Hansteens trussel

tomrommet før eksplosjonen . Sunde reiste seg, og de gikk sakte nedover de bratte hellingene mot Kjelsås . Flyene kretset i lav høyde over jernbanelinjen .

Aksjonen ved Nyland rystet tyskerne, men også Sunde selv . Det føltes som om han hadde vært på fylla og gikk i en bakrus der fylleangsten vekslet med overmot og overbevisning . Ryggen verket, og han vurderte å besøke en venn som var lege . Men det fikk bli senere . Han var sikker på at han ikke ville overleve krigen . På et tidspunkt ville han få kroppen full av bly .

Dagen etter sprengingen møtte Asbjørn Sunde Ottar Lie på Stortorvets Gjæstgiveri i Oslo . Lie var fornøyd med resultatet av aksjonen, men uttrykte en mer generell bekymring . Motstandsbevegelsen var ikke samlet, og han opplevde posisjonene som uklare, også kommunistpartiets . «Vi må konsolidere stillingen», sa Lie . 340 Men det fantes miljøer som organiserte seg, fortalte han . Militære og folk innen politiet . Han ville sette Sunde i kontakt med en gruppe politifolk, han mente de kunne ha gjensidig nytte av hverandre .

Lie advarte Sunde om at han neppe ville få noe særlig støtte for sine aksjoner . Både politi- og militærgruppa ønsket å få utført «stille drap», aksjoner som ikke kunne spores tilbake til den norske motstandsbevegelsen . Ottar Lie mente at man ikke burde gå av veien for de «voldsomste aksjoner, selv uten ordre eller direktiver» fra London-regjeringen . Han var overbevist om at Sundes linje til slutt ville gi de beste resultatene, men de kunne medføre kraftige represalier fra tyskerne .

For Sunde var Lies betraktninger viktige, men han overså et vesentlig punkt: Osvald-gruppa hadde fått sitt mandat fra Moskva . Hvorfor skulle en videreføring av Wollwebers aktivitet isolere seg til nasjonale hensyn? Motstandskampen var internasjonal, slik den hadde vært for kommunistene siden 1917 . Å skåne nordmenn for krigens virkelighet lød absurd all den tid sivile ble massakrert i kamp over store deler av Europa . Sundes premiss var at i nazismens frammarsj lå kommunismens utryddelse . Offeret ville bli stort og kampen blodig .

I krysset Mariboes gate og Bernt Ankers gate hadde Lie avtalt å møte en illegal medarbeider . Hun gikk under dekknavnet «Lilly» og var bindeleddet til en vestkantgruppe . Til Sundes glede var det Asvor Ottesen som møtte

204 – FORFULGT AV STATEN

dem . «Kvinnene var ofte de beste . De hater på en annen måte enn vi . De hater mer ubevisst, men også mer absolutt . Hver enkelt hater på vegne av hele generasjonen . Lilly ville ikke knekke sammen under tortur . Hver omgang med tommeskruen vil gjøre henne hardere og tausere», skrev Sunde . Kvinnene sto sentralt i Wollwebers organisasjon og kom til å gjøre det også i Sundes sabotasjegruppe .

«Du er blakk var det ikke så?» var Asvors første spørsmål til Sunde . 341 Hun visste at det kostet å gjennomføre aksjoner . Fra sabotasjemateriell, falske identitetspapirer og bestikkelser til røyk og drikkevarer til de som risikerte livet . Gode forberedelser var dyrt . Og skulle gruppa utvides og dekke større deler av landet, krevdes ytterligere finansielle tilskudd . Hun kunne skaffe midler, men fra et bredere miljø enn kommunistenes egne kretser .

«Er du villig til å hjelpe andre grupper om det trenges?»

Sunde svarte bekreftende . Selv om mandatet til å bekjempe tyskerne med væpnede aksjoner var gitt av Moskva, kom det snaut med midler fra den kanten . Dessuten lå det ingen motsetning i samarbeidet . Asvor Ottesen trykket Lie og Sundes hender før hun forlot dem og forsvant rundt hjørnet til Møllergata . «Faen til kvinnfolk», sa Sunde til Lie .

Asvor Ottesens kontakter besto blant annet av et motstandsnettverk på vestkanten som kalte seg 2A . I nettverket var blant andre politifullmektig Asbjørn Bryhn, med bakgrunn som politimester Welhavens adjutant, politimannen Sverre Ellingsen, Annæus Schjødt, Øyvind Øwre og Gunnar Sønsteby . Ellingsen var en av initiativtakerne til en egen politigruppe som skulle yte motstand innenfra etaten . Å avsløre angivere og tyske infiltratører hørte til oppgavene . Resultatet ble to grupper, etterretningsgruppa 2AE og politigruppa 2AP .

Sunde sa selv at han tok på seg å utføre sabotasjeaksjoner på bestilling fra borgerlige 2A mot en fast støtte på fem tusen kroner i måneden . Han skulle også få våpen og kontakter i sprengstoffindustrien . Den finansielle støtten kom fra den norske legasjonen i Stockholm og ble gitt videre til Sunde av tidligere byfogd Harald Gram . 342 Høsten 1941 behøvde Asbjørn Sunde både allierte og likvide midler . I begynnelsen av august ble Martin Hjelmens medsammensvorne siden 1936, Barly Pettersen, arrestert i Narvik . Enda en av gruppas medlemmer var satt ut av spill . Organisasjonen begynte å tynnes ut .

DEL 2: KRIGSTID – 205

Viggo Hansteens synlige rolle i LO hadde gjort ham til en utfordrende skikkelse . Han sto sentralt da organisasjonen krevde slutt på okkupantenes og NS’ inngrep i LOs selvstyre . Redaksjonskomiteen som signerte henvendelsen, krevde også at arresterte tillitsmenn måtte løslates . Om ikke kravene ble innfridd, kunne ikke underskriverne fortsette i sine stillinger . Viggo Hansteens initiativ stilte Terboven overfor et ultimatum .

Den tyske etterretningen kjente Hansteens bakgrunn fra Sovjetunionen, og at han hadde en æresutmerkelse som oberst i Den røde armé . Kunnskapen om Hansteen kom trolig fra flere kilder, også norsk overvåking . At advokaten hadde meldt seg ut av kommunistpartiet i 1939, gjorde liten forskjell . Han sto på en liste med om lag 20 navn, definert som en framtredende kommunist . Vurderingen av Hansteen som et radikalt element innen LO styrket seg etter hvert som organisasjonen framsatte sine krav . Rikskommissariatet var klar over at det ble arbeidet med en opposisjonell fagbevegelse i tilfelle LO ble forbudt .

På ettermiddagen 10 . juli sto en nordmann på døra hos Viggo Hansteen i Bernhard Herres vei på Smestad . Han hadde fått i oppdrag å frakte Hansteen til sikkerhetspolitiet på Victoria Terrasse for å møte kriminaldirektør Friedrich Georg Preiss, sjefen for kommunistsaker . Hansteen hadde ingen innvendinger og satte seg i bilen . Inne på Preiss’ kontor fikk Hansteen inntrykk av at tyskeren ville advare ham . Striden mellom LO og Terboven kunne utløse aksjoner . Som framskutt representant ville det ramme Hansteen, sa Preiss . Han hadde overhørt en samtale mellom sikkerhetspolitisjef Fehlis og Gestapo-sjef dr . Werner Knab der de omtalte Hansteen som LOs sjefsstrateg . 343

Hansteen virket ikke å lese advarselen som en trussel . Preiss syntes å gjøre et oppriktig forsøk på å unngå at Terboven aksjonerte, uroligheter var ikke til noens fordel . I motsetning til rikskommisæren syntes Preiss å være mer av en taktisk spiller . Han jaget kommunister og sabotører skånselsløst, men søkte en fredelig løsning der det var mulig . Å opprette personlige tillitsforhold var ikke mindre viktig, spesielt hos en potensiell fiende .

Hansteen fikk beskjed om at han var ilagt forbud mot å forlate Oslo, men kunne tillates å overnatte hos familien i Vestre Aker . Da han kom hjem ved 21-tiden, fortalte han Kirsten om møtet med Preiss . Hun fryktet at Terboven hadde opparbeidet seg personlig hevnlyst overfor mannen . Hansteen mente

206 – FORFULGT AV STATEN

at han var relativt trygg selv om han ville bli avhørt, kanskje fengslet . Han hadde tre små gutter og ønsket ikke å risikere livet .

Det kan ha vært flere grunner til Preiss’ advarsel . Osvald-gruppas aksjon mot jernbanen på Nyland drev general Falkenhorst inn på en hardere linje . I nord hadde det englandsbaserte Kompani Linge deltatt i en større britisk aksjon . Var det begynnelsen på en utvikling der den uskyldige, sivile motstanden dreide i en militant retning? Tyskerne fryktet at det var i ferd med å vokse fram en samordnet norsk motstandsbevegelse . Hansteen kunne være en av de nye lederne . Denne tanken festet seg ytterligere hos Terboven da Quisling krevde at Hansteen og andre marxister måtte likvideres .

For å samle en bred nasjonal front innen LO ville Hansteen få kommunistene og Arbeiderpartiet til å snakke sammen . LO-sjef Konrad Nordahl hadde i utgangspunktet store betenkeligheter, han så et kommunistparti som i løpet av det første krigsåret hadde vært både anti-britisk og tilnærmet protysk . Nordahl var preget av partiholdningen og hadde knapt snakket med kommunistene i LO-ledelsen siden sommeren 1940 .

Men Hansteen ga seg ikke og fikk tilslutning for å opprette et bredt sammensatt utvalg for å organisere et illegalt apparat der kommunistene var med . Hansteens strategi var at det legale arbeidet innen LO skulle finansiere det illegale . Han inntok selv en rolle som bindeledd mellom sekretariatet og det illegale apparatet . Gjennom august 1941 ble Viggo Hansteen garantisten for en felles front som skulle ta over når LO ble forbudt – fra den borgerlige siden til kommunistene . Men det var en utsatt posisjon . I begynnelsen av september gjentok Vidkun Quisling at Hansteen var farlig . Han hevdet at det ikke kom til å bli ro før LO-edderkoppen var borte . 344

Den 19 . august 1941 skulle Asvor Ottesen få bevise at hun var «faen til kvinnfolk» . Hun møtte Asbjørn Sunde og motstandsmannen Aksel Engelsgaard på Theatercaféen, bare noen hundre meter unna et samlingssted for tyske soldater og offiserer . 345 Sunde syntes Ottesen virket rolig, men kjederøykingen avslørte at hun var nervøs . Da tiden var inne, grep hun veska og reiste seg . Engelsgaard dyttet opp skyvedøra, og de var på vei . Sunde så dem strene selvsikkert over plassen foran Nationaltheatret før de forsvant ut av syne og gikk inn på restaurant Löwenbräu i Universitetsgata, et populært spisested, bar og sjekkested for tyske soldater . Vesken Asvor bar på, skjulte en bombe . Dynamitt og cocktail, som Sunde kalte det .

DEL 2: KRIGSTID – 207