forberedte Oskar Hedin seg til landsstyremøtet. Han ville reise til Oslo for å oppnå opphevelse.
Dødsstraff i fredstid Sommeren 1950 syntes plattformen for hvordan man kunne innrette de nye beredskapslovene, å ta form. I Forsvarsrådet 6. juli foreslo justisminister Gundersen en systematisering som skilte medlemmer, medløpere og hvem av disse som kunne tenkes å bli ledere. «Politiet kan på kort varsel gripe inn overfor de nevnte ledende personer og farlige folk. Det kan også gå videre nedover i rekkene.» Gundersen innrømmet at det manglet lovhjemmel for de arrestasjonene som var forberedt, men de nye lovene ville bety en rask løsning på dette.641 Forsvarsminister Jens Christian Hauge uttrykte at militæret var opptatt av at politiet hadde oversikt over personer som kunne tenkes å forstyrre mobiliseringen. Gundersen henviste til en A- og en B-liste, der A-listen inneholdt rundt 100 navn som når som helst kunne arresteres som en «preventiv foranstaltning». B-listen var bredere og talte omtrent 300 personer. Skulle man gå utenfor disse listene, måtte man «sope opp» alle sammen, framholdt Gundersen. Einar Gerhardsens holdning var at de som ble arrestert, ikke måtte settes i varetekt sammen. Han fryktet de ville kunne lede «det hele» fra Møllergata 19. «Man må ikke følge reglementet når det gjelder disse folkene.»642 Diskusjonen tok tilsynelatende utgangspunkt i lovforslagene som omhandlet krig eller krigstrussel. Men lister og tiltak kunne like gjerne gjelde situasjoner med «utenrikspolitisk spenning» eller indre uroligheter, selv om det ikke forelå krigsfare. I juli 1950 fantes ingen differensiering av situasjonen slik den var framlagt i beredskapslovene. De kunne ramme politisk mer eller mindre aktive nordmenn, fagforeningsmedlemmer og spesielt gamle motstandsfolk. Menn og kvinner forsvarsministeren som Milorg-sjef hadde benyttet seg av – med trygg avstand til selve gjerningene. Mens debatten om de nye lovene raste som verst, møtte Norman Iversen justisminister Gundersen, trolig under et fagforeningsmøte i Bergen. Iversens kamp for havnearbeidernes vilkår vakte irritasjon i maktkorridorene. I det som antakelig var en opphetet diskusjon, fortalte justisministeren plutselig Iversen at han i en gitt situasjon ville være den første regjeringen ville DEL 3: ETTERKRIGSTID –
375
