Partidrømmen

I det såkalte Grini-forslaget sto drømmen om et nytt sosialistisk Norge nedskrevet . Dokumentet var forfattet under fangenskap i krigens siste fase og tok utgangspunkt i at «den nasjonale enhet trues av en klikk uansvarlige, reaksjonære elementer som omgås kupplaner for å hindre en demokratisk utvikling» . Mottrekket var en rekke punkter om sosialisme og en gjenreisningspolitikk basert på sosial utjevning . Økt produksjonskraft skulle gi høynet levestandard, og det skulle ikke lenger være arbeiderne som alene tok den tyngste byrden . 497

Grini-forslaget påpekte viktigheten i at «det sosialistiske Sovjetunionen inntar en sterk stilling i dette internasjonale samarbeide . Et nært vennskapelig forhold til Sovjet-samveldet må opprettholdes, og i egen interesse må Norge gå inn for et økt økonomisk og kulturelt samarbeid med arbeider- og bondestaten» .

For å skape en velferdsstat og varig fred var Norge tjent med at Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti ble slått sammen til ett parti, fastslo de seks mennene som underskrev dokumentet på Grini . De mest sentrale var Arbeiderpartiets kommende statsminister Einar Gerhardsen og kommunistpartiets Jørgen Vogt . Å samle de to partiene var ingen ny tanke . Men situasjonen var annerledes våren 1945 . Samholdet var tilsynelatende sterkere og arbeiderklassen mer kraftfull enn tidligere . Skillet mot middelklassen var visket ut gjennom fellesskapet i kampen mot tyskerne . I det jevne lag av folket var synet på Sovjetunionen også radikalt endret . Skrekkveldet i øst hadde vært en alliert som viste seg å vinne krigen . Finnmark var frigjort, og russerne var Norges venner .

Da LO-sekretariatet 22 . mai 1945 inviterte Arbeiderpartiet og NKP til samlingsforhandlinger med utgangspunkt i Grini-forslaget, var den første etterkrigsregjeringen på trappene . Nygaardsvold trådte tilbake, og Einar Gerhardsen fikk lede en koalisjonsregjering . Venstremann og Hjemmefrontleder Paal Berg var opprinnelig tiltenkt posten som statsminister, men riksrådsforhandlingene og spørsmålet om kongens abdikasjon heftet ved Bergs rykte . Han trakk seg tilbake .

I protokollen for samlingsforhandlingene som ble innledet 8 . juni 1945, het det at partisammenslåingen skulle skje raskt, slik at valgkampen før neste valg kunne føres av «det sammensluttede parti og med hele

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 299

fagorganisasjonens tilslutning» . 498 Et rent flertall var ikke utenkelig . Samlingen skulle fullbyrdes ved landsstyrevedtak i de respektive partiene 23 . og 24 . juli og endelig vedtak fattes sammen i begynnelsen av september . Det nye partiet skulle enten hete det etablerte «Det norske Arbeiderparti» eller kalle seg «De forente Arbeiderpartier» .» Kommunismen var på vei ut av partinavnet .

Johan Strand Johansen og Einar Gerhardsen var hovedarkitektene bak samlingsprogrammet . Fra tiden i Sachsenhausen hadde de to en gjensidig tillit som var ment å være et lim i en politisk virkelighet som snart avdekket ulike interesser . Mens Arbeiderpartiet presset på for en rask samling, ønsket NKP å gå saktere fram . Strand Johansen var kompromissvillig, men under internt press .

I et forslag fra 17 . august gikk det fram at NKPs innflytelse skulle oppjusteres til 25 prosent av DNAs stemmer i nominasjonsprosessen . 499 I praksis betød det at kommunistene kunne komme i mindretall i alle besluttende organer . Sett fra NKPs ståsted virket sammenslåingen mer og mer som en felle . Samtidig hadde LOs delaktighet skapt et trykk fra grasrota som bandt begge partier til masten . Å trekke seg ville bety en offentlig politisk belastning . Den 18 . august 1945 fikk spillet en dramatisk kursendring .

Grunnen var 26-årige Hans Møllersen, som fra 1942 hadde foretatt flere kurérturer for Fri Fagbevegelse i Nord-Norge . I mars 1944 hadde han fått i oppdrag av organisasjonsledelsen på Helgeland å reise til Stockholm for å innhente informasjon fra LO-sekretariatet der fordi forbindelseslinjene til Oslo var brutt . Møllersen hadde forlatt hjembygda 30 . mars 1944 på ski med kurs for svenskegrensen og en rapport over organisasjonens stilling innsydd i sekkefôret . Den 5 . april 1944 møtte Møllersen LOs fremste representanter i Sverige, Lars Evensen og Martin Tranmæl, i førstnevntes private leilighet i utkanten av Stockholm . Møtet som fant sted sent på kvelden, skulle få politiske følger .

Under tittelen «Splittelsesarbeidet fra norske emigranter i Stockholm» lot Friheten en rapport fra den unge krigskuréren Møllersen dekke halve forsiden . 500 Peder Furubotn mente den viste hvordan LOs ledelse i Stockholm hadde motarbeidet den aktive hjemmefronten . Han valgte å offentliggjøre Møllersens orientering i full lengde . Statsråd Kirsten Hansteen bevitnet at innholdet stemte overens med det Møllersen hadde lagt fram for NKP .

300 – FORFULGT AV STATEN

Furubotn henstilte også LOs sekretariat, rikspolitisjef Andreas Aulie og justisminister Johan Cappelen om å vurdere innholdet i rapporten .

Vel vitende om at publiseringen kunne velte samlingsforhandlingene, gikk Furubotn hardt ut . Om man festet tillit til Møllersens rapport, viste den LO-ledelsens og sentrale Arbeiderparti-profilers syn på kommunistene . Med Tranmæls «nazikommunisme»-begrep fra 1939 i bakhodet var Hans Møllersens referat fra samtalen med Tranmæl og Evensen sterk lesning .

Under kveldssamtalen i Evensens Stockholms-leilighet hadde Tranmæl for det meste sittet rolig under Møllersens orientering, men tok etter hvert ordet for å gi kuréren det han skulle ta med hjem . Etter å ha innledet med å poengtere den sterke posisjonen London-regjeringen hadde fått blant de allierte, gikk han over til å kritisere kommunistenes aktivitet i Norge . Han hevdet de samlet inn penger på arbeidsplasser under dekke av andre mål, mens pengene i virkeligheten gikk rett til partiets drift . «Vi vet etter de rapporter vi har mottatt at kommunistene sto bak angiveriet på den illegale pressen ( . . .)», sa Tranmæl . Ifølge Møllersen hevdet Tranmæl videre at kommunistene utspionerte andre illegale aviser og ga opplysningene til Gestapo . «Men kommunistene kan bare vente, for vi vet hvor deres presse holder til i dag, og turen skal nok komme til dem .» Tranmæl knyttet nevene og «fektet ut i luften» mens han lovet å sette en stopper for virksomheten . 501

Enda mer graverende var det at Tranmæl ifølge Møllersen skyldte på Furubotn og kommunistene for å ha angitt norske motstandsfolk til Gestapo . Han sa at NKP-lederens forsøk på å danne et frihetsråd bare var et forsøk på å splitte hjemmefronten og advarte «spesielt oss fra Nord-Norge å ha noen som helst befatning med dem, da det var bevist at de direkte gikk Gestapos ærend», påsto Møllersen . 502 På spørsmål fra kuréren om Sovjets rolle i nord, sa Tranmæl: «Hvis den røde armé skulle besette deler av Finnmark eller NordNorge ville det være det verste som kunne skje for oss, for de ville ikke trekke seg tilbake før de hadde sikret seg visse posisjoner og brakt kommunistene i slike ledende stillinger at det var umulig å fjerne dem .»503

Møllersen hadde signert en erklæring der han på ære og samvittighet bekreftet at rapporten var sann . Punktene i samtalen var notert ned og gjennomgått i forståelse med Tranmæl og Evensen, skrev Møllersen . Påstanden ble kontant avvist av et flertall av LOs sekretariat etter en gjennomgang av rapporten med de samme to herrene . I Arbeiderbladet stemplet Lars Evensen Møllersens beretning som «en rapport som vrimler

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 301

av usannheter» . 504 Tranmæl selv var bortreist og kunne ikke kommentere rapporten kommunistavisen hadde publisert .

For å motbevise Møllersens påstander gjenga Arbeiderbladet LOsekretariatets gransking, som i grove trekk besto i å benekte at det var sagt noe som helst om Furubotn og kommunistisk angiveri under kvelden i Stockholm . Møllersen ble forsøkt mistenkeliggjort i disposisjonen av ti tusen kroner han hadde mottatt i den svenske hovedstaden sammen med utstyr til organisasjonen hjemme . Undersøkelsene viste ikke noe kritikkverdig omkring pengene, tvert imot . De var levert og fordelt dit de skulle .

Maktforholdet i Møllersen-saken var rått parti . To profilerte politikere og Arbeiderparti-veteraner mot en ung kommunist i en sak som kokte ned til påstand mot påstand . I manges øyne ble Hans Møllersens troverdighet delvis diskreditert, men ikke uten et snev av tvil . Tranmæl var kjent for en hard front mot kommunistene . Oppførselen og synspunktene beskrevet i rapporten var ikke utenkelige . Også Evensens holdning i spørsmålet om et kommunistisk Gestapo-samarbeid ble mer enn antydet da han skrev «at en selvfølgelig ikke kunne se vekk fra at det er noe mystisk at kommunistene kan bevare hele sitt apparat helt intakt under den generalrassia som har funnet sted» .

Peder Furubotn spilte et høyt spill da han publiserte rapporten . Eller var det en kalkulert måte å torpedere samlingsforhandlingene på? For troende kommunister var rapporten en akseptabel exit-mulighet, men PR-kampen mot Arbeiderpartiet og LO ville være vanskelig å vinne . Kanskje avdekket Furubotns valg også intern partistrid mellom den «krigsbaserte» ledelsen og Johan Strand Johansen . Var regjeringsmakt så mye verdt at man skulle akseptere å bli slukt som parti – spesielt når man for første gang kunne oppnå et valgresultat som ga politisk innflytelse, også alene? Å gå fra et sekterisk mikroparti til en ansvarlig folkebevegelse var en krevende øvelse .

At mye av kommunistpartiets framgang kunne tilkjennes krigsinnsatsen og Sovjets offer, var en uttalt sannhet . Det betød at motstanderne som ønsket å bekjempe partiet, ville bruke dette for hva det var verdt . Innen legasjonen i Stockholm, Hjemmefronten og Milorg var det norske krigsnarrativet allerede mer eller mindre besluttet . Kommunistenes motstandskamp hadde vært hasardiøs og av liten betydning . Tranmæl plasserte dem i et samarbeid med Gestapo, villige til å ødelegge Hjemmefronten . Å påstå at NKP var styrt fra Moskva, kunne også gjøre nytten .

302 – FORFULGT AV STATEN

Innen legasjonen i Stockholm hadde frykten for kommunistenes innflytelse etter krigen vært sterk . Så sterk at behovet for overvåking var større enn behovet for å støtte kommunistenes væpnede kamp . Sjefen for etterretningskontoret, Major Ørnulf Dahl, hadde sagt at «det skulle bare mangle at vi skulle begynne å tillate oppbygning av røde garder, som kan overta når freden kommer .»505

Fra USA hadde Haakon Lie, basert på egne erfaringer med canadiske og amerikanske kommunister, advart mot ethvert samarbeid med kommunistene . Likevel karakteriserte han DNAs beslutning om samlingsforsøket som «taktisk klokt» . Men det måtte ikke drives for langt . Spesielt måtte ikke kommunistene gis mer innflytelse i fagforeningene . Lie advarte også mot at Strand Johansen og Jørgen Vogt var noe annet i fredstid enn i fangeleir . «Det kommer intet godt ut av forhandlinger med dem», skrev han til Martin Tranmæl . 506

Om samarbeidsforhandlingene utad hadde vært preget av en felles vilje om et stort arbeiderparti, slo inntrykket ettertrykkelig sprekker . Under forhandlingsmøtet 20 . august ble Tranmæl henstilt om å tre tilbake på bakgrunn av nyhetene i Møllersen-rapporten . 507 Tranmæl nektet å forlate møtet og ville heller ikke etterkomme et forslag om å trekke seg fra fellesstyret . Tross det dårlige klimaet uttrykte møtet fortsatt vilje til partisamlingen, men det lå i kortene at det gikk mot et brudd .

Da Arbeiderpartiet selv brøt forhandlingene fem dager etter publiseringen av Møllersen-rapporten, fikk begge partiene hastverk: Bruddet måtte forklares og forsvares overfor det norske folk . Et valg sto for døra . Resultatet ble et hastig redaksjonsarbeid som resulterte i to brosjyrer som forklarte partienes valg og framla dokumenter fra samlingsforhandlingene . NKP kom til å levere den mest omfangsrike, som først ble klar i mai 1946 . Begge «dokumentasjonene» fastslo over henholdsvis 67 og 39 sider den andres skyld, men kommunistenes skilte seg ut gjennom en konkret «bevisføring» over offentlige utsagn fra DNA-politikere, lederartikler i Arbeiderbladet og dokumenter fra 1939 og gjennom krigstiden . 508

NKPs bruk av DNA-ledernes uttalelser viste hvor sårt forholdet var . Tranmæls «nazikommunisme» og DNAs situasjonsbestemte holdning til alt fra den spanske borgerkrigen til støtten til Mannerheim under vinterkrigen sannsynliggjorde Møllersens påstand . Kommunistenes opplevelse av DNAideologens grunnleggende mistillit var ektefølt og hadde rot i virkeligheten .

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 303