Spesialoppdrag i nord

Spesialoppdrag i nord Det var en David mot Goliat-liknende kamp som utspilte seg i den finske vinterkulda . Russerne angrep med 460 000 soldater mot finnenes 200 000 . I utgangspunktet rått parti . Men Mannerheims soldater kjempet med hjertet og holdt stillingene gjennom bølgene av russiske angrep . De mestret kulda bedre enn de russiske styrkene, som i første omgang besto av umotiverte, utrente og dårlig utstyrte ukrainere . Riktignok mottok den finske hæren våpen fra vest, men den var latterlig underlegen når det gjaldt stridsvogner og fly . Krigsminister Vorosjilov hadde spådd at krigen ville være over på to uker, men ønsketenkningen slo raskt sprekker . I et iskaldt vinterlandskap led russerne store tap uten å bryte gjennom de finske forsvarsverkene . Finnenes kamp ble hele Vestens kamp .

Krigen i Finland revitaliserte den norske overvåkingens oppmerksomhet i Nord-Norge . Man antok at russerne hadde hatt aktive agenter i Sør-Varanger . Trolig fantes det et nett av norske agitatorer og informanter med oppgave om å påvirke lokalbefolkningen . De som var vervet, skulle sende opplysninger om militære forhold til Sovjet . Med vinterkrigen hadde landsdelen fått ny strategisk betydning . Det var her fienden ville komme .

Like før jul 1939 reiste utrykningssjef Jonas Lie nordover til Kirkenes . Politimannen med det lyse, svakt grånende håret og gutteaktige ytre hadde følge av tre betjenter . De fire mennene hadde fått et spesialoppdrag av delikat art . I praksis gikk det ut på å overta overvåkingstjenesten i Nord-Norge .

Jurist og sakfører Jonas Lie hadde kommet inn i polititjeneste som fullmektig i Bergen under oppdagelsessjef Andreas Aulie . Lie var en dyktig og ambisiøs politimann som avanserte raskt . I 1931 ble han nestleder for Statspolitiet og representerte ordensmakten under Menstadkonflikten . Som mange nordmenn hadde han et nært forhold til Tyskland, som ikke lot seg svekke av Hitlers maktovertakelse i 1933 . Under Tysklands annektering av Sudetenland deltok han i et internasjonalt politikorps som skulle sørge for at Münchenavtalen gikk etter planen . Da Statspolitiet ble oppløst i 1937, fikk Lie stillingen som utrykningssjef i Oslo . Utrykningssjefen som var på vei til Nord-Norge, var dessuten barnebarnet til Jonas Lie, en av de fire store i norsk litteratur . Selv var politimannen en suksessfull krimforfatter under det tyskklingende psevdonymet Max Mauser .

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 117

En del av oppdraget til Lies reisende overvåkingskonsulenter var å finne ut om det var en forbindelse mellom de kommunistiske agitatorene og Sovjetunionen . Oppdragets innhold måtte ikke bli kjent . Utad skulle den erfarne politimannen bare se ut som en forsterkning, underlagt den lokale politimesteren i Kirkenes . Siden Lie var en effektiv politimann, kunne han allerede på nyåret 1940 bekrefte at utrykningspolitiet nå hadde overtatt overvåkingstjenesten, fremmedkontrollen og arbeidet med mistenkelige flyktninger . Han mente at det blant de finske flyktningene skjulte seg en rekke kommunister som kunne utgjøre en trussel .

Generalen for styrkene i Nord-Norge ba raskt om minst ti mann i forsterkning til Lie . Alternativt burde man sette Lie i spissen for en krigspolitiavdeling . At NSBs kapasitet nærmest var okkupert av forsendelse av krigsmateriell til de finske styrkene, økte krigsfølelsen . Forsvaret tok på nytt til orde for at kommunistpartiet burde forbys . Med Lies utvidede overvåking og kommunistkontroll syntes man å være på vei i riktig retning .

Så langt hadde den norske regjeringen ikke forbudt nordmenn å kjempe i Finland, slik den hadde gjort i Spania . De frivillige norske fremmedkrigerne sto i likhet med regjeringen på Finlands side . Men hva om det stilte seg annerledes? Hva om det kom nordmenn for å kjempe på sovjetisk side? Norman Iversen hadde kritisert de som reiste for å kjempe med Mannerheim, men NKP hadde ikke tatt noe initiativ til å rekruttere til sovjetisk side . I et hemmelig møte 17 . februar 1940 hadde justisminister Trygve Lies etterfølger Terje Wold gjort oppmerksom på denne muligheten . Wold redegjorde for situasjonen og forsikret om at det ble drevet kontroll for å sikre at ingen av de frivillige hadde «ureelle hensikter» . 175

At justisministeren måtte ta sine forholdsregler, var ikke urimelig, og Wold mente det var hans fordømte plikt å «nære mistillit til kommunistene ( . . .) jeg mener det ville vært en pliktforsømmelse av meg om jeg ikke gjorde» . Men hvor sammenlignbar var den underbemannede spanske republikkhæren som kjempet for en lovlig valgt regjering, med sovjetiske tropper? Om norske kommunister ville dra for å kjempe på russisk side, var ennå ikke et stort spørsmål .

På det samme møtet 17 . februar advarte Arbeiderparti-representanten Ingvald Førre mot å føre opp lister med utgangspunkt i at enhver kommunist var folk som «absolutt står til tjeneste for å gjøre noe vondt mot Norge» . Advarselen kunne like gjerne angått fagbevegelsen og norske bedrifter . Det

118 – FORFULGT AV STATEN

foregikk allerede et samarbeid mellom regjeringen og Norges Industriforbund for å styrke overvåkingen av viktige arbeidsplasser . Et liknende initiativ var reist overfor LO . Det ble åpent uttalt at norske arbeidstakere selv skulle holde øynene åpne for å «yde overvåkingen adskillig hjelp» . Justisdepartementet, overvåkingstjenesten, fagforbundene og LO var i ferd med å skape en modell for framtiden .

Koblet med den politiske propagandaen fra landets største aviser, ledende militære og politikere var det ikke overlatt til fantasien hvem som skulle følges av sine overordnede, kolleger eller underordnede . Men innen fagbevegelsen støtte metoden på utfordringer . Justisminister Wold beklaget at det var vanskelig «fordi det dessverre ikke står til å nekte at der innen landsorganisasjonens medlemsstokk fremdeles finnes kommunister176» . Stort klarere kunne det ikke sies .

Da Jonas Lie fikk spesialoppdraget, hadde politimester Welhaven vært urolig for negativ publisitet om Lies fullmakter ble kjent . Justisministeren og statsministeren hadde hatt mindre reservasjoner . Johan Nygaardsvold påpekte i mer generelle vendinger at man ikke måtte gjøre utviklingen til et politisk korstog mot ett spesielt syn . Dette gjaldt blant annet spørsmålet om å innføre en beredskapslov slik Sverige hadde gjort . Men Arbeiderpartiet var splittet i spørsmålet . Den forsvarsvennlige fløyen ønsket i liket med Høyres C .J . Hambro en beredskapslov som liknet den svenske . Man behøvde effektive, preventive sanksjoner mot de som kunne tenkes å motarbeide norske interesser .

Blant Jonas Lies hjelpemidler i Nord-Norge var muligheten for postkontroll . Selv om loven la begrensninger, kunne det ved mistanke fra postfunksjonærene igangsettes kontroll av forsendelsen . En lokal funksjonær kunne, basert på egne vurderinger, gjøre folk til gjenstand for overvåking . Fra årsskiftet 1939/40 ble dette nedfelt som en plikt . Dermed ble korrespondansen fra NKP åpnet, nedskrevet og katalogisert . Også en rekke privatpersoner som var tilknyttet partiet eller sympatisører ble utsatt for det samme . Praksisen ga raskt innsyn i kommunistenes virksomhet, som møter og politiske spørsmål . I Alta ble informasjonen som var skaffet til veie gjennom postkontrollen, grunnlaget for en registrering av samtlige kommunister i området . 177

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 119

Den 12 . januar 1940 rapporterte Jonas Lie at han hadde fått bekreftet mistankene om kommunistisk agitasjon . Landets nordligste overvåkingssjef beskrev agitasjonen som «meget energisk» og «unøytral» . Men han kunne ikke finne «direkte bevis for landsforrædersk virksomhet» i Øst-Finnmark . 178 Noen uker senere, da postkontrollen ble trappet opp i Sør-Varanger, kom det flere bevis for det man kalte «klar kommunistisk aktivitet» . 179 Det dreide seg om mistenkelige sympatisører, og at møtene deres ble forsøkt hemmeligholdt .

Innsatsen tatt i betraktning kan man kanskje si at Lies resultater var begrenset . Men han hadde oppnådd én viktig ting: Aldri før hadde registreringen av kommunister blitt gjort med en slik tilnærmet «tysk» presisjon . I den belgmørke arktiske vinteren ante ikke Lie at arbeidet skulle bli et nyttig verktøy for både okkupanter og etterkrigsregjeringer .

Del 2: Krigstid