Dødsstraff i fredstid

forberedte Oskar Hedin seg til landsstyremøtet . Han ville reise til Oslo for å oppnå opphevelse .

Sommeren 1950 syntes plattformen for hvordan man kunne innrette de nye beredskapslovene, å ta form . I Forsvarsrådet 6 . juli foreslo justisminister Gundersen en systematisering som skilte medlemmer, medløpere og hvem av disse som kunne tenkes å bli ledere . «Politiet kan på kort varsel gripe inn overfor de nevnte ledende personer og farlige folk . Det kan også gå videre nedover i rekkene .» Gundersen innrømmet at det manglet lovhjemmel for de arrestasjonene som var forberedt, men de nye lovene ville bety en rask løsning på dette . 641

Forsvarsminister Jens Christian Hauge uttrykte at militæret var opptatt av at politiet hadde oversikt over personer som kunne tenkes å forstyrre mobiliseringen . Gundersen henviste til en A- og en B-liste, der A-listen inneholdt rundt 100 navn som når som helst kunne arresteres som en «preventiv foranstaltning» . B-listen var bredere og talte omtrent 300 personer . Skulle man gå utenfor disse listene, måtte man «sope opp» alle sammen, framholdt Gundersen . Einar Gerhardsens holdning var at de som ble arrestert, ikke måtte settes i varetekt sammen . Han fryktet de ville kunne lede «det hele» fra Møllergata 19 . «Man må ikke følge reglementet når det gjelder disse folkene .»642

Diskusjonen tok tilsynelatende utgangspunkt i lovforslagene som omhandlet krig eller krigstrussel . Men lister og tiltak kunne like gjerne gjelde situasjoner med «utenrikspolitisk spenning» eller indre uroligheter, selv om det ikke forelå krigsfare . I juli 1950 fantes ingen differensiering av situasjonen slik den var framlagt i beredskapslovene . De kunne ramme politisk mer eller mindre aktive nordmenn, fagforeningsmedlemmer og spesielt gamle motstandsfolk . Menn og kvinner forsvarsministeren som Milorg-sjef hadde benyttet seg av – med trygg avstand til selve gjerningene .

Mens debatten om de nye lovene raste som verst, møtte Norman Iversen justisminister Gundersen, trolig under et fagforeningsmøte i Bergen . Iversens kamp for havnearbeidernes vilkår vakte irritasjon i maktkorridorene . I det som antakelig var en opphetet diskusjon, fortalte justisministeren plutselig Iversen at han i en gitt situasjon ville være den første regjeringen ville

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 375

internere, og ganske sikkert den første de ville skyte . Alt med hjemmel i lovene . 643 Med sin krigserfaring var Gundersens ord en stygg påminnelse for Norman Iversen . Fienden snakket ikke lenger tysk, men representerte en norsk flertallsregjering . Da Iversen kom hjem, rev han hedersbevisningen han hadde mottatt av de allierte, ned fra veggen og kastet den i bakken . General Eisenhowers signatur var lite verdt der den lå mellom glasskårene .

Overvåkingspolitiets jakt bygget på regjeringenes politiske motivasjon og fiendebilde . Beredskapslovene ville ta utgangspunkt i det samme . I politiets overvåkingsmateriale og DNAs tolkning lå derfor en farlig mulighet: Man kunne i prinsippet sette enhver motstander ut av spill uten å følge vanlige rettsprinsipper . I ytterste konsekvens drepe dem .

At høyresiden støttet Gerhardsen-regjeringen, var kanskje ikke så overraskende . Kampen på venstresiden ville potensielt forskyve det politiske sentrum en smule mot høyre . Kunne ikke Arbeiderpartiet like gjerne ta den politiske belastningen med å svekke rettsvernet til politiske motstandere? Men det var trolig et viktigere og større perspektiv som samlet de folkevalgte om beredskapslovene: lojaliteten til USA og den nyetablerte Atlanterhavspakten, NATO .

I en pressemelding fra United Press het det: «Under forhandlingen om det vest-europeiske forsvaret og på A-paktens siste møter har en – etter hva opplyses fra velunderrettet hold – drøftet spørsmålet om å registrere alle kommunister og eventuelle femtekolonnister i de vest-europeiske demokratier» . 644 Norske kommunister var ikke bare utpekt som mulige landsforrædere med rett til å interneres og henrettes av sitt eget fedreland . De var også en farlig fiende av USA og vestmaktene . Det fantes paralleller til politimester Welhavens førkrigssamarbeid med Gestapo, som til slutt kostet Martin Hjelmen hodet .

NKPs partisekretær Just Lippe mente at beredskapslovene fulgte opp Einar Gerhardsens holdningskampanjer i et regissert spill . 645 Hensikten var å myke opp folkeopinionen til å betrakte kommunistene som en gruppe som allerede befant seg i en slags unntakstilstand . Dermed kunne man avvise det kommunistiske partiet som en politisk bevegelse og stemple det som en sammensvergelse av lovbrytere som politiet helst burde gjøre opp med .

Lippe påpekte at politimester Welhaven hadde fortalt «en forferdet offentlighet at femte-kolonnen ikke bare var en truende sky på framtidens

376 – FORFULGT AV STATEN

himmel – den var allerede fiks og ‘ferdig til å slå til’» . Just Lippe var ingen nøytral observatør, men beskrev mange kommunisters redsel og frustrasjon . Kommunistene var dømt til å tape, uansett om påstandene var fabrikkerte . Arbeiderpartiet var i ferd med å endre kommunistpartiets status fra politisk parti til terrorbevegelse . «Den tanke er sådd hos tusener av engstelige, krigstrette mennesker at kommunistene er brannstiftere, knivstikkere, innbruddstyver – eller for å si det i holdningskampanjens finere språk, ‘en bevegelse som bryter demokratiske spilleregler’ .»646

Debatten om lovene pågikk i norske aviser, men i liten grad i DNAs partiorgan Arbeiderbladet . I Aftenposten slapp en og annen motstemme til når man diskuterte lovenes innhold og gjennomføring . Spesielt fikk sakkyndiges umiddelbare tilslutning til lovforslaget en viss oppmerksomhet . 647 Professor Johs . Andenæs var oppnevnt av Stortingets justiskomité for å utrede lovens konstitusjonelle holdbarhet og ble kritisert for å forsøke å viske ut dens brutalitet . Flere kunne vanskelig forstå at juristene mente man måtte gå lenger enn den konstitusjonelle nødrett som allerede eksisterte .

Like oppunder jul 1950 ble de norske beredskapslovene sanksjonert av kongen . Det første punktet i de fem lovene ga regjeringen uinnskrenket myndighet til å utferdige bestemmelser med samme status som lover . 648 Lovene etablerte en forræderidomstol som kunne idømme dødsstraff, uten ankerett og med umiddelbar fullbyrdelse . Regjeringen ble også gitt mulighet til å internere personer mistenkt for «å ha foretatt el . være iferd med å foreta el . å forberede forræderiforbrytelse» på ubestemt tid . Lovene inneholdt bestemmelser om pressesensur, brevsensur og telefonavlytting . Deltagelse i «ulovlig lockout, streik eller boikott som er egnet til å svekke Norges motstandsevne» kunne straffes med døden eller livsvarig fengsel .

«Dødsstraff-bestemmelsene ble vedtatt», meldte Aftenposten dagen etter Stortingsbehandlingen . 20 representanter hadde stemt imot . Justisminister Gundersen forsikret at dødsstraffen bare ville bli brukt «i de mest drastiske situasjoner» og ikke i «noe som med den minste rett kan kalles fredstid» . 649 Lovteksten ga ham langt flere muligheter . Men lovene møtte sterke reaksjoner . Regjeringen mottok over 100 protestresolusjoner fra en rekke organisasjoner og sammenslutninger . Mer enn 10 000 enkeltpersoner sendte inn protester mot regjeringens foreslåtte fullmaktsendringer . 650

I september 1950 tok forfatteren Sigurd Hoel til orde mot beredskapslovene i VG . Under tittelen «Norge – foregangslandet med konsentrasjonsleirer»

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 377