skrev han: «Det bør interessere oss norske borgere hva regjeringen har tenkt til å gjøre hvis den blir nervøs (...) Hvordan er det forresten – ville ikke administrasjonsrådet av 1940 ha gjort seg fortjent til dødsstraff etter en eller flere av disse paragrafer? (...) Arrestasjon på mistanke. Her kalles det sikring. Hitler kalte det bl.a. Schutzhaft ...»651 Regjeringen brydde seg lite om innvendingene. For de listeoppførte avhang livet i ytterste konsekvens av hvordan partiet tolket utenrikseller innenrikspolitiske forhold. En kommentar i Aftenposten plasserte beslutningen i en historisk ramme «Særlig vil en udugelig regjering bestående av maktsyke middelmådigheter, være mest fristet til å si: L´etat, c´est moi.»
En bevegelse med ryggen mot veggen En sen lørdagskveld i slutten av oktober 1949 kjørte Asbjørn Sunde og Johan Strand Johansen ut av Oslo. Sunde satt bak rattet og Strand Johansen i passasjersetet med ektefellene bak da de tok av fra Sandvika og begynte på stigningene opp mot Sollihøgda. Målet var en rolig hotellweekend på Ringerike. Det var mørkt på veien, og for hver meter bilen tok seg oppover, ble det mer og mer isete. Sunde hadde kjørt under verre forhold og var neppe stresset. Men plutselig kjente han et hardt knyttneveslag i ansiktet. Blodet sprutet, og Sunde styrte bilen mot veiskulderen, mens smerten tok over for sjokket. Fra passasjersetet langet Strand Johansen ut flere slag mot Astrid Sunde og sin egen kone, Elna Nygaard. Da bilen stanset i brøytekanten, rev han opp døra og løp inn i den mørke skogen. Sunde kom seg ut og satte etter ham.652 Den tidligere arbeidsministerens psykose på Sollihøgda toppet en aller ede vanskelig periode. Stortingsvalget i 1949 hadde sendt Strand Johansen og hele NKPs stortingsgruppe ut av tinget. Oppslutningen stupte, og partiet var i ferd med å rives fra hverandre i en indre strid. Tross ytre antikommunistiske kampanjer forente ikke bevegelsen kreftene sine, men splittet seg i to fraksjoner basert på krigen; de såkalte «gammelkommunist ene» og «krigskommunistene». Den første gruppa hadde utgangspunkt i stortingsgruppa fra forrige valg og besto av folk som Emil Løvlien, Jørgen Vogt og Just Lippe, med Johan Strand Johansen som en fløyleder. Begge de to frittstående motstandsfolkene Asbjørn Sunde og Ragnar Sollie gikk med 378 – FORFULGT AV STATEN
