Stemmene fra graven

Som ved flere andre tilfeller valgte NSF og overvåkingspolitiet et samarbeid med britiske MI5 for å få fjernet Hedin . Både gammelt og nytt ble gransket . De gikk til aksjon, og Bryhn regnet med at den brysomme avdelingsbestyrer Hedin ville være fjernet til sommeren . 597 Ett virkemiddel var å sette ut rykter om at Hedins kontor spionerte for Sovjetunionen, og at bestyreren selv var Kominform-agent . Påstanden om Hedins agentvirksomhet var seiglivet, og i et brev til Haugen fra NSFs London-avdeling het det: «Hørte også at han skal til Warszawa som Kominform-agent ( . . .) skal holde deg underrettet når han reiser fra England .»598 Normalt ville dette skremt de fleste vekk fra Hedin, spesielt sett i forhold til Gerhardsens uforsonlige Kråkerøy-tale . Men Haugens påstander var fabrikkerte og kunne ikke dokumenteres . Dermed ble Hedin inntil videre sittende i stillingen med rykter svirrende omkring seg .

Oskar Hedin var vant til å kjempe for egne og andres rettigheter . Men det som var i ferd med å ramme ham, liknet ikke noe annet han hadde vært med på . I morgenrushet, på vei mellom hjemmet i Princess Avenue og avdelingskontoret, fryktet han framtiden . Han hadde nylig blitt far for første gang da Alma fødte datteren Sonja . Ryktespredningen kunne slå beina under familiens livsgrunnlag . Verst var det å ikke vite hvor angrepene kunne komme fra, eller hva som ble neste trekk . Bak den håndfaste virkeligheten ante han et skyggeland der det fantes ressurser til å ødelegge alt og alle som satte seg til motverge .

Mens arbeidet med å bli kvitt Hedin pågikk utover høsten 1949, involverte Ingvald Haugen seg i internasjonal etterretning gjennom å formidle kontakter mellom norske og amerikanske tjenester . Et resultat av dette var at han fikk tillitsvalgte i avdelingene til å bedrive spionasje mot Sovjet . Disse skulle rapportere det de kom over, til Haugen personlig . Karl Oshaug, som ledet NSFs Stavanger-avdeling, bekreftet i brev til Haugen599 at tillitsvalgte var pålagt å spionere «under opphold bak jernteppet» . Med denne utvidede «stillingsinstruksen» var det innlysende at man ikke kunne ha kommunister som Hedin i tillitsverv .

Stemmene fra graven Martin Hjelmen og Ragnhild Wiik hadde gjort marerittreisen til Tyskland sammen i 1941 . Hjelmen ble henrettet i Tukthus Brandenburg i 1944,

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 349

men fem år senere sysselsatte hendelsen fortsatt utenrikstjenestene i både Sverige og Norge . Marie Hjelmens søknad om erstatning for tapet av sønnen og den svenske behandlingen av norske kommunister var en varm potet . De ubehagelige historiene ble flere, og saken vokste i omfang . Et tjuetall kommunister som hadde sittet i tysk fangenskap, søkte krigsskadeerstatning fordi de mente lidelsene var en følge av svensk samarbeid med Nazi-Tyskland . For å bli hørt måtte de gjennom intime forhør og legeundersøkelser . De døde stilte med sine pårørendes stemmer .

Da Ragnhild Wiik møtte til politiavhør om ettervirkningene av fangenskapet, tydet legeerklæringene på at det sto dårlig til . «Fingrene er krokete og stive, hvorfor de er uskikket til kontorarbeide . Føttene er delvis ødelagt av frost og nervene er helt ødelagt . Hun anser det usannsynlig at hun kan bli helt frisk, men med tiden kan hun muligens gjenvinne noe arbeidsførhet», het det i den oppsummerende politirapporten . En tilleggsnote fra et rekreasjonsopphold på Volla gård fortalte at Ragnhild hadde store utfordringer . Hun hadde fått tildelt et hjørneværelse, men den «første tiden kunne ingen bo i det tilstøtende værelse, da frk Wiik kunne våkne om natten, formodentlig etter marerittliknende drømmer og skrike i redsel ( . . .)», skrev bestyreren . 600

Før oppholdet på Volla hadde Ragnhild vært pasient på Vinderen psykiatriske sykehus for traumebehandling . Legen pekte på at familieforholdene ikke var ideelle, og at en tyrannisk mor hadde kuet barna . Forholdet til moren var ikke blitt bedre tross døtrenes lidelser under krigen . Kathinka Wiik hadde tvunget begge døtrene til å flytte ut . De måtte gå ute om natten til de fikk bo hos en bekjent . Senere var det Ragnhild som måtte ta seg av Gudrun og forsørge henne i en leid leilighet . Tross tegn på styrke var det en nedbrutt pasient overlegen hadde til behandling . Ragnhild hadde fått beskjed om dødsdom ikke mindre enn to ganger under torturavhørene i Tyskland .

Under samtalene fortalte Ragnhild at hun følte at folk på trikken så på henne og snakket om henne . Hun led av forfølgelsesvanvidd, sov dårlig og virket sløv og taus . I politiavhørene på Victoria Terrasse mellom behandlingene benektet Ragnhild Wiik relasjonen til Wollweber . Avhørsrapporten viste tydelig at man ikke trodde på at hun var ute av stand til å fortsette sin politiske virksomhet . Overvåkingspolitiet vurderte henne fremdeles som en inngang til nye kommunistiske sabotasjegrupper og opprettet en mappe

350 – FORFULGT AV STATEN

som skulle følge henne nesten fram til hun døde, 54 år gammel . 601 Skyldtes Ragnhild Wiiks følelse av å bli forfulgt sykdommen, eller var det politiet som håpet å finne Ernst Wollweber rekende omkring i Oslos gater?

NKPs krav om gransking av Martin Hjelmens utlevering hadde åpnet en Pandoras eske for svenske myndigheter . Undersøkelsen av Säpos krigsrolle reiste spørsmål om med hvilken rett Sverige hadde fengslet norske kommunister, ofte uten siktelse og dom .

«Sveriges myndigheter er ansvarlig for hans skjebne ( . . .) Hjelmen ble sendt direkte i klørne til det varslede nazipolitiet», skrev den svenske avisen Ny Dag . Tross Martin Lundqvists kategoriske benektelse av tortur eller ansvar for utleveringen til norsk politi, kritiserte den regjeringsoppnevnte Sandlerkommisjonen samarbeidet mellom svensk og tysk politi . Men utvalget ville verken stille enkeltpersoner eller regjeringen til ansvar .

Etter hvert ble det kjent at Just Lippe også hadde blitt arrestert da han flyktet over grensen . Han ble beskyldt for etterretningsvirksomhet, selv om lovbruddet i verste fall var ulovlig opphold . Lippe ble truet med at om han ikke ga svenskene det de ville ha, ville han bli utlevert til tyskerne . «Under forhøret gjorde verken overkonstabelen eller hans medhjelpere den minste hemmelighet av sin nazivennelighet», sa Lippe til Friheten . Arrestasjonen fant sted etter Hjelmens utvisning, og Lippe hevdet at svensk politi hadde truet med samme skjebne som Hjelmen . «Han er i Tyskland nå . Og om du ikke tilstår skal vi gjøre presis det samme med deg .»602 Etter Lippes historie fikk pressen nyss om at det var svensk politi som hadde levert tyskerne opplysningene som knyttet Hjelmen til Wollweber . Presseavsløringene ble nå en del av korrespondansen mellom det norske og svenske embetsverket . At kommunistene krevde riksrett for svenske tjenestemenn, fant ikke støtte hos byråkratene på noen side av grensen . Men de måtte forholde seg til kravene .

I juli 1947 leverte fungerende rikspolitisjef Olav Svendsen en omfattende rapport som inkluderte avhør av kommunistene . «Erstatningssak mot den svenske stat i anledning Hjelmensaken» presenterte 22 nordmenn som enten selv eller gjennom sine pårørende søkte Sverige om erstatning . Det var sakfører Ragnar Solheim som krevde saken etterforsket av norske myndigheter . Påstanden var at uten svensk politis nidkjærhet i å tilfredsstille tyskerne ville arrestasjoner, fangenskap og henrettelser vært unngått .

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 351

«Konsekvensene for de arresterte ble således: 2 ble henrettet, - 4 døde under fangenskapet som følge av mishandlingene og lidelsene der, - 14 måtte utholde fra 3 til 4 års tysk fangenskap og ble som følge av mishandlingene og vanrøkt påført legemsskader og sykdommer, 2 er blitt 100 % invalid, mens de øvrige som følge av fangenskapet har fått sin arbeidsevne mer eller mindre nedsatt . Bare 2 unngikk å bli sendt til Tyskland og slapp med ca 2 års fangenskap i Norge», skrev Svendsen . Dokumentet påviste en svensk skandale som hadde gått hardt ut over norske antinazister, men kun kommunister . Et påfallende trekk ved gjennomgangen var at den ikke stilte spørsmål ved norske politifolks bidrag .

I oversikten gikk det fram at Marie Hjelmen søkte en understøttelse eller pensjon lik summen sønnen hennes hadde forsørget henne med . Det dreide seg om 2500 kroner årlig og ville innen et rimelig perspektiv utgjøre minst 30 000 kroner, trolig mer med tilbakevirkende kraft . Også Ragnhild Wiiks arrestasjon ble knyttet til de svenske politimennenes visitt hos Heydrich . «Dette kan tyde på at de svenske politimenn har gitt opplysninger om henne under Berlin-besøket», het det i skrivet . Liknende eksempler gjaldt for samtlige tjueto .

Olav Svendsens konklusjon var at man burde hjelpe de skadelidte med å kreve en såkalt billighetserstatning overfor Sverige . Han hadde liten tro på gjennomslag, men saken var kjent i pressen, og han så ingen annen mulighet enn å løpe linen ut . En måned etter Svendsens rapport valgte UD å sende en instruksjon til legasjonen i Stockholm . Den ansvarlige bak instruksjonen var statsminister og fungerende utenriksminister Einar Gerhardsen: «Jeg vil ikke unnlate å tilføye at saken har vakt oppsikt i visse kretser i Norge . Det vil utvilsomt være det beste om den kunne løses mest mulig i stillhet .»603 Det kan synes som om Gerhardsens fikk sin vilje .

Et par dager før jul skrev UD et svar til 4 . politikontor, som var under press fra Ragnar Solheim . Dokumentet som ble hemmeligstemplet og avgradert først i 1993, er usignert, men avslørte hva som sto på spill . Svaret understreket at det var to saker det dreide seg om . Ved siden av tjueto kommunisters krav om billighetserstatning i Hjelmen-saken gjaldt det også krav «fra 12 nordmenn for ulovlig fengsling og internering under krigen .» Blant navnene var kjente NKP-profiler som Just Lippe, Martin Brendberg og Emil Løvlien . Saken var ennå ikke fremmet overfor svenske myndigheter, og UD anbefalte heller ikke å gjøre det før Sverige hadde avgitt svar i Hjelmen-saken .

352 – FORFULGT AV STATEN

Utfordringen var at Lippe og Solheim stadig purret politikontoret . Skulle man bare la saken gå videre til ambassaden i Stockholm med beskjed om ikke å foreta seg noe? Da kunne man i det minste fortelle Lippe, Solheim og de elleve andre kravstillerne at saken var behandlet i Justisdepartementet og sendt videre . Håpet var at skinnmanøveren «vil stagge dem, i all fall for en tid» . 604

Politikontoret hevdet at kravet var «uhjemlet og uberettiget», men at det neppe var mulig å unngå å bringe «kravet fram til svenske myndigheters kunnskap» . UD mente at politikontorets standpunkt bunnet i at man fryktet indrepolitiske konsekvenser hvis norske myndigheter ikke fremmet erstatningskravene . «De 12 skadelidte er kommunister – enkelte til og med fremstående medlemmer av det kommunistiske parti .» Situasjonen var krevende . Ved ikke å fremme kravene kunne myndighetene med rette beskyldes for å forsømme plikter overfor norske borgere i utlandet . Men å prøve naboforholdet på vegne av en håndfull kommunister var heller ikke ønskelig .

Det var blitt 1948 da utenriksminister Halvard Lange orienterte Justis- og politidepartementet i et «fortrolig» dokument om at svenskene ikke fant noe rettslig grunnlag for erstatningskravene . 605 Men Lange fikk en liten håndsrekning fra Sverige . Det hadde nemlig lyktes den norske ambassadøren etter gjentatte konferanser med svenske statsråder å oppnå «at det blir ytet fru Hjelmen et beløp på ca 5 .000 kroner» . Statsrådene understreket at det ikke lå noen innrømmelse av svensk skyld i saken, men beløpet kunne gis av «humanitære grunner» . Lange forklarte at beløpet ble stilt til disposisjon av midler den svenske justisministeren personlig disponerte uten å innhente Riksdagens samtykke . Det måtte skje med den største diskresjon .

Svenskene forutsatte at et liknende beløp ble betalt fru Hjelmen fra den norske Nasjonalhjelpen . «Hensikten har antakelig vært at saken derved får karakter av en norsk-svensk hjelpeaksjon, uten tilknytning til de erstatningskrav som er reist fra norsk side», skrev Lange . Utenriksministeren erkjente at beløpet ville være betydelig mindre enn det kravet Hjelmens mor hadde framsatt . Langes ønske var at man underrettet de andre partene om at øvrige erstatningskrav var avvist . Men det måtte først skje etter at utbetalingen til fru Hjelmen var ordnet .

I praksis ba utenriksministeren om at fru Hjelmen skulle få sin erstatning uten å orientere sakfører Solheim, som representerte samtlige

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 353

kravstillere . Olav Svendsen mislikte framgangsmåten . Tre dager etter Gerhardsens Kråkerøy-tale skrev han i et «strengt fortrolig» brev: «Jeg kan ikke fri meg fra den oppfatning av at det verken er korrekt eller klokt å gå forbi overrettssakfører Solheim i dette spørsmål . Man må dessuten være oppmerksom på at en så kjent og vel orientert fru Kirsten Hansteen sitter i hovedkomiteen og bidragsutvalget for Nasjonalhjelpen .»

Det ville altså bli vanskelig å ordne utbetalingen til Hjelmen uten at kommunistene luktet lunten . Svendsen advarte mot at «Overrettssakfører Solheim ( . . .) vil fremsette krav om å få utlånt sakens samtlige dokumenter til gjennomsyn ( . . .) Jeg kan ikke se at det er noen mulighet for å nekte ham et utlån» . Han mente en personlig konferanse med UDs ekspedisjonssjef var nødvendig for å bli enige om hva man skulle gjøre . 606

I enden av en lang rekke vurderinger valgte man å informere Solheim om det svenske tilbudet til fru Hjelmen samtidig med avvisningen av samtlige andre krav . Selv om erstatningen var betydelig mindre enn hva hun ønsket, godtok Marie Hjelmen tilbudet . Den 15 . oktober kom en bekreftelse signert «Gustaf» fra Drottningholms slott . Kongen forordnet et engangsbeløp på 5000 kroner til «fru Marie Hjelmen, Slora, Ski, Norge, vars son Martin Rasmussen Hjelmen efter utvisning från Sverige til Norge år 1941 anhållits av den tyska ockupationsmakten och sedermera enligt beslut av tysk myndighet avrättas i Tyskland ( . . .)» .

Utover monarken, som hadde vært en foregangsfigur i svensk nazivennlighet, stilte den norske Nasjonalhjelpen med 7000 kroner . Altså ble over 60 prosent av Marie Hjelmens erstatning betalt av Norge, selv om kravet var rettet mot Sverige . Dermed kunne UD 20 . januar 1949, fire år etter at NKPs Peder Furubotn tok opp saken, loggføre at pengene var mottatt og kvittert for på Slora . Det var neppe noen trøst for Martins mor, men departementets siste anstrengelser var å skaffe til veie fotografiske portrett av Martin Hjelmen og Barly Pettersen . Portrettene skulle henge i et nytt æresgalleri i Tukthus Brandenburg der de var blitt halshugget .

Hjelmen-saken fikk sitt «Avsluttet»-stempel nyttårsaften 1949 . Treg saksgang og taktiske avledningsmanøvrer hadde trenert den politiske sprengkraften ut av erstatningskravene . Sverige var fritatt for ansvar, tross hauger av bevis for nazisamarbeid i jakten på norske kommunister .

354 – FORFULGT AV STATEN