Sjømenn til besvær

ISH representerte et «rødt» motstykke til Den Internasjonale Transportarbeiderføderasjonen (ITF) og kjempet for den lavest rangerte yrkesgruppa i mellomkrigstiden . Arbeidet hadde gitt kommunistene stor fagforeningsinnflytelse . På 30-tallet anså de fleste vestlige regjeringer ISH som en trussel, og organisasjonen ble koblet til terrorvirksomhet . Ernst Wollwebers bakgrunn som sjømann og leder innen den tyske delen av ISH fram til Hitlers maktovertakelse reiste flere spørsmål . Var Wollweber i ferd med å vekke skipssabotasjegruppa til live? Og var kommunistenes sjømannsorganisasjoner skalkeskjul for sovjetstyrte terrorgrupper?

Da Norsk Sjømannsforbund gjenvalgte Oskar Hedin i tillitsmannsvervet i 1946, var de politiske frontene mellom kommunister og Arbeiderpartiet i sjøfolkenes organisasjoner i ferd med å hardne . Leif Vetlesen opplevde at Arbeiderparti-fraksjonen kort tid etter besluttet å gjøre rent bord . «Ingen kommunister eller sympatisører skulle inn i sjømannsforbundets landsmøtevalgte ledelse», konkluderte han . 558 Kommunistene hevdet de var utsatt for et justismord da Ingvald Haugen oppnådde flertall for å holde dem utenfor . Avstemningen avspeilet overhodet ikke sjømennenes holdning .

Som kommunist hadde Oskar Hedin stått i en kortvarig krigsmedvind fra 1945 fram til han ble overført til avdelingskontoret i Antwerpen som bestyrer . Den belgiske havnebyen var den største møteplassen på kontinentet for norske skip og sjøfolk . Men Hedin trivdes ikke i Antwerpen og ga uttrykk for at han ble stående alene med for mye administrativt arbeid . 559

Etter halvannet år søkte imidlertid Hedin seg tilbake til Liverpool og fikk ønsket oppfylt . En årsak til at han søkte seg tilbake, var at kjæresten Alma Briton ønsket å komme nærmere familien . Sønnen Ralph fra hennes første ekteskap var fire år da Oskar og Alma giftet seg i desember 1947 . 560 Paret leide hus i Princess Avenue og gledet seg over gjensynet med England . Hedin var tilbake på brygga der han kunne gjøre en forskjell . Ved hyreproblemer eller dårlige arbeidsforhold lot han alltid tvilen komme sjømennene til gode . Om en familie manglet midler, la han ut av egen lomme . Ryktet spredte seg, og avdelingen som hadde opplevd nedgang da Hedin var i Antwerpen, fikk raskt ny vekst .

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 329

Blant krigsseilerne var det en utbredt oppfattelse at risikoen ikke hadde stått i forhold til betingelsene . Mange av dem som overlevde, var merket for livet fysisk og psykisk . Forbitrelsen ble stor da Ingvald Haugen og DNA gikk imot at Nortraship-fondet skulle utbetales til sjøfolkene . Pengene skulle heller spres ut på andre fellestiltak i NSF-regi . Krigsseilerne følte seg lurt av regjeringen og sitt eget forbund . 561

På Stortinget var det kun NKPs elleve representanter og fire fra Høyre som gikk mot regjeringen . To av de som tok sjøfolkenes side mot egen ledelse i NSF, var Hedin og Vetlesen . I Ingvald Haugens øyne hadde to av hans egne ansatte kastet kortene og vist seg som kommunistiske oppviglere . Det måtte finnes en måte å få fjernet opposisjonen innen egne rekker på . Kampen Haugen innledet mot Oskar Hedin, var basert på et samrøre av forenings- og partikamp der overvåkingspolitiet ble en nyttig medspiller .

«Bare én av avdelingstillitsmennene forble trofast mot krigsseilerne helt til slutt . Det var Oskar Hedin, som praktisk talt hele krigen var formann for sjømannsforbundets avdeling i Liverpool . Denne lojaliteten kom imidlertid til å stå ham dyrt», skrev Leif Vetlesen senere . 562 Han påpekte at Hedin i tiden etter krigen hadde begrenset kontakt med kommunistpartiet: «Hans miljø var havn og sjøfolk . Det var hans verden .» Hedin fryktet at det bare var et tidsspørsmål før Haugens politiske ryddesjau kom til å ramme ham .

En av årsakene til de tøffe frontene innen Norsk Sjømannsforbund var at organisasjonen hadde blitt en viktig innflytelsesarena for norske kommunister gjennom krigstiden . De opparbeidet seg posisjoner som tillitsvalgte, og fra sommeren 1945 hadde NKP startet sin egen Sjømennenes Landssentral innen forbundet . Denne var underlagt partiets sentralkomité og utfordret DNAs suverene hegemoni . Målet var partipolitisk innflytelse, men først og fremst skulle Sjømennenes Landssentral sørge for at sjømannsforbundet førte en hardere linje overfor staten og rederne .

At kommunistene kom i en slik posisjon, skyldtes blant annet at det ble opprettet aktive skipsklubber på fartøyene . Disse var preget av såkalte «krigskommunister», sjømenn uten tidligere partitilhørighet eller særlig kjennskap til ideologi . Men sjøfolkene opplevde at tillitsvalgte kommunister gjorde en god jobb når de kjempet deres sak . Dette gjaldt hyrebetingelser, sikkerhet og arbeidsforhold, en linje som ikke burde vært noen motsetning til sjømannsforbundets aktivitet .

330 – FORFULGT AV STATEN

Utfordringen var at Arbeiderpartiets sentralstyre i praksis opptrådte på begge sider av forhandlingsbordet . NSF-leder Ingvald Haugen satt selv i partiets øverste beslutningsorgan der man vurderte sjømennenes «venstrevridning» som en økende trussel . «På mange måter innebar den en reprise på mellomkrigstidens kommunistiske opposisjon», skriver Finn Olstad i første bind av Norsk Sjømannsforbunds historie . 563

Arbeiderparti-regjeringen ville ha seilerne i takt med resten av folket . Skipsfarten var Norges største og viktigste virksomhet, og den var også forbindelsen til viktige handelspartnere, ikke minst til USA . Da amerikanerne gjorde kampen mot sovjetisk innflytelse til sin hovedoppgave, ble kommunistene den altoverskyggende fienden . Dermed oppsto et felles norsk-amerikansk motiv for å skape et antikommunistisk hysteri innen handelsflåten . Enhver norsk sjømann eller tillitsvalgt med sympatier eller tilhørighet til NKP ble en potensiell terrorist eller spion, mistenkt for å tilhøre den beryktede Wollweber-ligaen .

Som NSFs eneste kommunister i fastlønnede stillinger sto Leif Vetlesen og Oskar Hedin i en særstilling . Begge var engasjert i både NSF og Sjømennenes Landssentral og fikk balansere en krevende situasjon . Da tillitsvalgte kommunister gikk imot regjeringens handel med det fascistiske Franco-Spania, valgte de å ta i bruk sitt sterkeste virkemiddel: en sit-downstreik . Aksjonene fikk betydelig tilslutning blant seilerne, men Hedin, Vetlesen og Sjømennenes Landssentral ønsket ikke uro . 564 De fryktet at det ga DNA-regjeringen påskudd til reaksjoner innen fagbevegelsen . Et samlet hardkjør fra DNA, LO og arbeiderpressen kunne rive ned alt kommunistene hadde bygget opp . Vetlesen og Hedin gikk derfor mot sine egne og tok tydelig avstand fra «illojale aksjoner» . Var det den synlige splittelsen mellom Hedin, Vetlesen og sympatisørene som gjorde at Ingvald Haugen valgte å gå til aksjon? Han mente at forbundet nå var «tvunget til å ta det onde ved roten» . Spliden serverte ham en gyllen mulighet . 565

Ingvald Haugens korstog mot kommunister i den norske flåten hadde både et innenrikspolitisk og et utenrikspolitisk motiv . Som medlem av DNAs sentralstyre var Haugen aktiv i den partipolitiske kampen mot NKP . Som forbundsleder sto han midt i striden om sjømennenes oppslutning . Haugen anså jakten på sympatisører som høyst nødvendig . Den hadde dessuten et internasjonalt format der både Haugen selv og Arbeiderpartiet kunne ta en ledende rolle .

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 331