Revolusjonens røst

kvartaler til grunnen, har fjernet bygninger og smug og knivstikkerganger hvor samfunnets verste berme holdt til», skrev Aulie .

Tross entusiasmen uttrykte han en viss bekymring for rettssikkerheten i Det tredje riket . Men skulle den gjelde for alle? Kommunismen var en samfunnstrussel Tyskland bekjempet med effektive politimetoder . Altså var det overførbart til norske forhold .

I et rundskriv fra Aulie ble det uthevet som særlige oppgaver å «være tilstede på demonstrasjoner og sammenkomster av politisk art, bla . for å bli kjent med de revolusjonære deltageres utseende og måte å opptre på» . Man har «i den senere tid også begynt å foreta massefotografering, hvorved man har samlet og vil fortsette å samle godt billedmateriell som f .eks . kan være av betydning ( . . .) ved behandling av straffesaker» . 52

Oppdagelsessjefens praksis var ikke et eget påfunn, men influert av holdningene tidligere forsvarsminister Quisling hadde uttalt offentlig . Kommunistene måtte bringes under kontroll som gruppe og enkeltindivider . I 1933 kunne Andreas Aulie med dårlig skjult stolthet informere Justisdepartementet at han hadde satt sine «beste folk» på arbeidet med å skjerpe kontrollen med de «revolusjonære elementene» . Han ivret for opprettelse av politiske registre av kommunister og for å få laget et kartotek over møteplasser, bosteder og eiendom . Det siste var viktig for å gi politiet mulighet til å ransake «revolusjonære» boliger og forsamlingshus under dekke av å være «Brandvisitasjon» . Oppdagelsespolitiet hadde også alliert seg med en «helt pålitelig sundhedsbetjent» som under påskudd av tilsyn og helsekontroller skulle jakte på våpen i mistenkelige hus . 53

I Aulies brev til departementet listet han opp flere adresser som han mente fungerte som våpenlagre . Han ville avsløre hvem lederen av «de eventuelle kampgrupper er, for å stille ham under personlig kontroll» . Blant oppdagelsessjefens utfordringer i korstoget mot bergenskommunistene var at branninspeksjonene måtte utføres av byens brannkorps . En gjeng som ifølge Aulie tok «åpenlyst parti for den kommunistiske bevegelse54» .

Revolusjonens røst Schrøder Evensens fengselsopphold hadde ikke svekket forholdet til Dagfrid Slåttelid . Høsten 1933 var de på vei til Tinghuset i Bergen for å gjøres til ektefolk . Etter vielsen lurte de på hva de skulle finne på som nyslåtte ektefolk .

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 53

Noen feiring hadde de ikke planlagt . De gikk til Oldersmuget, der Schrøders tante raskt stelte i stand til et måltid . En annen gjest kom tilfeldigvis forbi og spanderte en flaske på vertskap og brudepar . Slik ble det bryllupsfest .

I Oldersmuget mintes de kanskje sitt første møte, tilbake i 1928 . Det var dans på Folkets Hus i Odda, arrangert av kommunistpartiet . Dagfrid var leder for hardangerlaget av ungkommunistene, mens Schrøder hadde sommerjobb på smelteverket i bygda . Begge var unge, overbevist om at de kunne bidra til å endre arbeiderklassens tilværelse . Da de ble tilbudt å dra til Leninskolen i Moskva, slo de til . Som par hadde de fått sitt eget «rom», egentlig en del av et fellesrom, kun delt av med en skillevegg av tepper . Men det spilte ingen rolle, de var i sentrum av begivenhetene .

Dagfrid og Schrøder var forelsket, både i hverandre og i politikken som skulle forandre verden . Noen kvartaler unna lå Kreml, der de kjente kommunistene debatterte . Flere av dem besøkte skolen, deriblant Komintern-formann Nikolaj Bukharin, som hadde besøkt Norge og kjente det norske språket . Bukharin var en av Stalins viktigste støttespillere og en bekjent av NKPs tidligere leder Peder Furubotn . Furubotn hadde selv besøkt Leninskolen under Dagfrid og Schrøders opphold . Fem innholdsrike år var gått siden Moskva-tiden . I Oldersmuget skålte de for et langt liv som mann og kone .

Da de giftet seg, hadde begge fått arbeid i Bergen . Hun som kasserer i partiavisen Arbeidet, han som reisesekretær for ukeutgaven av partiorganet Vestlandet . Lønna var lav, og Schrøder måtte spe på inntekten som maler i farens firma . Tross trang økonomi fikk de leid en leilighet i byen . Det var et kvistrom hos NKP-politiker og tidligere venn fra Leninskolen, Birgit Dalland . Kommunistpartiet garanterte for husleien . Møblementet var av det enkle slaget og besto av Schrøders jernseng, to lenestoler og et lite, høyt nattbord, nærmest et servantbord . Det sagde han i to, til to lave småbord . Rammen om livet var på plass . 55

Den siste delen av Schrøders fengselsstraff hadde foregått under bedre soningsforhold i hjembyen . Men hva hadde straffen gjort med ham? Kommunistene mente rettssaken var et justismord, Schrøder betalte prisen for en advarsel rettet mot bevegelsen . Han var stemplet som kriminell opprører . Forhatt av politiet, tyske representanter i Norge og borgerlige krefter .

54 – FORFULGT AV STATEN

I mars 1934 gikk Schrøder Evensen på talerstolen i Bergen . Han så utover et grått, hustrig torg med omtrent 150 tilskuere . Flesteparten av tilhørerne var unge folk som samlet seg rundt taleren . Mange av de nærmeste ansiktene var kjente for ham . Det var første gang han talte siden mishandlingen i Oslo, og kanskje var han mer på vakt enn tidligere . NS-medløpere hadde dukket opp flere plasser for å lage bråk . I Sverige ble en kommunist revet ned fra talerstolen og slått helseløs .

Overvåkingspolitiet hadde sendt politibetjent Halse og konstabel Skjelvåg for å følge med på kommunistene . De noterte hva som ble sagt, og hvem som befant seg der . De konstaterte også at månedene på vann og brød ikke hadde svekket Evensens kampvilje . På torget forsøkte han å mobilisere støtte til en antifascist- og antikrigskongress i Oslo . Ifølge overvåkingen appellerte han til ungdommen om «å søke med alle mulige midler å forebygge det menneskeslakteri som nå forberedes i likhet med i 1914» . Politimennene noterte seg at taleren påsto at kapitalistenes nye oppfinnelser ville gjøre en ny krig frykteligere enn noensinne . Han advarte også mot Quisling som en typisk representant for den fascistiske bevegelsen . 56

Ved en senere anledning på Blomstertorget samlet nærmere fem hundre tilhørere seg for å høre Schrøder Evensen kritisere politiet for fengslingen av tyske politiske asylanter i Norge . 57 Det var kjent at kommunister, jøder og sigøynere ble sendt til hard straff i tyske konsentrasjonsleirer . Politiet forventet at Evensen ville oppfordre til aksjoner og sto klar til å gripe inn . Men «under disse taler framkom ingen direkte ytringer eller forslag til publikum om voldshandlinger eller om å ta sig til rette . Alt forløp også under dette møtet rolig», lød politirapporten som lå på oppdagelsessjef Andreas Aulies bord påfølgende dag .

En annen som fanget politiets interesse på Blomstertorget, var Norman Iversen . Han kom fra en av byens arbeiderfamilier i Kypersmuget på Nordnes og hadde følt Fattig-Norge på kroppen . I en søskenflokk på ni var ikke matmangel et ukjent fenomen . Boforholdene på odden mellom byfjorden og verftsområdet skilte seg ikke mye fra det generasjonene langt tilbake i tid hadde levd med . De gamle trehusene var trangbodde og trekkfulle . Faren arbeidet som bokbinder, men etter folkeskolen måtte også 14-årige Norman bidra . Han begynte som løpergutt og fikk etter hvert jobb som dagarbeider

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 55

på havna . Men arbeidsledigheten var høy, og i perioder var det søstrene Asbjørg og Carla som forsørget familien . 58

Det var på havna Norman Iversen fikk sin politiske oppdragelse . Når båtene la til, møtte han sjøfolk som snakket om klassekampen som skulle gi dem bedre vilkår . De drømte om et liv der de var mer enn rå arbeidskraft . Der de hadde krav på trygge forhold og betaling som sto i forhold til arbeidet . Budskapet gjorde inntrykk på Norman, og femten år gammel sluttet han seg til de lokale kommunistenes ungdomsorganisasjon .

Norman Iversen ble beskrevet som utadvendt, sjarmerende og kompromissvillig . Smilet satt løst og dominerte et gutteaktig ansikt der luggen danset mellom vikene over issen når han ble engasjert . Fysisk arbeid og idrett hadde tidlig gitt ham et sterkt og velproporsjonert «arbeiderutseende» . Summen ble en oppvakt og solid mann med potensial til å samle folk omkring seg . Han nøt respekt likeså mye på gulvet som blant redaktører og eldre, skolerte partifolk .

I likhet med Schrøder og Dagfrid Evensen var Norman Iversen en representant for de unge, radikale sosialistene som hadde vokst opp i skyggen av verdenskrig og revolusjon . De var en generasjon som mente at makten i samfunnet kunne flyttes gjennom politisk aktivisme . De hadde jo sett det utenkelige skje i Russland . For Norman Iversen gikk veien gjennom Norges Kommunistiske Ungdom, og siden han var aktiv innen idrett, engasjerte han seg i styret i Arbeideridrettskretsen . I 1929 fylte han nitten år og ble medlem av moderpartiet, NKP, der han fikk partiverv .

Å stå fram som kommunist på midten av 30-tallet betød at du risikerte jobb, helse eller i verste fall livet . Da Norman Iversen og Arbeidet-redaktør Jens Galåen i 1934 holdt appell på Festplassen i Bergen, var en av parolene «Befri Thälmann – Send protester .» Oppropet var til støtte for den tyske kommunistlederen som ble arrestert og satt på isolasjonscelle etter Hitlers maktovertakelse . Thälmanns arrestasjon var en forsmak på hva som ville komme, sa Iversen til de som hadde møtt opp . 59

Bergenspolitiet hadde på Aulies instruks intensivert kartleggingen av kommunistene som «agiterte» mot samfunnsordenen . Men loggen avslørte en skrikende mangel på motiv for overvåkingen utover at Schrøder Evensen og Norman Iversen var antifascister og NS-motstandere . Eller var antikrigsbudskapet kun en del av skolerte kommunisters strategi for å gjøre vestlige demokratier forsvarsløse overfor sovjetisk invasjon? I kjernen av den

56 – FORFULGT AV STATEN