Privatlivets fred

makulert før det ble gitt innsyn over 40 år senere . Hvordan farens mappe så ut, må man bare forestille seg . Den ble makulert før noen fikk innsyn .

Privatlivets fred Lajla Lind trivdes i et Øst-Berlin som fortsatt slikket sårene etter bombingen i krigens sluttfase . Mens moderne bygg strakte seg mot himmelen i vest, manglet DDR økonomiske muskler til gjenoppbygningen . Fortsatt lå hele kvartaler i ruiner, påminnelser om tidenes europeiske blodbad . I 1962, etter ett års studier, fant Lajla kjærligheten i østsonens krigskulisser hos østtyske Bruno Adamiak .

Tilbake i Oslo påtok Lajla seg norskundervisning for utenlandske statsborgere og tolkevirksomhet for DDRs handelskammer . Overvåkingspolitiets interesse for Lajla vokste i takt med utviklingen av det mistenkelige forholdet i Øst-Tyskland . I desember ønsket Lajla å treffe Bruno, men det tok tid å få visum inn i DDR . Kjæresteparet forsøkte begge å få framskyndet prosessen, uten å lykkes . Et «strengt hemmelig» notat fra POT viste at de kjente hver minste detalj i reisen og meningsutvekslingene mellom Bruno og Lajla . At Lajla åpenbart ikke hadde noen relasjoner i DDR som ga henne lett innreise, burde gitt politiet noe å tenke på . I stedet økte detaljnivået i overvåkingen . «LL lot til å være sånn passe fornøyd med sitt siste DDR-opphold, bl .a . hadde hennes forlovede vært på arbeidet i hele julen», avsluttet notatet om Lajlas tid hos Bruno ved årsskiftet 1962/63 .

At politiet noterte inn- og utreise til Øst-Europa kan forstås, men detaljnivået på det private planet var noe annet . Hva lette POT etter? Sommeren 1963 fulgte de både leiligheten i Kjølberggata og aktiviteter under en internasjonal sommerskole på Blindern . Innfallsvinkelen på overvåkingen kunne tyde på at POT så for seg at Lajla kunne utnyttes – om de hadde nok på henne . Høsten 1963 syntes de å nærme seg .

Sommerskolen på Blindern hadde ikke noen uttalt politisk målsetting for deltakerne utover sosial og personlig kontakt over landegrensene . Formålet til Kommunistisk studentlag var ikke annerledes . Men overvåkingspolitiet var av en annen oppfatning . De betegnet kommunistenes forbindelser som kalkulert «fraternisering» med andre deltakere .

«Diskusjonene var vel kanskje til å begynne med tenkt som kommunistisk infiltrasjon/påvirkning, men de endte etter hvert på det erotiske plan», skrev

416 – FORFULGT AV STATEN

POT . Mente politiet at det lå en honningfelle og ventet de utenlandske studentene på Blindern? Midt i dette sto østtysk-forlovede Lajla Lind – om POT skulle kunne legitimere fokuset på 22-åringens «erotiske» relasjoner .

Under sommerskolen var Lajla i ferd med å få følelser for den fire år eldre amerikanske studenten Gary Carlson fra San José i California . Utviklingen i forholdet ble fulgt ned til minste detalj, og overvåkingspolitiet noterte at det ble stadig «varmere» . Informasjonen om Lajlas kvaler over å være forlovet i DDR med Bruno samtidig som hun var i et forhold til Gary, kom fra en tredje person tett på henne: «( . . .) hun fikk dårlig samvittighet overfor Bruno [strøket ut] som hun lurte . Hun skulle snakke med Gary [strøket ut] om det samme dag og fikk da ta en avgjørelse . Det kunne være alright at de møttes og snakket sammen, men å ha et intimt forhold til to personer på samme tid var ikke så koselig .» Ifølge politiet sa en venn at «Lajla Lind og Gary skulle ikke genere seg for å ta en tur opp til henne hvis de følte ‘trang’» . I overvåkingspapirene het det videre at vennen sa at «hun hadde funnet en teaknål med rav i sengen til sine foreldre og LL bekreftet at den var hennes» .

Lajla gikk forelsket inn i høsten, uvitende om at politiet fulgte det meste hun gjorde og sa . De lyttet da hun gledet seg over beskjeden om at Gary trolig forlenget oppholdet i Norge . De lyttet da hun fant det vanskelig å skrive til Bruno samme kveld . Da hun forsøkte å få tak i Gary på studentboligen på Blindern, fulgte de henne fysisk . POT fikk vite at «hun likte ham fantastisk godt – han gjorde et sterkt inntrykk på henne åndsmessig også – han forsto en hel masse ting som en viss annen fyr (Bruno, hennes forlovede i DDR) ikke hadde forutsetninger for å forstå i det hele tatt – » .

Å følge Lajlas romantiske høstdager gjennom politinotatene kjennes som en hjerteskjærende inntrengning i privatlivet, selv over 50 år etter at hun vaklet mellom forpliktelse og kjærlighet . Hun håpet at Garys opphold kunne forlenges, men visste at han skulle forlate Oslo og dra videre til Paris . Kanskje var han tilbake i februar? Gary mente at hun kunne komme til USA, men «LL svarte at hun kom ikke inn der – hadde ikke tenkt på det en gang», ifølge politiutskriften . Trolig hadde hun rett, en norsk kommunist fulgt av politiet siden 13-årsalderen ville neppe hatt noen sjanse . Med mindre POT ønsket å følge kontaktene for å tilføye nye navn til listen av statsfiender .

Cecilie Evensen hadde blitt registrert, beskrevet og fått sin mappe som 13-åring i 1954 . Imidlertid var det et opphold i registreringene fram til

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 417

1958 . Oppholdet kan ha hatt sammenheng med at Folkets Hus i Bergen brant ned i 1954 . Dermed ble organisasjonene som ble utsatt for rom- og telefonavlytting spredt for alle vinder i byen . Det ble vanskeligere og mer ressurskrevende å følge viktige mål .

Først da det nye huset sto klart i 1958, kunne organisasjonene igjen samles i arbeiderbevegelsens storstue . Vaktmesteren i det gamle huset som hadde snakket åpent om overvåkingen i det gamle bygget, fikk ikke tilbake jobben . De som holdt øye med aktivitetene, behøvde lojale medarbeidere som forsto diskresjon . Samme år reiste Dagfrid Evensen til Moskva med en partidelegasjon under ledelse av Reidar T . Larsen . «I disse årene fra 1958 og utover begynte jeg å merke overvåkingens forgreininger som en ubehagelig klam hånd etter meg», skriver Cecilie Evensen . 738 Den første åpenbare opplevelsen møtte henne da hun skulle søke sin første jobb .

Cecilie var fylt atten år og ferdigutdannet sekretær da hun gikk inn døra til Bergen Mekaniske Verksteds innkjøpskontor . Papirene fra gymnaset og Bergens Sprog- og Stenografiskole var gode . Hun var godt kvalifisert, og kanskje trodde hun at det var derfor hun som eneste søker ble innkalt til personalsjefens kontor . Øyeblikket hun var innenfor, merket hun en tydelig uvilje . Personalsjefen vred seg i stolen og brukte tid før han spurte om ytterligere referanser . Kjente hun noen i bedriften? Cecilie oppga kranfører Sigurd Mjaatvedt ved BMV, men visste ikke at han hadde vært medlem av Jernlaget, et lag i Jern- og metallarbeidernes forening med mange NKPsympatisører .

«Det var ikke akkurat slik vi hadde tenkt oss Dem», sa personalsjefen plutselig . 739 Cecilie kvapp til, det stakk i magen . Det var heller ikke slik hun hadde sett for seg sitt første jobbintervju . Hun var kvalifisert for jobben, den beste kandidaten . Personalsjefen dro fortsatt på det, han sa han behøvde å konferere med noen . Hun fikk beskjed om å komme igjen en annen dag . Cecilie følte seg trakassert, men var ikke i noen posisjon til å ta til motmæle, hun fikk vente på svar .

Hjemme fortalte hun moren om hva som hadde hendt . Dagfrid mente det var et utslag av overvåkingen . Enten av familien eller referansen Cecilie oppga . Da hun kom tilbake for et nytt intervju, ringte personalsjefen til innkjøpssjefen . Cecilie fikk legge fram papirene for en annen . Denne gangen ble hun ansatt på øyeblikket . I ettertid fant Cecilie ut at personalsjefen

418 – FORFULGT AV STATEN

pleide nær omgang med en framtredende DNA-familie i Laksevåg . Hvilke instrukser personalsjefen hadde fått fra politisk hold, fikk hun ikke vite .

Den 16 . september 1961 giftet Cecilie Evensen seg med Svein Mjaatvedt, som var aktiv i NKU . Ekteskapet ble feiret i lokalene på Folkets Hus . Opplysningene om giftermålet ble notert og sendt fra Bergen til POT i Oslo fire dager senere . Ekteskapet syntes å gjøre begge mer interessante for overvåkingen . Mengden av registreringer økte og tydet på at hun ved enkelte anledninger ble fotfulgt og fysisk holdt under oppsikt .

Spesielt tydelig var det da Mjaatvedt var på vei til et møte i Odda . Den visuelle beskrivelsen av reisen og en tom bussholdeplass viste at noen hadde vært til stede under bussturen og på mellomstasjonene . 740 I det hele tatt var detaljene og mengden av opplysninger fra organisasjonens indre liv omfattende . Det syntes som hver eneste sak partiet diskuterte, var knyttet til rikets sikkerhet . Det politiet fikk, var detaljer og politiske vurderinger . Neppe viktig for andre enn politiske motstandere, men POT visste alt . Hvem som deltok, hvem som skulle hvor, når og hvilke politiske saker som sto på dagsorden . Og ikke minst – hvilke beslutninger man tok .

I Haakon Lies bok Kaderpartiet var et av hovedtemaene at kommunistene benyttet dekkorganisasjoner for å sikre tilslutning fra mennesker som ikke var kommunister . Budskapet skulle lures inn . Dekkorganisasjonene var redskaper for sovjetisk utenrikspolitikk, mente Lie . «Overvåkingstjenesten delte Lies opptatthet av de kommunistiske dekkorganisasjonene og deres framstøt for å ‘infiltrere’ andre ikke-kommunistiske organisasjoner og grupper . Derfor kom den generelle kartleggingen av kommunistisk virksomhet i høy grad til å omfatte dette feltet», skriver Trond Bergh og Knut Einar Eriksen i Den hemmelige krigen .

Den samme problemstillingen gjorde seg gjeldende over hele landet, og som leder i Bergens unge pionerer fikk Cecilie oppleve Haakon Lies tankegods i praksis . Bergens Tidende publiserte en artikkel med tittelen «Unge pionerer – en kommunistisk dekkorganisasjon» . Den kom på trykk etter at pionerene hadde søkt opptak i Ungdommens fellesråd . På møtet der søknaden skulle behandles, ble Cecilie konfrontert i en lokal «Kråkerøy-tale» fra AUF . Det var ikke motstand, men regelrett hets, mente Cecilie Evensen . Pionerene ble opptatt i fellesrådet, men den påfølgende artikkelen gjorde det den kunne for å mistenkeliggjøre ungdomsorganisasjonen . «Jeg følte meg

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 419

overvåket, for det var bare jeg som var fellesnevneren for disse to organisasjonene», skriver Cecilie . En følge av overvåkingsvirksomheten og hetsen var at det spredte seg en diffus uhyggestemning . «Det gikk så langt at vi begynte å lure på om der fantes agenter i egne rekker og overalt», skriver Cecilie Evensen .

Lajla Lind fortsatte å møte Gary Carlson til tross for gnagende samvittighet overfor Bruno Adamiak . Øst-Tyskland var langt unna, og hun levde i øyeblikket, dratt mellom vanskelige og private valg . Gary visste fortsatt ikke hvor lenge han kom til å bli, «han skulle være her i 10 dager eller 4 år – mest trolig det siste», noterte de allestedsnærværende overvåkerne . Mellom studier og språkskoler møttes de både i sosiale sammenhenger og til stjålne øyeblikk i lånte leiligheter mens Gary lette etter en egen . «LL ville at hun (de) kunne komme til [strøket ut] leilighet helst tidlig, for å få gjort unna mest mulig på kortest mulig tid (???)» . Hva POT la i de tre spørsmålstegnene er usikkert, men notatene viste at de fortsatt fulgte Lajlas privatliv inn til beinet .

I miljøet av unge radikale studenter syntes politiet å vurdere Lajla Lind som et attraktivt midtpunkt mange forholdt seg til . Den 20 . august 1963 spør Gary «om hun var lykkelig i dag?» . Lajla svarte «veldig» . Spørsmålet, som ikke burde hatt den ringeste interesse for POT, bunnet trolig i at Gary hadde forlenget oppholdet med noen dager . Eller hadde hun tatt en avgjørelse om forholdet til Bruno? Av papirene gikk det fram at Gary kanskje ville komme tilbake til Norge i februar året etter .

«Den 23 .8 .63 avtalte de å møtes utafor universitetet kl 13 .30 . Gary skulle reise samme kveld og LL skulle følge ham til toget», skrev overvåkeren . Gary forlot Oslo med København-toget, trolig med kurs for Paris . Da politiets kilde og Lajla snakket sammen noen dager etter avreisen, fortalte Lajla at «hun var så trist – visste ikke hvordan hun skulle holde ut . LL hadde lest i helga – hun hadde fått så mange bøker av Gary . LL sa videre at Gary ville komme igjen i februar måned» . Med overvåkingspolitiet som tilskuere avsluttet Lajla og Gary forholdet på Østbanestasjonen .

«Jeg befant meg i en ytterst vanskelig valgsituasjon som i realiteten omfattet resten av livet mitt, og det opprører meg på det dypeste at andre, dvs . POT, har grafset i det på denne måten . Konfrontasjonen med denne lesningen har i høyeste grad også åpnet gamle sår og brakt meg ut av likevekt», skrev Lajla Lind da hun ble kjent med omfanget av overvåkingen .

420 – FORFULGT AV STATEN

På forsommeren 1964 minnet Just Lippe Norman Iversen på den viktige oppgaven å få skrevet ned krigshistorien slik han kjente den . Iversen var innlagt på sanatorium, og foreløpig hadde det blitt med noen ark med notater . «Jeg har skrevet og bedt tvillingene om å ransake skuffene mine i byen for alt materiale som har med krigsårene å gjøre», svarte Iversen til Lippe . Han lette i alle kroker etter dokumentasjon på puslespillet som skulle bli til krigsberetningen . Anna-Lisa og Monica fant fram det de kom over, og historien begynte å ta form . Men i løpet av sommeren gikk det sakte . «Ja, ja . Omsider . Det er ikke rart jeg har fått klort ned, men det kan vel hjelpe på det du har fra før . Sen er jeg og, men håper ikke det kommer for sent .» Lippe takket for det han fikk, han visste at Iversens situasjon ikke var den beste .

Men Norman Iversen var tilsynelatende positiv tross sanatorieoppholdet . «Jeg har det jo i grunnen veldig fint her, bevares . Har til og med nå et eget lite hus på sykehusets eiendom helt for meg selv og med egen gårdsnøkkel så alle andre er jo svært misunnelig på meg ( . . .) Allikevel begynner jeg å bli temmelig lei .»741

Mens høstmørket sakte senket seg over Bergen, hadde Saborg-lederen tatt et vanskelig valg . I leiligheten lå manuset til Lippe mer eller mindre ferdigskrevet, han var kommet til veis ende . På morgenen den 9 . august 1964 ristet han nok piller ut av et glass for å avslutte livet . Da Anna-Lisa og Monica kom til leiligheten, lå faren i sengen som om han sov . Monica strøk ham over kinnet, men hjertet snørte seg sammen da hun merket at han var iskald . På bordet fant de et avskjedsbrev .

«At overvåkingspolitiet har bidratt til å drive min far i døden har forvoldt meg og min søster stor skade . Fortvilelsen over tapet av min far kan ingen forestille seg, som selv ikke har opplevd noe liknende», skrev Monica . 742 Da Norman Iversens døde kropp ble kjørt til sykehuset, lukket jentene leiligheten bak seg uten å røre noe . Men politiet hadde et siste trekk .

På et tidspunkt etter at tvillingene hadde forlatt leiligheten, låste de seg inn hos Iversen . «Overvåkingsobjektet» var borte, men hvem visste hva han oppbevarte i boligen? Da Monica og Anna-Lisa kom tilbake, oppdaget de at noe manglet . 743 Det kunne ha vært flere ting, men spesielt merket de seg at manuset til NKPs krigshistorie ikke lå der det pleide . «Da vi oppdaget at det var borte, gikk vi sammen ned til Bergen politikammer for å få det

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 421