kapittel innledet i Hedin-saken. En pengelens, arbeidsløs mann mot tidenes mektigste norske parti, statsminister og regjering.
Gigantene faller «Josef Stalin er død» sto det i krigstyper på forsiden av Arbeiderbladet 6. mars 1953. Titusener av mennesker samlet seg ved Kremls murer. Det ble meldt om sorg og fortvilelse hos russere som var oppvokst med Stalin og «så det som utenkelig at han ville bli borte». Under et «siste» bilde av en syk Stalin preget ansiktene til de kjente Kreml-lederne Malenkov, Molotov, Berija og Vorosjilov de vestlige nyhetsforsidene. Kunne Stalins tilsynelatende eneveldige makt overleveres på fredelig vis? I Kremls kulisser startet maktkampen umiddelbart da en hjerneblødning satte en stopper for «stålmannens» regime. Vestlig etterretning kunne i liten grad forutse hvem som skulle gå seirende ut. Tross hans alder og sviktende helse hadde knapt noen forestilt seg Stalins bortgang så nært forestående. For kommunister verden over var det som om en vegg ble blåst ut av et allerede vaklende hus. Ikke fordi de nødvendigvis var ihuga stalinister, men Stalin hadde vært en rød gud, garantisten for en arbeiderstat – og krigens vinner. Friheten nølte ikke med å kalle Stalins død «det største tapet for verdens arbeidere». Millioner av russere som hadde møtt tortur eller død i Gulagleirene eller politiske utrenskinger, ville vært rungende uenige. I første omgang ble Malenkov, Molotov, Vorosjilov og Berija utpekt til etterfølgere. Grå menn uten Stalins karisma eller autoritet, mente mange i Vesten. Britiske aviser stilte det store spørsmålet: «Var dette innledningen til at det russiske imperium faller fra hverandre?» VGs lederartikkel reflekterte over usikkerheten ved livet etter Stalin: «Han har alltid vært en realist, en grundig skeptisk, tålmodig beregnende statsmann, det motsatte av en fantast og eventyrer (...) en mann med mange seire bak seg, innad som utad altså en mann som hadde lite å vinne, men uhyre meget å tape ved å gjøre noe uoverveid.» Stalins død innvarslet endring. Etter en intern maktkamp tok Nikita Khrusjtsjov plassen som Stalins etterfølger. En av de første som falt, var Lavrentij Berija, som noe urettmessig fikk skylden for terroren og det meste som hadde vært galt under Stalins styre. På lille julaften 1953 ble den tidligere NKVD-sjefen henrettet. Etterretningsoffiseren Pavel «Maxim» DEL 3: ETTERKRIGSTID –
397
