Oppgjør på «Stavangerfjord

Den 4 . april 1950 lå Den Norske Amerikalinjes dampskip «Stavangerfjord» til kai i Oslo . Våren lot vente på seg – skuta var omgitt av frostrøyk i morgentimene . Om bord forberedte mannskapet amerikadamperen til avreisen ved lunsjtider . Servitør Reinhardt Paulsen gjorde seg klar til fellesmøte og gjennomgang før skipet skulle legge fra kai . Som tillitsvalgt hadde 42-åringen gjerne oppgaver under gjennomgangen . Det var smått og stort som skulle diskuteres, en rekke praktiske detaljer måtte være i orden innen fartøyet la ut over Atlanterhavet .

Møtet var knapt kommet i gang da Paulsen fikk beskjed om øyeblikkelig å innfinne seg hos mønstringssjef Birkeland på kaikontoret . På vei ned trappene undret han på hva som hastet slik at han måtte avbryte rutinene . Men passasjerskipet var et lite samfunn med mange ansatte i en rekke ulike funksjoner avhengige av hverandre . Det var få timer til avreise, og problemer kunne oppstå . Beskjeden Birkeland hadde til Paulsen da han kom inn på kontoret, var like overraskende som brutal . Han ble bedt om å avmønstre umiddelbart . Dette gjaldt også tre andre om bord: Haakon Aaby Lunde, Birger Hagen og Bjarne Moi . 624 Birkeland fortalte at samtlige var nektet visum til USA . Paulsen ville vite grunnen, men Birkeland hadde ikke noe mer å tilføye enn at avmønstringen gjaldt med øyeblikkelig virkning . «Det nytter ikke å bråke med det amerikanske utenriksdepartementet», la han til . Herved var Paulsen både sparket og advart, han fikk bringe meldingen videre til de tre andre .

Servitøren som kom til å stå i sentrum for det som skulle bli kalt «visumsaken», hadde seilt internasjonalt på 20- og 30-tallet og vært hovmester ved den norske ambassaden i London . 625 En grunn til at Reinhardt Paulsen fanget overvåkingspolitiets oppmerksomhet, var mistanke om at han før krigen ble rekruttert av Wollwebers antifascister . At Paulsen under okkupasjonen hadde vært involvert i Osvald-gruppas motstandsarbeid, styrket mistanken . 626 Reinhardt Paulsen var kommunist med en viss aktivitet innen partiet . På et åpent møte i NKP-regi i Kristiansand i 1948 ble han fotografert av politiet, som lurte på hvem den 40-årige sjømannen var . Politimester Rynning Tønnesen ba overvåkingspolitiet om hjelp til identifisering og fikk bekreftet Paulsens identitet og at han arbeidet og var tillitsmann på «Stavangerfjord» . 627 Asbjørn Bryhn anså at kristiansandpolitiet

368 – FORFULGT AV STATEN

hadde servert ham et blinkskudd: en sjømann i fart mellom USA og Norge, bosatt i Oslo, men på NKP-møte i Kristiansand . Det måtte ligge noe mer bak enn uskyldig politisk aktivitet .

Fra fotoovervåkingen av det åpne partimøtet begynte snøballen å rulle . Bryhn gjorde Paulsen til en ruvende skikkelse blant kommunistene, den «farligste på ‘Stavangerfjord’» . Utover koblingen til mistenkelig virksomhet utpekte overvåkingspolitiet også Paulsen til en hovedansvarlig for smugling av forbruksvarer fra New York til Oslo, en virksomhet som ble bedrevet av offiserer og mannskap .

Problemet var at Paulsen som tillitsmann om bord hadde gått til kamp mot smuglervirksomheten både på skipet og i pressen . Han var trolig den siste som hadde befatning med saken . Asbjørn Bryhn visste dette, og la avisinnlegget i Paulsens overvåkingsmappe . Da Bryhn via en av Paulsens bekjente fikk nyss om at sjømannen tidligere hadde jobbet ved den amerikanske legasjonen i Oslo fram til 1941 som vaktmester og sjåfør, falt en ny brikke på plass . 628 Dette var nok til at Reinhardt Paulsen ble systematisk overvåket fra mai 1948 .

I første omgang var ikke Paulsen klar over at han ble overvåket . Rapportene som tikket inn til Bryhn, ga heller ingen bevis for at han hadde kontakt med sovjetiske agenter eller opptrådte som kurér . Den eneste kurérvirksomheten Paulsen bedrev, var formidlingen av kontakt mellom sjømennene i New York og Sjømennenes Landssentral, der Leif Vetlesen arbeidet . Oppgaven var å frakte aviser og tidsskrift til New York og ta med kontingenter og arbeidsrapporter tilbake til Norge . Like fullt ble Paulsen av Asbjørn Bryhn fortsatt beskrevet som hemmelig sovjetkurér og fanatisk kommunist . Altså en mann som det måtte iverksettes tiltak overfor . Samhandlingen mellom overvåkingspolitiet og amerikanske myndigheter gjorde at Paulsen etter hvert forsto at han var overvåket av FBI hver gang «Stavangerfjord» lå til kai i USA . 629

Selv om Asbjørn Bryhn manglet holdepunkter for mistanken, ble Paulsen ble fortsatt omtalt som en av «Stavangerfjord»s farligste kommunister . Samtidig hadde det dukket opp to nye navn som seilte opp som likestilte med Paulsen: Bjarne Moi og Rolf Gunnar Larsen . Hvem Bryhn mente var kuréren, endret seg, men at det var én av dem, sto han fast på . Flere navn ble føyd til listen, og mistanken mot Paulsen ble styrket da POT oppdaget at han var valgt til varamann i NKPs sentralstyre i februar 1949 . Da alle 49

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 369

i NKPs landsstyre fikk opprettet hver sin overvåkingsmappe, oppdaget man Paulsens partiverv .

Normalt sett ville en spionrolle vært lite kompatibelt med offentlige verv i et parti regjeringen hadde utpekt som samfunnsfiende nummer én . Men det affiserte ikke overvåkingspolitiet i Paulsens tilfelle . Snøballen hadde begynt å rulle i et prestisjetungt samarbeid med amerikanerne . For aksjonene tjente en større hensikt: å skremme, kneble og helst fjerne kommunistene fra Norges Sjømannsforbund . Tross fullstendig mangel på bevis for illegal virksomhet ville ingen trekke i bremsen når det gjaldt Reinhardt Paulsen og kollegene på «Stavangerfjord» .

Den 4 . mars 1949 gikk tre sivile FBI-agenter om bord i skipet ved ankomst til New York . Disse var ledsaget av Bryhns egne kontakter fra Norge . 630 I Bergen blandet en norsk tyster seg med mannskapet for å snakke om kommunisme og sovjetiske forhold under overfarten . Målet syntes å ha vært å avdekke kommunistiske sympatier hos mannskapet . Men det var også et åpenbart forsøk på å framprovosere en «eksponering» av den potensielle kuréren .

Under overfarten ble Reinhardt Paulsen konfrontert med påstander om Sovjetunionen og tok til motmæle . Paulsen var ikke kjent som spesielt temperamentsfull, men lot seg trekke opp . Hvor ofte hadde han ikke blitt møtt med fordommer mot sin egen overbevisning? Paulsens reaksjon ble tolket som et bevis . «Da ‘Stavangerfjord’ kom tilbake til Oslo, rapporterte Bryhns tyster om bord at Paulsen nå hadde avmønstret, ‘angivelig på grunn av sykdom’, mens den ‘egentlige’ grunnen, hevdet han, var FBIs aksjon i New York .»631 Men Paulsen var snart tilbake i arbeid, og et år etter aksjonen mente amerikanerne åpenbart at nok var nok .

Da Reinhardt Paulsen 4 . april 1950 orienterte mannskapet om at mønstringssjefen hadde satt ham og de tre andre på land, vakte det sinne og forbitrelse . Møtet erklærte seg solidarisk med de fire . Samtlige ville gå fra borde om ikke visumnektelsen ble opphevet . Inntil videre ble «Stavangerfjord» liggende til kai i en sit-down-aksjon, mens mannskapets representanter undersøkte saken . Kort tid etter fikk pressen nyss om at noe var på gang, og journalistene strømmet til kaia .

«Paulsen er en av de beste vi har ombord . Han har seilt i flere år . Det er meningsløst at amerikanerne skal prøve å diktere hvem som skal seile ombord

370 – FORFULGT AV STATEN

på norske båter», sa en av mannskapet til NKP-organet Friheten . 632 Ved det opprinnelige avreisetidspunktet forlot en mannskapsdelegasjon skipet for å oppsøke justisminister Gundersen . Paulsen gikk i spissen for følget, som fant ut at ministeren hadde reist på påskeferie . Med uforrettet sak fortsatte de til den amerikanske ambassaden, stikk i strid med mønstringssjefens instruks .

Blodet kokte i Paulsen, som innerst inne neppe kan ha trodd han ville oppnå mer enn å få noen opplysninger . Å snu amerikansk UD var langt over hva et norsk skipsmannskap kunne utrette . Delegasjonen kom tilbake på «Stavangerfjord» uten resultat . Stemningen om bord var opphetet, og det ble tillyst et nytt møte med sjømannsforbundet, rederiet og mannskap . Sjømannsforbundets representant hevdet at de visste like lite som mannskapet om grunnen, men at man måtte forsøke å finne en løsning så skipet kunne komme av sted .

Tidsnøden presset fram en midlertidig avtale der de fire foreløpig fikk ivaretatt sine økonomiske rettigheter, selv om de ble igjen på land . Denne avtalen skulle gjelde til man hadde fått amerikanernes begrunnelse for visumnekten . «Når vi gikk med på dette, så var det fordi vi ikke ville sette det øvrige mannskapet i knipe og skaffe dem vansker senere hen», sa Paulsen til Friheten . Han understreket at «samtlige mannskaper ( . . .) var beredt til å gå fra borde sammen med oss» . 633 Da «Stavangerfjord» la fra kai, fem timer etter rutetabellen, sto fire mann igjen på brygga .

Nyheten om visumnekten spredte seg raskt og preget de norske avisforsidene dagen etter . Det at norsk arbeidsliv var utsatt for åpenlys påvirkning fra en fremmed makt, reiste spørsmål man så langt hadde forsøkt å feie under teppet . Ingen kjente foreløpig til amerikanernes kurérjakt med overvåkingspolitiet og regjeringen som aktive støttespillere . Derimot hadde Norsk Sjømannsforbunds egne kommunistaksjoner begynt å sive ut i interne publikasjoner . Det dreide seg om en politisk ryddesjau, alt for å kunne framvise en enhetlig sjøfartsnæring uten opposisjon . En næring Washington kunne stole på .

Formannen i NSFs Oslo-avdeling, Bendik Øyan, lot til å stille seg uforstående til amerikanernes beslutning om visumnekt . På spørsmål fra Friheten om saken hadde å gjøre med at de fire var «kommunist-sympatisører», lød svaret: «Det er mange slags hypoteser . En av dem – kanskje to eller tre etter hva jeg vet – er medlemmer hos dere .»634

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 371