Presset fra vest «Vi gjør en god gjerning med hver kommunist vi kan omvende. Hvis de er anstendige mennesker, skiller de lag med NKP», sa Einar Gerhardsen i en tale på Ris skole etter Kråkerøy-talen. Det tilsynelatende forsonende budskapet gjentok stigmatisering av lovlig politisk aktivitet. Om du forble i NKP eller fortsatte som sympatisør, var du en samfunnsfiende. Stortingsvalget i 1949 tydet på at skremselspropagandaen hadde virket omvendende. «Uten frykten tror jeg vi ikke hadde fått det til», sa Haakon Lie om hvordan Norge ble manøvrert mot deltakelse i NATO. Det samme kunne gjelde for valgresultatet. Kommunistpartiet ble redusert til 5,8 prosent, mens Arbeiderpartiet oppnådde 45,7 prosent av stemmene. Den gamle valgordningen gjaldt fortsatt, og dermed mistet NKP alle sine 11 mandater på Stortinget. Til sammenligning fikk Kristelig Folkeparti med 8,4 prosent oppslutning 9 mandater. Uten representanter var NKP i praksis uten politisk innflytelse. I et «åpent brev» til de folkevalgte på forsiden av Friheten beklaget partiet at «det nye stortinget har fått en sammensetning som ikke er i samsvar med folkets mening». NKP mente at de over 100 000 velgerne som hadde stemt kommunistisk, ikke fikk sin stemme hørt gjennom «den udemokratiske valgordning». Den var en «hån mot demokratiet.» Valgresultatet sendte partiet inn i en selvransakelsesprosess som ledet til splittelse. Ideologisk uenighet, harde personkonflikter og ytre stigmatisering gjorde NKP til en slagmark. Men innen fagbevegelsen sto kommunistene fortsatt sterkt. Skulle man komme tilbake, var denne posisjonen viktig. Kråkerøy-talen var en del av en kalkulert strategi der man gikk til felts mot kommunistene på flere nivåer. Statsministeren frontet selv den ytre kampanjen med stor autoritet, mens det i bakkant allerede var etablert en overvåkingstjeneste som skulle «motvirke alle forbrytelser i den utstrekning disse kan medføre fare for rikets sikkerhet». Da Norge valgte å slutte seg til den vestlige forsvarsalliansen Atlanterhavspakten i april 1949, ble kommunistenes posisjon ytterligere utsatt. Den kommende NATO-alliansen var opprettet mot sovjetisk «ekspansjon» og kommunistisk innflytelse. Hvor man kom til å lete etter en «indre fiende», var innlysende. Med NATO-medlemskapet og den kalde krigens utvikling hadde Norge et ansvar for å sikre seg mot femtekolonnister og nordmenn som kunne
DEL 3: ETTERKRIGSTID –
355
