En bevegelse med ryggen mot veggen

skrev han: «Det bør interessere oss norske borgere hva regjeringen har tenkt til å gjøre hvis den blir nervøs ( . . .) Hvordan er det forresten – ville ikke administrasjonsrådet av 1940 ha gjort seg fortjent til dødsstraff etter en eller flere av disse paragrafer? ( . . .) Arrestasjon på mistanke . Her kalles det sikring . Hitler kalte det bl .a . Schutzhaft . . .»651

Regjeringen brydde seg lite om innvendingene . For de listeoppførte avhang livet i ytterste konsekvens av hvordan partiet tolket utenriks- eller innenrikspolitiske forhold . En kommentar i Aftenposten plasserte beslutningen i en historisk ramme «Særlig vil en udugelig regjering bestående av maktsyke middelmådigheter, være mest fristet til å si: L´etat, c´est moi .»

En sen lørdagskveld i slutten av oktober 1949 kjørte Asbjørn Sunde og Johan Strand Johansen ut av Oslo . Sunde satt bak rattet og Strand Johansen i passasjersetet med ektefellene bak da de tok av fra Sandvika og begynte på stigningene opp mot Sollihøgda . Målet var en rolig hotellweekend på Ringerike .

Det var mørkt på veien, og for hver meter bilen tok seg oppover, ble det mer og mer isete . Sunde hadde kjørt under verre forhold og var neppe stresset . Men plutselig kjente han et hardt knyttneveslag i ansiktet . Blodet sprutet, og Sunde styrte bilen mot veiskulderen, mens smerten tok over for sjokket . Fra passasjersetet langet Strand Johansen ut flere slag mot Astrid Sunde og sin egen kone, Elna Nygaard . Da bilen stanset i brøytekanten, rev han opp døra og løp inn i den mørke skogen . Sunde kom seg ut og satte etter ham . 652

Den tidligere arbeidsministerens psykose på Sollihøgda toppet en allerede vanskelig periode . Stortingsvalget i 1949 hadde sendt Strand Johansen og hele NKPs stortingsgruppe ut av tinget . Oppslutningen stupte, og partiet var i ferd med å rives fra hverandre i en indre strid . Tross ytre antikommunistiske kampanjer forente ikke bevegelsen kreftene sine, men splittet seg i to fraksjoner basert på krigen; de såkalte «gammelkommunistene» og «krigskommunistene» . Den første gruppa hadde utgangspunkt i stortingsgruppa fra forrige valg og besto av folk som Emil Løvlien, Jørgen Vogt og Just Lippe, med Johan Strand Johansen som en fløyleder . Begge de to frittstående motstandsfolkene Asbjørn Sunde og Ragnar Sollie gikk med

378 – FORFULGT AV STATEN

«gammelkommunistene» . Sunde hadde et avmålt forhold til partipolitikken, men i den interne striden tilhørte han Lippes side . Hos «krigskommunistene» var Peder Furubotn sentral og samlet mange av dem som fulgte ham under krigen . Under landsmøtet i 1949 satt de såkalte «Furubotnikerne» med flertall i store deler av partiorganisasjonen .

En utfordring for kommunistpartiet var at ingen av de to fløylederne var på høyden av karrieren da partiet møtte den største massive motstanden etter krigen . Furubotn var sliten, alkoholisert og fungerte dårlig i politisk arbeid . 653 Johan Strand Johansen klarte ikke skjule de mentale påkjenningene fra krigen og ble stadig mer ustabil . Med valgnederlaget mistet han jobben uten å ha noen annen å gå til . Han var ikke alene blant de tillitsvalgte i den oppløste stortingsgruppa . Fem mann slet med ettervirkninger fra krigen, og det pågående hardkjøret førte dem til behandling for sammenbrudd . Det var altså et parti preget av ytre press, valgnederlag og ustabile ledere som barket sammen gjennom høsten og vinteren .

Mens Strand Johansen frontet et bittert partioppgjør, ble møtesaler og Frihetens redaksjonslokaler avlyttet av Arbeiderpartiet . Med nærmest uinnskrenket makt og ubegrensede ressurser var det ikke vanskelig . Det holdt at Vilhelm Evang som sjef for den norske etterretningstjenesten tok en telefon . Haakon Lie og Rolf Gerhardsen sørget for at mikrofoner og kabeltrekk kom på plass . Den uryddige rolleblandingen mellom parti og offentlig tjeneste sørget for at den syke Strand Johansens tirader overfor «Furubotnikerne» ble offentlige .

Under landsmøtet skjelte Strand Johansen ut Furubotn som forbryter og kalte tilhengerne for en «gemen hop som burde vært dømt til henging» . 654 Avlyttingen ga Arbeiderbladet muligheten til å gjengi talen i detalj . Strand Johansen var i ferd med å servere Martin Tranmæl og Rolf Gerhardsen en serie av muligheter til å begrave partiet og ham selv som politiker . På vei over Sollihøgda ga ham dem spiker til kista . Trolig var det kilder i politiet som gjorde at redaksjonen på Youngstorget fikk kjennskap til hva som hadde skjedd da Asbjørn Sunde forsøkte å hjelpe den psykotiske kommunisten i snøen .

«På Sollihøgda fikk Strand Johansen et akutt anfall av forfølgelsesvanvidd . Han løp til skogs, men ble innhentet av Asbjørn Sunde . Politiet kom til stedet . Den syke mannen så ‘trotskister’ og ‘titoister’ alle steder», skrev Arbeiderbladet. Da Strand Johansen hadde roet seg, fikk Sunde tillatelse til å

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 379

kjøre ham hjem til leiligheten i Helgesens gate . Men Strand Johansens psykose var ikke over, og tidlig på morgenen brast det på nytt . Rolf Gerhardsens avis sørget for at alle detaljer ble gjort kjent:

«Hjelp! Hjelp! Dette er stortingsmann Strand Johansen! Hjelp! De har kledd meg naken! De vil myrde meg!» skrek politikeren ifølge Arbeiderbladet . Skrikene varte i flere minutter og kom fra luftebalkongen til Strand Johansen . «Ordenspolitiet kom straks til stedet i to biler, men politiet ble stanset av dr . Holen, som opplyste at Strand Johansen som hadde fått et anfall av sinnsforvirring var blitt roligere . Etter det Arbeiderbladet hører ble Strand Johansen lørdag ettermiddag transportert til Ullevål sykehus der han nå ligger på psykiatrisk avdeling .»655

Den personlige tragedien var ille nok om ikke Arbeiderbladet hadde trukket i hele sitt nettverk for å utnytte sammenbruddet politisk . Gjennom avlytting, overvåking og politikontakter kunne detaljene brettes ut på en måte knapt sett tidligere . Avisen på Youngstorget døpte NKP til «Norges Komiske Parti» .

«Rolf var en aktiv kommunistjeger i 1949-1952», skrev sønnen Tron om Rolf Gerhardsen . Det er derfor vanskelig ikke å vurdere Arbeiderbladets detaljerte publisering av Strand Johansens sykdomsbilde som en del av en kampanje . Gjennom arbeiderbevegelsens «lille overvåkingsapparat» hadde Rolf Gerhardsen «svært god oversikt» . Han pleide daglig kontakt med Haakon Lie, og forsvarsminister Jens Christian Hauge var blant initiativtakerne til den supplerende overvåkingstjenesten . 656

I praksis betød det at det fra parti- eller redaksjonslokalene foregikk omfattende innsamling av informasjon om norske kommunister basert på avlytting eller informantkontakt . 657 Midlene til den alternative overvåkingen kom i første omgang fra Forsvarets etterretningstjeneste og gikk til Arbeidernes opplysningstjeneste . Etter hvert skulle forholdet til Bryhns overvåkingsavdeling utvikles tettere . Det syntes å være et kappløp i å overvåke og sverte norske kommunister mellom flere enheter og miljøer . Linjene gikk på kryss og tvers, mellom politiet, Forsvaret og den Arbeiderparti-baserte overvåkingen der Lie og Gerhardsen tronet på toppen . Den oppsiktsvekkende mangelen på diskresjon gjennom Arbeiderbladets kampanje mot NKP framviste en maktarroganse uten like .

380 – FORFULGT AV STATEN

«Dagboknotatene etterlot ingen tvil om Rolfs (Gerhardsen, forf . anm .) aktiviteter . Han arbeidet nært med Haakon Lie . De to gamle vennene jobbet sammen om den systematiske kartleggingen av kommunister . Rolfs dagboknotater etterlot heller ingen tvil om Haakon Lies nære kontakt med amerikansk etterretning – først med OSS under krigen, fra 1947 det nyetablerte CIA», skrev Tron Gerhardsen . 658 Det fantes altså et beviselig, innrømmet samarbeid med en fremmed makt i kartleggingen av sympatisører og medlemmer av en norsk politisk motstander . For sentrale menn i regjeringspartiet var altså «kommunist» synonymt med «rettsløs» .

Haakon Lie bidro personlig til å sende folk fra partiet og fagbevegelsen til opplæring i hemmelige operasjoner i Washington . Andre ble sendt til CIA-opplæring i Tyskland . Formålet var å bruke disse til instruktører i Stay Behind-gruppene . Det er mulig noe av denne aktiviteten var forbeholdt kjennskap innen en mindre gruppe, men det store bildet var kjent fra redaksjonslokalene på Youngstorget til statsministerens kontor og LOledelsen . Maktkonstellasjonen var den mektigste og mest samkjørte som noen gang hadde eksistert i Norge . Med en stormakt og en konsolidert etterretningsenhet i ryggen kunne flertallsregjeringen i praksis diktere den politiske utviklingen . Norge hadde blitt et skinndemokrati .

Oppgjøret i NKP var selvskading på høyt nivå . En gavepakke til alle som ønsket partiet ut av den norske politiske floraen . Viste den ikke tilbøyelighet til udemokratiske prosesser på linje med det som skjedde i Øst-Europa? Strand Johansen-fløyen tok oppgjøret med det de kalte «det annet sentrum» og ekskluderte Peder Furubotn . Med partiavisen Friheten på laget gikk det mot det største venstresideoppgjøret siden bruddet med Arbeiderpartiet i 1923 .

Overvåkingspolitiet mente at Moskva sto bak oppgjøret i partiet . Det var den Sovjet-tro siden som grep makten, mot den tilsynelatende mindre russerdiltende Furubotn . Disse retningsforskjellene var muligens overdrevne . Også Furubotn hadde et relativt nært forhold til Sovjetunionens kommunistparti, men hadde utad stått for en mer nasjonal linje . I prinsippet var også Løvlien og Strand Johansen tilhengere av den samme politikken . Skulle man oppnå valgoppslutning, kunne man ikke være et sovjetisk satellittparti i Norge .

Men presset mot partiet og ledelsen hadde nærmet seg tålegrensen . Da det raknet for både partilederen og organisasjonen, var det like

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 381

mye en kjedereaksjon etter nedturene . Man sto alene mot en opinion og et regjeringsparti med Amerika i ryggen . Norge hadde gått inn i en forsvarsallianse kommunistene vurderte som aggressiv . Propagandaen økte, og medlemmene ble utstøtt, overvåket og offentlig uthengt .

Overvåkingsspanerne hadde registrert at Johan Strand Johansen og Asbjørn Sunde møttes en rekke ganger i månedene før partikuppet . Dermed trakk man den slutning at Sunde hadde en sentral plass i partibegivenhetene . «Med Sundes tilknytning til KGB og med KGB-residentens møter med Strand Johansen var det rimelig å anta at russerne satte det hele i scene, eller i hvert fall var aktivt med på det», skrev politispaneren Ørnulf Tofte senere . 659

Lite tyder på at Sunde spilte noen politisk rolle, men da hendelsene skalerte, tok han Strand Johansens side . Han ble en slags sikkerhetssjef for fløyen under de harde oppgjørene . Hos Furubotn-tilhengerne ble Sunde gjenstand for et dokument som inneholdt elleve sider med nedrakking – beskyldninger om drap, fyll og uansvarlighet toppet listen . De framstilte også Sunde som edderkoppen bak partiprosessen . Blant en rekke motstridende versjoner om hendelsene ble det hevdet at Sunde og flere andre opptrådte bevæpnet inne i møtelokalene .

Under partikonflikten hadde overvåkingspolitiet begynt å registrere kontakt mellom Sunde og en av hans hjelpere fra krigen med dekknavnet «Lilly» . Sundes beskrivelse av Asvor Ottesen tydet på at han var fascinert av advokaten som hadde deltatt i de første sabotasjeaksjonene . Da de møttes under et NKP-arrangement på Gamle Raadhus i februar 1950, var Ottesen gift med Just Lippe . Fra da av begynte Asbjørn Bryhn å interessere seg spesielt for kontakten mellom Sunde og Ottesen . 660

Det var Gertrud Thielicke Karlsen som hadde gjort politiet oppmerksom på at «Lilly» var Sundes krigskontakt i Stockholm, og at hun var identisk med Asvor Ottesen . Torturisten fortalte om løpende kommunikasjon med Aleksandra Kollontaj ved den sovjetiske legasjonen i byen . I 1948 opprettet overvåkingssentralen en mappe på Ottesen som gjennom giftermålet med Lippe, relasjonen til Sunde og Wollweber-miljøet måtte anses som mistenkelig .

Fra februar 1950 ble Asbjørn Sunde et stadig hetere navn for overvåkingspolitiet, og han ble fotfulgt gjennom byen . Sunde valgte å gå på kryss og tvers, som for å riste av seg forfølgerne, i seg selv en suspekt handling .

382 – FORFULGT AV STATEN

Ved én anledning møtte han Ottesen hjemme hos henne . Det skulle gå halvannet år før neste registrering, da møttes de ved en trikkeholdeplass etter at Sunde tidligere på dagen hadde besøkt den russiske ambassaden .

For Asvor Ottesen innvirket overvåkingen sterkt på både jobb og privatliv . Advokatpraksisen ble gått etter i sømmene gjentatte ganger . Reiser og politisk virksomhet ble gransket . Under et besøk i Bergen ble hun og Just Lippe åpenlyst fotfulgt, og hun sendte en klage til bergenspolitiet . Hun visste hvem forfølgeren var, og kunne navngi en konstabel ved politiet i byen . Politimester Brinchmann, som også samordnet bergensovervåkingen av Dagfrid Evensen, laget en redegjørelse til oslopolitiet . Den konkluderte med at ekteparet ikke hadde blitt skygget . Følgeskrivet, som ikke skulle leses av andre, bar tittelen «Skyggingen av Asvor Ottesen» . 661

Våren 1951 var Asbjørn Sunde den heteste kandidaten om man skulle rettferdiggjøre den norske kommunistovervåkingen gjennom en spionsak . Men etterretningstjenesten samlet fortsatt bevis og hadde ikke nok til å sikte krigshelten . Etterretningssjef Vilhelm Evang var under press for å skaffe resultater som sto i forhold til ressursbruken . Dermed tok justisminister O .C . Gundersen affære og ga beskjed til etterretningsoffiserene Christian Christensen og Einar Jakobsen: «Statsminister Einar Gerhardsen ønsker en spionsak på det nåværende tidspunkt .»

Valget falt på marineløytnant Per Edvard Danielsen, sønn av sjefen for Sjøforsvaret, admiral Edvard Christian Danielsen . Den mistenkte var dekorert under krigen i tjeneste som motortorpedobåtfører hos de norske frigjøringsstyrkene som kom til Finnmark . Det var her overvåkingspolitiet mente han hadde blitt vervet . Danielsen var kommunist og leder for vestkantlaget i Oslo . Han pleide også omgang med to russiske marineattachéer . Ifølge overvåkingstjenesten hadde møtene med den siste, Vladimir Kosjelev, «konspirativ» karakter . Danielsen ble tiltalt for å ha overlevert russeren militære hemmeligheter .

Saken var vanskelig fordi Danielsens far på samme tid var en del av et marineopprør mot forsvarsminister Jens Christian Hauge . Men det mest krevende var bevisene . «Vi var temmelig rystet . Saken var jo uhyre tynn», sa Christian Christensen etter det som liknet et pålegg om aksjon fra regjeringen . 662 Da Danielsen ble arrestert april 1951, ble det påstått at Hauge hadde drevet fram pågripelsen for å ramme admiralen i opposisjon .

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 383