besinne seg og snarest komme tilbake. Målet var å stanse nordmenn på vei til mobilisering. Slik tyskerne oppfattet rømlingene, kvalifiserte de til standrett. Biskopens omvendelsesarbeid var i beste fall et forsøk på å redde aksjonsvillige norske sivilister fra seg selv. Det tyske tidsskriftet Signal så propagandaverdien. De trykket et bilde av biskopen med megafonen og fortalte at Berggrav hadde oppfordret nordmenn til å oppgi den meningsløse motstanden. Biskopen protesterte mot framstillingen.
Venner og fiender I april 1940 var Norge et delt land der okkuperte og ikke-okkuperte områder representerte både et fysisk og mentalt skille. I Oslo rådet det en allmenn oppfatning om at man skulle holde hjulene i gang. Folk skulle gå på jobb og skjøtte sine daglige plikter som før. Å ramme tyskerne i en organisert motstandskamp var en fremmed tanke. I de ikke-okkuperte områdene var motstandskamp fortsatt et overordnet mål. Kongens avvisning av tyskernes overgivelseskrav og det faktum at regjeringen fortsatt befant seg utenfor okkupantens rekkevidde, holdt liv i motstandstanken. Hitlers plan var å få Nygaardsvold-regjeringen til å innstille all motstand og få kongen med på å «legitimere» den tyske okkupasjonen. Etter votering en på Elverum oppsummerte Stortingspresident Hambro: «(...) og jeg går ut fra at regjering og Storting vil kunne fortsette omtrent på samme måte som regjering og riksdag i Danmark fortsetter sitt arbeide, innen den snevre ramme som er gitt».220 Altså var den flyktende regjeringen og Stortinget samstemt i en kapitulasjon og å innfinne seg som regjering under tysk okkupasjon. Men det fantes et hår i suppen: Vidkun Quisling. I praksis hadde Quislings kupp gjort Hitlers strategi vanskelig og gitt forhandlerne få valgmuligheter. Å utnevne NS-lederen til regjeringssjef ville være brudd på forfatningen. Samme kveld ble det avholdt statsråd i Nybergsund, der kongen ifølge referatet uttalte: «Jeg kan ikke utnevne Quisling, som jeg vet ingen tillit har verken i vårt folk som helhet, eller i dets representasjon, Stortinget.»221 Konklusjonen ble at regjeringen «tilrådde Kongen å meddele avslag på det ultimatum som Tyskland i fremlagt utkast har stilt om å utnevne major Quisling til Statsminister». Beskjeden kunne tolkes som en endelig krigserklæring mot Tyskland. Marginene var hårfine.
DEL 2: KRIGSTID –
145
