Presset fra vest

Presset fra vest «Vi gjør en god gjerning med hver kommunist vi kan omvende . Hvis de er anstendige mennesker, skiller de lag med NKP», sa Einar Gerhardsen i en tale på Ris skole etter Kråkerøy-talen . Det tilsynelatende forsonende budskapet gjentok stigmatisering av lovlig politisk aktivitet . Om du forble i NKP eller fortsatte som sympatisør, var du en samfunnsfiende .

Stortingsvalget i 1949 tydet på at skremselspropagandaen hadde virket omvendende . «Uten frykten tror jeg vi ikke hadde fått det til», sa Haakon Lie om hvordan Norge ble manøvrert mot deltakelse i NATO . Det samme kunne gjelde for valgresultatet . Kommunistpartiet ble redusert til 5,8 prosent, mens Arbeiderpartiet oppnådde 45,7 prosent av stemmene . Den gamle valgordningen gjaldt fortsatt, og dermed mistet NKP alle sine 11 mandater på Stortinget . Til sammenligning fikk Kristelig Folkeparti med 8,4 prosent oppslutning 9 mandater .

Uten representanter var NKP i praksis uten politisk innflytelse . I et «åpent brev» til de folkevalgte på forsiden av Friheten beklaget partiet at «det nye stortinget har fått en sammensetning som ikke er i samsvar med folkets mening» . NKP mente at de over 100 000 velgerne som hadde stemt kommunistisk, ikke fikk sin stemme hørt gjennom «den udemokratiske valgordning» . Den var en «hån mot demokratiet .» Valgresultatet sendte partiet inn i en selvransakelsesprosess som ledet til splittelse . Ideologisk uenighet, harde personkonflikter og ytre stigmatisering gjorde NKP til en slagmark . Men innen fagbevegelsen sto kommunistene fortsatt sterkt . Skulle man komme tilbake, var denne posisjonen viktig .

Kråkerøy-talen var en del av en kalkulert strategi der man gikk til felts mot kommunistene på flere nivåer . Statsministeren frontet selv den ytre kampanjen med stor autoritet, mens det i bakkant allerede var etablert en overvåkingstjeneste som skulle «motvirke alle forbrytelser i den utstrekning disse kan medføre fare for rikets sikkerhet» . Da Norge valgte å slutte seg til den vestlige forsvarsalliansen Atlanterhavspakten i april 1949, ble kommunistenes posisjon ytterligere utsatt . Den kommende NATO-alliansen var opprettet mot sovjetisk «ekspansjon» og kommunistisk innflytelse . Hvor man kom til å lete etter en «indre fiende», var innlysende .

Med NATO-medlemskapet og den kalde krigens utvikling hadde Norge et ansvar for å sikre seg mot femtekolonnister og nordmenn som kunne

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 355

mistenkes for å gå sovjeternes ærend . I USA hadde kommunistfrykten ført til kartlegging og forfølgelse av amerikanere med politiske synspunkter på venstresiden . Veien fra mistanke til spionanklage var kort, og senator Joseph McCarthy ledet an i angrep på amerikanske kunstnere og kulturpersonligheter . Det som skulle bli kalt mccarthyismen, fikk også fotfeste i Norge . Gerhardsens Kråkerøy-tale hadde i praksis innledet den norske varianten – før McCarthy selv var på høyden .

Kort tid etter valget la regjeringen planer for å sikre Norges troverdighet som vestalliert . Innen et år ble det opprettet 146 stillinger i politiet – samtlige i overvåkingen . Apparatet skulle kunne registrere, telefonavlytte og utplassere hemmelige mikrofoner både på privatadresser, i kontorer og partilokaler . Politiet begynte også å fotfølge mistenksomme personer innen NKPs organisasjon .

«(…) mesteparten av politiets virksomhet ble drevet med hjemmel i norsk lov . Ut fra situasjonen den gang vil mange hevde at det var både forsvarlig og nødvendig», skriver Karsten Alnæs i bokverket Historien om Norge . 607 Spørsmålet gjaldt ikke bare om det var lovlig eller ei . I så fall måtte det antas at det forelå berettiget mistanke mot det store antallet kommunister, sympatisører og NATO-motstandere kartleggingen skulle ramme . Lundkommisjonen har senere fastslått at frykten for kommunistene var betydelig overdrevet . 608 Like fullt drev den Norge inn i et overvåkingsregime som skulle ramme hardt og blindt .

Cecilie Evensen så «spøkelsene» i gangen . Skygger som nesten umerkelig smøg seg gjennom korridorene i Folkets Hus i Bergen . Ut eller inn av et rom der de låste seg inne . Moren befant seg nede i møtesalen eller i partikontorene . Dagfrid Evensen og Norman Iversen var to av medarbeiderne i NKPs lokallag i Bergen, som var blant landets største . Begge ville kjempe for sosial rettferdighet i Etterkrigs-Norge . Dessuten måtte en regjering som handlet med Franco-fascistene og kom under stadig sterkere innflytelse av USA, ha en sterk motstemme . Det var Schrøder Evensens kampsaker om igjen .

Mens moren diskuterte politikk, lekte Cecilie på loftet . Hun så ledninger trukket på kryss og tvers langs bjelker og himling . Flere steder hang klumper hun senere skulle få vite var mikrofoner . «Overvåkingen forble et grått eller svart ‘noe’ som vi hadde i helene der vi løp for livet i korridorene og husets kroker, – når det knirket i trapper var det ‘overvåkingen’ som var etter oss .

356 – FORFULGT AV STATEN

Den gråsvarte stemningen sitter i ennå», skriver Cecilie om da virkeligheten og leken gled over i hverandre .

Overvåkerne var «til stede» i møtesalen og på Dagfrid Evensens kontor . Noen lyttet til det som ble sagt, og kartla hva hun foretok seg i partiet og privat . Dagfrids personmappe hos overvåkingssentralen viste at politiet allerede i 1946 hadde skaffet seg oversikt: «Hun holdt likeledes et foredrag på et større arbeiderstevne på Stord 27 .7 .1947, et møte arrangert av N .K .P . Før kommunevalget i 1947 holdt hun en rekke propagandaforedrag og kom med endel uttalelser til Arbeidet .» Den overfladiske oppsummeringen bygget på mer detaljerte rapporter fra tiden før systematisert kartlegging ble intensivert .

Men det skulle raskt bli mer detaljert . Et hyttebesøk med kvinnelige kolleger og kontorfunksjonærer hos Malersvennene og samarbeidende organisasjoner fattet interesse: «( . . .) en kontordame som var forhindret fra å delta på turen var siden blitt spurt av [strøket ut] om hun var redd for å reise med på turen . Min kilde skulle forsøke å bringe på det rene hva som foregikk under oppholdet på Søfteland .» Rapporten om «[strøket ut] og Dagfrid Evensen» ble oversendt «Herr politimester Kr . Welhaven» i Oslo . Etterforsker Brinchmann ved Bergen politikammer lovte at «eventuelle ytterligere opplysninger ville bli tilsendt» . 609

På nattoget til Bergen ble en russisk statsborger fulgt av overvåkingspolitiet . De kjente både vognnummer og plass, det meste var notert med minutiøs presisjon . Sammen med tre kvinnelige sovjetborgere gikk russeren av på stasjonen og satte seg i en drosje inn til sentrum . Der møtte gruppa Dagfrid Evensen og andre bergensere klokka 18 . To timer og femten minutter senere var det middag i peisestuen på Hotel Rosenkrantz . «Møtene» forgikk på offentlige plasser, og det gikk ikke fram hvilke funksjoner russerne hadde i Norge . Var de krigsveteraner eller partikolleger? Mappen var som en spionroman der 15 minutters venting i den travle hotellresepsjonen ble en scene i en «film noir» . En av hovedrollene ble spilt av en småbarnsmor, enkefru Evensen . Ifølge referatet kokte dramaet til slutt bort i ingenting av interesse .

Snart ble det Dagfrids tur til å fotfølges til stasjonen . På perrongen tilbød en mann seg høflig å bære bagasjen hennes . Han var kledd i hatt og frakk, en stil hun etter hvert skulle identifisere som politiet . Selv om dresskoden og metoden kunne anses som komiske, innebar overvåkingen en følelse av å

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 357

være iakttatt . I det lå det en ufrihet, noen eide tilværelsen din . Politiet kunne lytte eller observere overalt, på fritiden og under det politiske arbeidet . Det ble benyttet anonyme kilder eller informanter som gjerne var venner av den mistenkte . Statsministeren hadde framstilt angiveri som en god gjerning .

Dagfrid Evensen hadde lite å skjule overfor Kristian Welhavens eller Asbjørn Bryhns utsendte . Men at overvåkingspolitiet til enhver tid visste hva som foregikk på partimøter og i organisasjonens indre liv, var noe annet . Strategi og virkemidler kunne bli kjent for potensielle motstandere før det ble presentert som partiets politikk . Når man tar i betraktning at det fra E-tjenesten gikk åpne kanaler inn til statsministerens bror og pressemann Rolf Gerhardsen i Arbeiderbladets redaksjon, var det et demokratisk problem . I ytterste konsekvens betød det at det fra Bergen via overvåkingssentralen i Oslo tilfløt konfidensiell informasjon til Youngstorget om kommunister som Dagfrid Evensen og Norman Iversen . Med Rolf Gerhardsens posisjon som redaksjonssekretær i Arbeiderbladet kunne man dermed ramme politiske motstandere offentlig, også med sensitiv, privat informasjon . Regjeringspartiet hadde i praksis opprettet sin egen overvåkingstjeneste .

En annen som kjente at grepet strammet seg, var Birger Bakken fra Modum i Buskerud . Den tynne, mørkhårede 26-åringen hadde tatt artium i 1944 og arbeidet som postmann da tyskerne begynte å innrullere årgangen hans til arbeidstjeneste . Fordi han også hadde nådd alderen for militærtjeneste, fryktet han innkalling til den tyske østfronten . Faren var kommunist, og Birger deltok allerede i distribusjon av illegale aviser . Han ville for enhver pris unngå å bli Wehrmacht-soldat . Så langt hadde han klart å stikke seg unna både militær- og arbeidstjeneste, men høsten 1944 var politiet etter ham . 610

Da lensmannen sto foran døra hos moren på Vestre Spone, hadde Birger fått varsel . Han holdt øye med huset fra skogen og så moren ta praten på trappa . Hun fortalte lensmannen at gutten var dratt på fisketur på ubestemt tid . Birger var friluftsmann, og hvor lenge han ble borte, kunne ikke moren svare på . Sønnen forsvant inn i skogen utenfor nazistenes rekkevidde fram til freden . Under tiden fortsatte han arbeidet med den illegale distribusjonen av blant annet Alt for Norge og Radionytt .

Birger Bakken hadde sett motstandsgruppene operere i drammensområdet . Flere i lokalmiljøet bidro i Asbjørn Sundes aksjoner . Da freden kom,

358 – FORFULGT AV STATEN

observerte han urettferdigheten i at «gutta på skauen» kom ut av buskaset og tok æren for motstandskampen . Han meldte seg inn i kommunistpartiet i 1945 og ble aktiv i ungdomsorganisasjonen . Krigen hadde gitt medvind, og i lokalmiljøet på Modum kjente man sympatisørene som gode nordmenn . De var folk som hadde vært villige til å dø for landet sitt, og som var opptatt av arbeiderkamp og sosial rettferdighet på hjemstedet .

Da Birger forlot bygda for å begynne på lærerskolen, hersket det lokal harmoni mellom Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti . De avholdt felles ungdomsmønstringer og kjempet felles sak i lokalpolitikken . Bakken tok selv imot statsminister Gerhardsen da han besøkte et av arrangementene . I 1946 fikk Birger vikariat på en folkeskole på Modum og fant ut at han ønsket å vie livet til å undervise . Året etter søkte han lærerskolen i Oslo, og sommeren 1950 var han ferdig utdannet lærer, klar til å bidra i oppbygningen av Etterkrigs-Norge . I mellomtiden hadde Einar Gerhardsen holdt sin Kråkerøy-tale .

Høsten 1950 søkte Birger Bakken jobb på skolen i Modum, som i likhet med resten landet led under lærermangel . Birger visste han var kvalifisert, og at skolen søkte en ny ansatt . Han hadde godt rykte på seg i hjemkommunen, men var også en kjent kommunist – og barn av en kommunist . I postkassa kom fortsatt kommunistavisa Friheten, selv etter Kråkerøy-talen . Da svaret fra skolen drøyde, ante han at noe var galt . Like etter ble han kjent med at stillingen hadde gått til en student ved lærerhøyskolen, en som altså ikke var kvalifisert .

Birger Bakken mente han var utsatt for en klar forbigåelse . Han var fortvilet og kontaktet skolen, men fikk ikke noe godt svar . Kanskje ville det nytte å ta saken inn for Utdanningsforbundet? Forholdet virket klart, det fantes ingen grunn til ikke å gi ham jobben . Da saken fortsatt drøyde, oppfattet Birger at det var sendt et varsel fra høyere hold . Sendrektigheten hos Utdanningsforbundet ga den ansatte lærerstudenten mulighet til å fullføre utdanningen og gjøre seg kvalifisert for stillingen . Bakken så ingen annen mulighet enn å forlate bygda og søke jobb der ingen kjente bakgrunnen hans . På Modum hadde signalet om at kommunister var uønsket som lærere, slått beina under drømmen .

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 359