De nære ting

«The name of Norman Iversen has been placed on record at the Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force as being commended for brave conduit while acting under my orders in the liberation of his country 1944–45 .» Hedersbevisningen fra Iversens Supreme Commander, Dwight D . Eisenhower, ble plassert i glass og ramme, godt synlig for de som kom på besøk . Han var stolt over å ha ført en motstandskamp for Norge på tvers av øst–vest-aksen .

Norman Iversens engasjement for arbeiderbevegelsen brant sterkere enn noensinne i etterkrigsårene . I kronikker og avisinnlegg gikk han i strupen på Arbeiderpartiet, som han mente knapt hadde en «flis» av sosialisme igjen i den praktiske og økonomiske politikken . Han angrep det han mente var å gi bort den nasjonale bestemmelsesretten til amerikanske krefter og Wall Street-styrte miljøer . 611

Iversen mente politikken bevisst ble vridd til et «teknisk demokrati» . En bruksanvisning fra Gerhardsen søkte å erstatte offentlige komiteer med organer der folket ikke hadde innflytelse over hvem som kom med . Dermed var det lettere å holde kommunistene utenfor, samtidig som systemet fikk mindre offentlig innsyn . Beslutningsprosessene ble enklere uten diskusjoner eller motforestillinger .

Hensikten var å holde folket vekk fra deltakelse i viktige økonomiske spørsmål, skrev han . «Virkelig demokrati forutsetter sosialisme . Sosialisme forutsetter igjen folkets bestemmelsesrett over samfunnslivet ( . . .) .»612 Som havnearbeider så han at systemet i praksis fungerte slik det hadde gjort før krigen . De svake forble svake uten kamp . Han ville fortsette å sparke Einar Gerhardsens og Haakon Lies borgerlige sosialisme på leggen til det kom en endring .

Norman Iversens viktigste engasjement lå fortsatt på brygga, og høsten 1949 var det en gammel havnearbeider han kjempet for . En syttiåring som var i ferd med å miste alt han eide i en utpantingssak . Bakgrunnen var at Det Nordenfjeldske Damskipsselskab ville tvinge arbeidere til lossing i et fryseskip uten beskyttelseshansker . Det var ned mot 30 kuldegrader i lasterommet, og losserne nektet å gå inn . Rederiet avslo kravet om beskyttelseshansker, og arbeidet ble stående stille fra klokka 08 til klokka 15, «da det hardt trengte rederi kom med 12 par av de billigste og mest uegnede hansker

360 – FORFULGT AV STATEN

som kunne oppdrives», skrev Iversen . Med hanskene på plass gjennomførte arbeiderne lossingen .

Det Nordenfjeldske Damskipsselskab gikk likevel til arbeidsrettssak mot 26 arbeidere for å ha påført selskapet sju timers forsinkelse . Retten dømte arbeiderne til å betale rederiet til sammen kr . 1200 i saksomkostninger og erstatning . For en havnearbeider var erstatningen et høyt beløp og vanskelig å gjøre opp . Dermed satte rederiet i gang utpanting . Spesielt hardt rammet det syttiåringen «som gjennom et langt liv med mange tunge tak og mye slit har klart å få seg et lite hus og dermed pantbar eiendom» . Det gjaldt et par arbeidshansker til kr 7,- som han aldri fikk . «Utpantingen skjer i disse dager», skrev Norman Iversen til arbeidsgiverforeningen og rederiet . 613

På et annet fryseskip hadde en arbeider pådratt seg lungebetennelse med dødelig utgang . Overfor de etterlatte avslo Rikstrygdeverket erstatningskravet fra pårørende . Rederiet følte heller ikke ansvar . Det var i slike saker Norman Iversens engasjement lå . Kampen var en annen enn den han hadde ført i Saborg, men minst like viktig . Det nye Norge brydde seg ikke om de som sto lavest på rangstigen . Spesielt ikke om man sto overfor rederiene, som var blant den nye velferdsstatens viktigste pengemaskiner .

Norman Iversens etterkrigstilværelse dreide seg om mer enn arbeiderkamp . Men å gå fra krig og tortur til fred var ingen enkel øvelse . Ekteskapet gikk i oppløsning, og han forlot kona og de to barna . Den lange adskillelsen under krigen ble permanent . I 1946 møtte Iversen Mona Schanche, som arbeidet ved partikontoret i Bergen . Et år senere fødte Mona tvillingene AnnaLisa og Monica . Norman Iversen hadde fått en ny start, en sjanse han ikke hadde sett for seg da han satt fengslet i Veiten . I perioder vekslet han mellom å bo i Kypersmuget og kjærestens bolig, uten at de var gift . 614

I manges øyne var Norman og Mona selve vrengebildet av den vellykkede kjernefamilien som sluttet lojalt og helst ukritisk opp om landets flertallsmyndigheter . En av dem som reagerte, var Monas huseier . Han fikk med seg at Norman Iversen tidvis bodde sammen med Mona og barna . Nå ville huseieren ha slutt på samboerskapet og brukte ulovlig framleie som grunn for å få kastet henne ut . Da Mona bestemte seg for å prøve saken i retten, sto hun overfor betydelige utfordringer . Ingen advokat mente hun kunne vinne fram, og de anbefalte henne å la saken ligge . Men Mona Schanche var sta, hun besluttet å forsvare seg selv . Sommeren 1948 vant hun saken på å argumentere for Norman Iversens samværsrett med Anna-Lisa og

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 361

Monica . Saken skapte viktig presedens, inntil da hadde utleiere ut fra egen moral eller forgodtbefinnende hatt all makt . Med dommen ble samboerskap for leietakere institusjonalisert .

Uavhengig av tidens moral valgte Norman og Mona å gifte seg . De lette også etter et annet sted å bo . Helst et hus der små og store barn kunne ha plass i fellesskap . Trolig gikk paret og forlovere ut etter seremonien i rådhuset . Og Norman Iversens forlover var ingen hvem som helst . Asbjørn Sunde hadde kommet til Bergen for å være Iversens «best man», selv om de neppe hadde sett hverandre mange ganger siden krigen . Til sammen representerte de to dresskledte kommunistene på bryllupsfest kanskje den viktigste aktive motstandskamp mot nazismen i Norge . Det skulle bare mangle om ikke politiet fulgte med . 615

Asbjørn Sundes univers besto av mennene han hadde stolt på under krigen . En av dem han hadde et mer ambivalent forhold til, var politigruppas Asbjørn Bryhn . Det hadde svingt fra hjertelig til skeptisk . Men da Bryhn og kona svingte innom Horten etter krigen, ble de budt på ertesuppe hos familien Sunde . Det var en varm dag i Vestfolds sommeridyll før de politiske frontene hardnet . Fire år senere, lørdag 12 . mars 1949, ba Asbjørn Sunde om å få møte navnebroren over en øl på Hotel Cecil i Oslo .

Overvåkingssjef Bryhn hadde sagt ja på kort varsel da Sunde ringte . Innholdet i samtalen på Cecil skulle utvikle seg sensasjonelt, i hvert fall om man fester lit til Bryhns gjengivelse . 616

«Jeg vet at du er ‘boss’ for hele overvåkingen og at du har en liste over alle som skal arresteres dersom noe skulle hende, og nå spør jeg deg om jeg står på den lista!» sa Sunde .

Overvåkingssjefen svarte at det ikke eksisterte noen slik liste . Ifølge Bryhn fortsatte Sunde å mase om listens eksistens, som han benektet utover å bekrefte at det fantes nordmenn som samlet inn etterretningsopplysninger . Han sa til Sunde at det ikke overrasket ham at Sunde ville pumpe ham for informasjon . Men så kom den brå vendingen:

«Jeg arbeider for et system som vil fred over hele kloden, og som ikke vil medvirke til krig, men hvis det blir nødvendig vil jeg selv trøkke på knappen når det skal bryte løs», sa Sunde . Han fortsatte med å tilby Bryhn og kona fritt leide med fly i den kommende kommunistiske overtakelsen . «Kan du skaffe meg den lista?»

362 – FORFULGT AV STATEN