Alene mot alle

presteskapet, sa han, og trakk paralleller til det å være revolusjonær . Dermed slo det nye, lyserøde bygdedyret til . Gerhardsens øyne og ører rundt om i landet rapporterte om mer enn partisympati . Det var derfor han måtte flytte vekk, mente 26-åringen . 685

To år senere var Birger Bakken på vei til Sandøya på Nordmøre der han hadde søkt jobb . Etter å ha etablert seg med nytt bosted bestilte han abonnement på den lokale Arbeiderparti-avisen Tidens Krav . Denne gangen skulle ingen finne ut hvilken politisk rødfarge han hadde . I hvert fall ikke før han sto godt i lærerstillingen . Inntil videre var partipolitikk utelukket .

Den unge læreren hadde raskt fått kjenne på konsekvensene av Kråkerøytalen og den politiske ensrettingen . En sambygding på Modum fortalte at det hadde vært umulig å stå for avvikende politiske meninger, det fantes et slags politisk «moralpoliti» som anga kommunister . Mistanker spredte seg lett, og veien var ikke lang fra begrenset politisk aktivitet til rykter om ulovlig virksomhet . Det ble risikofylt å gå på møter eller kjenne feil mennesker . Et halvt århundre senere ville hun fortsatt ikke stå fram med navn eller utpeke de som drev heksejakten . 686

I pressen sto Dagbladet og Arbeiderbladet på hver sin side av barrikadene i en sak som ga folk et sjeldent innsyn i en verden regjeringspartiet benektet eksistensen av . Et resultat var en aktiv «motpropaganda» der A-pressen kunne fortelle at «Kommunistisk sabotasjeteknikk til sjøs er forlengst avslørt – Sjøfolkene vil ikke la seg misbruke» . 687

Det var den britiske lederen for Den Internasjonale Transportarbeiderføderasjonen, Arthur Deakin, som kunne framvise et dokument der den kommunistiske oppskriften på sabotasje sto nedskrevet punkt for punkt . Arbeiderbladet fastslo at femtekolonnistene «ikke ville nøle med terror og sabotasje og trusler mot skipenes sikkerhet» . At Deakins pressekonferanse hadde vært en farse der korrespondenten fra britiske Daily Worker ble skjelt ut som kommunist, spilte ingen rolle . I norsk presse fikk Deakins ord stå som en uimotsagt sannhet . 688 Dette understøttet DNAs og NSFs påstander . Hvorfor bry seg om valutasvindel, fingerte innbrudd eller eksklusjoner?

LO-sjef Konrad Nordahl var selv en betydelig leverandør av propagandauttalelser for å underbygge Kråkerøy-talen og holde koblingen mellom

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 393

Sovjet og DNA-motstandere varm . Som LOs øverste mann ble Nordahls skremmebilder satt i sammenheng med fagorganisasjonene . Han sa at Sovjet «vil ordne forholdene innenfra med en 5te kolonne som på et bestemt tidspunkt kan overta makten . På den linjen arbeider kommunistene i vårt land i dag . Derfor møter vi dem med Marshall-planen ( . . .) derfor kommer Atlanterhavspakten ( . . .) de følger etter ordre fra høyeste hold . Vi vet hva som vil skje hvis de seirer ( . . .) En stor del av arbeiderbevegelsens beste folk vil bli likvidert .»689

Uttalelsen fulgte strategien om å knytte enhver kommunist til samfunnsskadelig virksomhet . I et nesten ensrettet mediebilde var det mest effektive å ekskludere gjennom å stigmatisere . Hvem ville ha ansatte som i en gitt situasjon ønsket å likvidere sine kolleger? Nordahl og Gerhardsen ba arbeiderne og forbundene gjøre drittjobben selv .

Oskar Hedin var 41 år gammel og merket at kampen tæret på kreftene . Arbeiderbladet hadde besørget ryktet om ham som farlig samfunnsfiende, og etter eksklusjonen var han familieforsørger uten jobb og penger . Den 19 . april 1951 kunne Oskar Hedin lese at Bendik Øyan i NSFs Oslo-avdeling fikk benytte avisen som megafon for svertekampanjen mot ham: «Sjøfolkene i Oslo fordømmer bakholdsangrepene – vender seg skarpt mot Hedin for hans uventede angrep .»690 Øyan appellerte til fordømmelse av Hedins angiveri og ba «klassebevisste sjøfolk» vise Hedin den forakt han fortjente for sin feige «rakkertjeneste» mot organisasjonen . På Youngstorget eksisterte det en parallell virkelighet der verken rettskraftige dommer eller bevisførsel syntes å spille noen rolle . De sto over loven .

Men Oskar Hedin hadde ikke gitt opp . Han svarte med å stevne sjømannsforbundet for ærekrenkelser . Det var advokat Johan B . Hjort som skulle ta Hedins kamp til retten . I et rundskriv til NSFs tillitsmenn stemplet Ingvald Haugen både advokat og saksøker som samfunnsfiender: «Hedin og Vetlesen & co . arbeider nå i tett samarbeid med de ekskluderte kommunister under Furubotns ledelse . Hans adresse benyttes og man kan vente seg mer fra den kant . ( . . .) Hedin har stevnet forbundet i to saker, nemlig 1 .) ulovlig avskjedigelse, og 2 .) ærekrenkelser . Hans advokat er J . B . Hjort, kjent fra samarbeidet med Quisling før krigen .» Haugen avsluttet med en «kameratslig» hilsen og konkluderte med at alle tillitsmenn måtte ha samme svar til pressen . 691

394 – FORFULGT AV STATEN

Som arbeider i Etterkrigs-Norge var fagforeningstilknytning nærmest en forutsetning . Høsten 1951 mottok Norsk Bygningsarbeiderforbund Oskar Hedins søknad om medlemskap . Etter en rekke avslag hadde han fått jobb hos entreprenørselskapet Selmer ved Borregaard-anlegget i Østfold . Arbeiderne ville ha ham som tillitsvalgt, og da måtte han ha medlemskapet i orden . 692

Med søknaden gikk alarmen i fagorganisasjonen, som raskt involverte sjømannsforbundet . Oskar Hedin var dyktig i jobben og hadde evnene og erfaringen som skulle til, men avklaringen om medlemskapet lot vente på seg . Samtidig skrev Hedin et brev til Nils Høie ved NSFs kontor i Antwerpen, en han hadde karakterisert som en venn . Men Høie hadde sviktet under konflikten med Haugen, og Hedin var bitter .

Hedin skrev rett ut at han hadde «ventet at du med dine kolleger hadde hatt såpass mannfolk-mot at dere hadde sagt i fra, at det her er begått en stor urett mot et medlem av forbundet . Men det er vel mangel på mot som har holdt deg tilbake for å forsvare sannheten . Det er langt mer behagelig å rekke hånden i været på forlangende fra de høye herrer, så sitter man selv mere trygt» . Om Høie hadde gjort knefall for «de høye» herrer, bidro ikke brevet til noen endring . 693

Høie informerte umiddelbart Haugen og sendte ham kopi av Hedins brev supplert med egne betraktninger . 694 Han beklaget at selv om «Hedin og andre av samme karakter hadde fått såpass på pukkelen at de nå var ferdig med sine meritter», så det dessverre ut til at de fremdeles var i arbeid . Vennskapet hadde ikke overlevd den kalde krigen . Haugen tok raskt kontakt med Norsk Bygningsarbeiderforbund, der han gjenga utvalgte deler av brevet Hedin hadde sendt til sin «venn» . Hedins egne ord fikk underbygge hans uredelige hensikter .

«Alle arbeiderne har tillit til meg, og vi har maktet å gjennomføre flere forbedringer . Arbeiderne har også forlangt at jeg skal være tilstede på medlemsmøtene i Bygningsarbeiderforening og tale deres sak . Som du forstår er ikke lønnsmottakerne redd meg og kryper i hi for å dekke seg selv . Lønnsmottakerne kan skjelne mellom sannhet og bedrag, og er ikke redd for å kjempe for sannheten .»695

Hedins synlige stolthet over å reise seg fra asken av offentlige bakvaskelser var ment for en tidligere venn . I stedet havnet den hos hans verste fiende . I Hedins uttrykksmåte, med kombinasjonen av personlig stolthet og

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 395

klassekampretorikk, var det lett for Haugen å bygge opp under bildet av Hedin som en kommunistisk bråkmaker . Dessuten var han ekskludert fra forbundet – og for all evighet ute på grunn av NSFs vedtatte lover som forbød kommunister i stillingene . 696

Haugen skrev til bygningsarbeiderforbundet at «vi har vanskelig for å tro at et ekskludert medlem kan bli benyttet av en fagforening, i strid med alle forutsetninger, som foreningens tillitsmann og talsmann» . Hedins nye verv var med Haugens ord blitt til et infiltrasjonsforsøk . Nå fikk bygningsarbeiderforbundet ta ondet ved roten . Forbundsstyremøtet vedtok derfor at samtlige 125 arbeidere på anlegget ville bli ekskludert om de ikke omgjorde valget av Hedin som tillitsmann . Arbeiderne på Borregaard føyde seg . Hedin var avskjediget som tillitsvalgt, og arbeiderne hadde funnet en annen . «Dermed er således saken i orden fra vår side», konkluderte bygningsarbeiderforbundet . 697

Ethvert forsøk fra Hedin på å skaffe seg arbeid og tillitsverv skulle effektivt forhindres, uansett hvor . Advokat Hjort, som gjentatte ganger hadde forsøkt å få Haugen i tale, skrev til sjømannsforbundet at han mente nok var nok . 698 Haugen sørget i praksis for arbeidsnekt, avstraffelsen hadde gått for langt . Utfordringen var at Oskar Hedin hadde lagt seg ut med langt flere enn Ingvald Haugen . Både LO-sjef Konrad Nordahl, Haakon Lie og Rolf Gerhardsen hadde tatt fram tungt skyts i Hedin-saken . Ingen av disse hadde for vane å rygge ut av en konflikt .

I et brev til Einar Gerhardsen appellerte Oskar Hedin om at eksklusjonsvedtaket måtte oppheves . 699 Han siterte DNA-sentralstyret, som hadde fastslått at «alle som sitter inne med opplysninger om lovbrudd, har rett og oppfordring til å henvende seg til politiet» . Det var nøyaktig det han hadde gjort, presiserte Hedin . Varslingen hadde i stedet gitt ham en langtidsstraff med helt andre konsekvenser enn for de som faktisk var dømt i saken . Han gjorde statsministeren oppmerksom på at han ikke lenger verken kunne søke verv eller få jobb, og at konsekvensen var at han hadde fått sine «demokratiske borgerrettigheter vesentlig innskrenket» . 700

Samtidig som Hedin påpekte at både Haakon Lie og Ingvald Haugen selv satt i DNAs sentralstyre, spurte han om det var mulig å gå rettens vei for å oppheve eksklusjonen uten å få DNAs mektigste organ på nakken . Hedin forventet seg neppe et positivt svar . Han konkluderte med at han ville få eksklusjonen prøvd av «den borgerlige rett» . Med det ble et nytt

396 – FORFULGT AV STATEN