Veiskille på Kråkerøy

vesteuropeiske regjeringene berømmet USAs gavemildhet ble planene lagt for Vest-Europas militære samordning under USA . Det sto bare igjen å skape en gunstig atmosfære», skrev Reidar T . Larsen . 588

I februar 1948 var de varme fredsvindene som tilsynelatende hadde blåst over Europa, blitt iskalde . Et Russland på vei mot politisk og økonomisk isolasjon reagerte i affekt . Fra Østersjøen i nord til Svartehavet i sør fikk landene i Stalins sikkerhetssone kjenne på følelsene til en såret russisk bjørn . Koalisjonsregjeringer falt til fordel for rene kommuniststyrer . I Tsjekkoslovakia oppsto en situasjon som skulle brukes for hva den var verdt, av vestlige politikere helt inn i et lite kulturhus på Kråkerøy . Hendelsen ble definert som et kommunistisk statskupp og motiverte til aktiv forfølgelse av vestlige kommunister . Hva hadde skjedd i Tsjekkoslovakia, og kunne Norge falle på samme måte?

Den britiske Labour-politikeren og parlamentsmedlemmet Richard Crossman var øyenvitne til hendelsene: «I kommunistenes historie vil februarrevolusjonen huskes som et briljant forsvar av staten mot en reaksjonær konspirasjon støttet og initiert av den amerikanske ambassaden .»589 Det var uoverensstemmelser innen samlingsregjeringen som hadde ført til at tolv ikke-kommunistiske ministre søkte avskjed . Kort beskrevet forsøkte høyrefløypartiene å redusere det kommunistiske flertallets innflytelse innen blant annet politi- og militærvesen . Statsminister Klement Gottwald svarte med å mobilisere massene for et kommunistisk statskupp . Resultatet var at Tsjekkoslovakia over natten gikk fra demokrati til noe som i praksis var en kommunistisk ettpartistat .

Dagen etter at den tsjekkiske maktkampen var avgjort, tok Gerhardsen sitt kommunistoppgjør i kulturhuset på Kråkerøy . «Gerhardsen var et funn for et slikt opplegg . Han kunne framføre de mest sjofle bemerkninger med behersket indignasjon, og kunne hetse med den mykeste stemmen som fantes på markedet her i landet», skrev Reidar T . Larsen . 590

Gerhardsen pekte på at hendelsene i Tsjekkoslovakia hadde skapt angst og uhygge, men fastslo at problemet i virkeligheten var av norsk, innenrikspolitisk art . «Det som kan true det norske folks frihet og selvstendighet, er den fare kommunistpartiet til enhver tid representerer», sa Gerhardsen

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 345

til sine disipler og pressefolk på Kråkerøy . «Den viktigste kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og dets innflytelse .» Statsministeren spilte rått og enestående på nordmennenes frykt i partikampen . Men han stoppet ikke med en «faktabasert» situasjonsbeskrivelse .

Kanskje dempet Gerhardsen stemmen for å betone talens sterkeste og følelsesladde innhold . Han sa at kommunistene «som sine kampfeller i andre land i sine hjerter» var «tilhenger av terror og diktatur» . Angrepet må ha skapt reaksjoner også blant tilhørerne, men opp mot den internasjonale situasjonen ble det lest som en betimelig advarsel .

«Einar Gerhardsens tale gjorde uutslettelig inntrykk på meg», sa Reidar T . Larsen . «Den falske mildheten som ledsaget de råe beskyldningene virket til å begynne med nesten ufattelig .» Det var knapt to år siden partiene satt i samlingsforhandlinger, men på grunn av en utenrikspolitisk situasjon var Norges kommunister blitt tilhengere av terror og diktatur . «( . . .) Dette var ikke lenger politisk kamp, det var signalet til en hekseprosess .»591

Utenfor NKPs møtelokaler i Folkets Hus i Oslo stimlet demonstrantene sammen . Bak lukkede vinduer hørte partimedlemmene taktfaste rop som: «Kast lakeiene ut!», «Vi vil vestlig kurs!» og «Landssvikere!» . 592 Mange av dem som befant seg inne i bygningen, hadde mistet sine nærmeste eller utholdt ufattelige lidelser på grunn av sin politiske overbevisning under krigen . Å bli satt i bås med quislingene gjorde vondt . Mange spurte seg hva som lå bak Einar Gerhardsen «forræderi» . Med hvilken rett utpekte landets statsminister over hundre tusen nordmenn til femtekolonnister og tilhengere av terror? Kuppet i Praha var i beste fall et syltynt påskudd for aggressiv partipolitikk .

Gerhardsens kalkulerte utspill var ment å ramme hardt . Det skulle skremme vanlige mennesker vekk fra politisk opposisjon . Ved å spille på frykt for en nasjonal trussel hadde statsministeren skaffet seg sladrekjerringer, angivere og lynsjemobber i hver eneste bygd og grend . «Det ble for mye når Friheten i postkassa var forsynt med håndskrevne hilsener hvor det kunne stå ‘quisling’, ‘landsforræder’», fortalte Reidar T . Larsen senere . På mindre steder kviet folk som var «stemplet», seg for å gå og handle, andre opplevde at vennene ikke lenger turte omgås en som var kjent som kommunist . 593 Og kampanjen var bare i sin spede begynnelse .

346 – FORFULGT AV STATEN

Da Einar Gerhardsen annonserte den norske kommunistforfølgelsen på Kråkerøy, skjedde det i lys av en spent internasjonal situasjon . Frykten for at Stalin skulle utvide sin sikkerhetssone til å inkludere Norge, var diskutert i regjeringen . Overfor nordiske kolleger snakket statsministeren om et sovjetisk angrep . Det var viktig å orientere seg mot vest for å vise at landet ikke sto alene .

Men Stalins strategi kunne objektivt sett neppe analyseres som annet enn defensiv . Selv om jernteppet representerte en ulykke for de østeuropeiske landene og menneskene som havnet bak, manglet Sovjetunionen atomvåpen og var økonomisk underlegne . Lite tyder på at Einar Gerhardsen eller forsvarsminister Jens Christian Hauge virkelig trodde på sovjetiske soldater på norsk jord . Begge trodde derimot på en kamp mot norske kommunister .

Innen maktens korridorer florerte rykter om illegal aktivitet . «De har ikke innlevert sine våpen og jeg er sikker på at de har lagre med våpen», sa Gerhardsen til Gunnar Jahn dagen etter Kråkerøy-talen . 594 Det var overvåkingspolitiet som hevdet at NKP satt på store våpenlagre klar til å slå til mot sitt eget land . Rykter sa også at kommunistene hadde bygget opp en hemmelig militærorganisasjon som over tid hadde infiltrert Heimevernet . Påstandene om kommunistenes militærorganisasjon var uten hold i virkeligheten, og våpenlagre i NKPs besittelse kunne ikke dokumenteres .

I flommen av rykter med og uten forankring i virkeligheten var overvåkingspolitiet en av premissleverandørene til statsminister og regjering . Overvåkingssjef Asbjørn Bryhns advarsler sammenfalt med at amerikanske myndigheter intensiverte kampanjen mot sovjetiske spioner . Ved å sette likhetstegn mellom kommunist, landsforræder og spion fikk politikere og etterretningstjenestene et enormt «marked» å ta av . Våren 1948 diskuterte Arbeiderpartiet og deres skandinaviske søsterpartier påstått kommunistinfiltrering av Landsorganisasjonen og partiet . Overvåkingspolitiet hevdet at et hemmelig kommunistmøte hadde drøftet å «sprenge» fagforeningene og gjennomføre sabotasje . Det var også «brakt på det rene at kommunistene har organisert gateceller og celler innen administrasjonen og industrien» . Disse cellene ventet på en konfliktsituasjon for å slå til . Det måtte handles for å sikre demokratiet – eller makten .

«Gerhardsens Kråkerøy-tale var en vekker, et kampsignal, og kom også til å fungere som en ideologisk overbygning for tiltak rettet mot Norges Kommunistiske Parti», skriver Gerhardsen-biograf Finn Olstad . Den

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 347

motiverte propagandatiltak, registrering og overvåking . Forsvarsminister Hauge tok initiativ til Stay Behind-grupper, og justisminister Gundersen ga overvåkingspolitiet ordre om å sette opp kartotek over «farlige» kommunister . Disse skulle pågripes ved eventuelle kriser . Det ble også lagt planer for en beredskapslovgivning som kunne sørge for lovhjemlede tiltak mot kommunister .

I Norges Sjømannsforbund sto Ingvald Haugen klar til å yte sin skjerv . Bak seg hadde han et sterkt lag bestående av regjeringen, fagbevegelsen, overvåkingspolitiet og amerikansk og britisk etterretningstjeneste . Haugen hadde tidligere vist at han var villig til å ta harde virkemidler i bruk overfor kommunistene, men hadde aldri hatt liknende makt i ryggen . Norske sjømenn og tillitsvalgte innen forbundet var blant de første som fikk kjenne den kalde krigen på kroppen .

«Eksklusjonsøksa er tatt i bruk . 4 aktive medlemmer er blitt satt utenfor organisasjonen . Denne gangen var det Johs . Andersen, Ivar Brodin, Aage Dahl Eriksen og Leif Vetlesen som ble offer for gangsterpolitikken . Forbundsledelsen vil imidlertid ikke stoppe med dette . De planlegger en veritabel utrenskingsaksjon ( . . .)» het det i et NKP-opprop Oskar Hedin mottok i Liverpool i slutten av april 1948 . 595 Beskjeden var en varslet katastrofe, krigsskjermingen av de politiske motsetningene var historie . Hedin hadde sett det komme . Han lagret brevet i en mappe sammen med avisutklipp og NSF-notater som dag for dag viste hvordan den kalde krigen strammet grepet omkring ham .

For å ramme Hedin måtte Ingvald Haugen skaffe seg en partilojal mann i tillitsmannens innerste krets . I et brev til Leif Bendiksen ved Londonavdelingen anbefalte Haugen Bendiksen å ta assistentjobb i Liverpool . Haugen ville bli kvitt Hedins folk og la ikke noen innsats i å skjule motivet: «Det ble derfor besluttet at Liverpool avdeling skal få assistent, og at denne skal ansettes av forbundsstyret og være en mann som ikke løper etter Hedins politiske sirkler ( . . .) som ikke lar seg tyte inn i ørene hva som måtte passe for Hedin å benytte seg av .»596 Tilnærmingen tålte fortsatt både forbundsstyret og offentlighetens lys . Det kunne argumenteres for at de valgte en bedre mann enn den Hedin benyttet . Men Haugen hadde allerede satt i gang et mer alvorlig løp for å få fjernet den siste gjenværende kommunisten blant bestyrerne .

348 – FORFULGT AV STATEN