Prolog «Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati, det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten, er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig.» Ordene var harde, men statsminister Einar Gerhardsens røst sedvanlig mild. Foran ham i kulturhuset Folkvang på Kråkerøy satt om lag åtti partifeller fra Det norske Arbeiderparti, pent antrukne kvinner og menn på snorrette stolrader. Gulvet i det ti år gamle funkisbygget var vått av snøslaps. Kalenderen på kortveggen ved utgangen viste 29. februar 1948. Tilhørerne var gode nordmenn som søkte trygghet etter harde okkupasjonsår. De ønsket å tilhøre et homogent fellesskap med en ansvarlig leder. En som kunne bygge et nytt Norge uten 30-tallets spenninger mellom politiske ytterfløyer. En som fant sterke allierte for å sikre velstand og materiell vekst. Einar Gerhardsens publikum i Folkvang var et bilde på etterkrigstiden. Stemningen steg i takt med tydeligheten i statsministerens budskap. Til tross for at Gerhardsen i unge år hadde vært glødende i troen på kommunismen som ideologi, var han uforsonlig i karakteristikken av Norges Kommunistiske Parti: «Som sine kampfeller i andre land er de i sine hjerter tilhengere av terror og diktatur. Ingen vakre deklamasjoner må lenger hindre folk i å se denne brutale sannheten åpent i øynene.» Stemmen med den karakteristiske, gråtkvalte knekken fylte Folkvang med en tydelig advarsel: Kommunistpartiet truet Norges frihet og demokrati. Deres partimedlemmer og sympatisører var å regne som samfunnsfiender. Statsministerens budskap var tilsynelatende motivert av utenrikspolitiske forhold – et kommunistisk statskupp i Tsjekkoslovakia. Dermed kunne han be nordmenn om å sikre demokratiet ved å sette press på et av dets viktigste DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –
17
