Gigantene faller

kapittel innledet i Hedin-saken . En pengelens, arbeidsløs mann mot tidenes mektigste norske parti, statsminister og regjering .

Gigantene faller «Josef Stalin er død» sto det i krigstyper på forsiden av Arbeiderbladet 6 . mars 1953 . Titusener av mennesker samlet seg ved Kremls murer . Det ble meldt om sorg og fortvilelse hos russere som var oppvokst med Stalin og «så det som utenkelig at han ville bli borte» . Under et «siste» bilde av en syk Stalin preget ansiktene til de kjente Kreml-lederne Malenkov, Molotov, Berija og Vorosjilov de vestlige nyhetsforsidene . Kunne Stalins tilsynelatende eneveldige makt overleveres på fredelig vis?

I Kremls kulisser startet maktkampen umiddelbart da en hjerneblødning satte en stopper for «stålmannens» regime . Vestlig etterretning kunne i liten grad forutse hvem som skulle gå seirende ut . Tross hans alder og sviktende helse hadde knapt noen forestilt seg Stalins bortgang så nært forestående . For kommunister verden over var det som om en vegg ble blåst ut av et allerede vaklende hus . Ikke fordi de nødvendigvis var ihuga stalinister, men Stalin hadde vært en rød gud, garantisten for en arbeiderstat – og krigens vinner . Friheten nølte ikke med å kalle Stalins død «det største tapet for verdens arbeidere» . Millioner av russere som hadde møtt tortur eller død i Gulagleirene eller politiske utrenskinger, ville vært rungende uenige .

I første omgang ble Malenkov, Molotov, Vorosjilov og Berija utpekt til etterfølgere . Grå menn uten Stalins karisma eller autoritet, mente mange i Vesten . Britiske aviser stilte det store spørsmålet: «Var dette innledningen til at det russiske imperium faller fra hverandre?» VGs lederartikkel reflekterte over usikkerheten ved livet etter Stalin: «Han har alltid vært en realist, en grundig skeptisk, tålmodig beregnende statsmann, det motsatte av en fantast og eventyrer ( . . .) en mann med mange seire bak seg, innad som utad altså en mann som hadde lite å vinne, men uhyre meget å tape ved å gjøre noe uoverveid .»

Stalins død innvarslet endring . Etter en intern maktkamp tok Nikita Khrusjtsjov plassen som Stalins etterfølger . En av de første som falt, var Lavrentij Berija, som noe urettmessig fikk skylden for terroren og det meste som hadde vært galt under Stalins styre . På lille julaften 1953 ble den tidligere NKVD-sjefen henrettet . Etterretningsoffiseren Pavel «Maxim»

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 397

Sudoplatov, som hadde vært Ernst Wollwebers kontakt og dermed Asbjørn Sundes overordnede under krigen, gikk en tøff framtid i møte . Et fengselsopphold på 15 år ventet den grå eminensen som indirekte hadde bidratt til den norske motstandskampen .

Året før Stalins bortgang var Aleksandra Kollontaj blitt gravlagt i Moskva . Kvinneforkjemperen som hadde overlevd utrenskingsbølgene og sto i tett relasjon til de norske kommunistene, hadde representert noe progressivt og spennende . Gigantene falt i rask rekkefølge, og den verden Asbjørn Sunde hadde kjempet for, var i ferd med å forvitre . Stalin var et ytre symbol, men Kollontaj hadde stått nærmere .

I Norge grep den amerikanske kulturen sterkere og sterkere inn i samfunnet . På kinolerretet lot nordmenn seg forføre av US marines i dristige elskovsscener i fjæra i Herfra til evigheten . Blant de unge vek Alf Prøysen plassen for Dean Martin . Bak USAs forførende ytre så norske kommunister som Asbjørn Sunde et svart hull som ville sluke alt . Et kapitalistisk monster som lokket med penger og betryggende våpen .

Fredag 29 . januar 1954 var Sunde på vei til fots oppover Trondheimsveien i retning Sinsenkrysset . Det var en iskald morgen, og han frøs . Det samme gjorde mennene som plutselig omringet ham . En arm grep Sunde over skulderen . Et par kalde håndjern ble klikket over håndleddene . Spanernes leder, Ørnulf Tofte, fryktet at Sunde kunne være bevæpnet . Han ble dyttet inn i politiets Citroën uten protester . Mens bilen rullet nedover bakkene mot Oslo sentrum, spurte Sunde om en røyk . En av spanerne rakte ham en sigarett . 701

Asbjørn Sunde hadde lekt katt og mus med overvåkingspolitiets spanere i lang tid . På Victoria Terrasse ble han kroppsvisitert og nektet i første omgang å forklare seg . Noen timer senere avga han en kort forklaring før han ble fraktet videre til Gjøvik fengsel for varetekt . På vei inn i cellen ba Asbjørn Sunde Ørnulf Tofte hilse kjente . Tofte antok det var sjefen, Asbjørn Bryhn, han siktet til . Det skulle gå fire måneder til neste avhør .

Politiets overvåkingstjeneste ønsket å holde arrestasjonen hemmelig så lenge som mulig . Da kunne flere arrestasjoner gjennomføres uten innblanding, mente Bryhn . Danielsen-saken skulle aldri gjenta seg . «10–12 personer arrestert som spioner for russerne», skrev Arbeiderbladet 8 . februar 1954 . «Den kjente kommunisten Asbjørn Sunde har vært hovedmann i

398 – FORFULGT AV STATEN

organisasjonen», sto det i ingressen . Han skulle ha benyttet eldre og unge mennesker, blant dem flere kvinner, hadde avisen fått vite av politiet . En av de som satt i varetekt, var Astrid Sunde .

Astrids arrestasjon kom uten forvarsel . Hun ble plassert på cellen uten mulighet til kontakt med ektemannen . Det var en skremmende påminnelse om nazistenes avhør ti år tidligere . Astrid kjente til beredskapslovene og saken fra Amerika, der ekteparet Ethel og Julius Rosenberg ble dømt til døden og henrettet for spionasje . I motsetning til ektemannen hadde hun ingen øvelse i å stå imot . Hun var sykelig, livredd og i ferd med å bryte sammen . Også Rolf var overvåket .

Politiets strategi var å presse Astrid langt nok til å gi dem bevis mot ektemannen . Paret hadde vært så tett overvåket at Astrids delaktighet i en spionorganisasjon neppe var noe politiet trodde på . Men hun var Asbjørn Sundes svake punkt . Med sin fortvilelse og desperasjon ble hun et lett bytte . Gjennom en rekke avhør fikk politiet fram motstridende forklaringer som skulle bli brukt mot Asbjørn Sunde i retten . Astrid ble løslatt i løpet av mars og saken mot henne henlagt .

Arrestasjonen av Sunde var oppsiktsvekkende og sendte sjokkbølger gjennom det norske samfunnet . Danielsen-saken hadde gitt en forsmak, men Sunde var noe annet . Hvis man kunne ta en motstandshelt av hans kaliber, kunne hvem som helst rammes . Bildebladet NÅ skrev: «Tyskerne mente under krigen at sabotøren Osvald – Asbjørn Sunde – var verd 50 000 kroner død eller levende . I dag angrer folk flest på at den handelen aldri kom i stand .»702

På det meste var over tretti personer arrestert, men saken falt delvis sammen, og én etter én ble løslatt . Snart satt bare Sunde og sersjant og børsemaker Erling Nordby igjen på cellene . 703 I pressen fikk spekulasjonene fritt spillerom basert på opplysninger som sivet ut fra politiets spanere . «Tilliten til politiet var nærmest rørende . Det ble fra første dag, med Friheten som tappert kjempende unntak, fastslått at bevisene mot Sunde og ‘ligaen’ var ‘svært sterke’ og ‘vanntette’» . 704

Sundes menn ble beskyldt for alt fra påsatte skogbranner til å ha fulgt hver eneste våpenlossing til NATO med «ivrige spionøyne» . De skulle ha kartlagt hver eneste våpentransport ned til antall, kaliber og type våpen i hver eneste havn . Horten hadde vært spionringens «andre sentrum», og marinen og verftet var utspionert . Også flyplassene på Kjeller og Rygge

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 399

samt festningsanlegg og våpendepot skulle ha vært utsatt for det samme . 705 Pressen beskrev tidenes spionasje til fordel for Sovjetunionen . Men bare to mann satt i arresten .

Kristian Welhaven og Asbjørn Bryhn uttrykte en viss oppgitthet over pressens fantasifullhet . Men de lot påstandene stå uimotsagt . Om tiltalen kom til å blekne mot rykteflommen, passet det at Asbjørn Sunde i folks øyne var en storspion av internasjonale dimensjoner . Det bekreftet også den gamle koblingen mellom kommunistisk sabotasje og Ernst Wollweber . At den mystiske tyskeren fra Sinsen hadde rykket opp som sjef for DDRs sikkerhetspoliti, Stasi, gjorde den ikke mindre aktuell .

Arbeiderbladet pisket opp norske kommunisters påståtte terrorkobling for hva den var verdt . Sunde hadde servert dem en sjanse som ikke kom hver dag . Få dager etter at arrestasjonen ble offentlig, fikk Osvald-gruppas Wollweber-tilknytning bred dekning . Reportasjen var så omfattende at det er grunn til å tro at redaksjonen kjente til arrestasjonen før annen presse . Tross anonym byline syntes den ført i pennen av Rolf Gerhardsen selv . Avisen minnet det norske folk på Sundes relasjon til den nye Stasi-sjefen og hva norske kommunisters krigskamp egentlig hadde dreid seg om: å legge grunnlag «for en kommunistisk maktovertakelse da den tyske kapitulasjonen kom» . Reportasjen benyttet det svenske politiets fangeportretter av Ernst Wollweber og Martin Hjelmen for å skape den rette dramatiske vinklingen . Forbryterbildene viste en morsk, halvfet tysker og en herjet norsk kommunist på vei mot tortur . 706

Summen av artikkelen var en nedsabling av alt avdøde Martin Hjelmen hadde stått for . Hjelmens søster, Agnes Rusten, reagerte . En drøy uke etter Arbeiderbladets mesterstykke tok hun til motmæle i samme avis: «Selv om man ikke er enig i kommunismen, må man fullt og helt respektere dem som ofret sitt liv i kampen mot nazismen, kanskje de betydde vel så meget som de der var beregnende nok til å bringe seg selv i sikkerhet» . Hun understreket at hans nærmeste hadde «elsket ham» . 707

Selv om ordene burde truffet midt i øyet på både Rolf Gerhardsen og Haakon Lie høyt oppe over Youngstorget, gjorde de neppe større inntrykk . I blodtåka over Sunde-saken pumpet partiorganet ut artikkel etter artikkel med påminnelse om kommunisttrusselen . Den store Wollweber-reportasjen ble utferdiget som særtrykk innen Arbeiderpartiet og på arbeidsplasser .

400 – FORFULGT AV STATEN

Tittelen fortalte det meste: «Norges Kommunistiske Parti som rekrutteringsmark for spioner og sabotører .»

At propagandaen virket, viste seg ved stortingsvalget i 1953, da kommunistpartiet mistet ytterligere stemmer . Men fordi den nye valgordningen ikke favoriserte store partier slik som før, kom NKP tilbake på Stortinget med tre mandater . Representasjonen på Løvebakken betød en fornyet mulighet til å få oppmerksomhet rundt egen politikk . Samtidig vedvarte Arbeiderparti-dominansen med flertall i stortingssalen . Dermed kunne trykket mot kommunistene opprettholdes gjennom Sunde-saken .

Overvåkingspolitiet hadde fulgt Asbjørn Sunde gjennom en femårsperiode, og spaningen hadde utviklet seg til å bli enormt mannskapskrevende . Sunde selv og viktige relasjoner ble i lange perioder tett overvåket . Utgangspunktet syntes å være politiets antakelser fra 1948 om at det fantes et kommunistisk Milorg i besittelse av våpenlagre . Det skulle også finnes en etterretningsorganisasjon under russisk ledelse og celler i flere store norske byer . Ryktene svirret om at Asbjørn Sunde hadde bygget opp en illegal organisasjon . En av Sundes krigskamerater hadde røpet seg i fylla om at han var en del av apparatet Sunde var i ferd med å bygge opp . Det tikket inn rapporter om Sundes omgang med lokale kommunister, og man begynte å undersøke nettverket fra krigen . Folkefronten i Spania kunne heller ikke overses, og i Gertrud Thielicke Karlsens rapport fant man støtte for flere bekjentskaper . Sundes krigsnettverk hadde trusselpotensial .

Påstanden om at Sunde bygget opp en liten, skjult organisasjon under egen kommando syntes reell nok . Den lå utenfor NKP, ingen i gruppa skulle ha partimedlemskap, og ingen av partiets offisielle representanter skulle kjenne til aktiviteten . Erfaringen og folkene var hentet fra Osvald-gruppa . «Var dette en del av en internasjonal organisasjon, som Wollweber sto bak?» spør historiker Lars Borgersrud . Svaret var nei, det fantes intet materiale som tilsa det . Ingen tråder eller kontaktpunkter som bandt de to tidligere krigskameratene sammen . 708

De tette båndene mellom E-tjenesten og Rolf Gerhardsen gjorde at også Arbeiderpartiet må ha kjent til mangelen på grunnlag for påstanden om Wollweber-tilknytningen . Men kreativiteten omkring sabotasjeplaner mot vest kom ikke fra Norge . I det vesttyske magasinet Der Spiegel florerte fantastiske historier som spredte seg til andre vestlige medier, tross skrikende mangel på forankring i virkeligheten . Det var Wollweber som sørget for at

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 401

de britiske spionene Guy Burgess og Donald Maclean i spiongruppa «The Cambridge Five» kom seg til Sovjetunionen . Fra Øst-Tyskland trakk den aldrende tyskeren i tråder og skapte politisk uro i vest . En svensk spionsiktelse mot en kommunist ga VG grunnlag for å konkludere at Wollweber lå bak .

I Arbeiderbladet fikk politiker, korrespondent og norgesvenn Willy Brandt slippe til med en artikkel der han påsto at Wollweber utdannet sabotører . «Kontakter med de nordiske land er det nok ingen mangel på . Illegale våpentransporter synes å være blant de løpende forretninger .»709 Med et sitat fra Wollweber selv – «( . . .) så sees vi i Argentina» – la Brandt inn referanser til nazistene som hadde reetablert nye samfunn i Sør-Amerika . Wollweber-propagandaen ble et bakteppe for Sunde-saken og et nyttig verktøy for redaksjonen på Youngstorget .

Da Sunde opptrådte som sikkerhetssjef for Johan Strand Johansen under partisplittelsen, benyttet han seg av kameratene fra Osvald-gruppa . De kastet ut Furubotns folk fra møter og bidro til å sikre Strand Johansens maktbase . Var Strand Johansens kupp styrt fra Moskva? Ryktene gikk om at Sunde utførte ordre på vegne av sin gamle arbeidsgiver . Det er imidlertid lite som tilsier at russerne var involvert i partistriden, skjønt de trolig hadde sine preferanser . Å eksponere en hemmelig gruppe i en partikonflikt var ikke en god strategi .

Engasjementet som NKPs sikkerhetssjef, partikrisen, frykten for partiforbud og krigsfare kan ha vært viktige drivere hos Asbjørn Sunde i opprettelsen av en skjult organisasjon . Men det er også tenkelig at russiske myndigheter oppmuntret ham . Posisjonen som «sikkerhetssjef» innen partiet spilte etter alt å dømme en rolle for Sundes kontakt med russiske tjenestemenn i Norge . Dette skulle bli avgjørende for spionanklagene .

I det politiske klimaet etter 1949 var det vanskelig for NKPs sentrale politikere å pleie kontakt med russiske diplomater uten å bli mistenkeliggjort . Samtidig hadde den sovjetiske ambassaden ønske om å vite mer om hva som foregikk i det norske samfunnet, uten at det var etterretningsvirksomhet . 710 Russerne hadde også behov for å formidle sine synspunkter og vurderinger . Kontakt mellom nordmenn og diplomater var vanlig for de fleste ambassader og ikke ulovlig . Mye tydet på at Sunde opptrådte som en «fikser» for russerne . En som hjalp dem med stort og smått .

402 – FORFULGT AV STATEN

Gjennom spionene innen «The Cambridge Five» hadde sovjetisk etterretning skaffet seg godt innsyn i vestlige planer . Omkring 1950 forsøkte russerne å reaktivere gamle sabotasjeorganisasjoner uten at det syntes å være en del av en offensiv, militær strategi mot vest . Derimot kunne lokale sabotasjeorganisasjoner i vest vært et viktig forsvarstrekk . Ville ikke Asbjørn Sunde kunne være en nyttig mann i et Operation Unthinkable-liknende scenario? Russerne stolte på ham . Han var ikke offisielt tilknyttet NKP, men sto i en fri rolle . 711

Utenfor Sundes leilighet hadde overvåkingen satt opp en brakke som avlyttet og fotograferte . Om han ikke avslørte brakkeovervåkingen, identifiserte han enkelt politiets biler på takantennene . Mye tydet på at Sunde hadde lekt med spanerne . Å drive politimennene til fortvilelse var en passende «straff» for overvåkingen, med mindre risiko enn under krigen . Ved ett tilfelle skal Sunde ha stanset, gått over til spaneren og invitert ham på en pils . 712 Tross den åpenlyse overvåkingen møtte Sunde relativt utilslørt russiske diplomater . Han gikk inn og ut av møter og russiske ambassadebiler med KGB-folk og diplomater nærmere 40 ganger i tidsrommet fra juni 1950 til arrestasjonen i 1954 . Om det virkelig foregikk spionasje, var gjennomføringen amatørmessig .

Flere forhold spilte inn i utviklingen av Sunde-etterforskningen . Selv om det ble holdt unna offentligheten, klarte ikke politiet å påvise en sammenheng med en Wollweber-organisasjon . Da kurérmistankene mot Reinhardt Paulsen og andre sjømenn på USA-fart falt sammen, forsvant et spektakulært halmstrå som kunne gjøre Sunde til mellomledd for atomspionasje i USA . En ting var at han opptrådte mistenkelig og møtte russere, men hvordan skulle POT bevise Sundes spionasje? Det man hadde, var sporadiske observasjoner i Norge og kontakter som bekreftet at Sunde hadde spurt om opplysninger som kunne ha sikkerhetsmessig verdi . Men var de blitt overlevert?

Det var en blek Asbjørn Sunde som iført dress, stripet slips og karakteristiske runde briller møtte i retten 31 . mai 1954 . Han var synlig preget av fem måneder i fengsel, men hadde ikke forandret holdning . «Han virker som en litt trøtt skomaker, grå i huden, litt tufs, med tynt hår ved tinningene . Han smiler anstrengt – som til en kunde som maser om å få skoa halvsålt alt i dag», skrev Kåre Holt, hyret inn av Arbeiderbladet for å gi beskrivelsen litterær tyngde og drama . 713

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 403

Den grågustne, skomakerliknende motstandsmannen hadde hatt lite å fortelle politiet . Sammen med den andre tiltalte, Erling Nordby, smilte han mot fotografene før rettssaken tok til . Forsvarer var Knut Blom, og motstander statsadvokat Lauritz Dorenfeldt . Bak spiontiltalen sto Asbjørn Bryhns apparat, med tidenes mest omfattende spaningsarbeid . Det viktigste rettsoppgjøret siden landssviksaken mot Vidkun Quisling var i gang . Arbeiderbladet gjorde sitt beste for å fyre opp stemningen i forkant ved å relansere ryktene om at Sunde var involvert i overlevering av atomhemmeligheter, et spor som allerede var dødt og begravet før saken ble innledet .

I virkeligheten hadde mesteparten av innholdet allerede falt ut av Sundesaken . Det var ikke mulig å finne hold i noen Wollweber-kobling til sabotasje eller nye linjer fra den tidligere sabotøren til Norge . Atomspionasjen og spionringen til sjøs var oppspinn . Overvåkingen og arrestasjonene hadde vist at politiet jaget et selvkonstruert bilde .

Sundes forsvarer håpet på en offentlig rettssak slik at de ville spekulasjonene i pressen kunne bli tilbakevist . Men han ble ikke hørt . Statsadvokaten krevde saken ført for lukkede dører fordi det dreide seg om en fremmed makt i en sak som ville berøre militære hemmeligheter . Dessuten sto man overfor utenrikspolitiske hensyn, her skulle det diskuteres konkrete tilfeller av russisk spionasje . Retten brukte fem timer på å gi statsadvokaten medhold . Saken skulle gå for lukkede dører fram til prosedyrene . Dermed ble nesten hele bevisførselen og grunnlaget for tiltalebeslutningen unndratt offentlig tilsyn . Igjen lukket dørene seg bak Sunde .

Sekstiseks år senere er Sunde-saken fortsatt ikke tilgjengelig for åpent innsyn . Materialet fra overvåkingen er unndratt innsyn hos PST med begrunnelse i offentlighetsloven . Det er derfor ikke mulig å si med sikkerhet hva politiet hadde på Sunde, eller hvordan bevisførselen ble vurdert . Kanskje er det et svar i seg selv . 714

Det var ingen tvil om at Sunde syslet med en hemmelig organisasjon og pleide omgang med russisk etterretningstjeneste . Men flesteparten av politiets påstander om spionasje kokte bort i detaljer som like gjerne kunne hatt en mer naturlig forklaring . Som at Sunde fikk trykket opp bostedsbevis og dåpsattester eller forsøkte å skaffe seg norske pass han kunne forfalske . Politiet la til grunn at russisk etterretning ønsket attestene for å utstyre agenter med norsk identitet, først og fremst til bruk i utlandet . Men hvorfor

404 – FORFULGT AV STATEN

skulle russerne be en norsk «toppagent» trykke attester de enkelt kunne ha sørget for selv? I stedet risikerte man å avsløre en viktig agent og andre kontakter .

Alvorligst i spiontiltalen var at Sunde skulle ha overlevert informasjon om våpendepoter til russerne . Informasjonen hadde han skaffet seg fra blant andre Erling Nordby . Det ble skapt et bilde av at Sunde planmessig tilegnet seg informasjon som han overleverte russerne i møtene man mente å ha bevis for . Påtalemyndigheten sannsynliggjorde spionasjen fordi Sunde hadde vist interesse for depotene, og deretter hatt muligheter til å overlevere informasjonen . Utfordringen med teorien var at den så bort fra at Sundes motiv kunne være å skaffe seg informasjonen til eget bruk . Det var ikke det samme som spionasje .

Asbjørn Sunde hadde knapt uttalt seg i saken da dommen skulle falle, lørdag 3 . juli 1954 . Han benektet fortsatt konsekvent at han arbeidet for sovjetisk etterretning . Da lagmannen tilbød Sunde å sitte mens dommen ble lest opp, avslo han . Han ville motta dommen stående . «Etter en samlet vurdering av de tiltaltes forhold er retten kommet til at den felles straff bør settes til for Sunde fengsel i åtte år og Nordby fengsel i tre år», sa lagmann Kristian Lunde .

Dorenfeldt hadde lagt ned påstand om fengsel i tolv år for Sunde, men åtte år var fortsatt en streng dom . Han ville miste Rolfs inntreden i voksenlivet, Astrid måtte ta sønnen dit alene . I prosedyren sa Blom at tolv år passet best for torturister og angivere . Asbjørn Sunde sto likevel igjen med årevis bak murene og stempel som landsforræder . Retten fant få formildende omstendigheter, og høyesterettsdommer Henrik Bahr bemerket at om Sundes dom skulle endres, ble det i skjerpende retning .

Med en dags avstand til dommen skrev Dagbladet at de trodde kjennelsen var «en av de farligste og mest skjebnesvangre rettskjennelser som noen gang er falt her i landet . Den er ikke bare rent selvfølgelig i strid med det viktigste prinsippet i norsk rettergang: offentlighetsprinsippet . Men den er også falt i en situasjon da folket ganske naturlig er fylt av stor tvil og sterk, velbegrunnet skepsis .»

Haakon Lie reagerte kraftig . Han hevdet at Dagbladet hadde blitt «det mest effektive talerør for Norges Kommunistiske Parti i Norge i dag» . 715 Om Lie ble provosert over det eneste nyhetsmediet som ikke innordnet seg, kunne han glede seg over at Sunde endelig var på vei bak lås og slå .

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 405