Katastrofe

Kristiansen lyste med en blendet lommelykt . Arbeidet krevde forsiktighet, det var fullt mulig å blåse seg selv i lufta underveis .

«Det var en fæl jobb å ligge der på ryggen og bakse med ledningene . Jeg var snart gjennomvåt av svette . Vi tok en siste kontroll . Forsiktig puttet vi sprengkapslene inn i 2,5 kilo ekstra fin dynamitt . Etterpå skjøv vi hele stasen under et skap», skrev Sunde . Torturistene skulle få føle sabotørenes vrede . Etter å ha fått innretningene på plass, så de på hverandre og gliste . Fra døra kunne de se silhuetten av vaktmannen som satt bak det matte glasset i enden av gangen . Tyske stemmer hørtes fra etasjen over, ellers var alt rolig . De tok av seg skoene, knyttet lissene sammen og la dem over nakken . Nede i fjerde etasje tok de skoene på igjen . Snart sto de ute i regntåka . Det neste døgnet skulle bli et skjebnedøgn .

Klokka 05 .30 banket det hardt på døren til Uelands gate 57 . Sigurd Hansen og Alf Kristiansen sov, så det var Rigmor som gikk for å åpne i nattøyet . Utenfor sto to sivile tyske politimenn og en tolk . De presenterte seg som sikkerhetspolitiet med det ærend å foreta en husundersøkelse etter illegale aviser . Rigmor forsto faren og smelte døren igjen . Hun ropte til mannen og Kristiansen . Så løp hun til vinduet og veltet et blomsterglass som var synlig fra utsiden – signalet om at leiligheten var avslørt . Politimennene slo inn døren og overmannet Alf Kristiansen og Sigurd Hansen, begge søvndrukne på vei opp av sengene . Under hodeputene lå usikrede pistoler klare til bruk . På det ene rommet pekte den ene politimannen våpenet mot Sigurd Hansen . På det andre soveværelset holdt tolken Kristiansen i sjakk . 386

Den siste politimannen hadde Rigmor under kontroll mens han undersøkte stuen . Han så dynamittpatroner, en hammer, en tang og en del metallbiter, delvis skjult av noen aviser . En åpen koffert med flere patroner sto i et hjørne . Dette handlet om mer enn illegale aviser . Så oppsto det rabalder på det ene rommet . Tyskeren snudde seg og så Kristiansen gjøre et utfall mot tolken . Han forsøkte å sparke våpenet ut av hånden på ham og løpe mot døren . Men Kristiansen ble raskt overmannet og presset ned på divanen, der han ble lagt i håndjern . Hansen forholdt seg rolig, kanskje nølte han av hensyn til Rigmor og datteren . Da de kroppsvisiterte Kristiansen,

DEL 2: KRIGSTID – 231

fant politimennene en liste over en rekke bilverksteder og kontakter som jobbet der . Håkon Eriksen ble raskt arrestert på arbeidsplassen .

Før de fleste osloborgere var på vei til jobb, ble tre av målene for aksjonen, Dønnum, Vogt og Torshus, sendt til Uelands gate for å undersøke beslagene . Alf Kristiansen, Rigmor og Sigurd Hansen ble arrestert og kjørt til Victoria Terrasse, der de skulle forhøres . Ransakingen hadde avslørt at Kristiansen var «Dagfinn», Osvalds nestkommanderende, slik de tyske etterretningsrapportene rangerte sabotørene . Preiss hadde fått storvilt i Uelands gate .

På Alexander Kiellands plass ventet Asbjørn Sunde på å møte Kristiansen og Sigurd Hansen . Klokka var litt over åtte, og de skulle fullføre attentatet . Planen var at en innenfor Statspolitiet skulle stille seg synlig i et vindu og pusse nesen, for slik å signalisere at torturistene var på plass på kontoret . Deretter skulle en av gruppa ringe kontoret og utløse sprengladningen .

Sunde ante uråd da ingen dukket opp . Han ventet et kvarter før han gikk til Uelands gate . «Det skulle alltid stå tre blomsterglass i vinduet . Var det fare på ferde, skulle det i midten fjernes . Jeg slentret langsomt nedover mot huset ( . . .) Blomsterglasset i midten var borte .» Det var ingen tvil, noe hadde skjedd . Sunde gikk vekk så ubemerket han klarte, og kom seg tilbake til Alexander Kiellands plass, der han tok bussen til Majorstua . 387

På Victoria Terrasse hadde tyskerne bestemt seg for å banke tilståelsen ut av de tre arresterte . Rigmor Hansen var blodig og forslått da hun kort tid senere ble konfrontert med Johan Peter Bruuns søster og kone, som også var arrestert . Rigmor må ha hatt noen forferdelige timer etter arrestasjonen . Hva ville skje med datteren? Søsteren Olga-Karin var også medlem av gruppa og ville trolig bli anholdt, om hun ikke kom seg unna . Undergangen ventet like om hjørnet .

Under torturforhøret av Alf Kristiansen besluttet Gestapo-sjef Hellmuth Reinhard å gå grundigere til verks enn i Uelands gate . Han behøvde ytterligere bistand fra Statspolitiet . Nå var allerede Dønnum, Vogt og Torhus på plass i dekkleiligheten, men Tofteberg befant seg fortsatt på kontoret . Reinhard ba tolk og kriminalråd Gertrud Thielicke Karlsen ringe Statspolitiets kontor . Da Tofteberg lente seg fram og løftet telefonrøret, utløste han sprengladningen, som blåste politikontoret til himmels . Mens Thielicke Karlsen fortsatt ventet på å få kontakt med Tofteberg, fikk Friedrich Georg Preiss i naborommet

232 – FORFULGT AV STATEN

melding om at statspolitikontorene var sprengt . Beskjeden hardnet brutaliteten i forhørene .

På Majorstua gikk Sunde inn i nærmeste telefonkiosk . Han slo Stapos nummer og fikk en brølende stemme til svar . «Hvem er De? Hva vil De?» Sunde slengte på røret og kom seg ut . Han forsto at bomben hadde gått av . Han gikk tilbake og ringte nummeret han hadde til kontakten i politigruppa .

«Jeg fikk vite alt sammen . P-gruppa avlyttet nesten alle telefonsamtaler til og fra Victoria Terrasse . ( . . .) Tyskerne visste at Osvald var meg, Asbjørn Sunde . Tyskerne visste alt», skrev Sunde . 388 I Uelands gate 57 fant tyskerne sprengstoff og kjemikalier i kjellerbodene . De oppdaget lister som gjorde det mulig å aksjonere raskt og kontant mot flere dekkleiligheter og medlemmer .

På Victoria Terrasse ble Håkon Eriksen og Johan Peter Bruun konfrontert med blodige og forslåtte Rigmor og Sigurd Hansen . Olga-Karin hadde kommet seg vekk fordi mannen, som også var sabotør i gruppa, hadde oppdaget det veltede blomsterglasset i Uelands gate . Rigmors åndsnærværelse da alt brøt sammen, hadde reddet flere liv .

Sunde var fortsatt på frifot, men regnet med at politiet ville saumfare hvert smug og portrom etter ham . I Stensparken krøp han inn under noen busker . Det ble natt, og han sovnet . Han våknet og ristet av seg kulda ved å gå videre gjennom byen . I Suhms gate så han en politimann og en sivilist klistre opp plakater på en telefonstolpe . Han ventet til de var forsvunnet før han gikk bort for å se . Overskriften lød «100 .000 kroners belønning» . Ingressen fortalte at «De kommunister som er oppgitt nedenfor har flyktet etter å ha utøvd sprengstoffattentater og holder seg skjult» . Tre bilder prydet plakaten . To av Sunde og ett av Bruun . Han fikk holde seg i skyggene hvis han skulle ha noen sjanser .

Statspolitiets Arne Tofteberg døde av skadene eksplosjonen påførte ham . I minneordet skrev Sverre Thorshus at 31-åringen falt «som en soldat på sin post, som offer for metoder som heldigvis ikke er vanlige blant nordmenn . For oss som i dag føler savnet av ham er det særlig bittert å tenke på at han, som selv var så åpen, ærlig og real, ikke skulle få en ærlig sjanse mot snikmordere som for noen usle kroners skyld utførte oppdrag for Moskva og London . ( . . .)389» .

Toftebergs ofre ville vært uenig i Thorshus’ beskrivelser av den «reale» politimannen, men Thorshus’ minneord pekte på det som skulle bli pressens hovedtrekk . Det var kommunister kjøpt og betalt av Moskva og London

DEL 2: KRIGSTID – 233

som sto bak . Utenom Sunde og Bruun befant alle seg i Gestapos varetekt, noe som ga muligheter til å styre historien i propagandaøyemed . Den dreide seg om bolsjeviker og undermennesker – og enda viktigere; historien hadde potensial til å påvirke de allerede eksisterende motsetningene mellom den aktive kommunistiske motstanden og London-regjeringen .

«Det er slått fast at bolsjevikiske agenter og britiske agenter feigt står bak dem», het det i avisene . Pressen koblet også «jøssingkretser» og Milorg til attentatene og hevdet at sabotørene var lavpannede leiemordere «kyniske borgerlige kretser» lett kunne manipulere . 390 Taktikken var tydelig nok og skulle vise seg relativt vellykket . Ved å klistre den borgerlige motstandsbevegelsen til Sunde ville det tvinge seg fram reaksjoner og splid .

Under rettssaken mot Kristiansen, Hansen og Eriksen ble det gitt inngående beskrivelser av Kristiansens «egenartede» utseende . Aftenpostens utsendte beskrev «dyptliggende, blå, flakkende øyne, stor spiss nese og framstående spiss hake . Smalt underansikt . ( . . .) Han snakket et kunstferdig bokspråk, men hans eget talespråk brøt ofte igjennom . Han virket alt annet enn fysisk sterk . Det lå et feminint drag over hele mannen» . 391 Journalistspråket var som hentet fra Vidkun Quislings betraktninger omkring russere i de populære Tidens Tegn-artiklene et drøyt tiår tilbake .

Rettssaken avslørte en rekke detaljerte beskrivelser av gruppas virksomhet . Ingen av de tiltalte hadde klart å stå imot avhørsmetodene, men tilståelsene syntes å begrense seg til opplysninger som i liten grad ville gjøre ny skade . Det ble framholdt at både Kristiansen og Hansen hadde hatt mulighet til å forhindre «bloddåden» om de hadde samarbeidet før bomben gikk av .

Aktoratet fant ingen formildende omstendigheter . Alf Kristiansen, Sigurd Hansen og Håkon Eriksen ble dømt til døden . For Kristiansen lød dommen på fem ganger dødsstraff, Hansen tre ganger og Eriksen kun én . Rigmor Hansen ble fortsatt mishandlet og pint i avhør . «De som lar seg lokke ut på denne bane skal vite hva som rammer dem . Mens Europa fører en eksistenskamp kan man ikke vise langmodighet med elementer som bak fronten går fienden sine ærend . De får falle på sine gjerninger», skrev Aftenposten . 392 Asbjørn Sunde kunne underskrive på at det pågikk en eksistenskamp .

234 – FORFULGT AV STATEN