det var noe med å kjempe mot angripere fra alle kanter. Arbeiderstatens overlevelse krevde sterke virkemidler. Schrøder var mer enn noen gang villig til å kjempe for den. På nyåret 1941 glemte Schrøder og Dagfrid de ytre truslene for en tid. Den 30. desember fødte Dagfrid en datter i Høyanger. Det var en rørt far som sto med et brev i hånda 4. januar. «Mottok i dag meddelelsen om at du har født vår lille datter til verden. Brevet var 5 døgn gammelt så du kan tro jeg har gått i spenning. (...) Da jeg fikk brevet i Enstad i dag måtte jeg stikke meg vekk å lese det for jeg orket ikke at folk så på meg. Siden spurte de og gratulerte som skikk er. (...) Mor ber meg hilse og gratulere og hilse veslejenta fra Bestemoren hennes.» Schrøder undertegnet med «far». Han skulle hente dem om én uke.301 Datteren fikk navnet Cecilie Lovise, oppkalt etter bestemødrene. Hun ble født inn i en urolig verden av to foreldre som hadde viet livet til arbeiderkampen. En kamp for ungdommen – til ungdommen, slik de så det. Verken Schrøder eller Dagfrid kunne forutse utviklingen i det okkuperte Norge, men fra og med 30. desember 1940 hadde de fått et større ansvar. Ville det stagge Schrøders villskap og viljen til å risikere livet for en sak? På vei til Høyanger kretset tankene mest om den lille jenta som ventet på ham. Men utviklingen tilsa at han ville bli trukket inn i krigens malstrøm. Fra Asbjørn Sunde i Oslo utgikk planene om en sabotasjeorganisasjon på Vestlandet. I Bergen sto Norman Iversen i ventemodus. Når Stalin lot dem klemme på avtrekkeren, ville det skape ringvirkninger gjennom hele det okkuperte Norge. Helt til Solund.
SS’ fangarmer I Sverige pågikk drakampen om Martin Hjelmens liv utover nyåret. Sikkerhetspolitiet forsøkte å påvirke Socialstyrelsen til å framstille ham for internering i arbeidsleir. Fangen var samfunnsfarlig og måtte hindres i å kontakte utenforstående. Kriminalpolitiet i Stockholm opplyste om at Hjelmen ikke ville bli avhørt videre om virksomheten i Sverige. Delvis fordi han ikke ville forklare seg, og delvis fordi man ikke ville foregripe en større «utredning angående hele den hemmelige organisasjon som Hjelmen, under navnet ‘Nilsen’ arbeidet for.» Hjelmen burde utvises, og om det ikke var mulig, måtte han fengsles for å unngå rømning. 184 – FORFULGT AV STATEN
