Angrep

het det at etterretningen hadde dreid fra kommunistene til tyske interesser og NS-folk . «Tyskerne ble så aktive at vi hadde ikke mannskap til å følge Wollweber, engang, da det ble kjent at han oppholdt seg her i landet», skrev Kaleb Nytrøen . 197 Hvor mye hold det var i Nytrøens etterpåkloke redegjørelse, er usikkert . For eksempel hadde Jonas Lies arbeid i nord hovedsakelig ett formål: å få kontroll på norske kommunister og sovjetiske agenter . Lies egne politiske preferanser tilsa at han i liten grad ville søke etter tysk spionasje .

Politimester Welhaven var verken noen tilhenger av Jonas Lie eller oppdraget i Nord-Norge . Ved å be politimesterne sende inn lister over nazister som kunne være en trussel mot Norge i tilfelle tysk aggresjon, mente Welhaven selv å ha tatt nødvendig grep . I samme omgang hadde han bedt om lister i tilfelle av en konflikt med de vestallierte . Uten at han visste hvem som sto på listen over britiske trusler, avslørte tiltakene at politimesteren så flere mulige utfall .

Men hvor aktiv hadde egentlig overvåkingen av nazistene vært? Innen militæret, politiet og embetsverket var det mange med sterke sympatier for Hitlers aksjon mot kommunister og uønskede folkeslag . Welhaven selv og statsadvokat Andreas Aulie hadde uttrykt beundring for Tysklands evne til å rydde opp i «proletarenes forbrytervelde» og «sigøyneruvesenet» .

Tross kjente møter med Hitler i Berlin og pro-tysk aktivitet vinteren 1939 til 1940 var major Vidkun Quisling fortsatt mobiliseringsdisponert til å tjenestegjøre ved Forsvarets Overkommando . 198 At det fantes en «time for time»-overvåking av NS-lederen, som overvåkingstjenesten senere hevdet, virket usannsynlig . I så fall overså man alle varsellampene som lyste samtidig . Klokka var blitt fem på tolv uten at politiet maktet å komme seg ut av en fastlåst tankegang . Holdningen hadde heller ikke avslørt Wollwebers organisasjon i Norge . Selv om politiet direkte eller indirekte forsynte Gestapo med informasjon om egne borgere som kjempet mot fascismen, var resultatet magert – utover Martin Hjelmens tilfeldige arrestasjon i Sverige .

Angrep På Vestre Aker i Oslo våknet Viggo og Kirsten Hansteen av motordrønnet fra tyske fly som kom lavt inn over byen . Viggo forsto raskt alvoret i radionyhetene som fortalte om det tyske angrepet . Han visste hva en invasjon

DEL 2: KRIGSTID – 135

kunne bety for ham og familien . De tre barna burde føres i sikkerhet, vekk fra Oslo . Men først gjaldt det å fjerne alt som ikke måtte havne i nazistenes hender .

Han gikk over til naboen, der han hadde fått lov å oppbevare sitt hjemmearkiv . I kassene og mappene fantes blant annet den spanske legasjonens papirer som Hansteen overtok da Folkefronten ga tapt for Franco . Han ville brenne alt invasjonshæren kunne ha interesse av . Om tyskerne eller et nazivennlig norsk politi la beslag på materialet, kunne det true livet til en rekke mennesker, spesielt de Spania-frivillige kommunistene . Snart røyk det fra pipa i Bernhard Herres vei, der Viggo og Kirsten Hansteen fôret flammene med papirer . Sporene etter flere års norsk og internasjonal kamp mot fascismen forsvant, deriblant dokumenter om Schrøder Evensens aksjon mot Hitler-trusselen og Folkefrontens bønn om den norske hjelpen som aldri kom .

Viggo Hansteen hadde ut fra egen erfaring liten tro på at norsk politi ikke ville bli en aktiv medløper til en tysk okkupasjonsmakt . Men foreløpig var situasjonen uklar . Han satte seg i bilen og reiste til jobben som LO-advokat i Folkets Hus på Youngstorget . Ved 8-tiden var han på plass, omtrent samtidig med LO-formann Konrad Nordahl . Nordahl hadde samlet administrasjonen inne på sitt eget kontor . Han forklarte at tyskerne truet med å bombe Oslo om ikke byen kapitulerte . LO ønsket snarest å evakuere sine medarbeidere til Jern- og metallarbeidernes feriehjem Viubraaten ved Bjørgeseter på Hadeland . 199

Hansteen og Nordahl ville vente noen timer før de selv evakuerte . Først måtte de sørge for at alle papirer tyskerne kunne ha nytte av, ble destruert . Fagforbundenes internasjonale og skandinaviske kontaktnett måtte ikke falle i tyskernes hender . Å beskytte forbindelsene var et første skritt i motstanden mot okkupantene . Da flyalarmen gikk ved 12-tiden, fikk Viggo Hansteen permisjon for å evakuere familien . De kjørte til gården Gunstad i Gudbrandsdalen, der Kirsten og barna skulle oppholde seg . Viggo planla å slutte seg til LO-administrasjonen på Viubraaten .

I Oslo hadde det tyske angrepet skapt en rekke praktiske utfordringer for embetsverk og politikere . Kristian Welhavens politikorps virket i likhet med resten av landet uforberedt på hendelsene . Riktignok hadde Welhaven i løpet av ettermiddagen 8 . april satt politi og luftvern i beredskap . Han hadde brukt kvelden på et møte i straffelovskomiteen og var ikke hjemme

136 – FORFULGT AV STATEN

før ved 23-tiden på kvelden . Her hadde kona Margit «dameklubb», og han «jaget» damene hjem før han «satt seg til å vente» på utviklingen . 200 Rundt ti minutter før midnatt fikk han melding om at tyske krigsskip hadde passert Færder . Welhaven ringte utenriksministeren, men han var ikke hjemme . Så kom det meldinger om skuddveksling ved Bolærne . Situasjonen kunne vanskelig misforstås .

I morgengryet skjøt Oscarsborg festning den tyske krysseren «Blücher» i senk . 830 tyske soldater var i ferd med å drukne i det iskalde vannet mellom brennende oljeflak litt syd for fjellet der Martin Hjelmen hadde malt budskapet «Ned med morderne!» . Kanskje fikk de et glimt av den arresterte kommunistens hilsen før de dukket under . Krigen var kommet til Norge .

Senkningen av «Blücher» hadde skapt et militært tomrom i hovedstaden, en gyllen mulighet for regjeringen og kongehuset til å komme seg vekk . Et spesialtog ble rekvirert til Hamar, og ved daggry var regjering, kongefamilie og deler av statsadministrasjonen på vei ut av hovedstaden . Men det forelå ingen krigserklæring . Regjeringen forlot dermed Oslo til en uavklart okkupasjonstilstand .

Tidlig på morgenen hadde den fattet vedtak om «delvis mobilisering» ved å kalle inn fire av fem feltbrigader i Sør-Norge . Generalstabssjefen hadde anbefalt alminnelig mobilisering med påkrevd frammøte, men regjeringen og forsvarsministeren hadde trumfet gjennom egen vilje . Da NRK fikk et kort intervju med den flyktende utenriksminister Koht på Østbanen, sa han at det var «alminnelig mobilisering» . Uttalelsen hadde ikke hold i virkeligheten .

Også generalstaben og kommanderende general hadde forlatt byen . Tilbake sto en pensjonert oberst Schnitler med det militære ansvaret og beskjed om å gjøre så godt han kunne . I løpet av natten hadde Kristian Welhaven oppsøkt luftvernkommandosentralen på Arne Garborgs plass . Justisminister Terje Wold hadde vært innom minst to ganger og ved 6–7-tiden meddelte han Welhaven om at politimesteren under enhver omstendighet måtte bli på sin plass og «ta i mot de tyske tropper og ivareta befolkningens interesse på beste måte» . 201 Men hva innebar oppdraget? Og skulle tyskerne anses som en fiende eller en påtrengende, men vennligsinnet hjelper?

Kristian Welhaven hadde få uker før det tyske angrepet søkt midler til å delta på møter i Tyskland i forbindelse med det europeiske politisamarbeidet . Han

DEL 2: KRIGSTID – 137

kjente politimenn i det tyske Gestapo . Kunne han få vite mer gjennom sine relasjoner?202 I de kaotiske dagene etter 9 . april er det ikke mulig å vite om oslopolitiet hadde kontakt med sine tyske kolleger om situasjonen de var satt til å håndtere . Welhaven forsøkte å gi ansvaret videre til fylkesmannen i Oslo, men uten hell . Han måtte dermed selv sørge for å utføre justisministerens ordre, slik han tolket den .

I mellomtiden hadde Fornebu blitt overtatt av tyskerne . Da invasjonstroppene kom marsjerende fra Lysaker oppover Drammensveien, møtte de ridende politi ved Olav Kyrres plass . I motsetning til volden politiet hadde utøvd mot demonstrasjonen på samme sted sju år tidligere, var mottakelsen langt mer vennlig . Welhaven beordret sine tjenestemenn til å ledsage de marsjerende tyskerne gjennom gatene til Akershus festning . Nordmenn som sto på fortauet, trodde knapt det de så . «En Guds lykke at det ikke ble skutt der ute ( . . .)», sa Welhaven . 203 Å bli eskortert av politiet til overtakelse av hovedstadens militære anlegg var kanskje i overkant av hva den tyske overkommandoen hadde forventet . Kristian Welhavens politikorps utførte oppgaven til punkt og prikke . Ved middagstider 9 . april rykket Vidkun Quisling inn på sin gamle arbeidsplass i Forsvarsdepartementet og samlet en gruppe fra NS, blant dem politisjef Jonas Lie . Klokka 19 .32 gikk Quisling på lufta i rikskringkastingen og fortalte at han og Nasjonal Samling overtok regjeringsmakten . Nyheten kom like overraskende på Berlin som på det norske folk .

I praksis hadde regjeringen sluppet den norske hovedstaden med hele sitt administrative apparat i hendene på Welhaven før den flyktet . Det fantes ingen manual for hva man foretok seg i det øyeblikket man ble hærtatt . Politimesteren ble nødt til å improvisere . Han innstilte umiddelbart oppdagelsesenhetens offisielle virksomhet . Men hva skulle gjøres med overvåkingsmaterialet? I april 1940 satt politiet med en liste på cirka 15 000 nordmenn under observasjon . Flesteparten av disse var kommunister eller kommunistiske sympatisører .

Kanskje opplevde politimesteren korte glimt av selvransakelse da tyske styrker sto på norsk jord . Forsto han at okkupantene kom til å jage de samme menneskene han selv hadde jaget i en årrekke? For Welhaven, politikerne, mediene og embetsverket burde okkupasjonen vært et pinlig bevis på sju år med fastlåst søkelys på feil fiende . Den kom ikke rullende inn fra øst .

138 – FORFULGT AV STATEN

Den kom fra mannen kommunistene hadde advart mot siden den blodige demonstrasjonen i mars 1933 . Noen selvransaking var Welhaven neppe motivert for, men kunne han leve med at kartotekene havnet i okkupantenes hender?

«Dette arkivet ble om morgenen den 9 . april evakuert og senere ødelagt for at det ikke skulle falle i tyskernes hender», skrev Welhaven . 204 Instruksen var at overvåkingsmateriale skulle brennes, men i første omgang ble det fraktet ut av byen, til Rena i Østerdalen . I Bergen hadde politimannen Dankert Thuland ved overvåkingsavdelingen tatt initiativet til å gjemme bort en del dokumenter . Disse ble fraktet til et hemmelig sted . 205 Om ikke instruksen ble fulgt til punkt og prikke, agerte overvåkingspolitiet inntil videre i henhold til hva man måtte kalle nasjonale interesser . I kaoset den 9 . april var det vanskelig å vite hva som skulle oppstå fra asken når bålet hadde brent ut .

For den femti år gamle tyske karrierediplomaten Curt Bräuer hadde det siste døgnet i Oslo vært hektisk . Da Hitlers sendemann til Norge natt til 9 . april overbrakte Halvdan Koht det tyske ultimatumet om overgivelse, visste han ikke at «Blücher»s forlis skulle ta brodden av kravet . Bräuer måtte erkjenne at mye hadde gått galt under angrepet, til tross for at overtakelsen av den norske hovedstaden foregikk fredeligere enn noen kunne håpet på .

I løpet av det første dramatiske okkupasjonsdøgnet møttes Bräuer og Welhaven . Begge må ha vært utmattede etter dramatikken, og trolig diskuterte de den praktiske siden av tyskernes tilstedeværelse . For Bräuer var det viktig å sikre seg en samarbeidende ordensmakt, ingen ønsket blod i Oslos gater . For Welhaven var det avgjørende å få vite hvordan han skulle forholde seg til okkupantene . Under samtalen kom de naturlig nok inn på Vidkun Quisling . Kanskje ville Welhaven forsøke å markere avstand til norske «overløpere» for å skape et skille mellom NS-folk og embetsmenn satt til å samarbeide av den norske regjeringen . Welhaven kalte den nye statsministeren like ut for «landsforræder» . 206

Da Welhaven ble bedt om å stille på statsministerens kontor for konferanse, unnlot han å møte . 207 Resultatet var at NS-lederen ringte opp politimesteren for en oppstrammende samtale, der tonen ifølge Welhaven utviklet seg i en «barsk» retning . 208 Kort tid etter mottok Welhaven beskjed om at han inntil videre ble permittert fra stillingen som politimester .

DEL 2: KRIGSTID – 139

Welhaven satt i møte med sjefen for det tyske Geheime Feldpolizei, korvettkaptein Meissener, i Oslo da han mottok permisjonsordren . I stedet for å se «sparkingen» som en mulighet til å komme seg ut av et diskutabelt samarbeid med tyskerne, ble Welhaven svært opprørt . Han viste brevet til Meissener . Tyskeren tok straks saken til Bräuer, som «anmodet om at politimester Welhaven ikke måtte ta noen hensyn til skrivelsen» . Det hele måtte bero på en misforståelse, insisterte Bräuer . Forsikringen virket . Welhaven svarte at han «aktet å fortsette som om ingenting var hendt» . For å sikre sin norske politimester sørget Bräuer for at Welhaven samme kveld fikk tildelt en tysk «livvaktstyrke» på fire mann underlagt sin kommando .

I likhet med de fleste andre politiske partier i Norge kom den tyske invasjonen overrumplende på NKP . På invasjonsdagen besluttet partiet å ikke utgi Arbeideren . Da avisen to dager senere publiserte et opprop, viste det hvor sterkt den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakten preget kommunistene . Arbeideren hevdet at britene bar skylden for at krigen var kommet til Norden . Når man i ettertid kjenner de tyske beveggrunnene for angrepet på Norge, var beskyldningen ikke nødvendigvis absurd, men lød skjærende umusikalsk . Det var tyske soldater som hadde hærtatt Norge, ikke britiske .

De norske kommunistene var ingen ensartet gruppe som stilte seg bak partilinjen slik den ble presentert i oppropet . Nazismen hadde vært og skulle forbli hovedfienden . Å fastslå at det norske folk ønsket å leve uten krig på norsk jord, var i tråd med de fleste andre politiske partier i dagene etter 9 . april . Kommunistenes organ vektla at man måtte stå sammen, spesielt i fagforeningene . Man måtte kjempe for sine rettigheter . Innholdet her var i ordlyd og mening likt et opprop i Arbeiderbladet . 209

Et vesentlig skille i aprildagene mellom kommunistene og resten av det politiske Norge var den lydige lojaliteten til det sovjetiske synspunktet . Arbeideren gjenga deler av en artikkel fra den sovjetiske avisen Izvestija, der den tyske invasjonen ble ansett som et trekk mot britiske planer . Utenriksminister Molotov hadde verken støttet eller tatt avstand fra den tyske invasjonen . Overfor den tyske Moskva-ambassaden hadde Molotov krevd «øyeblikkelig fred» – i det minste måtte Tyskland respektere den svenske nøytraliteten .

Da Molotov aksepterte – og til og med lykkønsket en tysk norgesekspedisjon, var det trolig den britiske aktiviteten i nordområdene han siktet

140 – FORFULGT AV STATEN