Avskjed i ære

venninnen på fornyet kontakt . Hun trodde at overvåkingen endelig måtte være over .

Avskjed i ære Schrøder og Dagfrid Evensens kamp mot nazismen hadde sitt motstykke i riksadvokat Andreas Aulies bekjempelse av norske kommunister . På 30-tallet ledet Aulie bergenspolitiets aksjoner mot kommunistene like inn i deres egne hjem . I Aftenposten hyllet han samtidig nazistenes evne til å skape ro og orden i Tyskland . Hensikten helliget midlene . Men verdenskrigen ble Aulies snuoperasjon og gjorde ham til en av pådriverne for den moderne norske rettsstaten .

Aulie var rettskaffen og respektert for sin fagkunnskap som få samtidige . Overfor Kristian Welhaven og Asbjørn Bryhn hadde han påpekt farene ved en overvåkingstjeneste med politiske motiv . Samtidig representerte han fullmaktsgrunnlaget Bryhns overvåkingstjeneste opererte under . Aulie tillot landssvikere og tyskere å bytte informasjon om norske kommunister mot strafferabatt eller frihet . Da Oliver Langeland konfronterte Aulie med en grumsete krigstid, saksøkte han Milorg-lederen og fikk boka Dømmer ikke trukket tilbake .

Aulie må ha visst at POTs innretning i all hovedsak rettet seg mot kommunistene . Da Emil Løvlien forsøkte å konfrontere justisministeren med at NKP og deres politikere ble overvåket, løy justisminister Hauge uten noen gang å bli stilt til ansvar . Denne dialogen og den påfølgende debatten må Aulie og andre innen embetsverket ha tatt stilling til . Aulie må også ha forholdt seg til påstandene om Rolf Gerhardsens informasjonstilgang i gråsonene mellom overvåkingstjenesten og Arbeiderpartiets egen kommunistregistrering .

Da Andreas Aulie gikk av som riksadvokat i 1967, hadde han hatt over tjue år på å forme det norske rettsvesenet . Han levde gjennom den kalde krigens tid og tok sine beslutninger basert på informasjon den politiske ledelsen eller etterretningstjenesten forela . Dermed lå kanskje ansvaret hos andre . Uansett var riksadvokaten blant dem som hadde manøvrert med listighet gjennom tretti omskiftende år . På brystet kunne Aulie feste dekorasjoner som Kommandør med stjerne av St . Olavs orden, Vasaordenen og Order of

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 429

the British Empire . Det var en av etterkrigstidens vinnere som i 1967 takket av til fordel for en komfortabel pensjonisttilværelse i Bergen .

Men på ett punkt hadde pensjonisten lidd nederlag . I striden med Kristian Welhaven om ansvarsområder og sentralisering av en overvåkingsenhet var det politimesteren som gikk seirende ut . Asbjørn Bryhn ble Welhavens mann og den nye overvåkingens sjel og legeme . På 60-tallet hadde tjue års kontinuitet gjort Bryhn mektig, kanskje for mektig . Da Arbeiderparti-regimet ble erstattet av den borgerlige Borten-regjeringen i 1965, innvarslet det endring . Per Borten mente Bryhn gjennom flere saker hadde blandet seg inn i norske politiske forhold . Fra Stortingets talerstol gikk den nye statsministeren til angrep på Bryhns praksis: «Overvåkingstjenestens oppgave er som nevnt å forebygge og motvirke forbrytelser mot rikets sikkerhet . Men politiet har intet med å etterforske folks overbevisninger . ( . . .) Overbevisninger skal være overvåkingsfrie; Det gjelder så vel ideologiske, politiske som religiøse overbevisninger .»

Bortens ord oste av mistillit overfor Asbjørn Bryhn . Det hadde dessuten kommet statsministeren for øre at det fantes et spesielt nært forhold mellom Haakon Lie og overvåkingssjefen, og at enheten skulle ha overrakt amerikanerne opplysninger om norske borgere . 757 Justisministeren tok til orde for at en overvåkingssjef burde sitte på åremål . Inntil videre var Bryhn beskyttet av grunnlovens paragraf om uavsettelige tjenestemenn . Men snøballen hadde begynt å rulle .

Hvor godt Per Borten traff planken med kritikken av Bryhn, forsto han neppe selv . Omfanget av den politiske innflytelsen og samrøret med Arbeiderpartiet var ennå ikke kjent . Heller ikke rekkevidden av kommunistovervåkingen . Men Bryhn hadde gjort seg skyldig i alle forholdene statsministeren tok opp . Hvor ansvarlig var han? Bryhns makt var gitt ham av Welhaven med riksadvokat Andreas Aulie i kulissene . De to gigantene hadde sørget for at Bryhn fikk relativt frie rammer .

Men det var Arbeiderpartiet som hadde manifestert overvåkingssjefens posisjon og styrket mandatet . Relasjonen til Haakon Lie, Jens Christian Hauge og andre sentrale Arbeiderpartiprofiler la de politiske føringene for fiendebildet etter krigen . Asbjørn Bryhn ble et nyttig verktøy i oppgjøret på venstresiden som var med på å bidra til den lange flertallsmakten Einar Gerhardsen og hans partifeller nøt godt av . I sporene etter Bryhns virksomhet

430 – FORFULGT AV STATEN

lå hundrevis av ødelagte liv . De fleste uten skjellig grunn til mistanke om annet enn lovlig politisk virksomhet og et annet samfunnssyn .

Det var gått ti år siden Sunde-saken da en ny spionsak var i emning . Denne gangen gjaldt det etterretningssjef Vilhelm Evangs sekretær, Ingeborg Lygren . Anklagen lød på spionasje til fordel for Sovjet, og Bryhn var sammen med amerikanske krefter bombesikker i sin sak . Anklagen ble i stedet et prestisjenederlag for overvåkingssjefen da sekretæren ble frikjent for alle anklager . 758 I mellomtiden hadde Bryhn vært frittalende og brent alle broer til Evang . Da Evang selv måtte gå, gjorde han det under forutsetning av at også Bryhn falt .

Mellbye-utvalget som gransket fadesen i Lygren-saken, var kritisk til Bryhns metoder og mente det virket som om overvåkingen ikke respekterte tanken om at «bevismaterialet skal være objektivt» . De påpekte at mentaliteten hos en «overvåkingsmann» kunne lede til at «rene arbeidshypoteser» lett kunne «framstille seg for ham som sikre fakta» . Utsagnet syntes å være symptomatisk for Bryhns virksomhet . Hypoteser og umotiverte mistanker hadde styrt overvåkingen siden krigen var over . Etter tjue år i overvåkingens tjeneste tok Asbjørn Bryhn et skritt tilbake med æren i behold . Veien gikk over fjellet til stillingen som politimester i Bergen .

Blant dem Bryhn hadde utsatt for sine feilslåtte arbeidshypoteser, var Oskar Hedin . Liverpool-bestyreren var en av de norske borgerne som ble «utlevert» til amerikansk etterretning, slik statsminister Borten hadde tatt opp . Mens overvåkingssjefens manglende rolleforståelse ble belønnet med en ny toppjobb, var Hedins belønning ganske annerledes . Så sent som i 1967 publiserte Friheten et utdrag av et amerikansk dokument der Hedin ble nevnt . Amerikanerne knyttet ham og Ivar Brodin til Wollweber som «bindeledd for kommunistisk aktivitet i Vest-Tyskland, Belgia og Holland» .

I 1968 henvendte Hedin seg til sjømannsforbundets kontor i New Orleans . «Under krigen ble jeg torpedert og mistet alle mine sjøfartspapirer», innledet Hedin i brevet til forbundet som hadde ekskludert ham . Han forklarte at han fremdeles manglet dokumentasjon på tiden som seiler «på U .S .A» . 759 Den aldrende sjømannen var en av mange som forberedte seg på kamp for å få krigsskadeerstatning . Men Hedin var opptatt av mer enn sin egen situasjon .

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 431

Hos Furubotn på Ljansbruket arbeidet han og en gruppe veteraner for å opprette Norges Krigsseilerforbund . De skulle ta den endelige kampen om Nortraship-midlene og sjømennenes krav på pensjoner og uføretrygd . I en kronikk i Norges Handels- og Sjøfartstidende skrev Hedin at det i juli 1945 var over 62 millioner norske kroner i fondet som skulle være «øremerket krigs- og ulykkestrygd for krigsseilere» . 760

Hvorfor strittet den norske staten fortsatt imot å gi traumatiserte krigsseilere det de hadde krav på?

Ingvald Haugen hadde vært død i ti år, og Haakon Lies innflytelse innen arbeiderbevegelsen var redusert . En ny regjering satt ved makten . Kunne et nytt forbund kjøre saken overfor staten? Admiral Thore Horve hadde reist spørsmålet om uretten i avisene . I et memorandum syntes Hedin å ha troen på at «sviket mot krigsseilerne» endelig kunne rettes opp . Han gledet seg over at statsminister Bortens innstilling virket lovende .

I oktober 1970 ble Oskar Hedin valgt til nestleder i det nystiftede forbundet . Admiral Horve ble leder og uttalte at han så fram til arbeidet med at sjøfolkene skulle få utbetalt pengene de hadde krav på . Da Hedin gikk inn i sitt siste store engasjement, var det uten forankring i kommunistpartiet . Krigsseilerforeningene var apolitiske . At Oskar Hedin overlevde den norske mccarthyismen og i 1970 fortsatt kunne snakke krigsseilernes sak, skyldtes en kampvilje utenom det vanlige . Og en usvikelig tro på at det fortsatt var mulig å oppnå rettferdighet .

I 1968 viste TV-bilder amerikanske soldater i kamp milevis fra sitt eget hjemland . Lemlestede lik og gråtende barn trengte seg inn i de norske stuene . Krigen i Vietnam påførte sivilbefolkningen fryktelige lidelser . Soldatene svidde av mennesker, kyr og landsbyer med napalm . Alt basert på tesen om at nordvietnamesisk seier var et skritt på veien mot kommunistisk verdensherredømme .

Krigen i Sørøst-Asia skapte splid over hele verden . I Norge delte Haakon Lie amerikanernes syn, kommunismen måtte bekjempes med alle midler . Men denne gangen var Einar Gerhardsen uenig, og de to gigantene barket sammen . Partisekretæren mente at Gerhardsens motstand mot krigen var taktisk motivert, delvis for å tekkes venstreradikale krefter og delvis for å bli kvitt ham selv . Resultatet var at Haakon Lie gikk inn i sin siste periode som partisekretær .

432 – FORFULGT AV STATEN

Da Haakon Lie forlot stillingen han hadde innehatt i en mannsalder, tok en æra slutt . Han slo døra igjen bak seg og forlot maktposisjonen, ikke lenger på talefot med Einar Gerhardsen . Det livslange fellesskapet var over . På hver sin måte hadde de to som få andre virket inn på oppbygningen av Etterkrigs-Norge . Men der Einar Gerhardsen tilsynelatende tok strømningene i tiden inn over seg, satt Lie fast i fortiden . En kommunist var en Moskva-kommunist, uansett om han tilhørte NKP, kinaorienterte AKP (m-l) eller SUF . Tverrpolitiske bevegelser som kjempet mot atomvåpen eller krigføringen i Vietnam, representerte fordekt kommunisme .

I boka Einar og Haakon, Rolf og jeg innledet Rolf Gerhardsens sønn Tron med et barndomsminne fra en hyttetur hos Haakon Lie i Enebakk . Tron var 13 år, altså stammet historien fra 1949 eller 1950 . På bordet foran Haakon Lie og Rolf Gerhardsen lå en bunke dokumenter innhyllet i den tykke røyken fra farens tyrkiske sigarer . Da unggutten kom tilbake fra tyttebærtur, hadde Haakon Lie og faren fått besøk av en politimann de kjente fra krigen . Det var overvåkingspolitiets Odd Biltvedt . «Fortsatt lå haugene med papirer på bordet foran dem . Noen av arkene var brent i kantene . Og mora mi og jeg måtte ut etter mer tyttebær», skrev Tron Gerhardsen .

Papirene som lå på bordet, var NKPs tapte krigsarkiv som måtte graves ned da tyskerne raidet Furubotn-forlegningen i Valdres . Møtet beviste samrøret mellom Arbeiderpartiet og overvåkingstjenesten, innrømmet Tron i boka . Arkivet som Milorg hadde reddet ut, levde sitt eget liv som verktøy for regjeringspartiet og overvåkingstjenesten uten kommunistenes vitende .

Nesten tjue år senere var det Arbeiderpartiet selv som fjernet spor . Denne gang var det LOs distriktssekretær Ronald Bye som stakk en flik av partiets kommunistarkiv i flammer . Bålet inneholdt først og fremst et personarkiv over «kommunister og andre upålitelige elementer», nærmere 6000 navn . Det var ikke de samme dokumentene Tron Gerhardsen hadde sett på hytta til Haakon Lie, men like fullt en del av det samme sakskomplekset . Bevisene på tjue års overvåking og kartlegging av lovlig politisk aktivitet forsvant .

I 1971 lå Rolf Gerhardsen for døden . Einars bror angret neppe på aktiviteten, men ville sikre seg at ettertiden ikke fikk fatt i bevisene for virksomheten . Rolf overlot Tron tre kasser med papirer og beskjed om at han ikke måtte gi materialet videre . Tron Gerhardsen fulgte anvisningen, med unntak av korrespondansen mellom Martin Tranmæl og statsminister Nygaardsvold, som ble levert til Arbeiderbevegelsens arkiv . Resten beholdt

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 433