kvartaler til grunnen, har fjernet bygninger og smug og knivstikkerganger hvor samfunnets verste berme holdt til», skrev Aulie. Tross entusiasmen uttrykte han en viss bekymring for rettssikkerheten i Det tredje riket. Men skulle den gjelde for alle? Kommunismen var en samfunnstrussel Tyskland bekjempet med effektive politimetoder. Altså var det overførbart til norske forhold. I et rundskriv fra Aulie ble det uthevet som særlige oppgaver å «være tilstede på demonstrasjoner og sammenkomster av politisk art, bla. for å bli kjent med de revolusjonære deltageres utseende og måte å opptre på». Man har «i den senere tid også begynt å foreta massefotografering, hvorved man har samlet og vil fortsette å samle godt billedmateriell som f.eks. kan være av betydning (...) ved behandling av straffesaker».52 Oppdagelsessjefens praksis var ikke et eget påfunn, men influert av holdningene tidligere forsvarsminister Quisling hadde uttalt offentlig. Kommunistene måtte bringes under kontroll som gruppe og enkeltindivider. I 1933 kunne Andreas Aulie med dårlig skjult stolthet informere Justisdepartementet at han hadde satt sine «beste folk» på arbeidet med å skjerpe kontrollen med de «revolusjonære elementene». Han ivret for opprettelse av politiske registre av kommunister og for å få laget et kartotek over møteplasser, bosteder og eiendom. Det siste var viktig for å gi politiet mulighet til å ransake «revolusjonære» boliger og forsamlingshus under dekke av å være «Brandvisitasjon». Oppdagelsespolitiet hadde også alliert seg med en «helt pålitelig sundhedsbetjent» som under påskudd av tilsyn og helsekontroller skulle jakte på våpen i mistenkelige hus.53 I Aulies brev til departementet listet han opp flere adresser som han mente fungerte som våpenlagre. Han ville avsløre hvem lederen av «de eventuelle kampgrupper er, for å stille ham under personlig kontroll». Blant oppdagelsessjefens utfordringer i korstoget mot bergenskommunistene var at branninspeksjonene måtte utføres av byens brannkorps. En gjeng som ifølge Aulie tok «åpenlyst parti for den kommunistiske bevegelse54».
Revolusjonens røst Schrøder Evensens fengselsopphold hadde ikke svekket forholdet til Dagfrid Slåttelid. Høsten 1933 var de på vei til Tinghuset i Bergen for å gjøres til ektefolk. Etter vielsen lurte de på hva de skulle finne på som nyslåtte ektefolk. DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –
53
