Prolog

Prolog «Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati, det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer . Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten, er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig .»

Ordene var harde, men statsminister Einar Gerhardsens røst sedvanlig mild . Foran ham i kulturhuset Folkvang på Kråkerøy satt om lag åtti partifeller fra Det norske Arbeiderparti, pent antrukne kvinner og menn på snorrette stolrader . Gulvet i det ti år gamle funkisbygget var vått av snøslaps . Kalenderen på kortveggen ved utgangen viste 29 . februar 1948 . Tilhørerne var gode nordmenn som søkte trygghet etter harde okkupasjonsår . De ønsket å tilhøre et homogent fellesskap med en ansvarlig leder . En som kunne bygge et nytt Norge uten 30-tallets spenninger mellom politiske ytterfløyer . En som fant sterke allierte for å sikre velstand og materiell vekst . Einar Gerhardsens publikum i Folkvang var et bilde på etterkrigstiden .

Stemningen steg i takt med tydeligheten i statsministerens budskap . Til tross for at Gerhardsen i unge år hadde vært glødende i troen på kommunismen som ideologi, var han uforsonlig i karakteristikken av Norges Kommunistiske Parti: «Som sine kampfeller i andre land er de i sine hjerter tilhengere av terror og diktatur . Ingen vakre deklamasjoner må lenger hindre folk i å se denne brutale sannheten åpent i øynene .» Stemmen med den karakteristiske, gråtkvalte knekken fylte Folkvang med en tydelig advarsel: Kommunistpartiet truet Norges frihet og demokrati . Deres partimedlemmer og sympatisører var å regne som samfunnsfiender .

Statsministerens budskap var tilsynelatende motivert av utenrikspolitiske forhold – et kommunistisk statskupp i Tsjekkoslovakia . Dermed kunne han be nordmenn om å sikre demokratiet ved å sette press på et av dets viktigste

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 17