Venner og fiender

besinne seg og snarest komme tilbake . Målet var å stanse nordmenn på vei til mobilisering . Slik tyskerne oppfattet rømlingene, kvalifiserte de til standrett . Biskopens omvendelsesarbeid var i beste fall et forsøk på å redde aksjonsvillige norske sivilister fra seg selv . Det tyske tidsskriftet Signal så propagandaverdien . De trykket et bilde av biskopen med megafonen og fortalte at Berggrav hadde oppfordret nordmenn til å oppgi den meningsløse motstanden . Biskopen protesterte mot framstillingen .

I april 1940 var Norge et delt land der okkuperte og ikke-okkuperte områder representerte både et fysisk og mentalt skille . I Oslo rådet det en allmenn oppfatning om at man skulle holde hjulene i gang . Folk skulle gå på jobb og skjøtte sine daglige plikter som før . Å ramme tyskerne i en organisert motstandskamp var en fremmed tanke . I de ikke-okkuperte områdene var motstandskamp fortsatt et overordnet mål . Kongens avvisning av tyskernes overgivelseskrav og det faktum at regjeringen fortsatt befant seg utenfor okkupantens rekkevidde, holdt liv i motstandstanken .

Hitlers plan var å få Nygaardsvold-regjeringen til å innstille all motstand og få kongen med på å «legitimere» den tyske okkupasjonen . Etter voteringen på Elverum oppsummerte Stortingspresident Hambro: «( . . .) og jeg går ut fra at regjering og Storting vil kunne fortsette omtrent på samme måte som regjering og riksdag i Danmark fortsetter sitt arbeide, innen den snevre ramme som er gitt» . 220 Altså var den flyktende regjeringen og Stortinget samstemt i en kapitulasjon og å innfinne seg som regjering under tysk okkupasjon . Men det fantes et hår i suppen: Vidkun Quisling .

I praksis hadde Quislings kupp gjort Hitlers strategi vanskelig og gitt forhandlerne få valgmuligheter . Å utnevne NS-lederen til regjeringssjef ville være brudd på forfatningen . Samme kveld ble det avholdt statsråd i Nybergsund, der kongen ifølge referatet uttalte: «Jeg kan ikke utnevne Quisling, som jeg vet ingen tillit har verken i vårt folk som helhet, eller i dets representasjon, Stortinget .»221 Konklusjonen ble at regjeringen «tilrådde Kongen å meddele avslag på det ultimatum som Tyskland i fremlagt utkast har stilt om å utnevne major Quisling til Statsminister» . Beskjeden kunne tolkes som en endelig krigserklæring mot Tyskland . Marginene var hårfine .

DEL 2: KRIGSTID – 145

Hadde Quislings maktsyke reddet Nygaardsvold-regjeringen fra å bli tyskernes alibi overfor folket?

Da Lysakerbroen vest for Oslo ble forsøkt sprengt av norske sabotører søndag 14 . april, opplevde Kristian Welhaven at den delvis mislykkede aksjonen framskyndet maktkampen . Politimesteren måtte innfinne seg hos den tyske overkommandoen grytidlig på morgenen . Han merket raskt at stemningen var opphisset . Tyskerne snakket om fengsling av gisler og sprenging av hele kvartaler . General Falkenhorst vurderte å skyte representanter for norsk samfunnsliv for å avskrekke . Som eneste nordmann til stede befant Welhaven seg i en utsatt posisjon . Han forsøkte å dempe gemyttene «med det resultat at det ble gitt meg i oppdrag på stedet å foreslå et norsk administrasjonskollegium som kunne være ansvarlig for opprettholdelse av ro og orden i de okkuperte områder» . 222

Welhaven forklarte de tyske offiserene at det allerede var et råd under utforming fra norsk side . Dermed ble han straks bedt om å ta blyant og papir fatt og sette opp et styre . Mens Welhaven funderte over hva han skulle gjøre, kom Curt Bräuer til møtet og inntok en mer løsningsorientert holdning . «( . . .) jeg fikk beskjed om straks å ta med meg justitiarius Berg til den tyske legasjon», skrev politimesteren . 223

Forslaget om å opprette et administrasjonsråd kom fra Venstre-mann og høyesterettsjustitiarius Paal Berg . Det var allerede presentert for det tyske utenriksdepartementet og Curt Bräuer da det ble klart at regjeringen sa nei til forslaget på Elverum . I Oslo understreket Welhaven at den kommunale administrasjonen ikke var villig til å arbeide under Quisling . Summen av en rekke norske embetsmenns tilbakemeldinger ga et entydig inntrykk . Det var Quisling som var roten til selve problemet, uten ham ville Tyskland komme til en fredelig ordning uten blodsutgytelse med Norge . Seks dager etter invasjonen trådte NS-lederen tilbake og overlot til et nyopprettet administrasjonsråd å styre den sivile delen av det tyskokkuperte Norge .

På kvelden 15 . april offentliggjorde Paal Berg løsningen . Han takket Quisling pliktskyldig for at han trådte tilbake . «I denne for land og folk skjebnesvangre tid har herr Quisling stilt seg til disposisjon i hensikt til å unngå blodsutgytelse i de okkuperte distrikter og til at ro og orden skulle opprettholdes . Ved nå å tre tilbake har han på nytt vist sin ansvarsfølelse og sitt fedrelandssinn .» Teksten frikjente kuppmakeren og glattet over Quislings nederlag . 224

146 – FORFULGT AV STATEN

Bakgrunnen for Paal Bergs organisering av makten under tysk herredømme var at Høyesterett var den eneste intakte og lovlige statsmakten i Oslo . Målet var å bringe orden i kaoset, slik at hverdagen ble gjenopptatt og næringslivet kunne fungere innenfor de okkuperte områdene . Fra tysk side var en tilsynelatende legitim norsk «motregjering» høyst ønskelig . Det nye rådet, under ledelse av fylkesmann Ingolf Elster Christensen, besto av seks respekterte nordmenn fra embetsverket og offentlig forvaltning . De skulle utføre det Stortinget i realiteten hadde vedtatt på Elverum . Men allerede to dager etter proklamasjonen kom regjeringen Nygaardsvold med følgende uttalelse:

«Det administrasjonsråd som i de siste dagene er opprettet i Oslo for de områder av landet som tyskerne har besatt, er et nødstiltak som ikke trer i steden for den norske regjering . Dette råd er nødt til å styre etter anvisning av den makt som med brutal vold har trengt inn i landet . Det representerer derfor ikke norsk folkevilje, og det har ikke rettsgrunnlag i noen norsk lov .»225

Oppfattelsen av Administrasjonsrådet som et tysk bestillingsverk hadde festet seg, og rådet måtte gå ut og klargjøre at det ikke ville ta stilling til motstandslinjen . Det var ingen alternativ regjering, men skulle sørge for at Norge gikk rundt . Bare da kunne nordmennene være med å bestemme sin egen skjebne .

Den 24 . april proklamerte Føreren at Norge og Tyskland var i krig og utnevnte den tidligere Gauleiteren226 for det det viktige industri- og rustningsområdet Essen, Josef Terboven, til norsk rikskommisær for okkupasjonsmyndighetene . Rikskommisæren skulle utøve forvaltning av sivilsamfunnet gjennom Administrasjonsrådet, men i praksis hadde Hitler gitt Terboven diktatorisk makt . Innsettelsen skjedde 25 . april, og Terboven flyttet inn på Skaugum til det han oppfattet som et midlertidig oppdrag .

I landet der regjeringens motstandslinje oppsto i en blanding av tilfeldigheter og tilstrømning av kampvillige nordmenn, rådet fortsatt usikkerheten . Hvordan skulle man forholde seg til okkupasjonen? Mediene tilpasset seg gradvis den nye virkeligheten under den smertelige erkjennelsen av at alt endret seg – også i Norge . De oslobaserte avisene hadde raskt blitt megafonen til okkupasjonsmakten og deres støttespillere .

Hos det norske kommunistpartiet og partiorganet Arbeideren var den uttrykte holdningen at skylden for det tyske angrepet lå hos vestmaktene .

DEL 2: KRIGSTID – 147

Det var den «engelsk-franske krigsblokks bestrebelser på å utvide sin imperialistiske krig» man så resultatet av i Norge . Arbeiderens framstilling forsøkte å forholde seg til den sovjetiske holdningen og samtidig peke på at kommunistene før okkupasjonen hadde advart mot den britiske aktiviteten i nordområdene . På det siste punktet hadde de et poeng . Men det ble nødvendig å presisere at man ikke forsøkte å frikjenne tyskerne: «Naturligvis er det ingen oppriktig nordmann eller aller minst noen oppriktig sosialist som anerkjenner Tysklands rett til denne besettelse .»227 Samtidig fastslo man at «England skal ha skylden for det norske blod som flyter» . I kommunistavisene syntes fire hovedtrekk å tre fram: nøytralitet, normalisering, klassekamp og front mot NS . 228 Å gå i bresjen for nøytralitet i et land som allerede var mer eller mindre besatt av en okkupasjonsmakt, var et overflødig standpunkt . Meningen syntes å være at man ville melde seg ut av den kapitalistiske storkrigen kommunistene hadde forutsett ville komme, gjennom 30-tallet . Da den flyktende Nygaardsvold-regjeringen landet på en motstandslinje, kunne ikke Arbeideren uten videre støtte denne . Det ville være et brudd på nøytralitets- og normaliseringslinjen . Samtidig kunne man ikke gå aktivt ut mot mobiliseringen, mange kommunister hadde meldt seg til kamp uavhengig av den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakten .

Det var et tilsynelatende schizofrent NKP som representerte noe som i praksis liknet en kapitulasjonslinje . 229 Uten å gå direkte ut mot regjeringens standpunkt mente man at motstand bare ville gjøre en vond situasjon verre . Norge måtte erkjenne tyskernes tilstedeværelse og få samfunnsmaskineriet i gang igjen . Dette var i tråd med både regjeringens holdning fram til kvelden 9 . april, og ikke minst administrasjonsrådets . Men etter 10 . april var NKP og NS mer eller mindre de eneste politiske kreftene som uttrykte seg mot Nygaardsvold-regjeringens nyvunne motstandslinje . Innen embetsverket, næringslivet og Administrasjonsrådet hadde mange samme holdning .

For NKP syntes nøkkelen til fred og normalisering å ligge i fagforeningene . Ved å opprettholde klassekampen med uforminsket styrke i organisasjonslivet kunne arbeiderne presse næringsliv og okkupanter til å innrømme bedre livsvilkår . Folk kunne ha en jobb å gå til mens kapitaliststatene utslettet hverandre på slagmarken . Den forrige verdenskrigen hadde bidratt til å skape den første arbeiderstaten i øst . Om man tenkte ut fra et kynisk, snevert ideologisk synspunkt: Var storkrigen opptakten til den endelige renselsen?

148 – FORFULGT AV STATEN