Avslørt

han i ti år . Bålet som endelig fortærte NKPs krigsarkiv, fant sted i hagen til Tron Gerhardsen . Her gikk dokumentasjonen på kommunistenes krigsinnsats opp i røyk .

Norge forberedte OL på Lillehammer i 1994 da tidligere partisekretær og stortingsrepresentant Ronald Byes bokbombe De visste alt … Rapporter fra niende etasje smadret idyllen . I boka beskrev Bye inngående hvordan han selv hadde deltatt i arbeidet med å avlytte kommunistene . Han gjorde det klart at det var en del av en kjent kultur innen partiet . Boka innledet med dokumentasjon på overvåkingen av NKPs landskonferanse i 1974 .

«Det Reidar T . Larsen (partileder, forf . anm) ikke visste var at hvert ord som ble sagt i den hete debatten, ble fanget opp av skjulte mikrofoner i møtesalen, tatt opp på lydbånd, skrevet av og siden distribuert som en tykk og ordrett rapport til Politiets Overvåkingstjeneste og toppledelsen i Arbeiderpartiet og LO», skrev Bye . 761

Egentlig var det ikke noe nytt . Emil Løvlien hadde konfrontert Jens Christian Hauge med samme erfaring over førti år før Bye lot det slippe ut mellom to permer . Men tidene hadde endret seg siden 50-tallet . Det fantes en kritisk presse og en blodtørstig opposisjon som ville utnytte situasjonen . Tidligere statsminister og høyremann Kåre Willoch stilte spørsmålet om han selv hadde vært overvåket . Det var et relevant spørsmål, men Willoch utviste en manglende grunnforståelse for den historiske situasjonen . Etterkrigstidens ofre befant seg ikke på norsk høyreside .

Hos statsminister Gro Harlem Brundtland og partileder Thorbjørn Jagland var den umiddelbare refleksen å angripe partikollegaen som «tystet» . Gro framsto samtidig «rystet og overrasket», Jagland og Arbeiderpartiledelsen mente Bye dryppet opplysninger og gjorde sensitiv informasjon til en del av et privat prosjekt . Begge toppene nektet enhver kjennskap til forholdene . «Jeg hadde aldri drømt om at det foregikk romavlytting av lovlig virksomhet i norske partier», uttalte Jagland . Han var «sjokkert» . Gro stilte spørsmålet «Hvorfor har ikke dette kommet fram før?»762 Statsministeren fortalte at hun var blitt «overrumplet» da hun hørte om påstandene i boka på NRK .

434 – FORFULGT AV STATEN

At Jagland og Brundtland ikke hadde noen som helst kjennskap til Gerhardsen-epokens metoder, sto ikke til troende . Begge var skolert av overvåkingens og stigmatiseringens mestere, landsfader Gerhardsen selv, Haakon Lie, Konrad Nordahl og Jens Christian Hauge . Jagland og Brundtland måtte ha levd i et underlig vakuum innen partiorganisasjonen og det politiske miljøet om de ikke hadde fått med seg at det foregikk overvåking i lovens gråsoner . Til å være født på 40-tallet må de ha satt seg urovekkende lite inn i sin egen samtid .

For Jagland ble det viktig å poengtere at jo, de visste litt, men det dreide seg om lovlig og nødvendig overvåking . Han ba Bye legge alle kortene på bordet, som om den tidligere partisekretæren hadde handlet på egen hånd – en slags antikommunistisk freelancer . Da Bye påsto at han hadde informert Gro Harlem Brundtland om saken i et brev to år tidligere, benektet statsministeren å ha sett brevet som fortalte om samrøret mellom Arbeiderpartiet, LO og overvåkingspolitiet . 763 Partiledelsen fossrodde i møte med fedrenes synder . Synder som hadde bidratt til å gi partiet posisjonen det fortsatt nøt godt av .

«Er ikke omkostningene for demokratiet for høye når flotte folk i arbeiderbevegelsen er drevet i døden av overvåkingen? Hvor mange tragedier er du og systemet skyld i, Ronald?» spurte Ap-veteranen Arne Kokkvold . 764 Det var Norman Iversens tragedie han konkret henviste til . Og spørsmålet til Bye var i høyeste grad relevant, men igjen ble en enkeltperson gjort til syndebukk . Hvorfor stilte ingen spørsmål ved hvem som hadde hatt mest utbytte av overvåkingen og kommunistforfølgelsene? Det var neppe Bye .

Delvis var det Arbeiderpartiet i sin helhet . Etterkrigsposisjonen ble opparbeidet med metoder man tilla kommuniststatene . Menn som Einar Gerhardsen, Haakon Lie, Konrad Nordahl og Jens Christian Hauge hadde gått i front og bygget egne karrierer og historisk anseelse på en maktposisjon de grep og opprettholdt med metoder som var hensynsløse og i strid med en demokratisk praksis . De samme mennene hadde også bygget landet . Gitt folk flest trygghet og sørget for en historisk velstandsutjevning . Men kunne ikke en velferdsstat blitt skapt uten overvåking, forfølgelse og stigmatisering? Kunne de ikke oppnådd flertall uten?

Einar Gerhardsens påstand om at norske kommunister «i sine hjerter» var tilhengere av vold og terror, var et innenrikspolitisk maktgrep . Etter Kråkerøy-talen kunne kampen mot kommunistene føres med alle midler .

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 435

Hvordan kunne man ellers kartlegge Cecilie Evensen, Lajla Lind og Monica og Anna-Lisa Schanche fra de var barn? Hvilke følger – synlige eller usynlige – overvåkingen ville få for dem som ble rammet, ble ikke gjenstand for større diskusjon . Selv ikke da beredskapslovene ble vedtatt . I praksis benyttet et politisk parti statens skattefinansierte tjenester som overvåking og politi til å ødelegge livet til tusenvis av norske borgere .

Sammenhengen mellom politiets overvåkingstjeneste, et politisk parti og organisasjoner med makt til å utestenge folk fra arbeidslivet var – og er – unikt i norsk sammenheng . Og enda verre; mektige menn som Haakon Lie, Ingvald Haugen og Asbjørn Bryhn bidro til å utlevere informasjon om norske statsborgere til utenlandsk etterretning, på syltynt grunnlag . I Oskar Hedins og Reinhardt Paulsens tilfelle som en del av den politiske maktkampen i Norge . Om Ap-toppene og overvåkingssjefen ikke begikk landsforræderi, var det forræderi mot demokratiet og alt det sto for . Justisminister Gundersens ord til Norman Iversen var et dekkende eksempel: «( . . .) du, Norman Iversen vil bli en av de første nordmenn som vil bli internert og henrettet dersom det blir krig igjen . Du vil bli arrestert på krigens første dag .»765 Iversen valgte å spare justisministeren for bryet .

Mange norske historikere og politikere peker på at man gjorde det fordi man måtte . Men var det ikke heller fordi man kunne? Fordi en liten gruppe mennesker begjærlig grep makten de var gitt, og bygget et effektivt system for å beholde den? I mange tilfeller gjorde man lite for å skjule metodene, som da Haakon Lie og Rolf Gerhardsens disipler støtte på NKP-politikere på vei ut av et avlyttet møte . Et likegyldig flir fortalte alt . Maktarrogansen gjorde at man uten skrupler løy offentlig, fingerte innbrudd eller forsøkte å true medier til taushet . Men hva var det som muliggjorde det?

Kontrollen over maktapparatet var avgjørende . En nær sagt fullstendig ensrettet presse bidro også med sitt . Partipropagandaen ble slynget ut fra Arbeiderbladetmed unik tilgang til overvåkings- og etterretningsinformasjon . Den borgerlige pressen hadde ikke mer til overs for kommunistene enn at den uten reservasjoner fyrte opp under bålet . Et hederlig unntak var Dagbladet, som i flere saker representerte en enslig opposisjonsstemme . I moderne termer kan man si at femtitallet var dominert av en servil fjerde statsmakt som produserte falske nyheter på løpende bånd – alt i fellesskapets interesse . Et monster av samkjørte medier som sementerte bildet av det gode flertallets kamp mot et ondt mindretall .

436 – FORFULGT AV STATEN

«Den som er villig til å ofre den virkelige frihet for å oppnå en liten, tidsbegrenset sikkerhet, fortjener verken frihet eller sikkerhet», uttalte den amerikanske presidenten Benjamin Franklin . Da Ronald Bye slapp katten ut av sekken, plasserte han en av Norges stolteste epoker like inn i Franklins sitat . Men politikere som SFs Finn Gustavsen og NKPs Arne Jørgensen pekte på at de hadde visst dette lenge . Bye kom bare med de tekniske bevisene, sa Gustavsen . Jørgensen viste til at han allerede i 1955 hadde møtt menn som bar avlyttingsutstyr ut fra lokalene der partiet hadde hatt møte . Mange hadde opplevd det samme . «Nå må Arbeiderpartiet sørge for å få ryddet opp i dette sølet», sa Jørgensen .

Om det ikke var et direkte svar på Arne Jørgensens krav, oppnevnte Stortinget i februar 1994 en granskingskommisjon under ledelse av høyesterettsdommer Ketil Lund . Lund-kommisjonens mandat var å «granske alle forhold i forbindelse med påstander om at politiets overvåkingstjeneste, Forsvarets sikkerhetstjeneste og Forsvarets etterretningstjeneste, eller personer knyttet til disse tjenester, har vært engasjert i ulovlig eller irregulær overvåking av norske borgere» .

Når man skulle dissekere 40 år med overvåking, var det i erkjennelsen av at enhver nasjon behøver kontroll på egne borgere . Det fantes reelle trusselbilder staten måtte kjenne til og om nødvendig innføre tiltak mot . Men utfordringen i perioden var at overvåkingen lenge foregikk under et flertallsstyre med en historisk maktkonsentrasjon . Dermed måtte Lundkommisjonen blant annet gå inn i forholdet mellom Arbeiderpartiet og POT .

Da en uvillig Jens Christian Hauge vitnet for kommisjonen, sa han at «Kampen mot kommunistene var en sak hvor mange interesser utvilsomt trakk i samme retning: Det var ingen interessemotsetning mellom E-tjenestens mål og Det Norske Arbeiderpartis mål om å bringe den kommunistiske bevegelse i retur .»766 I Lund-rapporten viste man til at Høyre-leder C .J . Hambro under et møte i Stortingets spesialkomite for særlige utenrikspolitiske spørsmål og beredskapssaker der kommunistene ble holdt utenfor, reserverte seg «mot enhver tale om å avlytte telefoner» . 767 Selv om de borgerlige delte skepsisen overfor kommunistene, var de altså mindre motivert for tiltak i personovervåkingen .

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 437

Rapporten dokumenterte at Jens Christian Hauge og Vilhelm Evang var både innforstått med og pådrivere for et system der overvåkingstjenesten og partiet samarbeidet . Hauge anså det for å være et effektivt system «særlig hvis folkene arbeider som sekretærer for partiet . På den annen side tror jeg at vi vil ha mye nytte av å ha noen folk 2-4, som helt ut er våre folk (F St II eller politiet) som så lønnes helt ut, men som kamufleres i LO eller Opplysningsforbundet .»768

Etter Jens Christian Hauges vitnemål var det Haakon Lies tur til å uttale seg om forholdene . Begge var lite samarbeidsvillige, men Hauge noe ærligere enn Lie . Sistnevnte la vekt på avstanden i tid og forsvarte seg med at man agerte på det trusselbildet man så for seg . Haakon Lie avviste en rekke av forholdene han ble konfrontert med, også bekjentskap med overvåkere han beviselig hadde pleid omgang med . 769 Lie benektet kategorisk at Arbeiderpartiets sekretariat sto for en omfattende registrering av kommunister og andre venstreorienterte i etterkrigstiden . De hadde ikke noe kartotek over kommunister, kun egne partifeller, sa Lie .

Tross Lies unnvikende og til dels løgnaktige forklaring ble rapporten en omfattende dokumentasjon på kritikkverdige forhold og samrøret mellom et flertallsparti og institusjoner som burde vært partiuavhengige . Rapporten fastslo at også LO-sjef Konrad Nordahl kjente til partiets samarbeid med overvåkingspolitiet . Den fant det også lite troverdig at Lie ikke kjente til forbindelsene mellom POT og Arbeiderpartiet .

Kommisjonens rapport ble levert i et klima der dobbeltmoralen omkring Ronald Byes innrømmelser var framtredende . Thorbjørn Jagland så seg selv som Lund-kommisjonenes opphavsmann og hadde bedt om at alt måtte på bordet . Politisk strategisk var det et klokt valg, men hvor ektefølt var det? I Haakon Lies 90-årsdag høsten 1995 ga Thorbjørn Jagland ham en attest som viste hvor dobbelt man kunne kommunisere: «Du er blitt kalt antikommunist . Du var det fordi du var en demokratiforkjemper . Du har fått rett i alt . Du sto på riktig side . Du tok faktisk for lite i .»770 For en partileder som Jagland, som hevdet han ikke kjente til aktivitetene, var det litt av et skussmål . Mente Jagland i 1995, midt under Lund-kommisjonens arbeid, at partiet ikke gikk langt nok i kommunistjakten?

Sett i lys av Jaglands tale til Haakon Lie var det ikke opplagt hvor partilederen sto i saken . Eller var talen et svar på Lies og veteranenes skuffelse over opprettelsen av selve kommisjonen? Lie og Hauge mislikte at folk som

438 – FORFULGT AV STATEN

hadde blitt overvåket, nå skulle granske dem,771 det innebar en konsesjon til uforsvarlig virksomhet under den kalde krigen, mente veteranene . 772

At kommisjonen var påvirket av mektige politikere som Gro Harlem Brundtland og Thorbjørn Jagland, er ikke sannsynlig, men rapporten ble levert i et skarpt politisk klima mellom regjeringen og den borgerlige opposisjonen . Arbeiderparti-ledelsens tilsynelatende uvitenhet om forholdene måtte prege historiefortellingen . Formuleringer som at registrering av meningsmotstandere var en del av et pluralistisk demokrati og at det ikke er «noe ulovlig eller moralsk kritikkverdig i slik registrering så lenge det dreier seg om relevante politiske opplysninger til bruk i normal opinionskamp», var egentlig unødvendige betraktninger . Det var ikke det kommunistene hadde blitt utsatt for .

Rapporten framsto nøktern og balansert, men uhyre forsiktig . Formuleringene kunne gi inntrykk av at det var vanskelig å ta stilling . Det het at etterretningstjenesten og overvåkingspolitiet hadde grunn «til å regne med at de overordnete politiske myndigheter var innforstått med den romavlyttingsvirksomhet og informasjonsutveksling som ble iverksatt ( . . .)» . På liknende vis sa kommisjonen at den beviste romavlyttingen av kommunistene «neppe» kunne forklares i en politisk kamp mellom Ap og kommunistene, samtidig som den vanskelig kunne «ses løsrevet fra den kamp som ble ført mot kommunistene, først og fremst i fagbevegelsen» . Temaet var fortsatt et minefelt . 773

Da Lund-rapporten ble framlagt, baserte den seg på tilgjengelig kildemateriale samt forklaringer fra gjenlevende innen saksfeltet . Utfordringen var at materialet systematisk var fjernet siden overvåkingens glansperiode på femtitallet . Ronald Bye og Tron Gerhardsen hadde brent både person- og krigsarkiv som omhandlet kommunistene . Også innholdet i personmappene på en rekke avdøde overvåkede kommunister var borte . Samme år som Ketil Lund fikk sitt mandat, ble 181 dokumenter som omhandlet kommunist- og naziarkiver, makulert . Samtidig la myndighetene ned strenge restriksjoner på krigsarkivene som viste hvordan tidligere NS-medlemmer var involvert i oppbygningen av Stay Behind-nettverkene i etterkrigstiden .

Lund-rapporten ble likevel en milepæl som samfunnsanalyse . At Haakon Lie avfeide store deler av innholdet, var ingen overraskelse . Andre Appolitikere fra den eldre garden latterliggjorde kommisjonen . «Deres teori er at Lund ikke har funnet noe galt», skrev VG . At Kåre Willoch i bokform

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 439

angrep Ketil Lund for å ha framstilt POT som naive, livsfjerne og å ha påført tjenesten stor skade, var heller ingen sensasjon . Kanskje var to av Lundrapportens betraktninger spesielt viktige: Den ene et framtidsperspektiv – det måtte føres et nøyere tilsyn med overvåkingstjenestene . Noen måtte overvåke overvåkerne . Den andre var bakoverskuende og enkel nok: Kommunistfrykten fra etterkrigstiden hadde vært overdrevet .

Skredet som Ronald Bye satte i gang, fikk sin foreløpige avslutning da Justisdepartementet tilbød de som mente seg overvåket, innsyn i egne mapper . Å se «mappa mi» ble et begrep . Sluttdatoen for å få innsyn var satt til nyttår 2002, og til sammen var nesten 13 000 søknader mottatt . Hvor mange mapper eller dokumenter som var slettet av ulike hensyn, fantes det ingen oversikt over . Innholdet i mappene folk fikk se, var sladdet så mye at det ble vanskelig å vurdere .

For mange ble innsynet en gjenopplevelse av traumene de hadde vært igjennom . Det var vondt å se hvor tett på overvåkerne hadde vært . Hvordan utenforstående hadde observert dem og deres nærmeste utenfra . At livskriser, gleder og engasjement var gjort til gjenstand for noe mistenkelig som til slutt havnet på overvåkingssjef Bryhns skrivebord . For noen ga mappene også forklaringer på hvorfor arbeidsforhold og private relasjoner hadde tatt vendinger de aldri hadde forstått .

«Vi i vår familie kunne aldri føle oss trygge for at vi kunne føre private eller politiske samtaler i fred eller skrive verken politiske eller private brev i fred», skriver Anna-Lisa Schanche . Selv det rekommanderte brevet fra innsynsutvalget i 2006 var åpnet da hun skulle hente det på postkontoret . 774 Da faren Norman Iversen tok sitt eget liv i 1964 og politiet gikk inn og hentet ut private gjenstander, var Anna-Lisa og søsteren Monica 17 år . «Mens andre får gjennomleve sitt sorgarbeid i fred, måtte jeg og min tvillingsøster bruke denne tiden til å brøyte oss igjennom ytterligere trakasseringer fra overvåkingen .» Hun var ikke i tvil om hvem som hadde drevet faren til selvmordet . Hendelsen forsinket sorgarbeidet og merket henne og søsteren for livet .

Lajla Linds forsøk på å få ektemannen Bruno Adamiak til Norge fra DDR fordi datteren var syk, kunne leses som en føljetong i mappen . Samtidig var presisjonsnivået på opplysningene lave . Verken opplysninger om stillinger, arbeidets innhold eller oppgaver stemte med virkeligheten . Nedtegnelser om

440 – FORFULGT AV STATEN

at Lajla og en gruppe studenter skulle infiltrere sommerskolen på Blindern, var udokumentert tøv . Da en venn tok med kaffe fra Lajla i Norge til Bruno i Øst-Tyskland fordi det var langt billigere i Norge, ble frakten framstilt som mistenkelig . Viljen til å dramatisere opp trivielle situasjoner avslørte en farlig inkompetanse . Den la grunnen for vedtak om opptrapping av overvåkingen som ble til skade for Lajla og familien .

Utover den uhørte inntrengingen i privatlivet og utbrodering av sensitive, private forhold i Lajla Linds familie skulle overvåkingen få tragiske følger . Faren Gösta Linds aktivitet innen den kommunistiske bevegelsen hadde vært svært begrenset . Likevel mente han seg sterkt overvåket etter hjemkomst fra en reise til Cuba i 1971 . Legen han tok det opp med, avviste påstanden . I familiehistorien hørte det med at både faren og broren var sinnslidende . Gösta tolket følelsen av å være overvåket som at han selv var i ferd med å utvikle samme tendenser . Han var livredd for å bli neddopet og sperret inne . «( . . .) At hans mistanker om overvåkingen ikke ble tatt alvorlig kan ha vært dråpen som fikk begeret til å flyte over», skriver Lajla Lind . I mars 1972 tok Gösta Lind sitt eget liv .

At foreldrene var overvåket, må regnes som sikkert, ettersom Lajla var fulgt med stor interesse av overvåkingspolitiet . Da mappene ble tilgjengeliggjort, ba hun om innsyn også i farens mappe . Kanskje ville hun finne svar . Men innsynsutvalget opplyste at foreldrene ikke var registrert i overvåkingspolitiets arkiver . Svaret var lite troverdig og indikerte at det i god tid før endringen i overvåkingsinstruksene i 1977 ble makulert materiale . Eller var det slik at 13-årige jenter fikk opprettet helt egne mapper uten at foreldrene var i POTs søkelys? Flere andre fikk liknende svar .

«Vi visste jo ikke hva de skulle med overvåkingen, om vi skulle fengsles eller det som verre var, for våre meningers skyld . Vi hadde jo våre unntakslover, beredskapslover i dette landet . Skulle overvåkingen dikte opp noe?» skriver Cecilie Evensen . Det krevde mot og utholdenhet å stå for det man trodde på offentlig . Mange norske kommunister opplevde etterkrigstiden som et flertallsdiktatur der det ble dratt et skarpt skille mellom de som befant seg på den gale eller rette siden . Og hvem orket å forsake liv og helse for et politisk budskap der alle metoder var tillatt?

Norman Iversen tok sitt eget liv, mens Oskar Hedin valgte å kjempe videre mot løgn og bakvaskelser . Rolf og Astrid Sunde betalte en høy pris for farens og mannens krigskamper og enda høyere for Asbjørns feilvurderinger på

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 441

femtitallet . Ragnhild Wiik fikk kjenne nazismen på kroppen som få andre, hun fikk også møte den kalde freden som et forkrøplet, overvåket nervevrak . De var ikke alene . Fra nord til sør i Norge opplevde tusenvis av mennesker konsekvensene av å være forfulgt av staten . Skiftende makthavere behøvde en fiende – de valgte den samme i en uavbrutt linje fra 1933 og inn i vår egen tid .

«Vær sterk! Ta vare på Cecilie!» ropte Schrøder Evensen til Dagfrid fra Gestapo-skøyta høstdagen i 1944 i Solund . Båtmotoren overdøvet nesten stemmen . Han hadde neppe forestilt seg hva Dagfrid og Cecilie hadde i vente fra det sosialdemokratiske Norge da han så dem for siste gang . Få timer senere var Schrøder død .

I 1933 hadde familien, blant de første nordmenn, stått opp mot Hitler og fått betalt med slag, spark og fengsel av norsk politi . Under krigen mistet Dagfrids bror og nevøer livet som kommunister i kamp mot nazistene . «Det har gjort vondt å vite at min far og familie kjempet for Norges frigjøring og betalte dyrt for at vi som overlevde og var rettskafne borgere skulle bli så stygt behandlet», skriver Cecilie Evensen . Hva ofret faren livet for?