SS’ fangarmer

det var noe med å kjempe mot angripere fra alle kanter . Arbeiderstatens overlevelse krevde sterke virkemidler . Schrøder var mer enn noen gang villig til å kjempe for den .

På nyåret 1941 glemte Schrøder og Dagfrid de ytre truslene for en tid . Den 30 . desember fødte Dagfrid en datter i Høyanger . Det var en rørt far som sto med et brev i hånda 4 . januar . «Mottok i dag meddelelsen om at du har født vår lille datter til verden . Brevet var 5 døgn gammelt så du kan tro jeg har gått i spenning . ( . . .) Da jeg fikk brevet i Enstad i dag måtte jeg stikke meg vekk å lese det for jeg orket ikke at folk så på meg . Siden spurte de og gratulerte som skikk er . ( . . .) Mor ber meg hilse og gratulere og hilse veslejenta fra Bestemoren hennes .» Schrøder undertegnet med «far» . Han skulle hente dem om én uke . 301

Datteren fikk navnet Cecilie Lovise, oppkalt etter bestemødrene . Hun ble født inn i en urolig verden av to foreldre som hadde viet livet til arbeiderkampen . En kamp for ungdommen – til ungdommen, slik de så det . Verken Schrøder eller Dagfrid kunne forutse utviklingen i det okkuperte Norge, men fra og med 30 . desember 1940 hadde de fått et større ansvar . Ville det stagge Schrøders villskap og viljen til å risikere livet for en sak? På vei til Høyanger kretset tankene mest om den lille jenta som ventet på ham . Men utviklingen tilsa at han ville bli trukket inn i krigens malstrøm . Fra Asbjørn Sunde i Oslo utgikk planene om en sabotasjeorganisasjon på Vestlandet . I Bergen sto Norman Iversen i ventemodus . Når Stalin lot dem klemme på avtrekkeren, ville det skape ringvirkninger gjennom hele det okkuperte Norge . Helt til Solund .

SS’ fangarmer I Sverige pågikk drakampen om Martin Hjelmens liv utover nyåret . Sikkerhetspolitiet forsøkte å påvirke Socialstyrelsen til å framstille ham for internering i arbeidsleir . Fangen var samfunnsfarlig og måtte hindres i å kontakte utenforstående . Kriminalpolitiet i Stockholm opplyste om at Hjelmen ikke ville bli avhørt videre om virksomheten i Sverige . Delvis fordi han ikke ville forklare seg, og delvis fordi man ikke ville foregripe en større «utredning angående hele den hemmelige organisasjon som Hjelmen, under navnet ‘Nilsen’ arbeidet for .» Hjelmen burde utvises, og om det ikke var mulig, måtte han fengsles for å unngå rømning .

184 – FORFULGT AV STATEN

Men hvorfor ønsket ikke svensk politi å holde Martin Hjelmen i Sverige når de var i ferd med å rulle opp en sabotasjeliga? Ingenting tydet på at Wollweber-saken skulle nedprioriteres, det var snarere motsatt . Kriminalpolitiets vurdering syntes å bygge på antakelsen om at Hjelmen kunne begynne å «snakke» om han ble konfrontert med sabotasjeorganisasjonen . Det ville gjøre en utvisning vanskelig . Säpo-sjef Martin Lundqvist ønsket verken å gjøre Martin Hjelmen til en langdryg etterforskningssak eller at fangen skulle forstå hva han visste . Det beste ville være om Martin Hjelmen ble utvist som «kriminell forbryter», for så å overlates til norsk politi . I praksis betød det utlevering til tyske Gestapo .

Den vanskelige saken beveget seg raskt oppover i systemet, helt til regjeringen . Et eventuelt utvisningsvedtak måtte avklares i henhold til utlendingsloven . Ved en politisk utvisning krevdes det tiltak som ivaretok Martin Hjelmens sikkerhet i hjemlandet . Samtidig måtte andre hensyn veies opp mot fangens lovbrudd og eventuelle forhold utenfor Sveriges grenser .

Det kan ha vært flere grunner til at saken begynte å helle mot det verst tenkelige utfallet for Hjelmen . En av dem var inngåelsen av en handelsavtale mellom Sverige og Tyskland som sikret svenskene kull etter en nylig kullkrise . Det svensk-tyske samarbeidet foregikk på mange plan, og den ene tjenesten var den andre verdt . Under forhandlingene skulle et tysk krav om utlevering av Wollweber og Hjelmen ha blitt framsatt . 302

En årsak til utleveringskravet var at Reinhard Heydrich hadde fattet interesse for Hjelmen i løpet av tiden på Vänersborg . I en rapport til utenriksminister Ribbentrop skrev Heydrich at det ved hjelp av det «omfattende materiale som det svenske politi har oversendt til det tyske sikkerhetspoliti» hadde blitt «mulig så vel å arrestere og overføre den norske sabotasjelederen Hjelmen i hendene på Gestapo» . Heydrich forsikret utenriksministeren at bestrebelsene var «hvileløst å uskadeliggjøre den eksisterende norske seksjonen av sabotasjeorganisasjonen . 303» Heydrichs kjennskap til saken avslørte at Säpo hadde delt informasjon om Hjelmen med Gestapo .

Indirekte hadde Kristian Welhaven vært Heydrichs håndlanger gjennom å forsyne svenskene med informasjonen de behøvde for å identifisere nordmannen . Welhaven fungerte som politimester fram til 23 . september 1940, og tross degraderingen arbeidet han fortsatt innen etaten . At den avsatte politimesteren hadde innsikt i Gestapos hensikter med Hjelmen etter

DEL 2: KRIGSTID – 185

september, er mindre sannsynlig . Kanskje så han saken som en kriminalsak – eller så lukket han øynene for konsekvensene .

Verken den norske legasjonen i Stockholm eller eksilregjeringen i London hadde fått varsel om en mulig utvisning . En henvendelse fra den norske legasjonen kunne påvirket svenskenes vurdering . Den burde ha kommet fra oslopolitiet gjennom Welhaven eller kriminalsjef Hagen . Spesielt kunne de illegale gruppene som var under etablering innen oslopolitiet, hatt innflytelse . Enda mer påfallende var det at svenskene selv ikke kontaktet den norske legasjonen . De involverte kjente til at Hjelmen-saken dreide seg om mer enn passforfalskning og ulovlig opphold . At en norsk statsborger med tilknytning til nazistenes mest ettersøkte sabotør satt fengslet i Sverige, burde ha vært grunn nok til å informere den norske eksilregjeringens representasjon . Etter 9 . april hadde sabotørene og London-regjeringen samme fiende . 304

I begynnelsen av januar 1941 skulle Hjelmen-saken behandles av den svenske regjeringen med kongen til stede . 305 De folkevalgte og majesteten i Stockholm sto overfor et vanskelig valg . Länsstyrelsen i Älvsborg mente Hjelmen burde bli i Sverige . Skulle han likevel utvises, ville de, i likhet med landsfogden, at regjeringen skulle ta ansvaret . En utredning i forkant av regjeringsmøtet sa tydelig at Hjelmen var en av lederne i en organisasjon som hadde utført sabotasje på svensk jord . Derfor burde han forbli i Sverige . Problemet var at Martin Lundqvist omformulerte utredningen, som gikk videre til overstattholderen . Da den nådde regjeringen, var konklusjonen klar: Martin Hjelmen burde utvises .

I forkant av møtet ble Martin Lundqvist spurt om det kom til å gjøres ytterligere tilnærming fra kriminalpolitiets side mot Hjelmens sabotasjesak . Han var tydelig på at det kom ikke til å skje . Regjeringen konkluderte at nordmannen kunne utvises som kriminell forbryter, ikke som politisk flyktning . Ansvaret for å effektuere tiltaket ble lagt til lokale myndigheter .

Da Martin Hjelmen møtte til forhør hos Länsstyrelsen 14 . januar 1941, var han ved godt mot . 306 Trolig håpet han på å bli fraktet til grensen for å kunne gå inn i Norge som en fri mann . Heller ikke i det siste møtet fikk han vite om det tyske utleveringskravet, eller at utvisningen var i ferd med å bli til en overlevering til norsk politi . Saksordfører i Länsstyrelsen, Sven Wetterlundh, appellerte til regjeringen om at Hjelmens rolle i Wollwebersaken ikke tilsa utvisning, men fikk klart svar om at saken ikke kunne sees «politisk» . Han fikk i stedet instrukser om en tydelig avtalt overlevering til

186 – FORFULGT AV STATEN

norsk politi . I de to påfølgende dagene var det løpende kontakt mellom Wetterlundh og norsk politi i Halden og Oslo . 307 Utvisningen skulle sikres slik at Martin Hjelmen ikke kunne stikke av ved grensen .

På morgenen den 20 . januar ble Hjelmen hentet av to betjenter under streng sikring . Kanskje undret han seg over bevoktningen, men forholdt seg rolig på vei til jernbanestasjonen . Litt etter klokka 13 stanset toget med Hjelmen og de to betjentene på Kornsjø ved riksgrensen . Var det nå han skulle løslates? Men flere telegram og minst én telefonsamtale hadde sørget for at norsk politi sto klar til å pågripe Martin Hjelmen . Hva han tenkte da han ble kjørt mot Oslo, er uvisst . Wetterlundh sa senere at utvisningen i virkeligheten ikke var en utvisning – det var en ren overlevering til norsk kriminalpoliti . 308 En avtalt håndsrekning til Gestapo . 309

Påfølgende dag ble Hjelmen framstilt til forhør i Oslo . Derfra ble han transportert til en celle i Åkebergveien fengsel . Etter det som må ha vært en vond natt på cellen, ble han hentet av Gestapo og ført til avhør i Møllergata 19 . Kristian Welhaven registrerte selv overleveringen til det tyske politiet .

Sverige hadde ennå ikke mottatt noen tysk utleveringsbegjæring på Ernst Wollweber . Men da kriminalpolitiet mottok den overraskende løslatelsesmeldingen fra fengselet, syntes beskjeden umiddelbart å finne veien til Tyskland . Var det Martin Lundqvists Säpo som varslet? Uansett fikk tyskerne plutselig tidspress . Den 2 . januar leverte Tyskland en note merket «Haster!» til svensk UD . Legasjonråd Wilhelm von Grolman varslet svenskene om at det ville komme et utleveringskrav fra Tyskland siden Wollweber var tysk borger . Von Grolman ba om at Wollweber ble holdt fengslet inntil papirarbeidet var gjort . «Lekkasjen» mellom de svenske instansene avslørte at samarbeidet med det tyske politiet sto over fangens rettssikkerhet . Samme sak hadde skjedd med Martin Hjelmen .

Det tyske kravet bar preg av hastverksarbeid . De krevde Wollweber utlevert for tre skipsattentat, blant annet Martin Hjelmens sabotasje mot «Claus Böge», som sank utenfor Danmark . Men det fantes ikke bevis for Wollwebers delaktighet . Ingen tilståelser eller noe som konkret knyttet ham til sabotasjeaksjonene . Like fullt anbefalte svensk UD fornyet fengsling og fikk medhold fra domstolen 25 . januar . En annen utfordring var at det tyske justisdepartementet tidligere hadde straffet Wollweber ved å frakjenne ham statsborgerskapet . Grunnlaget for begjæringen var altså en bløff .

DEL 2: KRIGSTID – 187

Wollweber sto på at han ikke var tysk statsborger og gjentok at han hadde gyldig sovjetisk pass . Han krevde derfor at fengslingskjennelsen måtte oppheves, men ble ikke hørt . På kort tid hadde svensk politi vist Tyskland oppsiktsvekkende lojalitet gjennom overrekkelsen av Martin Hjelmen . Nå fantes også Ernst Wollweber innen rekkevidde . Legasjonen måtte riktignok innrømme at Wollweber trolig var å regne som statsløs . Men hva spilte det for rolle når svensk politi opptrådte som Heydrichs forlengede arm?

I slutten av januar purret den tyske legasjonen i Stockholm Sveriges svar på en ærefull invitasjon fra Heydrich . Martin Lundqvist og utvalgte Säpo-kolleger var velkomne som SS-sjefens personlige gjester i Berlin . Her skulle de utveksle «tanker» om skipssabotasjene, i all hovedsak Wollweberetterforskningen . I ettertid hevdet sosialminister Gustav Möller at det ble gitt uttrykkelig beskjed om ikke å overlevere opplysninger om tyske flyktninger i Sverige . Den mer frittalende sikkerhetssjef Hallgren avviste at Lundqvist skulle ha fått noen slik beskjed . 310

Den 11 . mars 1941 ankom Martin Lundqvist og to kriminalkommisærer Berlin med det de selv vurderte som vide fullmakter . Utover Reinhard Heydrich selv ble svenskene introdusert for tyske politimenn med Wollwebergruppa og bekjempelse av kommunister som spesialfelt . For øvrig hadde Martin Lundqvist et ønske overfor for sitt tyske vertskap: Han ønsket å få se en konsentrasjonsleir .

Heydrichs hovedagenda for møtene var Wollweber-gruppa . SS-sjefen understreket betydningen av samarbeidet med svensk politi . Som nøytralt land var Sverige et naturlig tilfluktssted for naziregimets motstandere . Relasjonen mellom landene var den beste, så hvorfor ikke plassere en tysk politiattaché fast i Stockholm? Svenskenes samarbeidsvilje lå ikke tilbake for okkuperte land som Danmark, Belgia og Nederland, der man effektivt knuste sabotasjegruppa med liknende opplegg .

I Danmark tok tyskerne over etter at dansk politi hadde foretatt innledende avhør . Et slikt opplegg ville sikret avhørene av Hjelmen og Wollweber, mente tyskerne . Ingen kunne utstå de tyske avhørsmetodene over tid . Gikk det som Heydrich håpet, ble hele den skandinaviske Wollweber-organisasjonen rullet opp . Med pågripelser i Oslo og utlevering av Ernst Wollweber ville mye falle på plass . Følelsen av den tyske krigsmaktens uovervinnelighet ga et psykologisk overtak i de fleste

188 – FORFULGT AV STATEN