Man finner å måtte peke på at det sikkerhetsmessig kan være uheldig med innvilgelse av norsk borgerrett i dette tilfelle», skrev oslopolitiets overvåkingsavdeling . 752 Dermed ville Lajla som norsk statsborger ikke kunne ta Pamela tilbake til Norge om det skulle bli nødvendig . «Hvilken trussel utgjorde det at jeg kunne ta med meg et spedbarn hjem til Norge?» skriver Lajla Lind . I et senere dokument fra POT gikk det fram at den samlede overvåkingen av Lajla uttrykte et urovekkende helhetsbilde .

Politiet slo sammen aktiviteten i studentbladet Kommunist med reisene til Øst-Europa . Formingen som kommunist hadde begynt som 13-åring . «Man må regne med at hun gjennom sin aktive politiske virksomhet, har skaffet seg en rekke kontakter og vil være i stand til å skaffe sin mann innpass i kretser hvor han vil kunne virke for sitt hjemland, – hvis han får innreise til Norge .»753 Politiet påpekte også broren Pers rolle i Radio Moskva . Familien var i det hele tatt en krevende sikkerhetssak for Norge – uten spor av ulovlig aktivitet .

To år etter at Pamela kom til verden, fikk Lajla og Bruno et dødfødt barn . Tragedien førte Lajla inn i isolasjon og sykdom, noe som også påvirket datteren . Etter flere uforklarlige anfall mistenkte moren at Pamela led av epilepsi . Lajla ville hjem til Norge og ønsket å ha Bruno med seg, men ektemannens innreise ble umiddelbart avslått .

«Jeg har ved flere ganger besøkt dem i Tyskland og blitt ganske godt kjent med vår svigersønn, og både min mann og vår sønns familie ønsker ham hjertelig velkommen til oss», appellerte Alvilda Lind til justisdepartementet på vegne av datteren . Hun beskrev Pamelas sykdomsbilde og at også Lajla var syk . «Vi får alle nærmest panikk ved tanken på å sende dem nedover igjen .» Hun henviste til lege som dokumenterte at fireårige Pamela led under psykisk press . «På grunn av vår datters og barnets helsetilstand har så de østtyske myndigheter lovet ham utreise hvis han får innreise i Norge .»

Hos POT så man en konspirativ familie arbeide for å få en potensiell spion eller annen sikkerhetstrussel til Norge . Lajla Linds historie viste hvordan uskyldige omstendigheter ble mistolket og forvridd slik at det passet inn i POTs narrativ om kommunistiske femtekolonnister . Bruno Adamiaks

426 – FORFULGT AV STATEN

mulighet til å være sammen med datter og ektefelle ble bevisst trenert, og det forsterket situasjonen Lajla befant seg i . «Påkjenningen fra denne tiden for både meg og min datter har medvirket til vedvarende psykiske problemer», skriver Lajla Lind .

Ernst Wollwebers rolle som sikkerhetsminister i DDR gjorde ham til noe av en mytisk skikkelse i Vesten . Rykter sa at tyskeren med noen års mellomrom hadde dukket opp i Vestfold, der han var blitt observert sammen med kjente norske kommunister og en russisk ambassademedarbeider . Men hvorfor skulle en av DDRs fremste menn eksponere seg i Norge og risikere anseelse og diplomatiske forviklinger? Hvis Ernst Wollweber oppholdt seg i Norge, ville han i alle tilfeller ha unngått alt som kunne knytte bekjente som Asbjørn Sunde eller Asvor Ottesen til virket i Øst-Tyskland . Da han skrev ned sine livserindringer, var han pinlig nøye med ikke å nevne folk som var i live, for ikke å skape problemer . Men hva med Ragnhild og Gudrun Wiik? Søstrene hadde vært hans nærmeste gjennom en dramatisk tid . Ragnhild som hans hustru, Gudrun som medfange i Sverige .

De psykiske og fysiske lidelsene fra krigen plaget Ragnhild Wiik til det siste . Hun giftet seg på nytt med skipsmegler Rolf Biering, men ekteskapet ble vanskelig . Da hun døde 54 år gammel, bodde hun sammen med søsteren . Det ble sagt at hun alltid bar med seg et bilde av Ernst Wollweber i vesken . 754

Storsabotørens egen skjebne i DDR ble beseglet under partikongressen i 1958 . Wollweber ble fratatt alle verv innen partiet etter å ha gått av som minister for sikkerhet . Fallet kan ha hatt flere årsaker, men en konflikt med Walter Ulbricht ledet til beskyldninger om sammensvergelse, en påstand flittig brukt under utrenskinger i Sovjet og østblokklandene . Den norske militærmisjonen i Berlin rapporterte om Wollwebers avgang til POT og fortalte at «sikre kilder» hevdet at det var russerne som ikke ville ha mer råskap og vold . 755

Påstanden om råskap og vold passet vest-narrativet om Wollweber . Men kunne ikke avgangen like gjerne bety at Wollweber fikk nye oppgaver? Myten om storsabotøren nådde et nytt høydepunkt i 1964 da vestlige medier meldte at han var observert i Kairo . Der skulle han ha i oppdrag å rekruttere tyske nazi-vitenskapsmenn til Egypts kamp mot jødene . Faktum var at Wollweber satt under østtysk politiobservasjon i boligen i Øst-Berlin, hvorfra han dikterte livserindringene til sin kone . På benkene i Berlins

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 427

parker og friområder mintes han virksomheten uten fare for å bli avlyttet, mens kona stenograferte . 756

Da Ernst Wollweber døde i mai 1967, kunne kapitlet om Hitlers mest fryktede sabotør og Vestens mystiske hovedfiende endelig avsluttes . Den bemerkelsesverdige reisen hadde gått fra Kieler-oppstanden i slutten av første verdenskrig, gjennom kampen mot nazismen til oppbygningen av den raserte østsonen . Wollweber kom for alltid til å være knyttet til Norge gjennom Martin Hjelmen, Asbjørn Sunde og Ragnhild Wiik . Det var herfra han hadde organisert virksomheten mot Hitler i opptakten til andre verdenskrig . Tyskerens navn ble også et vesentlig alibi for jakten på norske kommunister . Dermed ble den en ulykke for en politisk bevegelse fordi historien var så fantastisk at enhver påstand om kommunistisk sabotasje fikk troverdighet . I Ernst Wollwebers skyggeland var alt mulig .

Ved minst én anledning visste Cecilie Evensen at noen hadde vært inne i huset mens hun befant seg et annet sted, og hun kunne med hundre prosent sikkerhet si at hun og ektemannen var telefonavlyttet privat . Partimøtene var overvåket, og detaljert informasjon lekket ut og ble vendt mot partiet . Dokumenter ble tatt ut fra både privatbolig og partikontor .

Tross politisk samfunnsglidning mot venstre opprettholdt POT trykket på overvåkingen av bergenskommunistene . «Hetsingen og mistenksomheten mot oss bredte seg og gikk ut over enkeltmennesker, deriblant meg . Overvåkingsmyndighetene og de som var redskap for hetsen, lyktes i sitt arbeid», skriver Cecilie Evensen .

I begynnelsen av desember 1987 gjorde POT sine siste registreringer i Dagfrids og Cecilies mapper . Et «konfidensielt» dokument konstaterte at Cecilie sto på NKPs valgliste som kandidat nummer 33 – med like mange år i overvåkingspolitiets søkelys . En oppmerksomhet som preget møtet med arbeidslivet, den politiske aktiviteten og ikke minst privatliv og helsetilstand .

Noen år etter at politiets interesse for kommunistovervåkingen ebbet ut, tok en barndomsvenninne kontakt med Cecilie Evensen . Hun fortalte at verken hun eller søsknene fikk lov til å være sammen med Cecilie på grunn av kommunisthetsen . Hvem ville innlate seg med Norges uttrykte samfunnsfiender, selv om de var barn? Det var ikke lett å vite hvor grensen gikk for selv å havne i søkelyset . Tretti år etter barndomsbekjentskapet håpet

428 – FORFULGT AV STATEN