Trusselen innenfra

Norge hadde vært å regne som en idyll når det gjaldt politisk overvåking . Etter tiltakene mot opprøreren Marcus Thrane på 1850-tallet gikk det et halvt århundre før norske myndigheter fant behov for målrettet overvåking av politiske miljøer . Ikke overraskende var det de første sosialistiske revolusjonsforsøkene i Russland som fanget oppmerksomheten . Året var 1905, og ved russergrensen i Nord-Norge slo det seg ned russiske sosialistiske flyktninger som trykket illegal litteratur og smuglet den inn i hjemlandet . Politiet i det selvstendige Norge fryktet revolusjonstankene og beslagla materialet .

To år etter gjorde kong Haakon sin første reise til Finnmark . Utover forbløffende naturopplevelser mente kongen å ha vært vitne til en gryende revolusjonstrussel i rikets nordligste region: «Selv revolusjonære har vi her oppe, et sted hvor jeg gikk fantes 3 av disse herrer som likefremt oppmuntret nordmennene til å lage revolusjon», skrev den ferske monarken .

Utbruddet av verdenskrigen sommeren 1914 representerte en helt ny situasjon og kom overraskende på mange . Venstre-statsminister Gunnar Knudsen hadde kalt advarslene om krig for det reneste tøv, men allerede året før skuddene smalt i Sarajevo, fikk politiet sterke indikasjoner på at Norge var brukt som et mellomledd i en internasjonal spionsak . Nyutnevnte oppdagelsessjef Johan Søhr var overbevist om at den såkalte Assanovitsjsaken22 var tsar-russisk spionasje mot koalisjonen Østerrike-Ungarn, utført på norsk jord . Europas utkant var med ett trukket inn i større politiske begivenheter .

Verdenskrigen ble en kostbar erfaring for Europa . Keiserdømmer falt, og revolusjonære sosialistiske bevegelser vokste ut av krigens kaos . Også det nøytrale Norge måtte forholde seg til en ny utenrikspolitisk situasjon . Etter freden i 1918 ble spionkontrollen erstattet av økende redsel for omveltninger . Norge fryktet ikke storpolitisk aggresjon utenfra, men en indre fiende . Frykten var ikke ubegrunnet . Den norske arbeiderbevegelsen ble vurdert som mer revolusjonær enn i de fleste andre vesteuropeiske og nordiske land . Et eksempel var arbeiderorganisering som Fagopposisjonen av 1911, stiftet av lederen for Det norske Arbeiderpartis revolusjonære fløy . Martin Tranmæl etterlyste høyere mål enn å kjempe for mindre lønnstillegg . Hele samfunnet måtte endres i sosialistisk retning . Revolusjonen i Russland

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 33

hadde skapt entusiasme og økt tilslutning . Sosialistene var i ferd med å sikre seg flertall i flere fagforbund .

Justisdepartementet vurderte at den voksende arbeiderbevegelsen måtte møtes med et utvidet samarbeid mellom politi og militærmakt . 23 I et rundskriv påpekte departementet at «man har grunn til å anta, at bolsjevikbevegelsen i Russland søkes utbredt til de skandinaviske land» . 24 Det var ingen urimelig antakelse . Opprettelsen av Komintern i 191925 hadde som formål å etablere sosialismen gjennom revolusjoner over hele verden .

Situasjonen i Russland etter Oktoberrevolusjonen var fortsatt uoversiktlig, og vestmaktenes innblanding i den russiske borgerkrigen gjorde forholdene i nord betente . England og Frankrike var i væpnet kamp med de kommunistiske makthaverne ved Arkhangelsk . I Tyskland sydet og kokte den revolusjonære gryta som aldri før . Felles for de opposisjonelle kreftene var at de så arbeiderfiendlighet, opprusting og krig som innebygde mekanismer i kapitalismen . Verdenskrigen hadde forandret Europa for all tid . Urolighetene kunne gi smitteeffekt, også til Norge .

Men ved inngangen til 20-tallet var den norske etterretningsvirksomheten innen politiet beskjeden . Freden hadde i praksis redusert aktiviteten, men enheten ble holdt i live . Hovedbekymringen var Sovjetunionen og mulig bolsjevikisk spionasje eller infiltrasjon . Et bekymringsbilde de delte med Generalstabens Etterretningskontor, som var Forsvarets operative enhet for overvåking .

Den norske offisersstanden mente at arbeiderklassens styrking kunne destabilisere samfunnet . De var kritiske til antikrigsbevegelsen, men fryktet aller mest at radikale grupper skulle gripe makten gjennom infiltrasjon fra vernepliktige, revolusjonære oppstander eller storming av militære våpendepoter . I Generalstaben var man overbevist om at ungkommunistene ville bruke den militære førstegangstjenesten for alt den var verdt: «Kommunistene skal i år anstrenge sig for at få det best mulige militære utbytte av utdannelsen .»26 Generalstaben påsto også at Arbeiderpartiet hadde en liste over alle forsvarets våpendepoter og innholdet i disse . 27

Under en foredragsserie på Vestlandet i 1930 hevdet general Carl Hagbarth Gulbranson at det foregikk kommunistisk våpensmugling, og at det ble bygd opp våpenlagre i bergensområdet . «Det forlyder med bestemthet i offiserkretser at det i Bergen er oppdaget et større våpendepot man mener tilhører kommunistene», skrev Dagbladet . Bergenspolitiet igangsatte

34 – FORFULGT AV STATEN

undersøkelser uten å finne hold i Gulbransons påstand . Likevel begynte det å spre seg en allmenn oppfatning om at kommunistene hadde skaffet seg våpenlagre til en mulig revolusjon .

I praksis hadde en slik tenkning vært rådende hos Generalstaben helt siden 1918 . Et grep var å opprette vaktavdelinger med folk som var klarert som «spesielt pålitelige» . Disse avdelingene kunne stilles til assistanse for sivile myndigheter ved behov . En «hemmelig hær» var under oppbygning . En hær som hadde de rette politiske meningene, og som kunne stå opp mot arbeidertrusselen uten anfektelser . Den samme innstillingen var rådende innen politiet . Enhetene speilet hverandre politisk .

Et resultat var at forsvaret så seg tjent med at det sivile Oppdagelsespolitiet fikk større muskler . Det var påkrevet med aktiv infiltrasjon av sosialistpartiene og risikomiljøer innen arbeiderbevegelsen, spesielt i de store byene . Oppgaven kunne løses bedre av lokale politikrefter . Allerede i 1919 var en liste med 280 navn merket «Fortegnelse over fremtredende kommunister i Kristiania» i omløp . Flere liknende oppførelser kom i sirkulasjon . 28 Listene inneholdt navn som Einar Gerhardsen, Peder Furubotn, Just Lippe, Rudolf Nilsen og Johan Nygaardsvold . Folk tilknyttet Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti, kommunistsympatisører og arbeiderbevegelsen generelt .

Den første tiden var det militære offiserer som arkiverte fortegnelser over sentralstyrene i venstrepartiene, ungdomslag, barnelag og idrettsforeninger . Også arbeidskonflikter, foredrag, festmøter og arbeidsløses foreninger ble kartlagt . Oppdagelsespolitiet skulle videreføre Etterretningskontorets metoder, men med større fullmakter innen infiltrasjon og kartlegging . Et sivilt politi kunne overvåke et bredere lag av politisk mistenkelige individer .

Metodene var relativt fleksible, og det ble åpnet for bruk av kriminelle informanter . Under storlockouten på Norsk Hydros anlegg i 1931, kjent som Menstadkonflikten, benyttet politiet en smugler som spion . Smugleren skulle skaffe opplysninger til å arrestere kommunisten Johan Strand Johansen . Samme mann kunne opplyse om at kommunistene planla å sette fyr på statens skoger . 29 Justisdepartementet var tvilende til praksisen og omtalte en av tysterne som «en straffet og meget upålitelig person» . Metoden var like fullt anvendelig . Et system av tystere og infiltratører kunne effektivisere kartleggingen betraktelig . For eksempel ville infiltratører i demonstrasjonstog

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 35