En mann ved navn Gerhardsen

Oslo og Bergen . Selv skulle Hjelmen bygge organisasjonens infrastruktur, skaffe sprengstoff og utvikle mer effektive sabotasjemetoder . Han reiste til Kiruna for å hente dynamitt og se på magnetordninger der bomber kunne plasseres på utsiden av skipsskrogene . Metoden kunne gi sabotasjeaksjonene mot nazistene økt presisjon .

Asbjørn Sunde var klar over at gruppa i en krigssituasjon skulle sprenge skip og gå til aktiv kamp mot en okkupant . Det var derfor han var valgt . Erfaringen fra Spania gjorde ham til en naturlig leder, han visste hva som krevdes i en kritisk situasjon . Han kunne behandle sprengstoff og var våpenkyndig . At Sunde allerede var i overvåkingens søkelys, syntes å bety mindre . Han hadde da heller ikke verv innen kommunistpartiet . Sundes lojalitet lå hos bekjempelsen av nazismen, ikke hos partiboka . Wollweber forutsatte at medlemmene brøt med partiet .

Sommeren 1939 hadde Norman Iversen noe av det samme utgangspunktet som Sunde . Han var ikke lenger en profilert partimann, men erfaringen fra Spania hadde gitt ham ny kunnskap . Ved Ebro hadde han sett døden i øynene og bestått testen . Mens lysene sluktes over Europa, ble Iversen involvert i oppbygningen av vestlandsgruppa som senere skulle få navnet Saborg . Asbjørn Sundes Sør-Norge-avdeling skulle bli til Osvald-gruppa da krigen nådde Norge .

En mann ved navn Gerhardsen Hvilke forventninger Tidens Tegn-journalist Ranik Halle hadde på vei inn i Arbeiderpartiets høyborg på Youngstorget for å møte Arbeiderparti-politiker Einar Gerhardsen, er usikkert . 42-åringen som mottok Halle, var våren 1939 fortsatt et relativt ubeskrevet blad for avisens lesere . Selv om Gerhardsen satt i viktige posisjoner som landssekretær og varaordfører i Oslo, hadde han markert seg langt mindre i det offentlige ordskiftet enn arbeiderpresseredaktør Martin Tranmæl og ministerne i Nygaardsvold-regjeringen .

Den hengslete, skallede politikeren som tilbød Halle en stol på den andre siden av skrivebordet, hadde en ro journalisten merket seg . Stemmen var mild og lys med en tydelig arbeiderdialekt . «Da jeg begynte var Det norske Arbeiderparti først og fremst et opposisjons- og agitasjonsparti . I dag er det det norske samfunds førende politiske bevegelse, som også sitter med regjeringsansvaret», sa Gerhardsen . Halle, som selv var medlem av

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 99

Fedrelandslaget, ville naturlig nok gi leserne svar på om Arbeiderpartiet fortsatt var revolusjonært . «Revolusjonært og revolusjonært», svarte Gerhardsen . Han utdypet at partiet var både et «klart demokratisk parti, men også klart sosialistisk» . Den demokratiske delen betød at partiets metode var folkestyrets, den sosialistiske at man fortsatt ville endre «samfunnsordningen» for å skape et trygt og godt samfunn . 137

I partiets prinsipprogram het det at man fortsatt åpnet for «proletariatets diktatur», selv om det var lite i DNAs krisepolitikk som var særlig radikalt . Regjeringens linje i 1939 var stort sett et forsvar av samfunnet slik man hadde kjent det gjennom skiftende regjeringer de seneste tjue årene . Det Gerhardsen presenterte, var å stå politisk i spagaten, slik Halle så det . Varaordføreren forsøkte å kvitte seg med sine ideologiske røtter og distansere partiet fra restene av den eksisterende venstresiden . Samtidig skulle de være arbeidernes førstevalg . Den reaksjonære journalisten presenterte regjeringspartiet som et «paradoksenes parti» . Einar Gerhardsen var selv et paradoks .

Fra å delta i hyllesten av Vladimir Lenin en sommerdag foran Vinterpalasset i St . Petersburg i 1920 til Kråkerøy-talen i 1948 skulle varaordføreren gjøre en lang reise i mer enn én forstand . Sammen med broren Rolf, Haakon Lie og Martin Tranmæl hadde den unge Einar Gerhardsen vært en brennende marxist og kommunist . En som pådro seg fengselsstraffer, bøter, forvaring og husundersøkelser for agitasjon . Som leder i ungdomslaget til Kristiania Arbeidersamfund deltok han blant annet på en demonstrasjon utenfor Aftenpostens lokaler, der han ifølge avisen kom med trusler om at neste gang arbeiderene gikk til kamp skulle de ta med seg dynamitt fra arbeidsplassen . Einar Gerhardsen hadde trodd på revolusjon og ville ta til våpen om den kom . Blodet hadde vært brennende og varmt, inspirert av Lenin og hans bolsjeviker . Når hadde det røde hjertet kjølnet?

I det ansvarlige regjeringspartiet som ikke klarte å kvitte seg med begrepet «proletariatets diktatur», var Einar Gerhardsen et levende eksempel . I 1939 hadde han sett og lært . Sett at den store internasjonale revolusjonære bølgen aldri kom . Lært at Marx’ ideologi eller Lenins forsøk på å omskape verden i filosofens bilde var uforenlig med makt i Vest-Europa . I beste fall lå det en lang og smertefull reise unna . Norge var ikke Russland . Motstand kunne ikke slås ned med vold, slik russerne gjorde .

Einar Gerhardsen forsto og aksepterte voldsbruken, at man måtte knuse noen egg for å lage en omelett . Jo visst fantes fattigdom og klasseskille i

100 – FORFULGT AV STATEN

Norge, men ikke som den avgrunnen man hadde sett i øst . Et førende norsk sosialistisk parti måtte finne sin egen vei, med egne metoder . Det måtte eie både venstresiden og middelklassen . Veien til middelklassens hjerte betød en mindre skremmende venstreside . Og målet var ikke langt unna . Mye fordi man hadde ført tydelig front mot det andre partiet som bekjente seg tydelig til proletariatets diktatur . Kommunistene var redusert til en parentes ved valgene . Derimot var fagforeningene fortsatt en utfordring . Her var kommunistenes innflytelse betydelig . De var harde pådrivere for lønns- og arbeidsbetingelser, og de nølte ikke med å agitere for streik . Representantene var skolerte, dyktige og respekterte på arbeidsplassene . I ordskiftene snakket de med troverdighet – de tilhørte selv «gølvet», ikke et regjeringsparti som måtte ta alle mulige hensyn . Det var her Gerhardsen mente kampen måtte vinnes .

Nå var den internasjonale situasjonen alt annet enn behagelig for Einar Gerhardsen – eller enhver annen europeisk politiker . Tysklands aggressivitet gjorde det vanskelig å posisjonere seg . Antikrigs- og nøytralitetslinjen syntes stadig mer krevende å overholde, selv for et parti som hadde gjort et nummer ut av nøytralitet under Spania-krigen . At Gerhardsen fortsatt tilhørte en mer venstrevendt retning enn Nygaardsvold og Koht, betød likevel at han kunne endre seg . Under 1 . mai-talen gjorde han samme sak som Peder Furubotn og gikk inn for at forsvaret måtte styrkes «Koste hva det koste vil – friheten gir vi ikke fra oss», sa han til stormende applaus . 138

Einar Gerhardsen var blitt en ansvarlig politiker, en som hadde hentet lønna fra partiet størstedelen av livet . Han hadde blitt en del av den voksende partikroppen, og den hadde blitt en del av ham . Organisasjonen han strebet til toppen av, var en levende organisme som måtte mates med ideologisk innhold og kampvilje . Han måtte innrømme at utviklingen i Sovjet ikke hadde gått som han en gang håpet . Men i en verden av flere onder, hvor skulle partiet plassere seg? Det var kommunistene som hadde frontet kampen mot Hitler siden nazistene kom til makten . Det var kommunistene som hadde kriget mot fascismen i Spania mens hans eget parti hadde vært de frivilliges fiender eller i beste fall som Haakon Lie og broren; sidelinjens observatører .

Om man analyserte den innenrikspolitiske og utenrikspolitiske situasjonen i sammenheng: Var det mulig å tenke seg at fienden virkelig var kommunistene? Både inne og ute? Kanskje grublet Einar Gerhardsen over paradokset omkring Arbeiderpartiets forhold til proletariatets diktatur da

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 101