Som ved flere andre tilfeller valgte NSF og overvåkingspolitiet et samarbeid med britiske MI5 for å få fjernet Hedin. Både gammelt og nytt ble gransket. De gikk til aksjon, og Bryhn regnet med at den brysomme avdelingsbestyrer Hedin ville være fjernet til sommeren.597 Ett virkemiddel var å sette ut rykter om at Hedins kontor spionerte for Sovjetunionen, og at bestyreren selv var Kominform-agent. Påstanden om Hedins agentvirksomhet var seiglivet, og i et brev til Haugen fra NSFs London-avdeling het det: «Hørte også at han skal til Warszawa som Kominform-agent (...) skal holde deg underrettet når han reiser fra England.»598 Normalt ville dette skremt de fleste vekk fra Hedin, spesielt sett i forhold til Gerhardsens uforsonlige Kråkerøy-tale. Men Haugens påstander var fabrikkerte og kunne ikke dokumenteres. Dermed ble Hedin inntil videre sittende i stillingen med rykter svirrende omkring seg. Oskar Hedin var vant til å kjempe for egne og andres rettigheter. Men det som var i ferd med å ramme ham, liknet ikke noe annet han hadde vært med på. I morgenrushet, på vei mellom hjemmet i Princess Avenue og avdelingskontoret, fryktet han framtiden. Han hadde nylig blitt far for første gang da Alma fødte datteren Sonja. Ryktespredningen kunne slå beina under familiens livsgrunnlag. Verst var det å ikke vite hvor angrepene kunne komme fra, eller hva som ble neste trekk. Bak den håndfaste virkeligheten ante han et skyggeland der det fantes ressurser til å ødelegge alt og alle som satte seg til motverge. Mens arbeidet med å bli kvitt Hedin pågikk utover høsten 1949, involverte Ingvald Haugen seg i internasjonal etterretning gjennom å formidle kontakter mellom norske og amerikanske tjenester. Et resultat av dette var at han fikk tillitsvalgte i avdelingene til å bedrive spionasje mot Sovjet. Disse skulle rapportere det de kom over, til Haugen personlig. Karl Oshaug, som ledet NSFs Stavanger-avdeling, bekreftet i brev til Haugen599 at tillitsvalgte var pålagt å spionere «under opphold bak jernteppet». Med denne utvidede «stillingsinstruksen» var det innlysende at man ikke kunne ha kommunister som Hedin i tillitsverv.
Stemmene fra graven Martin Hjelmen og Ragnhild Wiik hadde gjort marerittreisen til Tyskland sammen i 1941. Hjelmen ble henrettet i Tukthus Brandenburg i 1944, DEL 3: ETTERKRIGSTID –
349